Hvordan samspill mellom etterforskningsbyråer kan avdekke økonomisk svindel

Etterforskningsbyråer, som ofte opererer på ulike juridiske og politiske nivåer, kan noen ganger samarbeide på tvers av grener for å løse en felles sak. Men dette samarbeidet er sjelden uten konflikter. Akkurat som i et ekteskap, kan det oppstå uenigheter om fordeling av ressurser, hvem som skal gjøre hva, hvor saken skal tas videre, og hvordan æren skal deles. Dette er noe som ble tydelig under den pågående etterforskningen av Donald Trump. Samarbeidet mellom kontoret til Attorney General (AG) og vårt eget kontor startet allerede før vi formelt ble innsatt. Til tross for de politiske utsagnene fra AG Letitia James, som gjorde det klart at hennes etterforskning hadde en politisk vinkling, så det ut som en taktisk feil å avvise deres tilbud om samarbeid.

Jeg tok kontakt med Careys kontor allerede den 27. januar og ba dem om å utforske muligheten for å få tilgang til informasjonen James’ kontor satt på. For å sikre oss at vi ikke gikk glipp av viktig informasjon, foreslo jeg at det kunne være fornuftig å samarbeide med dem for å vurdere om de hadde samlet inn relevant vitnesbyrd og dokumenter som kunne gi oss en fordel. Som ofte var tilfelle, var Carey og jeg enige i tilnærmingen. Kort tid etter ble vi enige om et møte, og James’ kontor delte raskt sine funn med oss.

Gjennom samarbeidet ble det klart at informasjonen vi mottok var avgjørende for vår etterforskning. De dokumentene og vitnesbyrdene vi fikk fra AG’s kontor hjalp oss til å validere vår tilnærming og gav oss et solid fundament for å bygge en kriminell sak. Ved å anerkjenne viktigheten av AG’s arbeid, søkte vi og fikk tillatelse fra retten til å dele ytterligere etterforskningsmateriale med dem, slik at de kunne bidra med sin ekspertise. De bidro aktivt ved å sende oss to assisterende statsadvokater som arbeidet tett sammen med oss. Dette samarbeidet førte til at vi i mai 2021 kunne konkludere med at Trump’s finansielle uttalelser var basert på overdrivelser og falske påstander.

Som del av en kompleks skatteplanlegging, donerte Trump utviklingsrettighetene for Seven Springs i 2015, noe som ga ham en skattefradrag på 21 millioner dollar. Denne donasjonen skjedde i form av en "conservation easement" - en juridisk bindende avtale mellom grunneier og en veldedig organisasjon som skal beskytte et område fra utvikling. Slike avtaler gir skattefordeler, men de er ofte utsatt for misbruk, ettersom grunneiere kan overdrive verdien av utviklingsrettigheter for å oppnå skattefradrag de ikke har rett til. Dette var tilfellet med Trump, som hadde påstått at utviklingsrettighetene hans var verdt mer enn 20 millioner dollar.

Imidlertid ble det snart klart at denne verdsettelsen var langt overdrevet. En uavhengig takstmann ansatt av Trump-organisasjonen hadde anslått at den maksimale utviklingsverdien av Seven Springs var på 50 millioner dollar. Trump’s finansregnskap derimot, satte verdien til 291 millioner dollar. Etterforskningen vår viste at den faktiske markedsverdien av eiendommen var 33 millioner dollar, langt under det Trump hadde påstått.

Overvurderingen av Seven Springs viste seg å være del av et mønster som gikk igjen i flere av Trumps eiendommer. Vi oppdaget at hans finansielle erklæringer var gjennomsyret av systematisk overdrivelse og fiksjon. Dette mønsteret, som startet med Seven Springs, skulle i løpet av etterforskningen vise seg å gjelde mange av hans påståtte eiendeler, og ble etter hvert et klart bevis på økonomisk svindel.

Endtext

Hva betyr det å overdrive verdsettinger? En innsikt i finansielle uttalelser og ansvarsforhold.

Det var imidlertid viktig å merke seg at Bender aldri ble anklaget for å ha vært en aktiv deltaker i å utarbeide falske økonomiske dokumenter. Hans mangel på interesse og nysgjerrighet omkring de tallene han mottok, er likevel urovekkende, spesielt ettersom han var ansatt av Trump, hans største klient. Det faktum at han aldri stilte spørsmål ved de unormalt høye verdsettelsene av Trump-organisasjonens eiendommer gir inntrykk av en alvorlig mangel på profesjonalitet og ansvar.

Videre ble det i oktober avslørt at en tidligere ansatt ved Trump’s golfklubb i Briarcliff Manor, New York, kunne gi verdifull informasjon om klubbens økonomiske operasjoner. Denne personen var ansvarlig for medlemsrekruttering og forhandlinger om innmeldingsavgifter, og det viste seg at Trump ofte tillot folk å bli med uten å betale den fastsatte innmeldingsavgiften. Det ble instruert at dette skulle holdes skjult for offentligheten, samtidig som de finansielle uttalelsene viste at den høye verdsettelsen av golfklubben i stor grad var basert på påståtte seks-sifrede innmeldingsavgifter som i realiteten ikke ble betalt. Dette mønsteret ble også bekreftet ved andre Trump-eide golfklubber.

Senere, i oktober, ble det kjent at en tidligere senior kreditt-risikoansvarlig ved Deutsche Bank kunne gi innsikt i hvordan Trump’s finansielle uttalelser hadde påvirket bankens utlånsbeslutninger. Denne personen hadde vært med på å godkjenne lån som var avgjørende for Trump’s eiendomservervelser, som blant annet Trump International Hotel i Chicago og Doral-resorten i Miami. Disse lånene var gitt på bakgrunn av Trump’s personlige økonomiske uttalelser, som han selv hadde bekreftet som korrekte.

Det viste seg at hvis Trump ikke hadde levert de økonomiske uttalelsene, ville bankene ikke ha vært villige til å gi ham lån. Dette ga oss innsikt i hvordan Trump’s økonomiske uttalelser hadde blitt brukt til å få tilgang til finansiering som ellers ikke ville ha vært mulig. Det ble konkludert med at banken, dersom de hadde visst at uttalelsene var feilaktige, aldri ville ha inngått i forretningsavtaler med Trump. Dette støttet vår mistanke om at det kunne ha vært en systematisk overdrivelse av de finansielle tallene.

I november 2021 ble det klart at Manhattan-distriktsadvokaten hadde satt i gang en gransking av Trump’s økonomiske uttalelser. På bakgrunn av Michaels Cohens vitnemål ble det offentliggjort at Trump hadde vurdert eiendommer som Seven Springs til en verdi av 261 millioner dollar, til tross for at lokale skattemyndigheter hadde fastsatt verdien til bare 20 millioner dollar. Dette var ett av mange eksempler på hvordan Trump benyttet betydelige overdrivelser i sine økonomiske rapporter, noe som kan ha ført til både feilaktig kredittvurdering og potensielt ulovlig økonomisk praksis.

En analyse av de finansielle uttalelsene avdekket et mønster av vedvarende, systematisk overvurdering, som hadde vært pågående over flere år. Dette reiste viktige spørsmål om ansvar og omfanget av eventuelle svindelaktige handlinger. Det ble klart at de som hadde godkjent lån og forretningsavtaler hadde sett på Trump’s økonomiske uttalelser som ærlige, i god tro om at de var korrekt fremstilte. Likevel var det flere som hadde begynt å stille spørsmål ved disse vurderingene, spesielt i lys av de alvorlige avvikene som ble avslørt i etterkant.

I tillegg til disse juridiske og finansielle aspektene, er det også viktig å forstå den etiske dimensjonen ved å akseptere økonomiske rapporter uten tilstrekkelig kritisk gjennomgang. I mange tilfeller kan tillit til en økonomisk revisor eller en finansiell institusjon føre til alvorlige feilbedømmelser, som igjen kan få store konsekvenser både for virksomheter og for samfunnet som helhet. Når en virksomhet baserer seg på urealistiske vurderinger av sine eiendeler eller inntekter, kan dette føre til en farlig illusjon om økonomisk stabilitet.

En annen viktig faktor som ofte overses i slike saker, er rollen som kommunikasjon og rapportering spiller i å skape tillit. Mange av de feilene som ble begått i Trumps økonomiske uttalelser kan spores tilbake til manglende åpenhet og et bevisst forsøk på å fremstå som økonomisk sterkere enn hva som faktisk var tilfelle. Dette understreker behovet for ansvarlighet i alle ledd av økonomisk rapportering, fra enkeltpersoner som revisorer til større finansinstitusjoner og deres investorer.