Hva har skjedd med tilliten til journalistikken?

Tapet av tillit til media er ikke et fenomen som kun berører republikanere og konservative. Færre enn én av tre uavhengige og mindre enn halvparten av de moderate har i dag stor eller moderat tillit til media. Disse gruppene er langt fra å være entusiastiske støttespillere for Trump, men de har, på tross av sin politiske nøytralitet, mistet mye av tilliten de tidligere hadde til mediene. På den andre siden, nesten sju av ti demokrater og litt færre enn to av tre liberale rapporterte å ha stor eller moderat tillit til media. Når et politisk parti eller en fraksjon er fornøyd med mediene, bør mediene begynne å bekymre seg.

Det som burde bekymre mest, er ikke nødvendigvis selve graden av mistillit, men intensiteten av denne mistilliten. Nesten halvparten av republikanerne og mer enn fire av ti konservative rapporterte at de ikke har noen tillit til media. Litt under en tredjedel av de uavhengige og nesten én av fire moderate har ingen tillit. Derimot, bare én av ti demokrater og én av syv liberale deler denne oppfatningen. En Gallup-rapport fra september 2019 påpekte at republikanerne begynte å miste tilliten til mediene allerede i 2016, da Trump kritiserte medienes dekning av hans presidentkampanje. Fra 2015 til 2016 falt tilliten blant republikanere med 18 prosentpoeng til et historisk lavt nivå på 14 prosent, et nivå som ble opprettholdt til 2017. Etter et lite hopp på syv poeng i 2018, har tilliten blant republikanere nådd 15 prosent.

Mediesektoren har et problem, men det er usikkert hvor godt dette forstås blant de som jobber i bransjen. Journalister er flinke til å lytte nøye til offentlige personer, men mange av dem virker uvitende om hvordan deres egne ord blir oppfattet av andre. For mange i media er det vanskelig å forstå at noen kan sette spørsmålstegn ved deres objektivitet. De ser på seg selv som strengt upartiske og kan ikke forstå hvordan andre kan føle det motsatte. Mistillit mot mediene eksisterer ikke bare blant konservative og republikanere, men også blant uavhengige, som generelt er skeptiske til institusjoner. Faretegnene ligger i at mange medieorganisasjoner og journalister begynner å bli sett mer som deltakere og aktører i de politiske kampene, snarere enn nøytrale observatører. Mange stiller seg uforstående til hvilken side de faktisk representerer i det politiske landskapet.

I tillegg har de politiske og mediemessige landskapene blitt langt mer komplekse og utfordrende enn de var før. En studie fra Pew Research Center i januar 2020 dokumenterte hvordan amerikanerne søker etter politisk informasjon og hvordan ideologiske og partiske skott mellom dem forsterkes. Begreper som "negativ partisanship" og "politisk tribalism" har fått større plass i mediedebatten. Den første beskriver den fiendtligheten velgerne har mot det andre partiet og dets ledere, en fiendtlighet som har ført til at mange forventer at det partiet som er ute av makt, vil bruke tvilsomme metoder for å påvirke valgutfallet. Den andre beskriver den binære tankegangen der enhver sak eller tema er delt mellom "oss" og "dem", med lite rom for nyanser.

Denne utviklingen gjenspeiles også i hvordan journalistikk blir oppfattet: enhver artikkel som ikke er kritisk mot det andre partiet, eller som er kritisk mot et medlem av "din" politiske stamme, blir per definisjon sett på som partisk. Denne kulturen av mistillit er et utfordrende miljø for journalister. En studie fra Knight Foundation/Gallup i 2018 bekreftet at mange har vanskeligheter med å navigere mellom hva som er sannhet og hva som ikke er det, noe som forsterker journalistenes utfordringer.

I et slikt klima er det lett å stille spørsmål som: "Hva gjør vi som så grundig fremmedgjør en stor andel av amerikanerne, og etterlater et betydelig antall med et usunt nivå av skepsis?" Mange i mediene ser ut til å være uvitende om hvordan deres egne handlinger bidrar til denne mistilliten. For femti år siden ble vi i journalistikkundervisningen lært å fokusere på de fire Ws: "hvem", "hva", "når" og "hvor". Vi ble advart mot å stille spørsmål om "hvorfor" og ikke forsøke å vurdere sannheten i påstander eller tilskrive motiver. Det var viktig å rapportere fakta og la leseren trekke sine egne konklusjoner. I dag virker dette grunnleggende prinsippet mer relevant enn noensinne.

En viktig utfordring er hvordan flere av verdens mest anerkjente nyhetsorganisasjoner har begynt å bruke uttrykk som "dette er usant" eller "dette er en løgn" om uttalelser fra president Trump og hans administrasjon. Dette bryter med de grunnleggende prinsippene for journalistikk. En journalist skal aldri selv karakterisere en uttalelse som en løgn eller falsk, med mindre det er i et direkte sitat fra noen andre. Dette er subjektive vurderinger, ikke objektive fakta.

Det er viktig å merke seg at det er en plass for både nyhetsrapportering og redaksjonelle artikler, men når en journalist også er en kommentator, blir grensene mer uklare. I slike tilfeller bør det være en klar advarsel om at artikkelen går utover ren faktarapportering. Et mediehus bør heller ikke bruke begreper som "løgn" eller "falsk" i en nyhetssak, med mindre det er et direkte sitat. Hensikten er at forbrukeren av nyhetene selv skal dra sine egne konklusjoner.

I lys av dette kan vi observere hvordan journalistenes profesjonelle standarder har blitt lavere, særlig når det gjelder respekten for nyhetsintegritet. Dette har ført til at det er stor skepsis til hvor objektive medieorganisasjonene egentlig er, og hvilken rolle de faktisk spiller i de politiske prosessene.

Hvordan valgdekning endrer seg når man ser det fra velgernes perspektiv

For en journalist som dekker valg, kan tilgang til de rette kildene og muligheten til å være tett på kandidatene gi en fordel. Men denne fordelen er ikke alltid den beste måten å forstå hva som virkelig skjer i et valg. Å tilbringe tid på kampanjebusser og på pressetjenester med politiske elitefigurer kan gi en overfladisk forståelse av situasjonen, der man kun får inntrykk fra dem som allerede er i politikernes innerste sirkel. Det kan bli lett å miste bakkekontakten, den som gjør at man virkelig forstår hva folk tenker og hvorfor de stemmer som de gjør. For meg personlig, endte min første opplevelse på en kandidatens buss med en følelse av isolasjon og en sterk lengsel etter å komme tilbake til folkets stemme.

Kampanjeledelsen gir pressen informasjon og fortellinger som kan gjøre sitt for å fremme et bestemt bilde av kandidaten, men det er viktig å forstå at dette kan være en forvrengt virkelighet. På bussen ser vi alltid de samme iscenesatte hendelsene, de samme talepunktene, og den samme propagandaen. Det som mangler, er de virkelige samtalene med folk som bor i småbyen eller i de fattige industribygdene. Disse menneskene har ofte en helt annen opplevelse og følelse av hva som skjer, og hvordan politikken påvirker deres liv.

For meg har det alltid vært viktig å komme ut av byene og inn i de små lokalsamfunnene, til steder hvor det ikke er noen TV-kameraer, og folk er villige til å dele sine virkelige bekymringer og håp. Jeg begynte å dekke valg på en måte som lot meg forstå hvordan folk faktisk tenkte. Det var aldri flyreiser, aldri motorveier eller raske transportmidler. Jeg tok de gamle ruteveiene, og det var der, gjennom ujevn grusvei og landlige områder, at jeg kunne observere de små endringene som foregikk på bakkenivå. Jeg lærte om de lokale klubbene som møttes hver uke for å diskutere hva som skjedde i byen, og om industriene som blomstrer eller dør.

Hva jeg fant var et folk som hadde følt seg oversett og marginalisert i mange år. En av de viktigste innsiktene jeg fikk i dekningen av Trump-administrasjonen, spesielt i 2016, var hvordan et nytt politisk koalisjon vokste fram. Dette var en koalisjon som ikke bare bestod av den tradisjonelle republikanske velgeren fra forstedene, men også av arbeiderklassevelgere og de som sjelden deltok i valgene. Det var en bredere bevegelse som Trump ikke hadde skapt, men som han i stor grad representerte. Den nye republikanske basen hadde vært til stede i midt- og lavere nivåer av valg siden 2004, men hadde aldri vært så energisk og så engasjert.

Det som var tydelig for meg, spesielt i Pennsylvania, var hvordan de mer tradisjonelt demokratiske områdene langs den rustne beltet i midtvesten begynte å svinge mot Republikanerne. Jeg satte meg som mål å besøke så mange av disse fylkene som mulig, for å få en dypere forståelse av hva som foregikk. Hvilke fylker ville kunne gi Trump de ekstra 2 000 stemmene som kunne sikre en seier? Jeg oppdaget at de fylkene med stor grad av støtte, hvor folk hadde Trump-plakater malt på husene og var engasjert i valgkampen, var i ferd med å snu.

Disse velgerne, som i mange tilfeller hadde stemt på Obama tidligere, var ikke de "dumme", "rasistiske" eller "bakvendte" folkene som de ofte ble portrettert som i mediene. De var et folk som hadde sett sine lokalsamfunn endre seg raskt, økonomisk og sosialt. Deres økonomiske situasjon var langt fra så elendig som mange hadde trodd, men deres følelse av tap og forfall var likevel overveldende. Den kulturelle respekten for deres livsstil var på vikende front, og mange følte at media og etablerte politikere ikke forsto dem i det hele tatt.

Det som var klart, var at disse velgerne hadde blitt ignorert i lang tid, både av de som satt i maktposisjoner og av mainstream media. Deres stemmer ble oversett, ikke fordi de var irrelevante, men fordi de ikke passet inn i den tradisjonelle fortellingen om hvem som er "de riktige" velgerne. I stedet for å se på folket som et isolert segment, er det viktig å forstå at de var og er et sentralt element i det politiske landskapet.

Å forstå hvordan og hvorfor folk stemmer som de gjør krever tid og dybde. Det handler om å bygge relasjoner og forstå de små nyansene i deres hverdag. Når man virkelig lytter til folk og ser på de lokale forholdene, kan man få en langt mer nøyaktig forståelse av det som skjer i et valg.

Hvordan Trump Endret Forholdet Mellom Media og Presidenten

Donald Trump tok i bruk en form for kommunikasjon som hans forgjengere kun hadde drømt om: direkte kontakt med det amerikanske folk gjennom Twitter. Denne tilnærmingen har hatt dyptgripende konsekvenser for både medier og politikk, og den utfordrer måten offentligheten får tilgang til presidentens budskap på. Tidligere presidenter, som Franklin D. Roosevelt og John F. Kennedy, brukte radio og TV for å nå ut til folk uten å måtte gå gjennom tradisjonelle medier. De følte at medienes mulige skjevheter kunne forvridde budskapet deres. Men Trump tok dette et steg videre med den konstante bruken av Twitter, og gjorde det lettere enn noensinne å nå ut til millioner av mennesker umiddelbart, uten filter fra journalister.

Før Trump hadde presidenter alltid hatt en viss avstand til pressen, men de forlot aldri helt mediene som en formidler av informasjon. FDRs radio-«Fireside Chats» var en måte å nå folket direkte, men han holdt fortsatt 337 pressekonferanser i løpet av sin første periode, og kom tilbake til pressen mange ganger gjennom sitt presidentskap. John F. Kennedy, ofte ansett som "den første TV-presidenten", brukte TV-sendinger til å tale direkte til nasjonen, men han holdt også 64 pressekonferanser på tre år. Med George W. Bush og hans etterfølgere var det fortsatt en praksis å bruke pressekonferanser som et viktig verktøy for å kontrollere kommunikasjonen med folket.

Trump tok imidlertid dette til et nytt nivå. I stedet for å stole på tradisjonelle medier som en mellommann, tok han direkte kontroll over nyhetsagendaen ved hjelp av sosiale medier. På Twitter kunne han uttrykke sine tanker umiddelbart og uten redigering, noe som tillot ham å sette dagsorden og samtidig undergrave medienes rolle. Dette ble kombinert med hans stadige angrep på presseorganisasjonene, som han betraktet som fiendtlige mot hans administrasjon.

En uventet konsekvens av denne tilnærmingen var at den, til tross for Trumps stadige angrep på pressen, ikke nødvendigvis førte til en økning i mistillit til media blant befolkningen som helhet. I stedet viste Gallup-undersøkelser at tilliten til media, tross alt, økte noe etter 2016-valget, spesielt blant demokrater og uavhengige velgere. For republikanerne derimot, spesielt de som støttet Trump, falt tilliten dramatisk, noe som tydelig reflekterer hvordan Trump effektivt utnyttet medienes kritikk for å styrke sin egen base. Dette fenomenet, der Trump fikk mer kontroll over mediebildet, kan betraktes som et vellykket strategisk grep fra hans side.

Selv om Trump gjorde det lettere for seg selv å omgå tradisjonelle medier, var han ikke helt uavhengig av dem. Han hadde fortsatt regelmessig kontakt med pressen, selv om han ofte ignorerte spørsmål han ikke likte, eller svarte på dem med en aggressiv holdning. Denne dynamikken skapte et mer kompleks forhold mellom Trump og pressen, der han fortsatt brukte pressekorpset for å sikre at han var tilstede i mediebildet, samtidig som han manipulerte informasjonen som ble formidlet.

For å forstå betydningen av Trumps forhold til media er det viktig å erkjenne at hans bruk av Twitter og angrep på pressen ikke bare handlet om å vinne kampen mot media, men om å endre hvordan presidenten kommuniserer med folket. Ved å undergrave den tradisjonelle medieformen, endret Trump ikke bare politisk kommunikasjon, men han bidro også til å ytterligere polarisere opinionen i USA.

Trumps strategi påvirket hvordan både medier og politikere interagerte med velgerne, og han utnyttet denne teknologien for å fremme sine egne interesser. Dette er noe som setter tonen for fremtidige presidenter, ettersom de kanskje også vil benytte seg av de samme verktøyene for å kontrollere hvordan deres budskap blir mottatt.

Den politiske diskursen har fått et nytt ansikt, hvor Twitter og andre sosiale medier har blitt et maktmiddel som lar ledere påvirke både politiske beslutninger og offentlig oppfatning på en helt annen måte enn tidligere. Det er en utvikling som ikke kan ignoreres, og som i stor grad vil forme hvordan offentligheten forholder seg til politikere og deres kommunikasjon i årene som kommer.

Hvordan Trump-æraens mediedynamikk endret journalistikkens landskap

Under Donald Trumps presidentskap ble det å dekke nyheter en helt annen utfordring enn tidligere, en utfordring som presset journalister til å tilpasse seg en helt ny rytme i informasjonsflyten. I en tid preget av hyppige politiske bombeslag og plutselige utspill, ble journalister stadig tvunget til å håndtere et uavbrutt kaos av nyheter. Det som tidligere kunne vært en viktig historisk hendelse som fylte spaltene i flere dager, ble ofte overskygget av de siste kontroversielle uttalelsene fra presidenten. Denne hyperaktive nyhetsstrømmen hadde en uforutsett konsekvens: Det var ikke bare vanskelig å følge med, men like vanskelig å forstå hvilken informasjon som faktisk var av varig betydning.

Trump selv, med sitt uforutsigbare språk og det han ofte kalte "spontane" svarene, kompliserte mediedekningen ytterligere. Hans kommunikasjonstaktikk var en evig sirkel av omformuleringer og vage uttalelser. Han kunne, på en og samme tid, uttale seg skarpt og deretter dempe sine egne utsagn med en vag formulering som "vi får se hva som skjer". Dette gjorde det vanskelig for journalister å trekke klare konklusjoner fra det han sa, og mange ganger måtte de tilbake til sitt arbeid for å rette opp feiltolkninger eller korrigere uttalelser som senere viste seg å være unøyaktige.

Et annet sentralt aspekt ved journalistens rolle under Trump var behovet for å navigere mellom de mer subtile elementene i hans retorikk. En viktig del av dekningen bestod i å fange de små, men betydningsfulle endringene i tone og innhold i presidentens uttalelser. Det som begynte som en mild erklæring, kunne raskt utvikle seg til noe langt mer kontroversielt, og det var presset på journalister å fange og tolke disse nyansene på en korrekt måte. Dette gjorde at nyhetshistoriene ofte ble preget av hastverksarbeid, hvor tidspresset gjorde det utfordrende å få med alle detaljer, samtidig som man måtte sikre at nyhetene ble levert i tide.

For journalister som var vant til å dekke mer stabile administrasjoner, kunne det være vanskelig å forholde seg til det kaotiske nyhetslandskapet som Trump etterlot seg. Hyppige Twitter-oppdateringer, uventede kommentarer og de stadig skiftende politiske landskapene gjorde at man aldri kunne slippe taket i sin egen jobb. Å være "offline" i en helg kunne bety å komme tilbake til jobben og føle seg helt utelatt fra de siste utviklingene, og selv de små pauser fra strømmen av nyheter føltes som luksus, i lys av den konstante oppmerksomheten som måtte rettes mot presidenten.

Dette nye landskapet førte også til en merkbar slitasje blant journalister. Mange rapporterer om en form for mental utmattelse som kom som følge av det stadig mer konfronterende forholdet mellom Trump og media. Rhetorikken hans, som ofte var angrep på media, ble en belastning som journalister måtte forholde seg til dag ut og dag inn. Det var utfordrende å opprettholde en objektiv tone når man stadig måtte balansere mellom å rapportere fakta og å håndtere den personlige trøttheten som oppsto av det konstante presset.

I en verden hvor et presidentembete nesten automatisk genererte et konstant nyhetsbilde, kunne små, men viktige detaljer ofte gå tapt i kaoset. Dette var en del av utfordringen ved å være nyhetsreporter under Trump-æraen: å ikke la seg overvelde av den konstante strømmen av informasjon, men å klare å finne og formidle de essensielle aspektene ved hver nyhetshendelse. Det som var viktig å forstå, var at denne informasjonsmengden, til tross for sin overveldende karakter, ikke nødvendigvis hadde merverdi i seg selv. Journalistene måtte være metodiske, tålmodige og kritiske til informasjonen de fikk, for å finne de historiene som faktisk hadde varig betydning for samfunnet.

Som en del av dette var det nødvendig å hele tiden vurdere hvordan den totale mengden av informasjon kunne påvirke leserne. Journalistene måtte jobbe hardt for å unngå å bli en del av nyhetsmaskinen som produserte innhold kun for innholdets skyld. Det ble viktigere enn noensinne å prioritere kvalitet over kvantitet, selv om det var vanskelig i et medielandskap hvor konkurransen om oppmerksomhet aldri har vært høyere. Det var ikke bare presidentens uforutsigbare atferd som gjorde mediedekningen utfordrende, men også den generelle akselerasjonen av nyheter, som tvang journalister til å tilpasse seg et aldri hvilende tempo.

Det er også viktig å merke seg at dette ikke bare var et spørsmål om hvordan man dekket Trump, men hvordan hele medielandskapet ble forvandlet. Journalistikken måtte hele tiden justere sine metoder for å opprettholde sin relevans og pålitelighet. Trumps presidentskap krevde at journalistene ble mer fleksible, at de i større grad ble vant til å jobbe under tidspress og å forholde seg til informasjon som var i kontinuerlig forandring. Men samtidig måtte de unngå å miste sin objektivitet i møte med det uforutsigbare, for om de gjorde det, ville de ikke være i stand til å oppfylle sin rolle som samfunnets vaktbikkje.

Hvordan Twitter Har Formet Moderne Journalisme og Politikk

Det er en struktur i Washington som belønner hastverk og tidlige avsløringer fremfor kontekst og gjennomtenkt analyse, og denne utviklingen har endret hvordan både medier og politikere samhandler. Journalistene som dekker valgkampene har blitt mer redde for å møte den intense, og ofte kyniske, tonen i den offentlige samtalen, særlig på plattformer som Twitter. Mange har sett på Twitter som en måte å validere sin egen journalistiske troverdighet på, gjennom raske og ofte overfladiske kommentarer. Dette har ledet til en mediedynamikk der innsiden av politikken og dens prosesser er mer interessant enn de faktiske politiske sakene.

Slik har vi kommet til en situasjon hvor, for første gang, en president i USA aktivt omfavner et medieklima som tidligere hadde blitt sett på som en fryktet trussel. Donald Trump, som kom til makten i 2016, utnyttet det fiendtlige forholdet til pressen som aldri før, og gjorde dette til et sentralt tema i sin politiske strategi. Mens tidligere politikere forsøkte å unngå dårlig medieomtale, så Trump på dette som et redskap til å fremme sitt budskap, hvor han aktivt angrep journalister, blokkerte kritikere på Twitter og avlyste tradisjonelle pressebriefinger.

Forholdet mellom pressen og politikere er på ingen måte nytt. Selv George Washington uttrykte bekymring for at hans avskjedstale ikke ville få den oppmerksomheten han håpet på fra mediene. Likevel har vi sett et klart skifte i de siste tiårene, hvor politiske administrasjoner, både under Bush og Obama, gradvis begynte å redusere journalistenes tilgang og finne alternative måter å kommunisere direkte med velgerne, som et svar på det de så som en stadig mer fiendtlig presse. Dette kan sees på som en del av en større utvikling som førte til Trumps valgseier i 2016.

Med den økende fremtredenen av sosiale medier, og spesielt Twitter, har nyhetene endret karakter. I stedet for å fokusere på grundig undersøkelser og faktabasert rapportering, har mye av dagens journalistikk blitt formet av behovet for raskhet, snark og sterke meninger. Dette har ført til en situasjon der hva som er “nyttig” ofte bestemmes mer av hva som trender på Twitter enn hva som faktisk er viktig eller nøyaktig. I et intervju med NPR sa Farhad Manjoo, en spaltist i New York Times, at Twitter fungerer som en “oppdragsdesk” for journalister – “hvis noe blir stort på Twitter, setter vi det på kabelnyheter, vi setter det i avisen, vi setter det overalt.” Dette har skapt et medielandskap hvor hastverk og umiddelbare reaksjoner har blitt normen, snarere enn grundig og reflektert journalistikk.

Den demografiske skjevheten som finnes på Twitter, er også et problem. Pew Research har vist at 6 prosent av Twitter-brukerne står for 73 prosent av all politisk tweeting om nasjonale emner. Denne lille, men veldig aktive gruppen, er ideologisk delt, med en overvekt av både liberale og konservative stemmer. Det er heller ikke tilfeldig at mange av de som er mest aktive på Twitter, også tilhører den høyere utdanningsgruppen og har høyere inntekt. Dette skaper en skjevhet, ikke bare i de politiske diskusjonene på Twitter, men også i hvordan journalister oppfatter hva som er “nyttig” eller “nyhetsverdig” informasjon.

I tillegg viser forskning at journalister som bruker mye tid på Twitter, kan komme til å vurdere hendelser gjennom en skjev og ufullstendig linse. I en studie ble journalister som ofte benyttet Twitter, vist manipulerte overskrifter fra Associated Press sammen med ekte overskrifter. Resultatet var at de manipulerte overskriftene ofte ble vurdert som mer relevante og interessante, kun fordi de hadde fått et ekstra “sosialt” preg fra Twitter-debatten. Dette viser hvordan journalister kan bli fanget i en slags gruppepress, hvor de vurderer saker ut fra hva som er populært på en sosial medieplattform, fremfor hva som faktisk gir et fullstendig og balansert bilde.

Slik fungerer Twitter som en dobbeltsidig sverd for både journalister og politikere. På den ene siden tillater det journalister å raskt oppdage og spre nyheter, samt engasjere seg i diskusjoner på tvers av tradisjonelle mediekanaler. På den andre siden, når hele nyhetsverdenen er fanget i Twitter-ekosystemet, blir det lett å overse viktige kontekster og nyanser. Det er en raskere og mer overfladisk form for nyhetsformidling, der hastverk ofte vinner over grundighet.

I denne sammenhengen er det viktig å forstå at Twitter og andre sosiale medier har en betydelig innvirkning på både hva som blir sett på som politisk viktig, og hvordan informasjon blir presentert til offentligheten. Den dynamikken mellom journalister og politiske aktører har blitt mer konfliktfylt og mer polarisert enn noen gang, noe som kan føre til at sannheten blir fordreid eller overskygget av tidens hastverk og samfunnets behov for sensasjonelle overskrifter. Dette er den virkeligheten vi må navigere i, der kampen om hva som er “nytt” har blitt en kamp om hva som kan fange flest oppmerksomheter på den digitale scenen.