Hva skjer når komforten brytes og virkeligheten er for mye å forstå?

Om hun hadde blitt rammet først, ville det vært to lyder. Det gir deg en viss trøst. Du vet imidlertid at du rasjonaliserer. Uansett hva detaljene var, noe skjedde i kveld, under ditt tak, og jo mer du tenker på det, jo verre føles det. Noe som fikk Tims date til å dra så brått, var kanskje noe du og Les burde ha handlet på. Nå er du mer ukomfortabel enn noen gang.

Øynene på skjermen, du skulle ønske filmen var kortere, for du orker ikke tanken på å sitte her, ulykkelig, ute av stand til å forstå et ord av den i to timer til. Den kunne like gjerne vært en utenlandsk film uten undertekster eller dubbing, mens du stirrer dumt på den, uten å se. Samtidig skulle du ønske den var lengre, for så snart den er over, må du bevege deg, snakke, samhandle. Noe mer vil bli forventet av deg, og du er redd for hva det vil være eller hva effekten vil være. For nå er det et skjulested å gjemme seg bak.

Dette er hva vi gjør på fredag kveld. I stedet for å se de bevegelige bildene, kan du bare se på den digitale telleren på DVD-spilleren som går sakte videre, sekund for sekund.

"FAEN!!" Det er enda et skudd. Du hopper til, nervene er ute av kontroll igjen. Tim skriker høylytt på sin side og kaster noe mot noe annet med et høyt metallisk klirr. Lesley tar en bit pizza til. Du skjønner ikke hvordan hun kan gjøre det. Den siste biten du tok smakte som pappesken. Tim jobber med noe på den andre siden av loftet, ryggen til deg ved skrivebordet. Du antar han har funnet saksene, eller et passende alternativ. Om noen minutter er han på vei bort til skjermen din.

"Er det greit?" spør han. Lesleys irritasjon er tydelig, og hun strekker seg for å se rundt ham. Du må se på ham. Å gjøre noe annet ville være å oppføre seg annerledes, akkurat det Lesley sa du ikke skulle gjøre. Tim ser ikke ut som en dukke nå. Han gjorde det før, med sitt babylignende ansikt og den korte, hvite-blonde håret og skjegget som rammet det både oppe og nede. Han holder pizzaesken, den andre halvdelen av tilbudet du bestilte for kvelden. Den oransje og hvite esken er fet og rødskrapt, akkurat som skjorta hans.

"Vil du ha dette?" spør han. "Jeg vil ikke."

Han venter ikke på et svar og kaster den på bordet, og dusjer smuler over alt, sparker fjernkontrollen på gulvet og spiller ut Cola Dieten på magasinene som sakte sklir av, tar pizzaesken med seg.

"Tim, din idiot!" roper du ut og hopper opp refleksivt. Nå er du våken, colaen drypper på sokkene dine. Men merkelig nok skjelver du også.

"Se på rotet du laget!" sier du, og prøver å beholde indignasjonen selv om ånden din sakte renner bort. Hvor mange ganger har du sagt det før?

"Understatement of the year," ler Tim, uanfektet, og hopper bort.

Du vet ikke hva som har skjedd i filmen, men plutselig er Peter O'Toole på en bar, blod som renner i våte striper gjennom ryggen på skjorta hans. Det har skjedd noe der også. Du mister det og begynner å gråte uten tårer.

"Ikke," sier Lesley stille til deg. "Det går bra. Bare hold deg i dette øyeblikket. Kom deg gjennom dette øyeblikket." Hun reiser seg for å gå. "Vi må tørke opp dette."

"Nei," sier du. Ryggsmerter er verre enn vanlig i kveld, noe som er grunnen til at det skulle vært en rolig kveld hjemme, ikke bekymringer om harde stoler på pizza­stedet eller kino­seter, bare sofaen og varmeputen hun trenger.

"Jeg skal hente en klut."

"Vent," sier hun, "bruk disse." Hun gir deg de oransje og hvite serviettene som kom med pizzaene. "Ikke bry deg om å gå helt bort dit. Stå her."

Du skjønner. Kjøkkenet er nær Tims plass, ved døra. Du må gå forbi ham for å komme dit. For første gang innser du at kanskje Lesley også er rystet av ham i kveld. Du begynner å tørke opp.

Lesley sklir klosset ned på knærne på teppet, og samler sammen de knuste bitene og smulene som falt av tallerkenene deres. Hun beveger seg så sakte. "Du burde ikke gjøre det," sier du.

"Nei," svarer hun, men fortsetter.

Du plukker opp Tims pizzaeske. "Det føles som om de ikke engang har spist noe." Du åpner den og ser at du mest sannsynlig har rett. Noen har spist alt kantene og toppene av, og etterlatt den våte, hvite bunnen, dekket av rester av saus. Kanskje det var dette de kranglet om, at Tim tok alle toppene. Et ord flyter inn i hodet ditt ut av ingensteds, halv­hørt og halv­husket. "Pizzaface," sa en kvinnestemme. Det var en del av krangelen ved døra, den delen du ikke hadde registrert før. Dette får deg til å smile.

Og så skjer det. Hva som er i boksen er ikke pizza. Det er noe dårlig, og det har noe å gjøre med jenta, og du lar ikke tankene gå videre enn det. Dette er ditt hverdagsliv, ikke en skrekkfilm. Hjernen din nekter å gå dit.

"Glo, dette er dårlig," sier Lesley med anspent stemme.

Nå er det din tur til å nekte. "Ikke," sier du. "Han kunne ikke ha gjort noe. Vi satt rett her. Rett her." Men du innser nå at Tim aldri sa at daten hans hadde dratt. Han sa bare at hun var borte.

Men du vet at dette ikke er hvordan unge, pene kvinner blir drept. Det skjer i mørke smug, eller på bortgjemte grisefarmene. Det skjer ikke klokken halv ni på kvelden i en urbane loft der to aldrende lesbiske spiser pizza tjue fot unna i samme rom, og ser på Peter O'Toole og Alec Guinness spille ut rollene sine i arabiske kapper og håper at romkameraten holder støyen på et lavt nivå.

Lesley slipper det tilbake i esken og puster tungt.

Hjernen din kan ikke lande på flere steder samtidig. Dette vet du: med dere to som bevisst ignorerer ham, har Tim allerede hatt en time på å gjøre hva han vil.

Du har problemer med å forstå tanken: Tim gjorde dette. Ikke bare med daten sin, men også med deg. Han tok boksen bort for å vise den frem, og sende et budskap. Dette er hva jeg kan gjøre. Implisitt i det er et budskap om hva dere ikke kan. Dere må komme dere ut herfra, akkurat nå, både for å varsle noen og for å rømme fra ham. Men for å dra, må dere gå gjennom hans område, forbi kjøkkenet og badet og hvem vet hvilke andre skrekkens kilder ligger der. Dessuten, du har ingen vei ut med Lesley, som trenger hjelp til å gå. Og du går ikke noen steder uten Lesley.

Men det er Lesley som handler. Hun reiser seg langsomt og alvorlig, som en bølge på havet.

"TIMOTHY!!" raser hun.

Hans hode dukker opp over baksiden av futonen sin på den andre siden av rommet. Han smilende, vel vitende om at han har oppnådd en effekt.

"BRUKTE DU MINE GODE

Hva skjer når du faller? Om frykt, håp og kampen for å overleve

Det er en spesiell følelse å stå på kanten, der grensene mellom livet og døden, mellom virkelighet og fantasi, viskes ut. For Emily var det en kveld som mange før. Brisen var kald mot huden, stjernene blinket fjernt, og broen under henne var stille, som et utløst fengsel. Et varmt gelender i hendene, og luften som var fylt med usagte ord, usynlige tanker. Utenfor dette øyeblikket fantes bare én sannhet: Nå eller aldri. "Nå eller aldri igjen."

Det var ikke første gang hun følte dette, men denne gangen var det annerledes. Denne gangen var det ikke bare en lengsel etter å flykte fra smerten, men en intens følelse av at noe stort, kanskje for godt, kunne skje. Hennes egne tanker virket langt mer fjerne enn stjernene over hodet. Og da hun først tok steget, var det ikke det hun hadde forestilt seg – ikke friheten fra en verden som var for tung å bære, men et fall. Et fall uten ende, hvor hun hele tiden prøvde å slå ut med armene som om hun kunne fly.

“Jeg kan fly,” ropte hun ut i den kalde natten. Og plutselig – stoppet hun. Helt stille. Hennes kropper rystet ikke lenger. Det var som om hun hadde funnet sitt sanne jeg, et jeg som hadde ventet på å komme til overflaten. Hun hadde falt, men i den fallende kroppen, i den frie luften, fant hun en ny identitet. Hun var mer enn bare et menneske på kanten av livet. Hun var en som hadde funnet sin egen kraft til å gjøre det hun ønsket – å fly.

Denne tilstanden, denne kombinasjonen av håpløshet og uventet frihet, er kanskje det som virkelig definerer menneskelige følelser på sitt ytterste. Når alt virker tapt, kan vi fortsatt finne et steg videre, en kraft som kan lede oss ut av mørket. Det er det som definerer vår kamp for å overleve, vår kamp for å finne mening i kaoset som omgir oss. Hva er det som skjer når vi mister alt? Kanskje det vi har igjen da er den unike muligheten til å redefinere oss selv.

Det er et kjent fenomen, den menneskelige tendensen til å lete etter en vei ut av smerte – fysisk og mentalt. Vi søker på forskjellige måter, noen ganger gjennom alkohol, rusmidler, eller ved å omgi oss med mennesker som gir midlertidig lindring. Men det finnes også et annet svar, et svar som kanskje kan være vanskelig å forstå for utenforstående: den intense kampen for å finne frihet gjennom det som ser ut som en handling av desperasjon. Dette er kampen mange ikke ser, og mange ikke forstår før de står på kanten selv.

Emilys opplevelse kan minne oss om at det finnes øyeblikk hvor grensene for hva vi kan gjøre, hva vi kan føle, blir utvisket. Og selv om samfunnet og til og med de nærmeste prøver å beskytte oss, prøver å sette opp nett for å hindre oss i å falle, er det en grunnleggende virkelighet: Vi er våre egne personer, med egne valg, egne kamper. Et nett kan hindre en fysisk handling, men det kan ikke stoppe den mentale reisen – den kampen vi møter hver dag, både i solskinn og i storm.

Så hva skjer når vi faller? Når alt føles overveldende og håpløst? Kanskje er det nettopp dette: Fallet, den siste handlingen, kan være begynnelsen på noe annet. Det kan være begynnelsen på å finne håp der det ser ut som om alt er tapt. Det kan være den siste gesten før vi oppdager at vi har mer kontroll enn vi trodde – at vi ikke er hjelpeløse. For noen av oss, som Emily, kan det også være det som driver oss til å finne vår egen kraft, på en måte vi aldri hadde trodd var mulig.

Så, hvordan håndterer vi dette presset? Hvordan kan vi lære å finne håp i det som virker håpløst? Det er kanskje ikke et enkelt svar. Kanskje er svaret at vi må lære å finne styrke i oss selv, i de små øyeblikkene, før vi står på kanten. Kanskje er det å forstå at det å falle ikke alltid betyr å ende. Det kan være starten på noe større.