Govan fulgte Mars-misjonen med en fascinasjon som overgikk alt annet i livet hans. Hver dag satt han foran TV-en på garasjen til Mr. Kleintjes, og fulgte med på bilder fra den røde planeten. Astronautene hadde gjort det umulige mulig. De hadde satt foten på Mars' overflate, og de hadde fått Ares 1, et fly som ble ledet av hans store helt, kaptein Peter Sinclair, til å fly gjennom den tynne atmosfæren og den rosa himmelen. Den gleden han følte over at helten hans var en del av denne episke oppgaven, kunne knapt beskrives med ord.

Ares 1 hadde landet ti kilometer fra hovedlandingsstedet, og kaptein Sinclair og løytnant Poulson hadde kjørt dit med rover for å hente det. Govan fulgte dem på TV, så dem leke i lav gravitasjon, hoppe høyt, kaste steiner langt og lage skulpturer av stein som de fant på vei til modulen. Det var som om hele verden var et sted der alt kunne skje, et uvirkelig eventyr hvor heltene var mer enn mennesker – de var symbolske figurer som representerte det umulige, det fantastiske. Men det var noe i blikket til Sinclair, noe som plaget Govan. Kapteinen, som normalt utstrålte energi og styrke, så mer og mer utmattet ut etter hvert som dagene gikk. Det var en nedtoning i hans vanligvis energiske stemme. Sinclair, helten, begynte å oppføre seg mer som en vanlig menneskelig figur, svak og utmattet, som om han bar på en skjult smerte.

Mens han fulgte denne utviklingen på skjermen, kunne ikke Govan unngå å sammenligne Sinclair med sin egen bror, Shimane, som var syk med fullblåst AIDS og en svulst i magen. Shimane hadde kjempet mot sykdommen i flere år, men nå var han på sitt dårligste. Govan følte et slags bånd mellom Sinclair og Shimane. Begge var på en måte i ferd med å miste kampen. Sinclair var en helt, en nasjonal figur, men han ble også mer og mer som et menneske med svakheter. I et visst øyeblikk følte Govan at han var den eneste som kunne se denne utviklingen klart, den eneste som forstod at hans helt også led – på samme måte som hans bror led.

Mens Sinclair var i ferd med å bygge Ares 1, og heltene hans forberedte seg på å fly til Mars, satt Govan og følte en dyp konflikt inni seg. På den ene siden hadde han alltid drømt om å være en del av noe så storartet som Mars-misjonen, å fly på den røde planeten, å få være der hvor ingen mennesker hadde vært før. Men på den andre siden, i den lille butikken til Shimane, var det en annen virkelighet, en annen kamp – kampen for å overleve, kampen mot sykdommen som hadde tatt brødrene hans, hans far og hans mor, og som nå truet med å ta Shimane. Hvorfor skulle alle pengene brukes til å sende mennesker til Mars, når hans egen bror var i ferd med å dø, og ingenting kunne redde ham?

I løpet av de påfølgende dagene fulgte Govan de siste forberedelsene til Ares 1. Han så på skjermen når Sinclair og Poulson forsiktig kalibrerte flyets haleror og forberedte seg på å ta det til luften. De siste bildene av Ares 1, et fly som skimret i den rosa Mars-himmelen, ble mer og mer bittersøte for Govan. Han visste at Sinclair var syk, at han ikke var den helten han en gang hadde vært. Og på skjermen fikk han den smertelige bekreftelsen: Sinclair hadde fått en svulst i magen. Helten hans, som han hadde sett på som udødelig, var også bare et menneske, et menneske som kunne bli syk, som kunne dø.

Når Govan ser på Ares 1, vet han at han ser på et kunstverk, en fantastisk prestasjon, men han kan ikke slippe tankene om sin bror, om hvordan teknologien og vitenskapen ser ut til å gjøre det umulige mulig på Mars, mens han selv er fanget i en virkelighet hvor selv den beste medisinske hjelpen er utilstrekkelig. Govan føler at han har dannet en slags psykisk forbindelse mellom helten Sinclair og sin egen bror, og at hans eget håp om at helten kan redde Shimane er blitt en del av hans daglige liv.

Hva er da meningen med alt dette? Er det virkelig verdt å bruke enorme ressurser på å utforske andre planeter, når de som er nær oss lider og dør på jorden? Hva har vi lært av alle disse prestasjonene? Govan stiller seg spørsmålet, men vet at svaret ikke er så enkelt. Det er ingen enkel løsning på livets tragedier, og ingen teknologi kan erstatte det menneskelige elementet – det som skjer på jorden, i hjertet av menneskene rundt oss.

Det som er viktig, er å forstå at vitenskapen og teknologiens utvikling, selv om den kan skape fantastiske prestasjoner, ikke kan erstatte menneskelige relasjoner eller den grunnleggende behovet for omsorg og medfølelse. Heltene våre, de som vi ser på som udødelige, er også mennesker som kan lide, som kan falle, og som trenger hjelp på sin egen måte. Vi må aldri glemme det som virkelig betyr noe – de båndene vi deler med de rundt oss, de menneskene som er i vår nærhet og som vi kan hjelpe, som vi kan elske, og som vi kan støtte.

Hvordan sykdommer kan kople oss sammen på uventede måter

Dr. Gallinger hadde forklart at svulsten som ble funnet i Sinclair var et adenokarsinom uten kjent primærfokus, og at det var en metastatisk svulst som hadde spredd seg fra en annen del av kroppens system. Den var blitt plassert i Sinclairs lymfeknuter. Slik forklaring kan virke som en enkel medisinsk diagnose, men for Govan, som var i en fullstendig annen virkelighet, begynte dette å utløse en dypere bekymring. Det var ikke bare den kliniske situasjonen som uroet ham, men også de parallellene som oppstod mellom hans bror Shimane og Sinclair. Begge var nå rammet av en sykdom som plutselig og brutalt hadde grepet om livene deres. Det var som om de var bundet sammen på en måte han ikke kunne forklare.

Selv om Govan var et moderne menneske fra Sør-Afrika, som stolte på vitenskapen og rasjonalitetens prinsipper, oppsto en indre konflikt når han satt alene i mørket om natten. De gamle overtroene han hadde vokst opp med, begynte å komme tilbake. Hans mor hadde trodd på sangoma, og hans far hadde trodd på dem også. Selv Govan, til tross for sine vitenskapelige overbevisninger, begynte å undre om det kunne finnes en annen, skjult forbindelse mellom sykdommene som rammet broren og Sinclair.

I den mørke natten bestemte Govan seg for å oppsøke en sangoma, en tradisjonell healer. Han hadde hørt rykter om en gammel kvinne ved navn Mama Mahala som kunne ha svar på slike uforklarlige hendelser. I en liten, tett folket bar han sin bekymring til henne, og i samtalen med den gamle kvinnen ble han møtt med en uventet forklaring. Ifølge Mama Mahala hadde det oppstått et "umkhondo" – en slags spor eller uheldig forbindelse mellom ham og de to mennene. Dette umkhondo kunne ha blitt skapt gjennom hans intense mentale fokus på sykdommene til begge mennene, og på et nivå han knapt kunne forstå, var han blitt et medium for denne uheldige forbindelsen.

Sangomaen beskrev hvordan det var mulig for mennesker å handle som mellomledd for energier som ikke nødvendigvis kunne sees med det blotte øye, men som opererte på en nivå som var både mystisk og kraftig. Govan var blitt en ufrivillig kanal mellom sine to nære forbindelser, og denne "musikken" som omga dem – som han ikke kunne høre, men som han følte – hadde dannet et uheldig bånd. For å bryte dette båndet tilbød Mama Mahala en løsning i form av et ritual som skulle gjenopprette balansen mellom disse kreftene. Selv om hun ikke kunne love helbredelse, hadde hun troen på at en midlertidig forbedring kunne oppnås.

Govan lot seg overbevise, og hun gjennomførte et ritual. Hun jobbet iherdig med sine salver, pulver og tromming for å forsøke å bryte båndene mellom de to mennene, og han, som i sitt hjerte ønsket at det skulle virke, følte en form for tilstedeværelse i rommet som han ikke kunne forklare. Etter et langt ritual, og en slitsom prosess, var resultatene langt fra de han hadde håpet på. Mama Mahala kunne gi ham beskjed om at det bare hadde hatt en midlertidig effekt – et svakt skritt mot det han ønsket, men ikke nok. "Halvveis," sa hun, og hun avviste betaling for sitt arbeid.

Som Govan satt der i stillhet og reflekterte over hendelsen, var det klart for ham at både vitenskapen og troen på det uforklarlige kan spille sine roller i et menneskes liv. Han hadde begynt å forstå at sykdommer og skjebner kan kople oss på uventede måter, til og med på tvers av rom og tid. Hans bror i Soweto, Sinclair på Mars – alt virket som deler av en større, ukjent sammenheng som han kanskje aldri ville forstå fullt ut.

Dette skaper en interessant refleksjon på hvordan moderne vitenskap og tradisjonell tro kan eksistere samtidig. Vi er ofte tilbøyelige til å avvise det vi ikke kan forklare, men noen ganger er det nettopp de elementene som ikke kan sees, som gir oss dypere innsikt. Det er nettopp på dette punktet at tro og vitenskap kan utfylle hverandre, og vi kan begynne å forstå at menneskelige forbindelser og helbredelse kan strekke seg langt utover det vi kan observere med våre sanser.

Det er også viktig å merke seg at Govan, selv om han er en moderne mann, ikke var i stand til å fullstendig frigjøre seg fra gamle overbevisninger. Dette viser hvor dype røttene til kultur og tro er, selv for den mest vitenskapelige sinnet. Han var villig til å handle på en gammel tro, i håp om at det skulle ha en helbredende effekt. Og selv om det bare var en midlertidig forbedring, er det viktig å forstå at mange ganger i livet kan en liten forandring være nok til å gi håp – noe som er viktig når man står overfor de mørkeste tidene.

Hva er egentlig sannheten bak ti-minutters-bojen?

I en verden der tid ofte er en luksus, blir noen ganger grensene for hva vi aksepterer som mulig, testet på måter vi ikke alltid er klare for. Tid, spesielt i yrker der livet bokstavelig talt kan stå på spill, har en helt annen betydning. For personer som Karen, en erfaren politibetjent, og hennes kollegaer, representerer teknologi som bouyene — en liten enhet designet for å hjelpe politifolk i nød — et skjøre løfte om sikkerhet i en verden hvor usikkerheten er konstant nærværende.

Tim, en tidligere kollega som Karen kjente godt, drømte hele livet om å bli politimann. Men som mange unge menn og kvinner som har valgt denne krevende veien, ble drømmen møtt med utfordringer og motstand. Til tross for sin far som advarte ham mot yrket, visste Tim hva han ville, og han var klar til å betale prisen. Selv om han mistet livet under tjeneste, var hans dedikasjon til sitt arbeid en påminnelse om hvorfor folk velger denne veien i første omgang: et ønske om å gjøre en forskjell, tross risikoen.

Det er under slike omstendigheter at små teknologiske enheter som bouyene får en så stor betydning. Men hva skjer når teknologien, som skal være løsningen på en rekke livstruende problemer, ikke fungerer som forventet? Dette er spørsmålet som Karen møter etter en samtale med Jane, en annen politibetjent som er dypt preget av sin egen erfaring. Det begynner som et enkelt spørsmål: Er det virkelig bare ti minutter? Et spørsmål som setter Karen på sporet av noe mer enn bare en teknisk feil.

Bojeenhetene, som er avgjørende for å redde liv i kritiske situasjoner, har et innebygd tidsbegrensning på ti minutter. Til tross for at de er avgjørende for å sikre kommunikasjon og koordinasjon under press, har mange aldri stilt spørsmål ved denne tidsrammen. Hvorfor akkurat ti minutter? Er det en tilfeldig grense, eller er det noe mer bak beslutningen? Er det andre, mer effektive alternativer som bare ikke er tilgjengelige for politiet?

Jane er ikke den første som har stilt disse spørsmålene. Flere politifolk har vært i samme situasjon og har undret seg over om bouyene kunne være mer pålitelige. De har hørt rykter om en «ti-pluss»-boje, som påstås å kunne vare lenger enn den vanlige ti-minuttersgrensen. Likevel, når Karen møter Dr. Veren, en ekspert på bouye-teknologi, får hun en kald dusj av realisme. Ifølge ham er ikke enhetene designet for å vare mer enn ti minutter, og det er et problem de har jobbet med lenge uten å finne en løsning. Det finnes ingen «ti-pluss»-boje — i det minste ikke i den fysiske verdenen. Men hvorfor er det så mange som insisterer på at det finnes?

Er det et spørsmål om ønsketenkning? Mennesker som trenger noe mer enn det som er tilgjengelig, som desperat prøver å finne en løsning på en uavklart situasjon? Når folk føler at de har blitt sviktet av systemet, er det naturlig å se etter alternativer — til og med de som kanskje ikke finnes.

For Karen blir denne søken etter svar mer enn bare et spørsmål om teknologi; det er en jakt etter rettferdighet og sannhet. Etter å ha hørt at noen kollegaer har mottatt hemmelige lenker til mystiske nettsteder som antyder at det finnes løsninger som ikke er offentlige, tvinges Karen til å stille spørsmål ved alt hun trodde hun visste om bouyene. Hvem kontrollerer informasjonen, og hvorfor er det så mye hemmelighold rundt noe som kunne redde liv? Når svarene ikke er enkle, er det lett å begynne å tvile på alt, selv på det som virker som fakta.

I denne forvirringen, hvor teknologi, makt og menneskelige behov kolliderer, er det viktig å forstå at ikke alt er svart-hvitt. Hvor mange liv kunne blitt reddet hvis bouyene var mer pålitelige? Hvor mange mennesker måtte betale prisen for at en enhet var feilutviklet eller bevisst begrenset? Teknologi kan gi oss kraft, men den kan også være en kilde til frustrasjon og frykt når den svikter i de viktigste øyeblikkene.

For politifolk som Karen og Jane, som hver dag står på første linje i kampen mot kriminalitet, er tid ikke bare et abstrakt konsept; det er en svært konkret ting. Når livet ditt kan bli avgjort på et øyeblikk, er det ubegripelig frustrerende å vite at en teknologi som skulle beskytte deg, kanskje ikke holder mål. Det er i dette vakuumet av usikkerhet og spørsmål at mistanker begynner å blomstre, og hvor jakten på svar kan føre til oppdagelsen av noe langt mer skremmende enn en enkel teknisk feil.

I tillegg til den teknologiske usikkerheten, er det viktig å forstå at det også finnes et sosialt og politisk aspekt ved dette spørsmålet. Hvem har makten til å forme teknologiens utvikling? Hva er motivene bak beslutningene som blir tatt? I mange tilfeller kan det være økonomiske interesser, politiske hensyn eller en simpel mangel på vilje til å endre etablerte systemer som holder oss tilbake fra å finne bedre løsninger.

Endtext

Hvordan mislyktes Australia i pandemihåndteringen – og hvorfor det fortsatt betyr noe
Hva kan vi lære av de store presidentene i USAs tidlige historie?
Hvordan løse komplekse integraler ved hjelp av ulike teknikker