Hvordan Gjenkjenne og Vurdere Smerte hos Hunder

En hund som viser endringer i atferd, som en stiv gange eller motvilje mot å begynne å gå, kan være et tegn på kroniske smerter (Hansen et al., 2007). Det er vanlig at hunden uttrykker smerte på ulike måter når den begynner å bevege seg, som gjennom vokalisering eller andre smerteatferder. Dette understreker at motviljen mot bevegelse ofte er relatert til smerte. Noen hunder kan vise unormal belastning på frembeina når det er smerte assosiert med bakbeina, noe som er tydeligst i hunder som lider av akutte smerter i bakben eller bekken (for eksempel etter en korsbåndsoperasjon) eller hos hunder med kronisk osteoartrose.

Hunder kan også bli aggressive når de blir nærmet eller håndtert, noe som kan være et tegn på akutt smerte. Imidlertid er det viktig å tolke aggresjon i lys av hundens normale atferdsmønstre. Noen hunder kan bli underdanige i smertesituasjoner, mens andre blir mer tilbaketrukne, deprimerte, og ser ut til å ignorere omgivelsene sine, ofte stirrende på det smertefulle området. En subtil endring i atferd, som rapportert av eieren, er ofte det første tegnet på smerte og kan føre til at eieren søker veterinærhjelp, selv i mangel av mer åpenbare kliniske tegn.

I noen tilfeller vil hunder som lider av smerte stoppe å stelle seg selv, noe som kan føre til en uflidd pels. Dette kan være et resultat av både fysisk ubehag og generell redusert aktivitet. En annen vanlig atferd hos smertepåvirkede hunder er motvilje mot å legge seg ned, som ofte ses hos hunder med magesmerter eller smerter i brystområdet. Disse hundene kan bli utmattet hvis de ikke kan hvile i en liggende posisjon, noe som kan føre til at de kollapser eller slår seg ned på en ubehagelig måte, som i en "bønn"-posisjon.

Endringer i appetitt, urinering og avføring kan også være assosiert med smerte. Anoreksi er vanlig blant hunder som lider av smerte, men det er viktig å utelukke andre mulige årsaker før man konkluderer med at smerte er hovedårsaken. Hunder som har smerter kan også vise endringer i hvordan de urinerer og defekerer, og kan begynne å gjøre fra seg i huset. Dette kan skyldes at hunden er motvillig til å gå ut eller at smerten forstyrrer dens evne til å kontrollere tarmene og blæren.

Fysiologiske tegn som hjertefrekvens, respirasjonsfrekvens og blodtrykk kan også brukes for å vurdere smerte. Disse parametrene er relativt enkle å måle med ikke-invasive teknikker, men de er relativt uspesifikke for smerte. Holton et al. (1998a) fant at hjertefrekvens og respirasjonsfrekvens alene var dårlige indikatorer for smerte hos hunder som var innlagt på sykehus, og pupillutvidelse hadde også begrenset verdi. Måling av nivåene av epinefrin, norepinefrin og kortisol kan også være problematisk, ettersom konsentrasjonene kan påvirkes av mange forskjellige faktorer.

For å bedre kunne vurdere smerte, har forskere utviklet flere smerteskalaer. En av de mest brukte er University of Melbourne Pain Scale (UMPS), som er utviklet for å kategorisere smerte hos hunder etter kirurgiske inngrep. Skalaen består av seks kategorier, og hver kategori har forskjellige atferdsmessige eller fysiologiske parametere som skal vurderes. Denne skalaen er mer presis enn enklere skalaer og har fordelen av å kunne rangere viktigheten av ulike atferder, noe som øker spesifisiteten og sensitiviteten ved vurdering av smerte.

En annen metode for å vurdere smerte hos hunder er den modifiserte numeriske skalaen, Canine Brief Pain Inventory (CBPI), som benyttes for å vurdere kroniske smerter og hvordan disse påvirker hundens daglige liv. Denne skalaen er blitt brukt til å vurdere hunder med osteoartrose og kreft, og gir eieren muligheten til å registrere alvorlighetsgraden av smerte og dens innvirkning på hundens normale funksjon.

Smertevurdering er en kompleks og subjektiv prosess, og det finnes ikke én universell metode for å kvantifisere smerte hos hunder. Det er viktig å kombinere forskjellige vurderingsmetoder, som både atferds- og fysiologiske observasjoner, med klinisk vurdering for å få et mer komplett bilde av hundens tilstand. Smerteskalaer skal ikke brukes som en erstatning for grundig klinisk vurdering, men som et supplement som kan bidra til å standardisere og presisere smertedeteksjon og behandling.

Hvordan fentanyl påvirker smertebehandling hos hunder

Fentanyl er et sterkt opioid som primært brukes for smertelindring, og det har evnen til å krysse blod-hjernebarrieren. Etter en intravenøs injeksjon (IV) har fentanyl en kort distribusjonshalveringstid på omtrent 4,5 minutter, og en eliminasjonshalveringstid på 45,7 minutter. Dette betyr at det raskt forlater blodet, noe som kan føre til flere bivirkninger, spesielt ved gjentatte doser eller høyere administrasjonsfrekvenser. Opioider som fentanyl kan gi både sedering og økt aktivering eller opphisselse, noe som kan variere avhengig av dosering, administrasjonsmåte og dyrets spesifikke egenskaper, som smerteintensitet eller temperament.

Fentanyl kan administreres intravenøst (IV) eller intramuskulært (IM) for å lindre akutt smerte, som premedikasjon før anestesi, eller som et tilskudd til andre anestesimidler under kirurgi. Fentanylinfusjon (CRI - kontinuerlig infusjon) benyttes ofte perioperativt eller etter traumer for å opprettholde stabile plasmakonsentrasjoner etter en IV bolusdose. Fentanylinfusjon har vist seg å redusere minimum alveolær konsentrasjon (MAC) av anestesimidler som isofluran, og dermed bidra til en lavere dosering av anestesimidler under kirurgiske inngrep.

Selv om fentanyl er effektivt i å lindre smerte, kan det forårsake bivirkninger som kvalme og oppkast, noe som er et kjent problem ved bruk av opioider hos hunder. Hos mennesker er postoperative kvalme og oppkast (PONV) ofte et problem ved opioidbruk, men hos hunder er det vanskelig å fastslå den nøyaktige forekomsten av slike bivirkninger. Dette skyldes blant annet at kvalme hos hunder ikke kan måles direkte og at den kun kan observeres gjennom grovere kliniske tegn som slikkelyder eller økt spyttproduksjon. Det er også studier som viser at noen opioider er mer tilbøyelige til å forårsake oppkast enn andre, med morfin som den mest vanlige skyldige. Stimulering av kjemoreseptorutløserområdet i hjernen er den antatte mekanismen bak opioidindusert oppkast.

I tillegg til kvalme og oppkast kan opioider som fentanyl føre til andre gastrointestinale bivirkninger hos hunder, som diaré, ileus eller forstoppelse etter gjentatt administrering. Det er også kjent at opioider kan redusere tarmens motilitet, noe som fører til forstoppelse eller problemer med tarmbevegelser ved lengre behandlingsperioder.

Fentanylinfusjoner kan tilby fordeler i form av jevn og vedvarende smertelindring, spesielt ved langvarige eller kompliserte kirurgiske inngrep, eller ved alvorlige traumer. Til tross for disse fordelene har studier vist at fentanylplaster ikke nødvendigvis er mer effektive enn intramuskulær morfinbehandling hos hunder som gjennomgår kirurgiske prosedyrer, for eksempel ved korsbåndsoperasjoner. Dessuten har fentanylplaster vist seg å være mindre pålitelige i enkelte tilfeller, med varierende effekt fra pasient til pasient.

Det er viktig å merke seg at opioidbruk, inkludert fentanyl, krever nøye overvåkning for å unngå overdosering og alvorlige bivirkninger. Dette inkluderer både kardiovaskulære og respiratoriske bivirkninger som kan være livstruende, spesielt hvis dyret ikke responderer på behandlingen som forventet. En gradvis dosering og kontinuerlig overvåkning er avgjørende for å sikre at smertelindringen opprettholdes uten å forårsake ytterligere komplikasjoner.

I behandlingen av akutt smerte er det også viktig å bruke opioider i kombinasjon med andre analgetiske metoder for å redusere både smerte og potensielle bivirkninger. Multimodal behandling kan omfatte bruk av ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (NSAIDs), lokale anestetika eller andre støttende terapier som fysioterapi og varmebehandling, avhengig av smertebehovet og dyrets tilstand.

Hvordan lokalanestesi påvirker store husdyr: Prinsipper og teknikker for effektive blokkeringer

Lokalanestesi er et essensielt verktøy for smertelindring og kontroll av motoriske funksjoner under kirurgiske inngrep på store husdyr som storfe og små ruminanter. For å oppnå ønsket smertelindring og samtidig minimere risikoen for uønskede effekter, er det viktig å forstå både den fysiologiske effekten av anestetika og de spesifikke teknikkene for administrasjon. I denne artikkelen fokuserer vi på de viktigste blokkeringene som brukes i veterinærmedisin, samt hvordan dosering og administrasjonsmåte påvirker utfallet.

Når et lokalbedøvelsesmiddel, som lidokain eller bupivakain, injiseres i det ønskede området, kan det blokkere nerveimpulser som hindrer smertesignaler i å nå hjernen. Effekten kan være både sensorisk og motorisk, og det er derfor avgjørende å ha kontroll på hvor og hvordan anestesien administreres, for å unngå unødvendige komplikasjoner som motorisk blokkade eller hypotensjon som følge av sympatisk blokkering.

Blokkeringene kan utføres på forskjellige nivåer av kroppen, avhengig av operasjonens natur og området som skal bedøves. For eksempel brukes retrobulbær blokkering for å bedøve øyet og tilhørende strukturer, og krever at nålen settes i ulike posisjoner rundt øyets bakside for å treffe de relevante nervene. For store husdyr, som voksne storfe, brukes nåler på 18 eller 20 gauge og kan kreve opp til 20 mL med lidokain for å oppnå full effekt.

En annen teknikk, den perifere paravertebrale blokkeringen, anvendes på områder som flanken for å blokkere spinalnervene og gi smertelindring under operasjoner som krever tilgang til indre organer. Her er det viktig å plassere nålen nøyaktig i forhold til ryggvirvlene, og doseringen kan variere, fra 10–20 mL for voksne storfe til 2–5 mL for mindre ruminanter.

Intravenøse regionalblokker, også kjent som Bier-blokk, benyttes for å blokkere et helt lem ved å påføre en tourniquet over det aktuelle området. Dette hindrer anestetika i å sive ut i systemisk sirkulasjon og sørger for at middelet kun virker lokalt. Doseringen av lidokain varierer fra 30–40 mL for voksne storfe, mens mindre dyr krever 10–20 mL. Det er avgjørende å følge nøye med på turen med tourniqueten, da en for lang påføring kan føre til uønskede fysiologiske effekter.

Epiduralanestesi er en annen vanlig teknikk, brukt ved inngrep som involverer rygg og hofte. Ved å injisere lidokain eller bupivakain i epiduralrommet, kan man oppnå en blokkering av både sensoriske og motoriske nerver. Det er viktig at nålen settes på riktig nivå for å unngå subaraknoid injeksjon, som kan føre til alvorlige bivirkninger som respirasjonsproblemer eller bevegelseshemming.

En annen betydelig faktor som påvirker blokkeringens effektivitet er mengden og konsentrasjonen av bedøvelsesmiddelet som brukes. Større volumer og høyere konsentrasjoner fører til en mer omfattende blokkering, som kan inkludere både motoriske og sympatiske nerver. Dette kan resultere i motorisk lammelse, ataksi og hypotensjon, som kan være ønsket eller uønsket avhengig av situasjonen. Derfor er det avgjørende å bruke presis dosering og å justere administrasjonen basert på dyrets vekt, alder og tilstand.

Videre bør veterinærens ferdigheter og erfaring spille en stor rolle i beslutningen om hvilke teknikker og doseringer som skal anvendes. Det er ikke bare teknikken som er viktig, men også veterinærens evne til å vurdere dyrets respons på anestetika og justere planen underveis. En annen utfordring er risikoen for systemiske effekter som følge av feil administrering av anestetika. For å unngå slike problemer er det viktig å ha et nøye overvåkingssystem under hele prosedyren.

En nøkkel til å minimere risikoen for alvorlige bivirkninger er å sørge for at anestetikumet administreres i riktig dose og på riktig sted. Dette krever ikke bare grundig kunnskap om anatomi og fysiologi, men også erfaring med dyrets spesifikasjoner og sykdomstilstand. Etter administrasjonen av lokalbedøvelse, er det viktig å monitorere dyret for eventuelle tegn på bivirkninger, som hypotensjon, respirasjonsdepresjon eller en uventet økning i hjertefrekvensen.

Endelig bør veterinærer alltid være forberedt på å håndtere komplikasjoner som kan oppstå. Dette inkluderer å ha tilgjengelig antidoter som kan reversere effektene av anestesien, samt å kunne utføre livreddende tiltak ved behov. For å oppnå den beste behandlingen, er det nødvendig å kombinere teori, erfaring og en systematisk tilnærming til administrasjon av lokalanestesi.

Hvordan vurdere livskvalitet hos kjæledyr i palliativ pleie?

I palliativ pleie for kjæledyr er det viktig å vurdere livskvaliteten (QOL) kontinuerlig for å sikre at behandlinger og intervensjoner er tilpasset dyrets behov. Alice Villalobos’ HHHHHMM-skala er et nyttig verktøy for å objektivt vurdere tilstanden til et kjæledyr med alvorlig sykdom (Villalobos, 2004). Denne skalaen tar for seg flere aspekter ved dyrets liv, som smerte, mobilitet, ernæring, hygiene, og relasjoner til eierne. Den hjelper både veterinærer og eiere til å få en bedre forståelse av hva dyret kan oppleve og hvilke tiltak som bør iverksettes for å forbedre eller opprettholde livskvaliteten.

Det er essensielt at veterinæren diskuterer med eieren hvordan kjæledyrets liv har endret seg siden sykdommen startet. Er dyret fortsatt i stand til å hilse på eieren ved døren? Spiller det fortsatt med leker eller samhandler med andre dyr? Dette kan gi viktig informasjon om hvordan dyrets liv er påvirket og kan hjelpe til med å ta beslutninger om videre behandling. Slik informasjon bør dokumenteres i de medisinske opptegnelsene for fremtidig referanse.

Smerte og lidelse er to viktige faktorer som påvirker livskvaliteten, og de kan være både fysiske og emosjonelle. Ifølge retningslinjene for eldre dyrepleie fra American Animal Hospital Association (2005), er det viktig å vurdere faktorer som sult, tørst, smerte, sykdom, frykt, stress og evnen til å uttrykke normale atferdsmønstre. Regelmessige vurderinger av disse faktorene er nødvendig for å gi best mulig palliativ pleie.

Lignende vurderinger gjelder for smertebehandling. Hos eldre dyr er det ofte flere samtidige sykdommer som må behandles, og de kan oppleve både hyperalgesi og allodyni, som er svært vanlige hos langvarig syke pasienter. Selv om opioider er den viktigste behandlingen for mange palliative pasienter, kan multimodal terapi, som kombinerer ulike medikamenter, gi bedre resultater. Det kan for eksempel være aktuelt med kortikosteroider, NSAIDs, lokale smertestillende midler, gabapentin, amantadin og amitriptylin (Borsook, 2011; Downing, 2011).

Det er viktig at behandlingen er skreddersydd for både dyret og eierens kapasitet til å gi omsorg. Enkelte endringer i hjemmemiljøet kan også bidra til å opprettholde dyrets livskvalitet. For eksempel kan det være nyttig å gjøre boligen tilgjengelig for dyr med bevegelsesvansker, ved å tilrettelegge for mat- og vannskåler på ett nivå, samt bruke tepper eller løpere på glatte gulv for å hjelpe store hunder med å stå og gå.

En annen viktig faktor er ernæring. For kjæledyr som har problemer med å spise, kan sondeernæring være et alternativ, spesielt når dyret er sultent og fortsatt har god livskvalitet, men ikke kan spise på grunn av sykdommer i munnen eller spiserøret. Hvis dyret lider av anoreksi på grunn av systemiske sykdommer, kan det være uheldig å bruke sondeernæring, da dette kan forverre dyrets tilstand. På samme måte er det viktig å unngå tvangsmating, da dette kan skape stress for både dyret og eieren, og skade forholdet mellom dem.

Når det gjelder smertelindring, er det ofte nødvendig med alternative administrasjonsveier for medikamenter i palliativ pleie, ettersom de tradisjonelle metodene kan være utilstrekkelige eller umulige. Legemidler kan for eksempel kompenseres til smakfulle væsker eller tyggetabletter for lettere administrasjon. Transdermale medisiner er også et alternativ, men deres effekt kan være uforutsigbar, og derfor er det nødvendig med nøye overvåkning for å sikre at behandlingen fungerer.

I tillegg er det viktig å ikke være redd for å bruke sterke smertestillende midler, som opioider, selv hos eldre dyr med organfeil. Blodprøver, som viser forhøyede nivåer av azotemi eller galle-syrer, kan hjelpe til med å justere doseringen, men de skal ikke være grunnlag for å stoppe nødvendige smertelindrende behandlinger.

Når det ikke er mulig å stoppe sykdomsprogresjonen, kan palliativ kirurgi være et effektivt alternativ for å kontrollere smerte. For eksempel kan amputasjon av en benkreftlesjon fjerne smertekilden og redusere risikoen for patologiske brudd. Kirurgisk fjerning av store lipomer kan forbedre mobiliteten, og behandling av tarm- eller urinveishindringer ved hjelp av stenter eller kirurgi kan også forbedre livskvaliteten.

Det er også viktig å minne eierne på at selv om veterinæren kan tilby mange behandlingsalternativer, er det i siste instans eierens vurdering av dyrets velvære og deres kapasitet til å gi omsorg som vil forme behandlingsplanen. I palliativ pleie er det ikke bare dyrets fysiske helse som står i fokus, men også den emosjonelle og psykososiale støtten til både dyret og eieren. Det er en balansegang mellom å tilby tilstrekkelig behandling og å unngå å påføre unødvendig stress på dyret.

Det er også viktig å ha en åpen samtale med eieren om dødsprosessen, slik at de er forberedt på de fysiske endringene som kan oppstå, og forstår at gradvis dehydrasjon eller svekket matinntak kan være en naturlig del av den siste fasen, som kan føre til en mer komfortabel avslutning på livet for dyret.