Når man snakker om produksjon av hjelpemidler for veterinærpasienter, er det essensielt å forstå at teknologier som vakuumforming og 3D-printing i seg selv kun er verktøy for å lage en enhet. De fungerer kun som et middel for å produsere en del eller objekt, men det er selve forskrivningen, behandlingen og rehabiliteringen som avgjør om behandlingsmålene blir nådd. For å sikre et vellykket utfall må det derfor være et tett samarbeid mellom veterinæren som forskriver enheten og en erfaren produsent, uavhengig av hvilken metode som brukes for produksjonen. Å kunne lage en enhet er ikke tilstrekkelig dersom den ikke er tilpasset pasientens spesifikke behov.

Valget av materialer for produksjon av V-OP (veterinær ortotiske og protetiske enheter) er avgjørende for enhetens ytelse. Materialene som brukes må ha en kombinasjon av styrke, elastisitet, fleksibilitet, holdbarhet, kompresjonsevne og motstandskraft. Vanlige materialer som benyttes i produksjonen av disse enhetene er blant annet polypropylen og laminert karbonfiber. Karbonfiber er kjent for sine overlegne styrke-til-vekt-forhold, og har i lang tid vært ansett som det beste materialet for slike enheter. Polypropylen, derimot, extruderes i plater, og gir en styrke og molekylær justering som i mange tilfeller er bedre enn materialene som benyttes for 3D-printing. I dag skjer det rask utvikling, og materialer som brukes til 3D-printede ortoser, som polylaktisk syre (PLA), akrylonitril-butadienstyren (ABS) og termoplastisk polyuretan (TPU), er på vei til å utkonkurrere de tradisjonelle alternativene. TPU gir spesielt høy trekkstyrke, rivebestandighet og slitestyrke, og det finnes nå varianter som oppfyller regulatoriske krav for hudkontakt i medisinske produkter.

3D-printing gir en mulighet for å lage V-OP-design med datastyring uten de tekniske ferdighetene som kreves for tradisjonell formgiving med termoplast eller karbonfiber. Selv om dette kan være en stor fordel i visse sammenhenger, er det også viktig å understreke at feilaktig bruk av teknologien kan føre til skade på pasienten eller forsinke riktig behandling. Selv om 3D-printing er lett tilgjengelig og relativt enkel, bør den ikke brukes av personer uten veterinærkunnskap, anatomi, biomekanikk eller veterinærpatologi, da det kan føre til feil i produksjonen og bruken av enhetene. Dette understreker viktigheten av at enhetene produseres og benyttes under tilsyn av fagfolk.

Rehabilitering er en integrert del av enhver behandling som involverer mekaniske enheter. Selv om en ortotisk eller protetisk enhet kan hjelpe til med å gjenopprette funksjon, er det ikke tilstrekkelig å bare bruke en enhet alene. Moderne praksis har vist at for at rehabilitering skal være vellykket, må den mekaniske enheten kombineres med rehabilitering for å maksimere bruken og pasientens suksess. Målet med rehabilitering er å gjenopprette og bevare maksimal uavhengighet og funksjonalitet, samt å forhindre tidlig euthanasering av dyr ved å forlenge deres aktive liv. Rehabilitering fokuserer på fysiske metoder for å forebygge, behandle og håndtere sykdommer, lidelser og skader, spesielt av muskel- og skjelettsystemet.

Biomekanikk er et fagområde som studerer kroppens bevegelse og hvordan krefter påvirker kroppen. Dette inkluderer kunnskap om anatomi, kinesiologi, nevrofysiologi, fysikk og matematikk. Pathomekanikk, på den annen side, fokuserer på de unormale effektene av statiske og dynamiske krefter på kroppen som følge av nevrologiske, muskulære og skjelettrelaterte lidelser. Forståelsen av pathomekanikk er essensiell for å forstå årsakene til gangavvik og hvilke krefter som virker på en skade under bevegelse, som for eksempel reaksjonskraftene fra bakken, treghet og gravitasjon. Den spesialiserte bruken av ortoser og protetiske enheter tar sikte på å adressere pathomekaniske utfordringer gjennom eksterne mekaniske systemer.

Implementeringen av V-OP-enheter legger til et ekstra lag med kompleksitet til rehabilitering. Behandlingen av en pathomekanisk skade med en enhet innebærer å kombinere enhetens mekanikk med kroppens mekanikk. Rehabilitering er en kritisk del av denne integreringen. Veterinærklinikeren gir fysisk behandling, mens ortopediingeniøren eller protetikeren sørger for enheten eller mekanisk støtte. Den rehabiliterende profesjonelle koordinerer den overordnede terapeutiske planen basert på spesifikke diagnoser og evalueringer. Denne samordnede innsatsen gjør det mulig for pasienten å gjenvinne ambulasjon på en trygg, effektiv og funksjonell måte.

Teknologisk utvikling har økt kompleksiteten og sofistikeringen i produksjonen av V-OP-enheter. Hva som mangler, er en enhetsspesifikk rehabilitering som kan hjelpe veterinærpasienter å realisere potensialet i enhetene på linje med menneskelige pasienter. En rehabiliteringsterapeut for hunder må ha en grundig forståelse av formålet med enheten, dens mekanikk og begrensninger. Dette innebærer å kunne identifisere komplikasjoner i tide for å forhindre skade og redusere tidsbruken uten enheten. Samtidig må veterinæren forstå de kortsiktige og langsiktige rehabiliteringsmålene, biomekanikken i terapeutiske øvelser og rehabiliteringens begrensninger. Fabrikanten av V-OP-enheten må forstå diagnosen og behandlingsmålene for å sikre at produksjonen og justeringen av enheten er rettidig og passende. Til syvende og sist fører deling av informasjon og ekspertise til intervensjoner, enhetsmodifikasjoner og rehabiliteringsstrategier som maksimere pasientens komfort, utholdenhet og totale funksjonalitet.

Endringene som oppstår når en firbeint pasient mister et lem, er fundamentalt forskjellige fra de som skjer hos mennesker. Kompensatoriske bevegelser utvikles for å opprettholde balanse og bevegelse, men disse er ofte ikke optimale og kan føre til langsiktige komplikasjoner. De biomekaniske implikasjonene av lemfunksjonens tap inkluderer nedbrytning av intakte lemmer og utviklingen av patologiske endringer i myofasciale vev, ledd og ryggrad, som kan føre til kronisk smerte og redusert livskvalitet. Ved å bruke ortotiske enheter i kombinasjon med proteser, kan vi unngå mange av de negative konsekvensene av lemfunksjonens tap og gi dyrene en bedre og mer funksjonell tilværelse.

Hvordan behandle carpal-, metacarpal- og digit-skader hos hunder?

Behandlingen av skader i hundens carpal- og metacarpal-område avhenger av skadegraden, skadenivået og de spesifikke strukturene som er involvert. Carpal hyperextensjon er en skade som kan kreve svært spesifik behandling basert på alvorlighetsgraden. I mindre alvorlige tilfeller, der hyperextensjonen er minimal, kan konservativ behandling være tilstrekkelig. Denne tilnærmingen er imidlertid sjelden effektiv ved grad 3-skader, og derfor anbefales ofte arthrodesis (sammensmelting av leddene) for å forhindre ytterligere progresjon av hyperextensjon. Når behandlingen innebærer arthrodesis, kan enten delvis eller total sammensmelting av carpalbenene være nødvendig, avhengig av hvor skaden har skjedd.

Delvis carpal arthrodesis kan være tilstrekkelig hvis det er ustabilitet i den midtre delen av carpalbenene eller carpometacarpal-leden, ettersom dette tillater stabilisering uten å påvirke bevegelsen i radiocarpal-leden. Total pancarpal arthrodesis, derimot, er ofte nødvendig når det er ustabilitet i radiocarpal-leden, som kan oppstå ved mer alvorlige skader. Denne typen behandling kan utføres med ulike metoder, som stabilisering med eksterne skjelettfikseringssystemer, plater og skruer eller interne pinner og tråd.

Minimalinvasiv pancarpal arthrodesis, hvor en spesialplate og fluoroskopi brukes, har vist seg å medføre mindre vevsskader, lavere risiko for komplikasjoner og muligens en raskere tilbakevending til belastning på leddet. Etter operasjonen er det ofte nødvendig å immobilisere området i 4–6 uker for å hindre at implantatet beveger seg og forårsaker problemer. Radiografier bør utføres hver 4–6 uke i opptil 16 uker etter inngrepet, og deretter hver 8. uke frem til fusjonen er fullført. Fusing kan ta mellom 12 og 24 uker, avhengig av hundens spesifikke forhold. Når dette skjer, bør hunden gradvis tilbakeføres til normal funksjon etter 12–16 uker.

En interessant og viktig vurdering etter en arthrodesis-operasjon er spørsmålet om implantatene bør fjernes etter at sammensmeltingen er fullført, spesielt for hunder som arbeider eller er idrettsaktive. Det er ikke enighet om dette, men i enkelte tilfeller kan implantatene forbli på plass, med mindre det oppstår problemer som implantatfeil, smerte ved arbeid eller bevegelse, eller tegn på infeksjon.

Når det gjelder metacarpale skader, er brudd de vanligste, med et spesielt mønster i rasen Greyhound, hvor metacarpal V på venstre fot og metacarpal II på høyre fot oftest er berørt. Dette kan skyldes repetitivt stress som fører til brudd over tid. Sesamoid sykdom, som omfatter brudd, fragmentering eller sesamoiditt (betennelse i sesamoid-leder), kan også forekomme, særlig i raser som Greyhound og Rottweiler. Denne sykdommen er ofte forbundet med traume, degenerasjon eller unormal mekanisk belastning.

Sesamoid sykdom kan forårsake varierende grad av halthet, smerte, hevelse og effusjon i de berørte områdene. I alvorlige tilfeller kan det føre til migrasjon av bruddfragmenter eller kroniske betennelsestilstander. Diagnosen stilles oftest ved røntgenbilder, men i noen tilfeller kan det være nødvendig med datatomografi (CT) for å få en mer detaljert vurdering av skaden. Sesamoiditt kan ofte være et resultat av gjentatte belastningsskader, særlig hos hunder som utsettes for stor fysisk aktivitet over tid.

Behandling av metacarpale brudd er ofte kirurgisk, spesielt dersom flere metacarpaler er brutt i samme fot, eller hvis det er stor forskyvning av fragmentene. Hos større, atletiske eller arbeidsorienterte hunder anbefales det som regel operasjon for å sikre korrekt leging. Hvis bruddene er mindre alvorlige, kan konservativ behandling med splintering og bandasjering være tilstrekkelig for å oppnå heling. På den annen side krever sesamoid sykdom vanligvis langvarig behandling, og kirurgi kan være nødvendig for hunder som lider av kronisk halthet forårsaket av sesamoiditis.

Det er viktig å være oppmerksom på at både metacarpale og sesamoid skader kan være vanskelig å diagnostisere og behandle. I noen tilfeller kan disse skadene være sekundære til andre lidelser, og det er derfor avgjørende å vurdere hele den ortopediske helsetilstanden til hunden før man trekker konklusjoner om årsaken til halthet.

Hvordan aldring påvirker muskler, ledd og rehabilitering hos eldre hunder

Aldring medfører naturlige forandringer i kroppens struktur og funksjon, som også gjelder hunder. En av de mest merkbare effektene er tapet av muskelmasse, som kalles sarkopeni. Dette kan være vanskelig å diagnostisere utelukkende gjennom klinisk undersøkelse, og derfor er det viktig å vurdere andre mulige tilstander som kan bidra til muskelatrofi, for bedre å kunne tilpasse behandlingen og terapien. Tap av muskelstyrke svekker senene, som igjen reduserer støtten til leddene og deres evne til å motstå vektbærende krefter. Dette fører til økt belastning på både bein og brusk.

Aldring fører også til endringer i bruskens struktur, blant annet en reduksjon i antall bruskceller, kjent som kondrocytter. Dette skjer delvis på grunn av cellealdring og en nedsatt evne til å respondere på vekstfaktorer. I tillegg reduseres vanninnholdet i brusken med alderen, noe som fører til at bruskens tykkelse blir tynnere, et fenomen som øker risikoen for artrose. Det er viktig å merke seg at selv om osteoporose ikke er en vanlig tilstand hos hunder, kan benvevet deres bli mer skjøre med alderen på grunn av fettinfiltrasjon i benmargen og tynning av benhinnen.

I en case-studie ble en eldre Labrador Retriever, med en vekt på 53,2 kg, observert å ha betydelige mobilitetsproblemer og en gradvis svekkelse i de bakre beina. Denne hunden hadde også osteoartritt i begge bakbenene og moderate degenerative endringer i hofte- og kneleddene. Hun hadde vanskeligheter med å reise seg og klatre i trapper, noe som forverret seg etter et fall på trappen. I tillegg var hun overvektig, og kliniske vurderinger indikerte at den store kroppsvekten hennes forverret muskelbelastningen og økte trykket på de allerede svekkede leddene. Dette illustrerer hvordan flere aldringsrelaterte tilstander kan samhandle og forverre hverandre.

Rehabilitering av eldre hunder med nedsatt mobilitet krever en helhetlig tilnærming som tar hensyn til både vektreduksjon og behandling av betennelse og smerte. I dette tilfellet ble det lagt opp et program som inkluderte gradvis vektkontroll gjennom diettendringer, som å redusere mengden godbiter og erstatte dem med sunne alternativer som tørket frukt og grønnsaker. Videre ble det anbefalt å fortsette med omega-3 fettsyrer og glukosamin tilskudd for å lindre betennelse og støtte leddhelsen. Behandlinger som laserterapi, spinal manipulativ terapi (SMT) og terapeutisk massasje ble også foreslått for å forbedre fleksibiliteten og redusere muskelspenninger.

En viktig del av rehabilitering er å gjenopprette bevegelse og styrke. Ved å utføre spesifikke terapeutiske øvelser som sitt til stå, sidelengs bevegelser og ryggeøvelser, ble hundens muskelstyrke gradvis bedre. Øvelsene ble tilpasset i henhold til hundens fysiske tilstand, og etter hvert som styrken økte, ble øvelsene mer utfordrende. Dette er et klassisk eksempel på hvordan gradvis belastning kan forbedre både styrke og mobilitet hos eldre hunder, og det er et viktig aspekt ved rehabilitering at hunden får tilpasset øvelsene i henhold til dens individuelle behov og fremgang.

Rehabiliteringsplanen var nøye utformet for å sikre hundens fremgang uten å overbelaste kroppen. Øvelsene inkluderte blant annet benløft for å forbedre styrken i de bakre bena, balanseøvelser som utfordret propriosepsjonen, og strekkøvelser som bidro til å opprettholde og øke fleksibiliteten i ryggraden. Etter seks måneders rehabilitering viste hunden en betydelig forbedring i muskelmasse og vekt, og hun var i stand til å gå lengre turer sammen med eieren, som var et av målene for behandlingen.

Det er viktig å merke seg at behandling av eldre hunder med nedsatt mobilitet og helseproblemer krever tålmodighet, kontinuerlig evaluering og tilpasning av rehabiliteringsprogrammet. Hver hund reagerer forskjellig på terapi, og det er avgjørende å justere både dietten og treningsplanen etter hvert som tilstanden utvikler seg.

For å ytterligere støtte rehabilitering av eldre hunder, bør man også være oppmerksom på andre aspekter som stress, smertehåndtering og den emosjonelle tilstanden til dyret. Å opprettholde en positiv og rolig atmosfære, samt gi hunden tilstrekkelig hvile og mental stimulering, kan være like viktig som fysisk trening for å opprettholde god helse i alderdommen.

Hvordan koloniale ideer og minner former dagens holdninger til urbefolkningen i USA
Hva er forskjellen mellom fermioner og bosoner i kvantemekanikkens formalisme?
Hva er potensialet til transparent nanopapir i moderne elektronikk og bærekraftige applikasjoner?