I løpet av François Hollandes presidentperiode i Frankrike, fant det sted en gradvis “amerikanisering” av den franske tilnærmingen til bekjempelse av terrorisme, hvor begge landenes tilnærming til kontraterrorisme (CT) ble stadig mer sammenfallende, i stedet for å fokusere på kontraterrorkrigføring (COIN). Denne utviklingen var i stor grad drevet av pragmatisme og hendelsene på bakken, særlig etter forverringen av situasjonen i Mali i 2012. Denne utviklingen førte til den franske militære intervensjonen i januar 2013, kjent som “Operasjon Serval”, som hadde som mål å stoppe jihadistenes fremmarsj mot Bamako. Denne intervensjonen fikk raskt støtte fra USA, som tilbød økonomisk og logistisk bistand.

Erfaringene fra samarbeid på militært og etterretningsmessig nivå ble ytterligere styrket da Frankrike ble en del av den amerikansk-ledede koalisjonen mot ISIS i 2014. Samarbeidet ble også ytterligere styrket etter terrorangrepene i Paris i 2015. Etter angrepene den 13. november 2015 ble det etablert et etterretningsutvekslingsforum mellom USA og Frankrike, kjent som “Comité Lafayette”, som ga Frankrike en nesten tilsvarende status som de fem øynene i den globale etterretningssamarbeidet. Dette var et konkret resultat av de økte militære og politiske båndene mellom landene.

Personlige relasjoner spilte også en viktig rolle. Flere amerikanske forsvarstopper, som Leon Panetta og James Mattis, delte et felles syn på viktigheten av allierte i USAs globale strategi, og de satte stor pris på den såkalte “franske måten å krige på”. En annen viktig personlig forbindelse var mellom ledere av spesialstyrkene, som admiral William McRaven og general de Saint-Quentin, som begge hadde lang erfaring fra Afghanistan. Dette bidro til å styrke de bilaterale militære båndene, og økte utvekslingen av offiserer og samarbeid mellom institusjoner som AFRICOM og Barkhane.

Når Emmanuel Macron ble valgt til president i 2017, arvet han et militært engasjement som allerede hadde vart i over fire år. Den franske strategiske gjennomgangen i 2017 fremhevet at Sahel fortsatt var avgjørende for franske sikkerhetsinteresser, samtidig som den understreket behovet for å overføre ansvaret til regionale krefter. Operasjonen Barkhane, som startet som et fransk-ledet initiativ, støttet oppbyggingen av den regionale G5 Sahel-styrken, og fokuserte på utviklingssamarbeid gjennom “Alliance Sahel” for å bidra til stabilisering og legge til rette for en gradvis fransk tilbaketrekning. Samtidig var det en forståelse i franske militære kretser om at det ikke fantes noen militær løsning på situasjonen i Sahel – det var kun politiske løsninger som kunne føre til en varig løsning, selv om framdriften på det området var langsom.

På den amerikanske siden forble USAs politikk i Afrika, og spesielt i Sahel, relativt stabil under Donald Trump, i stor grad på grunn av to faktorer: Afrika var ikke et av Trumps hovedfokus, og bekjempelsen av terrorisme i Sahel fikk også beskyttelse fra presidentens politiske turbulent. Likevel førte Trumps tilnærming til en endring i USAs utenrikspolitikk, og det ble stilt spørsmål ved relevansen av Afrika for USAs nasjonale interesser, spesielt når fokus på storkraftkonkurranse, som Russland og Kina, økte. Dette skapte en debatt om målet med amerikansk utenrikspolitikk, og om viktigheten av allierte i denne politikken.

I 2018 erklærte den amerikanske nasjonale forsvarsstrategien at “interstatlig strategisk konkurranse, ikke terrorisme, nå er hovedfokuset i USAs nasjonale sikkerhet.” Dette førte til en reduksjon i budsjettet for bekjempelse av terrorisme, og en økt vekt på konkurranse med storkrefter som Kina og Russland. Dette har ført til en gradvis tilbaketrekning av amerikanske spesialstyrker i Afrika, med en reduksjon på 10 % av deres tilstedeværelse på kontinentet. Men samtidig ble Afrika ansett som et område for økt strategisk konkurranse, spesielt på grunn av Kinas Belt and Road Initiative, som har hatt stor innvirkning på regionens utvikling.

Trumps politikk i Afrika ble utviklet i et politisk vakuum, spesielt de første 18 månedene av hans presidentperiode. Før en konkret strategi ble definert, var den eneste omfattende presentasjonen av USAs Afrika-politikk en tale av Tom Shannon, daværende undersekretær for politiske saker, i 2017. Hans tale reflekterte de samme prioriteringene som Obamas strategi for sub-saharisk Afrika, men med en større vekt på kontinentets handelsmuligheter. Dette markerte et klart skifte i USAs engasjement i Afrika, og illustrerte hvordan geopolitiske prioriteringer påvirker USAs involvering på kontinentet.

Det er viktig å merke seg at de geopolitiske endringene i Afrika ikke bare påvirker den militære tilstedeværelsen, men også hvordan utviklingen av den politiske og økonomiske stabiliteten i regionen blir håndtert. Samarbeidet mellom USA og Frankrike i Sahel har vært et viktig element i begge lands tilnærming til regionens utfordringer, men det er også klart at disse båndene er under press som følge av endringer i internasjonal politikk. For å forstå dette fullt ut er det nødvendig å anerkjenne hvordan internasjonale maktspill – som konkurransen med Kina og Russland – påvirker stabilitetsarbeidet i Afrika. Hvordan de internasjonale alliansene utvikles, vil ha langvarige konsekvenser for regionens fremtid.

Hvordan Russland Skiller Cyberspace Fra Informasjonsrommet i Sine Digitale Strategier

For å forstå de offensive cyberhandlingene som ofte tilskrives den russiske føderasjonen, er det nødvendig å diskutere de representasjonene som påvirker bruken av tvangstiltak i russisk nasjonal doktrine. Offensive handlinger formes først og fremst av hvordan offiserene representerer det digitale «slagsfeltet». Russland skiller seg fra andre stormakter ved en unik forståelse av cyberspace, noe som påvirker doktrinene som styrer landets cyberoperasjoner. Selv om de fleste vestlige land har adoptert begrepet «cyberspace», blir dette begrepet i Russland oftere referert til som «informasjonsrom». På samme måte blir prefikset «cyber-», som benyttes til å beskrive ulike konsepter relatert til digitale datanettverk, i Russland ofte erstattet med adjektivet «informasjons» (informatsionny). Derfor erstattes begrepene «cybersikkerhet» og «cyberforsvar» i russiske offisielle dokumenter med «informasjonsikkerhet» og «informasjonsforsvar», som er velkjente begreper i Russland, men som er mindre utbredte i USA og Europa.

Dette er mer enn en semantisk endring; en bestemt historisk kontekst og maktbalanse har formet en strategi hvor Russland i langt større grad fokuserer på innholdet – informasjonen som sirkulerer gjennom nettverkene – enn på selve infrastrukturen eller systemene som utveksler denne informasjonen. I vesten, derimot, har fokuset lenge vært på beskyttelsen av digitale systemer og datastrukturer, særlig i møte med økende trussel fra cyberkriminalitet og komplekse virus. Den russiske tilnærmingen til cyberspace og de truslene knyttet til det, er derfor skapt ut fra en helt annen forståelse, formet av en tid med intensiv statlig kontroll over informasjon og et samfunn preget av KGBs sterkt regulerte tilgang til alt fra kart til internasjonale telefonsamtaler.

I den russiske strategien er informasjonen, ikke infrastrukturen, selve målet. Dette skillet i synet på cyberspace mellom Russland og vestlige makter hjelper til med å forklare hvorfor Russland har en annen tilnærming til cyberkrigføring og informasjonshåndtering. Dette har igjen ført til at Russland har utviklet et dobbelt sett med offensive operasjoner: cybernetiske handlinger og informasjonsrelaterte handlinger.

Cybernetiske Handlinger og Informasjonsrelaterte Handlinger

Cybernetiske handlinger omfatter alle ondartede aktiviteter som målretter digitale systemer gjennom datanettverk. Dette inkluderer cyberangrep som virus, skadelig programvare og trojanere som truer integriteten til systemene, enten ved å ødelegge dem eller ved å trekke ut sensitiv informasjon. Selv om russisk doktrine legger størst vekt på de informasjonsrelaterte aspektene, besitter landet også teknisk kompetanse til å gjennomføre offensive cyberangrep. Det er til og med sannsynlig at Russland var ansvarlig for det første cyberangrepet mellom to land, som fant sted i Estland i 2007, da russiske hackere benyttet en distribuert denial-of-service (DDoS) angrep for å overbelaste de estiske myndighetenes servere. Senere, i 2008 under den russisk-georgiske krigen, ble mer sofistikerte cyberangrep rettet mot Georgias telekommunikasjonsinfrastruktur.

Russland begynte å intensivere sine cyberangrep etter den ukrainske Maidan-revolusjonen i 2014. Angrepene på infrastruktur og systemer i Øst-Europa, inkludert angrepet på TV5 Monde i Frankrike i 2015 og strømbruddet i Ukraina som følge av trojanen Black Energy, viste hvordan Russland kunne bruke digitale angrep for å forstyrre samfunnet på en måte som tidligere hadde vært utenkelig. Disse angrepene viste hvordan cyberspace kunne brukes som en arena for å utøve politisk press og sabotasje, med konsekvenser langt utover datamaskinenes fysiske grenser.

Det bør bemerkes at teknisk bevis for Russlands ansvar i disse hendelsene er vanskelig å finne. En av de mest grunnleggende egenskapene ved cyberangrep er nesten umuligheten av å spore opprinnelsen. Hackere benytter seg ofte av mellomliggende servere og proxies for å skjule sin identitet, og derfor er det få konkrete bevis som kan knytte et angrep til en bestemt aktør eller nasjon.

I en slik kontekst er det vanskelig å komme med definitive bevis på hvem som har utført angrepene. Denne usikkerheten har ført til en rekke politiske og mediale tolkninger som, i mange tilfeller, har vært lite basert på håndfaste bevis. For eksempel, etter det velkjente cyberangrepet mot Demokratenes nasjonale komité (DNC) i USA, ble det etter hvert avdekket at det var russiske hackere som stod bak, men formelle bevis som knytter dette direkte til den russiske regjeringen har aldri blitt offentliggjort.

Viktigheten av Forståelsen av Skillet

Det er viktig for leseren å forstå at det ikke bare er teknologien bak disse angrepene som skiller Russland fra vestlige land, men også de underliggende strategiske og ideologiske motivene. Mens vestlige land fokuserer på systemene og nettverkene som overfører informasjon, har Russland et mye dypere forhold til innholdet av informasjonen selv, og hvordan denne kan manipuleres eller kontrolleres for å oppnå nasjonale mål. Denne forskjellen i perspektiv fører til en fundamental ulikhet i hvordan cybertrusler forstås og håndteres.

Ruslands betoning på «informasjonsforsvar» gjenspeiler et historisk grunnlag som strekker seg tilbake til Sovjetunionens tid, da kontroll over informasjon var en essensiell del av den politiske makten. Dette perspektivet skiller seg klart fra den mer teknisk orienterte tilnærmingen som preger mange vestlige nasjoner, hvor det i stor grad er et spørsmål om å beskytte digitale systemer fra angrep og uautorisert tilgang. Denne skillelinjen mellom fokus på innhold og infrastruktur er avgjørende for å forstå hvordan landene i dag opererer i cyberspace.

Hvorfor Bernie Sanders aldri trakk seg, og hva det betydde for Demokratene
Hvordan Hip-Hop Formet Moderne Musikk og Samfunnsbevissthet
Hvordan tilberede blekksprut: En smakfull guide til tilberedning og oppskrifter
Hvordan UI-tilbakemeldinger påvirker brukeropplevelsen i apper
Hva er sammenhengen mellom vannsøylen, trykk og temperatur i Drebbel-enheten?