Hvordan har Polens forhold til EU og USA utviklet seg gjennom forsvars- og sikkerhetspolitikken?

Den polske regjeringen under PO (Plattformen for Borgerrettigheter) søkte å styrke det transatlantiske forholdet ved å fremme EUs forsvarspolitikk, kjent som den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken (CSDP). Dette bygde på en antakelse om at en sterkere europeisk forsvarsrolle ville bidra til en mer balansert transatlantisk relasjon. Under Polens EU-formannskap i 2011 var forsterkningen av CSDP en av hovedprioriteringene, og dette ble også sett på som en mulighet til å styrke Polens posisjon i EU, særlig med tanke på landets status som en regional militærmakt. Likevel førte ikke denne satsingen til reelle gjennomslag, noe som tvang den polske regjeringen til å endre strategi. Istedenfor å arbeide gjennom hele EU, valgte de å fokusere på samarbeid med villige medlemsstater, slik det er lagt opp til i Lisboa-traktaten.

Dette betydde likevel ikke at Polen trakk seg tilbake fra EU. Tvert imot, PO-regjeringen søkte også en felles europeisk energipolitikk som et tiltak for å redusere Russlands mulighet til å bruke energiforsyninger som et politisk pressmiddel.

I 2015 kom det til maktskifte da nasjonalkonservative PiS vant både president- og parlamentsvalg. På mange måter fortsatte også de å fokusere på styrket NATO-nærvær i øst. Ved NATOs toppmøte i Warszawa i 2016 ble det bestemt at styrker fra flere allierte skulle roteres i Polen for å vise solidaritet med de østlige NATO-medlemmene. Samtidig oppstod det spenninger mellom PiS-regjeringen og Obama-administrasjonen, særlig knyttet til bekymringer om rettsstatsprinsippets svekkelse i Polen. President Obama uttrykte åpent bekymring for Polens politiske utvikling, og understreket betydningen av uavhengige domstoler, frie medier og demokratiske institusjoner som kjernen i alliansen mellom USA og Polen.

Det er viktig å forstå at Polens forsvars- og sikkerhetspolitikk ikke bare handler om allianser og militære strategier, men også er dypt sammenvevd med landets politiske identitet og forhold til suverenitet, demokrati og rettsstat. Polens posisjon i Europa reflekterer spenningen mellom ønsket om selvstendighet, behovet for kollektiv sikkerhet og påvirkning fra stormakter som USA og Russland. Forståelsen av denne kompleksiteten krever også innsikt i hvordan internasjonale hendelser og innenrikspolitiske endringer påvirker Polens rolle i EU og NATO. Den energipolitiske dimensjonen, særlig knyttet til Russlands posisjon som leverandør, understreker at sikkerhet ikke bare er militær, men også økonomisk og geopolitisk.

Er Jared Kushner og Donald Trumps tilnærming til Midtøsten-konflikten virkelig en ny vei fremover?

Donald Trump og hans utsending Jared Kushner har markert seg med en radikal tilnærming til den israelsk-palestinske konflikten, som står i sterk kontrast til tidligere amerikanske strategier. Etter flere tiår med mislykkede forsøk på å løse konflikten gjennom tradisjonelle diplomatiske kanaler, har Trump-administrasjonen valgt å bryte med de etablerte normene. Det er et tilnærmet forsøk på å gjennomføre det de omtaler som “den ultimate avtalen,” en avtale som ikke nødvendigvis innebærer politisk suksess for palestinerne, men heller forbedringer på et mer praktisk og individuell nivå.

Kushner og Trump ser på den israelsk-palestinske konflikten gjennom linsen av forretningsverdenen. Dette ble spesielt tydelig i flere av deres offentlige uttalelser. I et intervju under FNs generalforsamling i 2018, sammenlignet Trump fredsprosessen i Midtøsten med en eiendomshandler. Trump sa at løsningen ville være å «lukke en eiendomshandelsavtale». Hans rådgivere og diplomater nærmest adopterte et lignende språk. Kushner skal ha sagt til en palestinsk forhandler at politikerne hadde mislyktes i å få til fred, og at det kanskje var på høy tid at man begynte å bruke eiendomsmeklere i stedet for politikere.

Kushners kommentar til Saeb Erekat, en av de mest erfarne palestinske forhandlerne, understreker den pragmatiske, men harde tilnærmingen. Kushner sa: "Saeb, du mislyktes med å få fred ved å forhandle med politikere. Du bør kanskje begynne å forhandle med eiendomsmeklere." Denne utsagnet reflekterer en ideologi hvor tradisjonell diplomati erstattes med mer markedsorienterte forhandlingsteknikker.

Så spørsmålet som stilles er om denne strategien kan føre til varig fred, eller om den vil mislykkes som tidligere forsøk har gjort. Kritikerne av Trump og Kushners tilnærming peker på at de reduserer konflikten til en økonomisk diskusjon, som kan bli farlig for den politiske stabiliteten i regionen. Dette bringer oss til et viktig poeng: Trump og Kushner ser ikke på israelsk-palestinske forhold som en isolert konflikt som kan løses gjennom en stor, overordnet fredsavtale. I stedet er de mer interessert i å bygge et praktisk fundament for langsiktig samarbeid på mindre, konkrete områder.

Denne tilnærmingen kan ha både fordeler og ulemper. På den ene siden kan den kanskje føre til forbedringer i livskvaliteten for palestinerne gjennom økonomiske investeringer og pragmatiske løsninger som kan gi de palestinske områdene mer selvstyre, men uten nødvendigvis å imøtekomme alle krav om suverenitet og politisk rettferdighet. På den andre siden er det en risiko for at denne prosessen kan bidra til å sementere eksisterende maktbalanse, uten å gi palestinerne reelle politiske rettigheter eller en funksjonell stat.

Det er viktig å merke seg at, selv om denne tilnærmingen er inspirert av forretningspraksis, kan den faktisk utfordre det tradisjonelle diplomatiske systemet. Trump og Kushner har vist en vilje til å utfordre både historiske allierte og fiender. For eksempel har Trump utfordret den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu på flere områder, og det er mulig at han i fremtiden kan gjøre det samme i møte med palestinske krav.

Hva kan vi lære av denne tilnærmingen? På en praktisk måte kan det være lurt å forstå at i en kompleks og langvarig konflikt som den israelsk-palestinske, er det sjelden at løsninger kan komme gjennom ideelle eller abstrakte forhandlinger alene. Noen ganger kreves det harde, konkrete tiltak som kan føre til små, men viktige fremskritt, selv om de ikke nødvendigvis oppfyller alle parters forventninger til sluttresultatet.

Denne tilnærmingen minner oss om at fred ikke nødvendigvis handler om å oppnå en stor, endelig avtale, men heller om å skape små fremskritt som kan akkumulere over tid.

Hva ligger bak Kinas drøm?

Forholdet mellom Kina og USA har gjennomgått flere faser, og kanskje ingen er så markant som den ideologiske og politiske konfrontasjonen som har formet de siste tiårene. Den såkalte "China Dream" har ikke bare vært et uttrykk for nasjonal stolthet, men også et politisk prosjekt som har utfordret både regionale og globale maktbalanser. Dette begrepet ble først tydeliggjort i den kinesiske politikkens språklige og praktiske innhold under Deng Xiaoping på slutten av 1970-tallet, et mål om å bringe Kina ut av en århundrelang periode med underutvikling.

Men det som ble lagt merke til i denne perioden, var den stadig sterkere etterspørselen etter politiske reformer i Kina. På 1980-tallet vokste studentopprørene, og det ble klart at de pro-liberale strømningene fikk støtte blant flere i befolkningen. Den kinesiske regjeringen, under ledelse av Deng, svarte imidlertid med å styrke kontrollen. I 1987 ble Hu Yaobang, en av de mest reformvennlige lederne i det kinesiske kommunistpartiet, fjernet fra sin posisjon, og studentenes krav ble ansett som farlige for partiets kontroll over landet.

De voldelige hendelsene på Tiananmen-plassen i 1989 ble den mest dramatiske manifestasjonen av spenningen mellom ønsket om politiske reformer og ønsket om å opprettholde kommunistpartiets totalitære kontroll. Etter dette tok regjeringen drastiske skritt for å styrke sitt grep, blant annet ved å intensivere et nasjonalt "Patriotisk Utdanningskampanje" som var rettet mot å forme en sterk kinesisk nasjonalisme, og hindre vestlig liberalisme i å få fotfeste i samfunnet. Dette skiftet kom som et resultat av en opplevelse av at Kina ble truet av vestlig innflytelse og imperialisme, og det ble et fundament for fremtidig kinesisk politikk.

I ettertid kan det virke som om dette periodens hendelser var avgjørende for Kinas lange vei mot det vi i dag kjenner som Kinas "drøm" – ideen om at landet skulle tilbakeerobre sin plass på verdensarenaen, en plass som tidligere makter hadde nektet det. Dette ble også styrket etter Sovjetunionens sammenbrudd, ettersom Kina kunne se at kommunismen som ideologi hadde mistet mye av sin legitimitet, både internt og internasjonalt. For å bygge opp en nasjonal enhet som kunne stå imot denne utfordringen, ble nasjonalisme og kinesisk suverenitet prioritert, og den vestlige motstanden ble oppfattet som en kontinuerlig trussel.

Kina, som hadde vært på defensiven gjennom hele 1900-tallet, begynte å snu denne trenden ved å bygge sitt "komplette nasjonale maktpotensial" – et mål som omfattet økonomisk vekst, militær styrke og internasjonal innflytelse. Kinas strategi under Deng var i stor grad å "skjule sine kapasiteter og vente på riktig tid", en strategi som var nødvendigvis tilbakeholden gitt landets relativt svake posisjon på den internasjonale scenen på den tiden. Likevel, den økonomiske veksten som fulgte av de markedsreformene, bekreftet at det var mulig å oppnå stor makt uten å umiddelbart utfordre de etablerte stormaktene.

Det som har vært viktig i denne prosessen, er hvordan nasjonalistiske strømninger har vært koblet til Kinas interne politikk. Dette er en kjernekomponent i forståelsen av den "China Dream" som er blitt fremmet av landets ledelse. Nationalisme har ikke bare vært et middel til å fremme politisk enhet, men har også vært et verktøy for å kontrollere befolkningen. Etableringen av et "stort Kina" har betydd at regimet har hatt som mål å samle folket bak ideen om et felles nasjonalt prosjekt. Det å opprettholde partiets makt har vært tett knyttet til å bygge et kollektivt narrativ om en nasjon som har blitt nektet sin rettmessige plass i verden.

Det er viktig å forstå at Kinas drøm ikke bare er et økonomisk prosjekt, men også et ideologisk mål. Denne drømmen innebærer ikke bare å komme seg ut av fattigdom og bli en økonomisk stormakt, men også å gjenopprette Kinas plass som en politisk og kulturell leder på verdensscenen. Dette innebærer at Kinas fremtidige vekst vil være tett knyttet til hvordan landet klarer å balansere sin internasjonale ambisjon med de indre behovene for politisk kontroll.

Hvordan kan USA og dets allierte effektivt motvirke Kinas økende militære og økonomiske innflytelse i Indo-Stillehavsområdet?

USA står overfor en strategisk utfordring i Indo-Stillehavet, ettersom Kinas militære modernisering og økonomiske ekspansjon i regionen truer den etablerte orden. For å møte denne utfordringen må USA ikke bare styrke sine tradisjonelle militære kapasiteter, men også utvikle avanserte teknologier som ubemannede luft- og sjøfartøy med stealth-egenskaper, samt hyperhastighetsmissiler for å kunne motvirke Kinas eksisterende forsvarssystemer. Den amerikanske marine og luftstyrken er imidlertid i dag dimensjonert for å operere effektivt i ett hav – Stillehavet – og er dermed utilstrekkelig for å dekke hele det vidstrakte Indo-Stillehavet. For å sikre tilstrekkelig tilstedeværelse og operativ evne må antallet deployerbare skip og fly økes betydelig.

Men et effektivt motspill mot Kina fordrer mer enn militær makt. Det kreves også en gjennomtenkt geoøkonomisk strategi som motvirker Kinas merkantilistiske taktikker og avhengighetsskapende økonomiske innflytelse. Trans-Pacific Partnership (TPP) var et kjerneelement i Obamas administrasjon for å bygge et økonomisk fellesskap med liberale normer og amerikansk lederskap, til tross for noen iboende svakheter. Et nettverk av bilaterale avtaler kan være mulig, men det vil ta lengre tid og sannsynligvis ikke etablere samme type regionalt økonomisk fellesskap.

Viktig er også en samlet vestlig respons for å hindre Kinas utnyttelse av den globale ordenens åpenhet. Kinesisk cybertyveri, tvungen teknologi-overføring og påvirkningsoperasjoner som skal hindre eller mildne beslutninger som Beijing oppfatter som uakseptable, må møtes med skjerpede tiltak. Dette inkluderer begrensning av kinesisk tilgang til kritisk teknologi, krav om gjensidighet i handelsforhold og motvirkning av kinesiske sanksjoner mot land som utfordrer Kina. En helhetlig vestlig innsats er nødvendig for å møte denne utfordringen.

Den ideologiske dimensjonen i rivaliseringen mellom det autoritære Kina og den demokratiske vesten må heller ikke undervurderes. Selv om denne konkurransen ikke når samme nivå som under den kalde krigen, er den reell og betydningsfull. Kinas illiberale regime og politiske system begrenser landets evne til å fremstå som et attraktivt lederskap i den liberale verdensordenen. Økonomisk ulikhet, miljøforurensning og manglende rettssikkerhet svekker appellkraften til den kinesiske modellen. Videre har Kinas aggressive adferd i Sør-Kinahavet og regionen for øvrig ført til lav regional støtte, med en gunstighetsrating på bare 34 prosent, sammenlignet med Japans 76 prosent. Selv land som Australia, til tross for økonomisk avhengighet av Kina, ser den økende kinesiske makten som en trussel, særlig knyttet til forsøk på å påvirke innenrikspolitikken.

I Europa har Kina heller ikke bred støtte. Storbritannia, Frankrike og Tyskland har alle store befolkningsgrupper som er skeptiske til Kina, preget av manglende gjensidighet i handel, tvungen teknologi-overføring, menneskerettighetsbrudd og spørsmål rundt Hongkong. Selv i regioner hvor Kina nyter større popularitet, som Latin-Amerika, Afrika og Sentral-Asia, henger denne støtten ofte sammen med kommersielle investeringer gjennom initiativer som Belt and Road. Det er derfor viktig å belyse de noen ganger rovgriske sidene ved slike prosjekter for å redusere Kinas omdømmegevinst.

Det er viktig å forstå at opprettholdelse av stabilitet og sikkerhet i Indo-Stillehavet ikke kan baseres på enkeltstående militære løsninger. En flerfasettert tilnærming som kombinerer militær styrke, tett sikkerhetspolitisk samarbeid og en målrettet geoøkonomisk strategi er nødvendig for å motvirke Kinas langsiktige ambisjoner. Den regionale dynamikken krever at USA og dets allierte forstår og tilpasser seg den komplekse balansen mellom hard makt og myk makt, samtidig som man ivaretar et åpent internasjonalt system basert på lover, normer og gjensidig respekt.