Populistiske og autoritære strømninger i Europa har på mange måter blitt sett på som reaksjoner på økonomiske og sosiale utfordringer som mange mennesker har stått overfor i løpet av de siste tiårene. Det er klart at økonomiske nedgangstider ofte fører til en sterkere tilknytning til materialistiske verdier, som individers prioriteter i forhold til økonomisk sikkerhet og sosial status. Dette står i kontrast til post-materialistiske verdier som oppstår under perioder med økonomisk vekst, hvor et større fokus på selvrealisering og sosiale verdier finner plass. En slik dynamikk er synlig på tvers av generasjoner og økonomiske bølger, men spørsmålet er hvordan disse endringene påvirker den politiske kulturen i forskjellige regioner.

Studier viser at økonomiske nedgangstider gir grobunn for autoritære og populistiske holdninger, særlig i områder som har blitt økonomisk svekket. I disse regionene, hvor arbeidsplasser er tapt, og befolkningen har hatt en langvarig nedgang, er misnøye med etablerte politiske institusjoner utbredt. Folk her har mindre tillit til mainstream-politikere og -partier, og ser ofte populistiske bevegelser som en løsning på deres økonomiske frustrasjoner. Populistiske holdninger er derfor nært knyttet til de økonomiske forholdene som finnes i de mest utsatte områdene i Europa.

På den annen side er koblingen mellom økonomisk nedgang og autoritære holdninger mer kompleks. Selv om de økonomiske forholdene i disse regionene spiller en rolle, ser vi også at de kulturelle og demografiske trekkene – som høyere andel eldre befolkning og et mer konservativt syn på samfunnsutvikling – kan forsterke tendensen til autoritære holdninger. I mange av de økonomisk svake områdene finner vi også at yngre mennesker har flyttet til urbane sentre for utdanning og jobbmuligheter, og de som blir igjen kan oppleve en kulturell fremmedgjøring, som igjen fører til en forsterkning av nasjonalistiske og autoritære ideer.

Det er ikke alltid like lett å skille mellom økonomiske misnøye og kulturelle bekymringer når det gjelder populisme. Mange av de som føler seg økonomisk utelatt, har også sterke bekymringer for global migrasjon, etniske endringer og sosial integrasjon. For disse gruppene, spesielt de som føler at de har blitt etterlatt av de økonomiske endringene i samfunnet, blir migrantene ofte sett på som en trussel mot jobbmuligheter og kulturell stabilitet. Slike bekymringer fører til en økt støtte for politiske partier som lover å beskytte nasjonale verdier, og som gjør migrasjon og innvandrere til en hovedsak i sin politiske plattform.

Samtidig har dette fenomenet også sterke paralleller med globaliseringen og de økonomiske konsekvensene av den. Globaliseringen har ført til økt økonomisk ulikhet, noe som har hatt en direkte innvirkning på sosial tillit og politisk stabilitet. Mens de mer velstående regionene har hatt fordeler av global handel og investeringer, har de mer marginaliserte regionene slitt med å tilpasse seg de endrede økonomiske forholdene. Dette kan føre til en sterkere tilknytning til populistiske ideer, som både en reaksjon på økonomisk usikkerhet og en måte å gjenopprette en følelse av kontroll på.

I tillegg til økonomiske faktorer er det viktig å vurdere de kulturelle og demografiske endringene som har skjedd de siste tiårene. Europeiske samfunn har blitt mer multikulturelle, og dette har ført til både frykt og spenning i mange land. De som føler at deres kulturelle identitet er truet av disse endringene, kan være mer tilbøyelige til å støtte autoritære eller nasjonalistiske partier som lover å gjenopprette en følelse av "tradisjonell" orden.

Hva betyr dette for populistiske strømninger i Europa i dag? Økonomiske forhold alene kan ikke forklare hele bildet. Selv om økonomiske nedgangstider og ulikhet har spilt en viktig rolle i å styrke populistiske holdninger, må vi også forstå hvordan disse økonomiske utfordringene er knyttet til kulturelle og identitetsmessige spørsmål. Migrasjon, globalisering og de økonomiske omveltningene som har skjedd i løpet av de siste tiårene har skapt et klima hvor populisme ikke bare er et politisk alternativ, men en kulturell og sosial bevegelse som utfordrer den etablerte ordenen.

Det er også viktig å merke seg at populisme ikke nødvendigvis bare er et uttrykk for økonomisk misnøye. Det er i mange tilfeller et forsøk på å rekonstruere den nasjonale identiteten i en verden som føles mer fragmentert og usikker. Populistiske ledere har vært dyktige til å utnytte denne usikkerheten, og har klart å etablere et politisk språk som taler direkte til de som føler at deres land er i ferd med å miste sin sjel. Den økonomiske usikkerheten forsterkes av et kulturelt tap som mange ser på som uunngåelig i møte med globalisering og migrasjon.

Hvordan populistisk retorikk påvirker tillit til politiske institusjoner og valgdeltakelse

Populistisk retorikk har blitt en dominerende kraft i mange demokratiske samfunn, og dens innflytelse kan observeres i flere aspekter av politisk adferd. En viktig dimensjon er hvordan den påvirker tilliten til representative institusjoner som binder borgere til staten. Offentlig kynisme overfor regjeringen er ikke en ensartet størrelse, og det kan skilles mellom fem distinkte nivåer av støtte til det politiske systemet. Disse nivåene spenner fra diffuse følelser knyttet til nasjonalstaten til spesifikke følelser som gjelder selve regimets prestasjon, tillit til politiske institusjoner, og godkjenning av politiske aktører. Populistiske støttepersoner er ofte tilbøyelige til å avvise legitimiteten til etablerte politiske partier, valgte forsamlinger og sittende politikere.

Selv om det er sterke sammenhenger mellom holdninger og valgbeslutninger, kan det være vanskelig å fastslå den kausale retningen basert på tverrsnittsdata fra sosiale undersøkelser alene. Komplekse, gjensidige relasjoner kan være i spill. For eksempel kan personer som er misfornøyde med de liberale elitene i Washington, Paris eller London, og som har et etnosentrisk og fiendtlig syn på etniske minoriteter, multikulturalisme og innvandring, velge å stemme på autoritære-populistiske ledere og partier. Samtidig kan de rasjonalisere sin stemme basert på politiske spørsmål som de føler sterkt for, selv om de i realiteten er drevet av andre grunner, som lojalitet til sitt parti eller en avsky mot andre politiske aktører.

I USA, for eksempel, kan Trump ha tiltrukket seg stemmer for forskjellige årsaker som ikke nødvendigvis er relatert til hans uklare politiske løfter om å gjenopprette arbeidsplasser, kutte skatter eller bygge en mur mot Mexico. Trump-støtte kan komme fra hengivne republikanere som er drevet av partiloyalitet, fra folk i Rust Belt og kullgruveområdene som er misfornøyde med de demokratiske partienes håndtering av samfunnets tilbakegang, fra velgere som mislikte Obama-presidentskapet og den økonomiske gjenopprettingen, eller fra personer som reagerte på Trumps flamboyante personlighet og aggressiv kampanjestil.

På samme måte kan dyp kynisme overfor korrupte politikere og utilgjengelige byråkratiske eliter ha ført til at latinamerikanske og europeiske borgere støttet populistiske "outsidere" som kjempet mot etablert politisk orden. Gjensidige effekter kan ligge til grunn for de observerte sammenhengene – på denne måten kan politisk misnøye betraktes både som en årsak og en konsekvens av populistiske partiers vekst.

Når man ser på verdier og hvordan de påvirker valg, viser klassiske teorier som Michigan-modellen at stemmegivning ofte er drevet av affektive følelser knyttet til sosial identitet, inkludert klasseskiller. Økonomisk ulikhet regnes som en viktig faktor i å forklare støtte til autoritære-populistiske bevegelser, med de økonomisk utarmede som en viktig velgerbase. Imidlertid er empiriske bevis på dette forholdet blandede, og effekten av sosial klasse på holdninger og verdier er ofte indirekte. Arbeidsklassen er en nøkkelgruppe som vurderes ved hjelp av den fem-delte Goldthorpe-modellen, og flere økonomiske indikatorer, som langvarig arbeidsledighet og subjektiv økonomisk usikkerhet, blir også analysert.

En annen viktig faktor er kjønn, da flere studier har vist at menn generelt viser sterkere støtte for radikale høyrepartier. Religiøsitet har en tendens til å styrke støtten for autoritære-populistiske partier, som fremmer tradisjonelle moralske verdier, et aspekt tydelig sett i støtten Trump fikk fra evangelikale kristne. I kontrast er medlemmer av etniske minoriteter og innbyggere i etnisk mangfoldige urbane områder mer tilbøyelige til å avvise autoritære-populistiske appeller.

I forhold til valgdeltakelse viser regresjonsmodeller at autoritære verdier er positivt assosiert med høyere valgdeltakelse, selv om forholdet er svakt. Rundt 74 % av de som scoret høyt på den autoritære verdiskalaen rapporterte at de stemte i nasjonale valg, sammenlignet med 68 % blant de med lavere autoritære verdier. På den annen side var det negativt korrelert med deltakelse i alternative former for politisk aktivitet som boikott eller demonstrasjoner. Dette tyder på at autoritære orienteringer, som vektlegger sosial konformitet og respekt for autoriteter, fremmer stemmegivning som en "konvensjonell" norm i demokratier, mens mer utfordrende former for politisk deltakelse kan betraktes som uakseptable for autoritære individer.

En annen viktig observasjon er at populistisk mistillit til representative institusjoner kan føre til lavere valgdeltakelse. Borgere som føler seg fremmedgjort og som ikke har tillit til politikere, partier og nasjonalforsamlinger, er mer tilbøyelige til å avstå fra å stemme. For å mobilisere støtte har autoritære-populistiske partier derfor insentiver til å fremme klassiske "splittelsesproblemer" som appellerer til sosialkonservative, men samtidig kan deres anti-etablissement retorikk føre til lavere valgdeltakelse blant velgere.

Det er derfor viktig å forstå at populistiske bevegelser ikke bare er et resultat av økonomisk misnøye eller etniske spenninger, men også reflekterer dypere verdier og identiteter. Forståelsen av hvordan disse bevegelsene henter styrke fra følelser som misnøye, kynisme, og mistillit til etablerte institusjoner er avgjørende for å forstå deres politiske gjennomslag og den økte polariseringen i mange samfunn.

Hvordan generasjonsskiller påvirker valgoppslutning i Europa

Resultatene bekrefter at generasjonsskillelinjen i valgdeltakelse er betydelig, som forutsett. Når man sammenligner gjennomsnittlig valgdeltakelse blant generasjoner på tvers av alle europeiske land, viser det seg at nesten dobbelt så mange fra den eldste generasjonen (Interkrigs-generasjonen) oppgir å ha stemt, sammenlignet med Millennials (82 prosent mot 43 prosent). Som illustrert i figur 8.1, er dette mønsteret konsekvent observert i alle europeiske regioner og i hvert eneste land fra Østerrike til Ukraina, enten det dreier seg om veletablerte demokratier som Sverige og Frankrike, eller post-kommunistiske stater som Litauen og Tsjekkia. I enkelte tilfeller, som i Sveits og Frankrike, kan man se et jevnt fall i valgdeltakelse på tvers av påfølgende fødselskohorter, mens i andre, som Tyrkia, Norge og Sverige, er det en gradvis erosjon over kohortene frem til Millennials, hvor man opplever et brått fall i deltakelsen.

Er disse forskjellene et resultat av formative sosialiseringserfaringer i ulike fødselskohorter? Unge og gamle skiller seg i mange andre former for politisk aktivisme, noe som tyder på at verdiforandringer kan endre holdninger til borgernes rolle og handlinger som binder innbyggerne til staten. I ESS-undersøkelsene, for eksempel, rapporterte nesten ingen fra Interkrigs-generasjonen (3 %) å ha deltatt i en lovlig demonstrasjon de siste 12 månedene, mens tre ganger så mange Millennials (9 %) rapporterte å ha gjort det.

Tidligere forskning antyder at noen av de observerte aldersrelaterte forskjellene kan tilskrives livssyklus-effekter; for eksempel er yngre mennesker ofte mer mobile i boligmarkedet som studenter eller arbeidssøkende, noe som gjør det vanskeligere for dem å bli registrert på valgmanntallet eller å stemme, før de slår seg ned for å stifte familie og utvikle røtter i et lokalsamfunn. Periodiske effekter kan også spille en rolle; for eksempel kan den europeiske finanskrisen og de påfølgende innstramningene ha fått tradisjonelle sosialdemokratiske og arbeiderstøttende velgere til å unngå valglokalene.

Generasjonseffektene på valgdeltakelse er signifikante og store, uten konsistente periodiske effekter knyttet til undersøkelsesåret. Livssyklus-effekter er også synlige; de som er gift og har barn (selv om ikke de som er separert eller skilt) er betydelig mer tilbøyelige til å stemme, selv om effekten av fødselskohorten er sterkere. Utdanningens innvirkning på valgdeltakelse er også betydelig. Som observert i mer enn et halvt århundre, helt siden den klassiske Civic Culture-studien, predikerer de kognitive ferdighetene, kunnskapen og følelsen av handlingskraft som er knyttet til utdanning, konsistent flere former for borgerengasjement, inkludert registrering og stemmegivning. Blant de med lavt utdanningsnivå stemte omtrent 71 prosent av europeerne, sammenlignet med 81 prosent blant dem med høyere utdanning. Enda større utdanningsforskjeller finnes når det gjelder mer krevende former for deltakelse, som å kontakte myndigheter, arbeide for partier, signere petisjoner og delta i forbrukerboikott.

Demografiske og sosioøkonomiske faktorer som kan forklare variasjonen i valgdeltakelse, har vært godt kjent fra tidligere forskning. Generelt er valgdeltakelsen høyere i rurale og semi-rurale områder i Europa (områder med en eldre befolkning og veletablerte innbyggere) sammenlignet med større byer (som ofte har yngre mennesker, studenter, innvandrere og transittansatte). Valgdeltakelsen er også betydelig sterkere blant profesjonelle og ledere fra middelklassen enn blant blå-collar-arbeidere. Dette understøttes av forskning fra Sidney Verba og hans kolleger, som har vist at sosioøkonomisk status er en av de mest klassiske prediktorene for valgdeltakelse, blant annet fordi yrkesstatus er sterkt knyttet til formell utdanning, og dermed til bedre kognitive ferdigheter og borgerkunnskap.

Hva som videre kan legges merke til, er at de observerte aldersforskjellene i politisk aktivitet ikke nødvendigvis kun kan forklares av livssyklus-effekter eller den generelle politiske og økonomiske konteksten. Når man ser på hvordan forskjellige generasjoner opplever politikk og samfunnsdeltakelse, er det viktig å vurdere hvordan endringer i mediene, den teknologiske utviklingen, samt endringer i arbeidsmarkedet og økonomiske strukturer, har påvirket valgdeltakelsen. For Millennials, som har vokst opp med Internett, er det en annen type tilgang til informasjon og kommunikasjon enn for eldre generasjoner, som i større grad har vært avhengige av tradisjonelle medier.

Også de generelle holdningene til politikk og tilliten til politiske institusjoner har utviklet seg over tid. Det er en pågående diskusjon om hvordan unge generasjoner, som Millennials, opplever større politisk misnøye og mistrust overfor etablerte politiske partier og tradisjonelle politiske strukturer. Denne utviklingen kan være en av de viktigste forklaringene på den lave valgdeltakelsen blant yngre generasjoner, ettersom politisk apati eller en manglende tro på at politiske systemer kan bringe endring, kan føre til lavere engasjement i tradisjonelle valgprosesser.

Hvordan utvikle numeriske algoritmer for å simulere separerte luftstrømmer ved innganger til eksoshetter
Hvordan håndtere utfordringer ved trådløs konsensus: Teknologiske løsninger og tilpasninger
Hvordan Trump endret forholdet mellom USA og Latin-Amerika: Ulikheten i multilateralismen