Det er viktig å forstå de ulike måtene USA er involvert i europeisk sikkerhet på, og hvordan et mulig, gradvis amerikansk tilbaketrekning kan påvirke forskjellige europeiske land. NATO, som den mest synlige og offisielle transatlantiske sikkerhetsmekanismen, er utvilsomt et viktig element i denne diskusjonen, men et ensidig fokus på alliansen gir ikke et komplett bilde av det amerikanske engasjementet i Europa.

Et viktig aspekt i denne sammenhengen er den europeiske avskrekkinginitiativen (European Deterrence Initiative - EDI), som ble lansert etter Russlands annektering av Krim i 2014. Denne initiativet har som mål å styrke USAs avskrekkingsstrategi, øke beredskapen til amerikanske styrker i Europa, og støtte kollektive forsvar og sikkerhet for NATO-allierte. I tillegg har den en utvidet rolle i å styrke sikkerheten og kapasiteten til USAs allierte og partnere. Under Trump-administrasjonen ble finansieringen av EDI økt, og det er tydelig at bilateralt forsvarssamarbeid mellom USA og enkelte europeiske stater har vært på vei oppover, spesielt etter Russlands handlinger i Ukraina.

Men det er ikke bare NATO-medlemmer som har blitt mer knyttet til USA når det gjelder forsvarssamarbeid. For eksempel har både Sverige og Finland signert intensjons-erklæringer med USA i 2016 for å intensivere bilateralt forsvarssamarbeid, noe som viser hvordan selv land utenfor alliansen er blitt mer avhengige av USAs militære tilstedeværelse i Europa. Denne utviklingen har et direkte mål å styrke forsvarspotensialet, noe som er avgjørende for å møte nye trusler.

USA har også en betydelig militær tilstedeværelse i Europa som en del av sin globale strategi. Eksempler på dette er det amerikanske Afrikakommandos hovedkvarter i Stuttgart, Tyskland, og Ramstein Airbase, som er et viktig logistisk knutepunkt og spiller en sentral rolle i USAs operasjoner mot terrorisme i Irak, Afghanistan og Afrika. I desember 2018 var mer enn 35 000 amerikanske soldater stasjonert i Tyskland, noe som understreker viktigheten av USAs militære tilstedeværelse i regionen.

Forholdet mellom USA og de europeiske landene går imidlertid langt utover NATO. Et annet eksempel er Washingtons støtte til Frankrikes operasjon Barkhane i Sahel-regionen, som er en viktig fransk interesse i kampen mot terrorisme og statens kollaps. USA støtter også Frankrike med etterretning, noe som har vært en nøkkelfaktor i franske operasjoner i regionen. Dette eksempelet illustrerer hvordan USA og enkelte europeiske land samarbeider operasjonelt, selv utenfor rammene av NATO.

Ser man på konsekvensene av et mulig amerikansk tilbaketrekning, er det viktig å merke seg at effektene ikke vil være de samme for alle europeiske land. Trusselbildet varierer fra land til land, og derfor varierer også synet på hvor viktig USA er for nasjonal sikkerhet. For noen europeiske land er trusselen fra Russland den største bekymringen, og disse landene fokuserer på territorialt forsvar og avskrekking. For andre, som Frankrike, er trusselen fra terrorisme og statens kollaps i sør et viktigere tema, og de har utviklet sine militære strategier for å håndtere disse utfordringene.

Det er tydelig at enkelte europeiske stater, som de baltiske landene, Polen og de nordiske landene, ser på USAs involvering som avgjørende for deres nasjonale overlevelse. For disse landene vil en amerikansk tilbaketrekning fra europeisk sikkerhet være en alvorlig trussel, ettersom de i stor grad er avhengige av USAs militære kapasitet for å avskrekke Russland.

Andre europeiske land, som Frankrike, har også et sterkt samarbeid med USA, men deres strategiske behov er noe annerledes. Frankrike har i større grad fokusert på ekspedisjonsoperasjoner for å bekjempe trusselen fra terrorisme i Sahel-regionen og har mottatt betydelig støtte fra USA i disse operasjonene. Imidlertid ville et brudd på det fransk-amerikanske militære samarbeidet ha negative konsekvenser for Frankrike, men det ville ikke nødvendigvis true landets overlevelse.

Dette skaper et bilde av en Europa med ulike sikkerhetsbehov og prioriteringer, og viser hvordan USAs engasjement spiller en avgjørende rolle i å møte disse utfordringene. En eventuell tilbaketrekning fra USA vil derfor ha forskjellige konsekvenser, avhengig av hvilket land som vurderes.

Det er også viktig å merke seg at mens USA har vært en betydelig faktor i europeisk sikkerhet, kan Europeiske stater også bli mer avhengige av å utvikle egne forsvarsmekanismer og styrke samarbeidet internt for å sikre stabilitet og trygghet på kontinentet. Samtidig må europeiske land være forberedt på å håndtere sikkerhetspolitiske utfordringer på egenhånd, noe som kan innebære økte investeringer i nasjonalt forsvar og større strategisk samarbeid internt.

Hvordan har USA, Israel og Gulfstatene endret sine allianser i Midtøsten?

Relasjonen mellom Israel og de sunnimuslimske Gulfstatene har gjennomgått en dramatisk endring i løpet av det siste tiåret, særlig under administrasjonen til Donald Trump. Mens tidligere president Barack Obama forsøkte å fremme fred mellom jøder og arabere, mislyktes han delvis ved at motstanden mot hans Iran-politikk skapte et uventet fellesskap mellom disse tradisjonelle motpartene. Dette bidro til en ny dynamikk i regionen, hvor konflikten om Jerusalem og palestinerne ikke lenger var like sentral i diplomatiske forhandlinger som tidligere.

Trump-administrasjonens mål var mindre å løse den israelsk-palestinske konflikten enn å marginalisere den, slik at den ikke skulle hindre oppnåelsen av andre strategiske mål, spesielt svekkelsen av Iran. Ved å utnytte rivaliseringen mellom Saudi-Arabia og Iran forsøkte Trump å bygge en uformell allianse mellom Israel og de sunnimuslimske Gulfstatene. Dette kulminerte i forslaget om å etablere en Midtøstens strategiske allianse (MESA), der land som Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Egypt og Jordan skulle samarbeide, både militært og politisk, med støtte fra Israel.

Opphav til denne alliansen kan spores tilbake til et møte mellom Benjamin Netanyahu og Donald Trump i 2016, hvor Netanyahu overbeviste Trump og hans nærmeste rådgivere om nødvendigheten av å konfrontere Iran. Dette samarbeidet ble videre styrket av relasjoner mellom de saudiske og emiratiske kronprinsene – Mohammed bin Salman (MBS) og Mohammed bin Zayed (MBZ) – og Trumps stab. MBZ understreket allerede tidlig at hans lands viktigste trussel var Iran, ikke Israel, og opplyste at MBS delte samme syn.

Trump valgte Saudi-Arabia som sin første utenlandsreise som president, noe som tydelig viste USAs prioriteringer i regionen. Han deltok på møter med ledere fra Gulfstatene og det bredere arabiske og islamske fellesskapet, hvor ideen om en slags «Arabisk NATO» ble fremmet. Dette skulle fungere som et regionalt sikkerhetssamarbeid finansiert av Gulfstatene, med Israel som en uformell partner.

Likevel er etableringen av denne alliansen langt fra sikker. Splittelser mellom Gulfstatene, særlig konflikten mellom Qatar på den ene siden og Saudi-Arabia og UAE på den andre, har forsinket konkrete avtaler. Formelle allianser med Israel er også fortsatt vanskelig, gitt den offentlige posisjonen i mange arabiske land som fortsatt støtter den arabiske fredsinitiativen fra 2002, som krever israelsk tilbaketrekning fra okkuperte områder og anerkjennelse av palestinske rettigheter.

Israelsk-palestinske spørsmål forblir et splittende tema blant de sunnimuslimske statene, men samtidig fungerer det som en enhetlig kraft i den sjiamuslimske verden, spesielt blant Irans støttespillere. Denne motsigelsen gjenspeiler en bredere «ny kald krig» i regionen, hvor rivaliseringen mellom sunni- og sjiamuslimske makter er sentral.

Det er også viktig å forstå at USAs strategi ikke bare er regional, men global i sin ambisjon. Svekkelsen av Iran skal gi USA og deres allierte større kontroll og stabilitet i Midtøsten, samtidig som de forsøker å forhindre at regionale konflikter blokkerer større geopolitiske mål. For Saudi-Arabia og UAE betyr dette å innta en sentral rolle som sikkerhetsaktører, noe som også kan styrke deres regionale posisjon på bekostning av rivaler som Iran og Qatar.

For leseren er det avgjørende å ikke overse hvordan denne omveltningen i allianser speiler et skifte fra tradisjonelle konfliktlinjer mot mer pragmatiske, maktpolitiske interesser. Den israelsk-palestinske konflikten er fortsatt til stede, men fungerer i dag i større grad som en forhandlingsbrikke eller et justeringsmoment i større strategiske spill. Samtidig må man være oppmerksom på de underliggende spenningene og rivaliseringene som fortsatt kan undergrave disse nye alliansene, og hvordan interne maktbalanser i Gulfstatene påvirker utfallet.

Endelig må man forstå at denne utviklingen skjer innenfor en kompleks mosaikk av internasjonale interesser, lokale politiske strukturer og historiske konflikter. Det er et øyeblikk der Midtøsten er i ferd med å omforme sin politiske arkitektur, men hvor utfallet fortsatt er usikkert og avhengig av mange faktorer utenfor de formelle alliansene.

Hva skjer når helter blir menneskelige?
Hvordan velge og tilberede det perfekte storfekjøttet: Oppskrifter og tips for matentusiaster
Hvordan kunstig intelligens revolusjonerer helsesektoren: Muligheter og utfordringer