Er bevissthetens eksistens en evig forbannelse eller en frigjøring?

Erkjennelsen av bevissthetens fortsatte eksistens etter døden åpner et avgrunnsdyp av spørsmål som ingen boklært psykolog eller fysiolog kan gi tilfredsstillende svar på. Den som opplever det, er alene i et landskap uten grenser, uten tid og uten forankring. Det er ikke lenger tale om et «jeg» som ser på verden, men et «jeg» som splittes, mangedobles og samtidig lever flere parallelle liv, gjennom minner, opplevelser og traumer som gjentas uten nåde. Lidelsen blir ikke svekket av gjentakelsen, den skjerpes snarere, som en kontrapunktisk komposisjon der alle temaene – fortvilelse, hån, anger, redsel og raseri – spiller samtidig uten å utviske hverandre.

Synet av den store hvite urskiven med den bevegelige nålen representerer en illusjon av orden, men tiden selv har opphørt. Nålen går frem, tilbake, stopper og begynner på nytt, som et symbol på den uopphørlige syklusen av erfaring og smerte. Hver gjennomgang forsterker vissheten om at bevisstheten er løsrevet fra hjernen, at kroppen er død, men at den indre observatøren ikke opphører. Det er en viten som ikke kan læres i bøker, men som presses inn i sjelen med en intensitet som ville drept et levende menneske.

Denne splittede eksistensen viser også paradokser som ingen filosofi helt kan romme. Hvordan kan man benekte sjelens realitet mens man samtidig lever en erfaring som peker på dens uavhengighet? Hvordan kan man nekte guddommen, og samtidig stå ansikt til ansikt med en virkelighet som ikke kan forklares uten noe som overskrider stoffet? Her blir spørsmålet ikke bare hva bevissthet er, men hvem den er, hvor den kommer fra, og om den noen gang kan utslettes.

Som i en uendelig spiral trekkes man tilbake til opplevelsens startpunkt. Den mangedoblede bevisstheten gjennomlever barndommens stemmer, ungdommens arroganse, redselen ved andres død, og den sardoniske avstanden til egen skepsis. Alt oppleves samtidig: det øyeblikket man redder en venn fra å drukne, latteren over en gammel manns takk, samtiden med lærde professorer som lærer en å fornekte alt man nå erfarer som sant. Det er et psykologisk inferno, et mareritt som sprenger grenser mellom liv og død, mellom filosofi og erfaring.

Og likevel, midt i smerten, er det en form for klarsyn. Den frigjorte bevisstheten vet at alle disse bildene er sanne, at de ikke er drømmer eller hallusinasjoner, men virkelige hendelser som repeteres for å vise en sammenheng man ikke vil innrømme. Den er fanget i en bevissthetens matematikk der evig fortapelse ikke er logisk mulig, men hvor straffen består i nettopp erkjennelsen av at bevisstheten kanskje aldri kan utslettes.

For leseren er det avgjørende å forstå at teksten peker på et område der vitenskap, filosofi og mystikk møtes. Spørsmål om sjel, reinkarnasjon og bevissthetens natur er ikke akademiske spekulasjoner, men eksistensielle utfordringer som oppstår når «jeg-et» står uten kropp og uten tid. Det er viktig å innse at dette ikke bare er en fortelling om lidelse, men også om bevissthetens grenser – og om hvor lite vi vet om hva vi egentlig er når vi ikke lenger er bundet til hjernen.

Hvordan oppleve det ukjente: Et møte med speil og skjebne

Jeg slapp speilet fra hånden, og for et kort øyeblikk var jeg fanget i en fryktelig kamp mellom et uutgrunnelig begjær om å se hva som skjulte seg i speilets dyp, og min egen stolthet, som var ubøyelig. Denne stoltheten ble til slutt overvunnet av sin egen intense opprørskhet. Ved et tilfeldig blikk på en roman som lå på et bord nær meg, leste jeg ordene: "Sløret som dekker fremtiden, er vevd av nådens hånd." Det var nok. Den stoltheten som hadde hindret meg fra å delta i det jeg hadde betraktet som et nedverdigende, overtroisk eksperiment, fikk meg til å utfordre min skjebne. Jeg tok opp speilet og forberedte meg på å se inn i det.

Mens jeg betraktet speilet, sa Yamabooshi raskt noen ord til Bonzen Tamoora, og et mistenksomt blikk ble kastet mellom oss. Jeg innså at jeg hadde tatt feil igjen. Bonzen sa: "Den hellige mannen ønsker at jeg stiller deg et spørsmål og samtidig gir deg en advarsel. Hvis du er villig til å se, vil du, under straff av å se for alltid, i det hinsidige, se alt som skjer, uansett avstand, mot din vilje og uten din begjæring. Du må underkaste deg en regelmessig renselsesprosess etter å ha lært det du ønsker gjennom speilet."

Jeg svarte utålmodig, med et snev av arroganse: "Hva innebærer denne prosessen, og hva må jeg love?" Bonzen svarte alvorlig: "Det er for ditt eget beste. Du må love ham å underkaste deg prosessen, for hvis du ikke gjør det, vil han, for resten av sitt liv, måtte bære ansvar for å ha gjort deg til en uansvarlig seer."

"Vi har tid nok til å tenke på det, om jeg skulle se noe," svarte jeg hånlig. Bonzen nikket og sa: "Du er advart. Konsekvensene vil nå være ditt ansvar."

Yamabooshi instruerte meg deretter, med en alvorlig tone, om å definere tydelig hva jeg ønsket å se og lære. Jeg tok speilet og papiret med de mystiske tegnene mellom tommel og finger, men utålmodigheten min overgikk takknemligheten. Selv i det øyeblikket tvilte jeg på hva jeg skulle gjøre, men et ønske om å vite hvorfor min søster hadde sluttet å skrive til meg, fikk meg til å uttale ordet. Øyeblikket var merkelig. Hadde jeg virkelig sagt disse ordene, eller hadde jeg bare tenkt dem? Jeg kan ikke si det sikkert, men jeg husker tydelig hvordan jeg mistet kontakten med omgivelsene mine, da alt annet forsvant bort.

I samme øyeblikk begynte alle ting rundt meg å vibrere, rommet, min egen kropp, og alt rundt meg begynte å danse i et rødlig lys, før alt raste bort i en mørk avgrunn. Jeg mistet fullstendig kontakten med tid og sted, og overlot meg til en dyp, nesten dødelig bevissthet. Det var som et siste, dødbringende slør av mørke som falt over meg, og alt tankeverk var borte.

Plutselig følte jeg at jeg kom tilbake til meg selv, men i en merkelig tilstand. Jeg hadde en følelse av at jeg beveget meg gjennom et underjordisk farvann, uten anstrengelse, i et mørkt og kvelende rom. Jeg kunne ikke føle noe fysisk, men var klar over en bevegelse fremover, som om jeg ble dratt av et usynlig bånd. Hver gang jeg forsøkte å uttale ordene "Jeg ønsker bare å lære hvorfor min søster har sluttet å skrive til meg," ble de ekkoet tilbake til meg i min egen stemme, men fra et sted utenfor meg. Jeg kunne ikke kontrollere min egen kropp eller vilje.

Så plutselig fant jeg meg stående et sted som virket underjordisk. Jeg var omgitt av noe tett, enten jord eller vann, men jeg følte ingen fysisk berøring. Uansett hvor jeg snudde meg, var alt mørkt og kvelende. Jeg kunne ikke annet enn å undre meg over hva dette virkelig betydde for meg. Var dette en grense mellom liv og død, en overgang fra virkeligheten til noe større og mer uforståelig? Var det virkelig mitt eget sinn som ledet meg inn i dette ukjente rommet?