Er populisme en trussel mot demokratiet?

I en verden preget av økende nasjonalisme og populisme har spørsmålet om hvordan politiske ledere og partier håndterer makt og folkelig legitimitet blitt stadig mer aktuelt. I mange nasjoner ser vi hvordan populistiske ideologier får fotfeste på tvers av både venstre- og høyresiden, og hvordan disse ideologiene påvirker demokratiets grunnpilarer. Populisme, som ofte hyller folkets vilje og bekjemper den "korrupt" eliten, har utviklet seg til å bli en viktig kraft i politiske bevegelser på tvers av både autoritære og demokratisk orienterte regimer. Denne politikken er i stor grad et svar på opplevd økonomisk ulikhet, politisk ustabilitet og misnøye med etablerte politiske strukturer.

I Venezuela er populismen under Chávez et skoleeksempel på hvordan autoritære, venstreorienterte ledere kan manipulere folkelig støtte for å undergrave demokratiske institusjoner. Chávez' valgseier i 1998, som kom etter et mislykket militært kupp, representerte et dramatisk skifte i landets politiske landskap. Etterfølgeren hans, Nicolás Maduro, fortsatte denne politiske linjen og forlot gradvis demokratiet til fordel for et autoritært regime. Venezuela er et advarselstegn på farene ved autoritær populisme, særlig hvordan den kan ødelegge demokratiske institusjoner som frie valg, pressefrihet og rettsvesen.

Samtidig har populisme også fått stor oppmerksomhet i USA, særlig gjennom president Donald Trump, som ofte blir betraktet som en autoritær populist. Hans politiske retorikk, som kombinerer nasjonalisme, fremmedfrykt, rasistiske holdninger og en kontinuerlig kamp mot mediene, har bidratt til å undergrave tilliten til demokratiske institusjoner. Trump har, på mange måter, eksemplifisert populismens farlige potensial i et etablert demokrati: hans misbruk av makt, hans avvisning av rettsstatens prinsipper, og hans autoritære holdninger har svekket troen på demokratiets institusjoner i USA.

På den andre siden av det politiske spekteret har vi også sett populisme fra venstresiden, som i Latin-Amerika gjennom ledere som Eva Morales i Bolivia og Rafael Correa i Ecuador. Deres politiske retorikk om sosial rettferdighet og anti-kapitalisme har hatt stor appell, spesielt i tider med økonomisk stagnasjon og sosial ulikhet. Disse lederskapene har også vært preget av autoritære tendenser, og i noen tilfeller har de brukt populistisk retorikk for å bygge opp et personlig regime som er lite preget av demokratiske prinsipper.

I Europa finnes det også flere eksempler på populistiske bevegelser, både på venstre- og høyresiden. De liberale verdiene som preger tradisjonelle europeiske demokratier, har blitt utfordret av grupper som kombinerer nasjonalistisk politikk med anti-elitistisk populisme. I mange tilfeller ser vi hvordan slike bevegelser appellerer til velgerne ved å fremme en motsetning mellom folket og de etablerte politiske elitene.

Det som er viktig å forstå i denne sammenhengen, er hvordan populisme ikke nødvendigvis er ensbetydende med en spesiell ideologi. Den kan vedta forskjellige politiske former, både venstre- og høyreorientert, men alltid med et klart fokus på folkelig makt og misnøye med eksisterende politiske eliter. Populisme handler om å delegitimere eksisterende institusjoner, fra domstoler til presse, og å fremme et politisk system hvor "folket" blir sett på som den eneste legitime kilden til makt.

En annen viktig aspekt ved populismen er dens tendens til å undergrave de demokratiske verdiene som gir institusjonene stabilitet. Ved å fremme en skjevhet mot autoritær styring og ved å sette spørsmålstegn ved eksisterende maktstrukturer, kan populisme føre til et demokrati som gradvis svekkes. Når populistiske ledere utfordrer normene som holder samfunnet stabilt – som rettsstaten, uavhengige domstoler og frie medier – kan det skape en politisk atmosfære der det blir lettere å ta kontroll over statens institusjoner på en ikke-demokratisk måte.

Endelig er det viktig å merke seg at populisme ikke nødvendigvis innebærer en komplett avvisning av demokratiske prosesser. Mange populister ser på seg selv som representanter for "folket" og fremmer en politikk som hevder å gjenspeile den sanne viljen til folkets flertall. Dette kan føre til en situasjon hvor populistene får stor politisk støtte og legitimitet, men i prosessen svekker de de institusjonelle barrierene som beskytter individets rettigheter og friheter.

Endtext

Hva motiverer velgere til å støtte autoritær-populistiske partier?

I flere europeiske land, USA og andre post-industrielle samfunn, har det vært en betydelig økning i støtten til autoritær-populistiske partier. Dette har resultert i politiske omveltninger, som Brexit-omgangen og Donald Trumps valgseier i 2016, samt økt nasjonalisme, fremmedfrykt og politisk polarisering. For å forstå hvorfor velgere støtter disse partiene, er det viktig å se på de underliggende faktorene som driver deres valg.

Disse partiene har som regel en populistisk retorikk som appellerer til de som føler seg marginalisert av globalisering, teknologiske endringer og endringer i de tradisjonelle politiske normene. I mange tilfeller representerer de en motreaksjon mot en politisk elite som blir sett på som ut av stand til å adressere de reelle bekymringene til "folket". I tillegg spiller økonomiske faktorer, som økonomisk usikkerhet og arbeidsledighet, en viktig rolle i hvordan velgerne oppfatter populistene som et alternativ til de etablerte partiene.

Når vi ser på velgerne som støtter autoritær-populistiske partier, finner vi et mønster av demografiske og psykologiske faktorer som ofte peker på en eldre, mer konservativ befolkning, ofte med en bakgrunn fra mindre urbane områder. Dette segmentet av velgerne er ofte mer tilbøyelige til å oppfatte endringer i samfunnet som truende. Den økonomiske usikkerheten som mange har følt i etterkant av finanskrisen i 2008, i tillegg til den voksende sosiale uroen forårsaket av innvandring og kulturelle endringer, har ført til at mange ser på autoritær-populistiske ledere som beskyttere av nasjonens interesser.

Rettferdighetens begrep spiller også en sentral rolle. Mange som stemmer på populistiske partier føler at de er blitt urettferdig behandlet i det politiske systemet og at de tradisjonelle partiene har sviktet deres behov. Populistiske ledere, som Donald Trump og Marine Le Pen, bruker ofte et språk som forsterker følelsen av "oss mot dem" og lover å beskytte den "ekte" befolkningen mot eksterne trusler som innvandrere, multinasjonale selskaper eller til og med internasjonale organisasjoner. Dette retoriske grepet bygger på et grunnleggende behov for trygghet og tilhørighet i en verden som oppleves som kaotisk og uforutsigbar.

Videre er forholdet mellom populisme og autoritær styreform mer komplisert enn det kan virke ved første øyekast. Mens populistiske ledere ofte fremstår som demokratiske kandidater som taler til folkets behov, kan deres politiske praksis inneholde autoritære elementer. Mange autoritær-populistiske ledere bruker sin makt til å undergrave institusjoner som frie medier, domstoler og andre kontrollmekanismer, noe som kan svekke demokratiets fundament. Dette fenomenet har blitt observert i flere land, der politiske systemer som en gang var stabile, nå opplever tilbakegang i demokratiske praksiser.

Hva kan vi lære av dette? Det er viktig å forstå at støtten til autoritær-populistiske partier ikke bare er et resultat av økonomiske eller politiske forhold, men også dypt knyttet til følelser av kulturell angst, identitetskriser og den oppfatningen at tradisjonelle politikere ikke har klart å adressere de virkelige bekymringene til vanlige mennesker. Denne støtten er kompleks, og det finnes ikke én enkel forklaring på hvorfor folk stemmer på disse partiene. Det er derfor viktig å ta hensyn til både de strukturelle og psykologiske faktorene som spiller inn på valgprosessen.

Når man analyserer veksten av autoritær-populistiske partier, bør man ikke bare fokusere på de økonomiske indikatorene, men også på den kulturelle og politiske konteksten som kan fremme populistisk retorikk. Forståelsen av hvilke grupper som føler seg mest truet av dagens utvikling, og hvordan disse gruppene kan brukes til å fremme et populistisk budskap, er avgjørende for å forstå dette fenomenet. På den andre siden må man også være oppmerksom på de farene som følger med denne typen politisk mobilisering, spesielt når det gjelder trusselen mot demokratiet og de grunnleggende rettighetene som er essensielle for en fungerende stat.