Papirbaserte fleksible elektroniske enheter representerer en spennende og raskt voksende teknologi som kombinerer funksjonelle materialer med enestående fleksibilitet, lav vekt og bærekraftige egenskaper. Denne utviklingen baner vei for et bredt spekter av nye applikasjoner, fra bærbare enheter til sensorikk, og kan i fremtiden endre hvordan vi forholder oss til elektroniske produkter på daglig basis.

Papir er et tradisjonelt materiale, men det har fått en ny rolle som substrat i fremstilling av fleksible elektroniske enheter, spesielt i kombinasjon med ulike nanomaterialer som karbon nanotuber og grafen. Dette gir papir nye, høykvalitets elektriske egenskaper som kan utnyttes i utviklingen av sensorer, optoelektronikk og mer. Studier viser at det er mulig å trykke lederbaner og komponenter på papir ved hjelp av moderne trykkteknologier som blekkstråleutskrift, og dette åpner for billig produksjon av elektronikk. For eksempel har forskning vist at papir basert på nanocellulose kan brukes som et effektivt substrat for trykte trykkkretskort og batterier. Det gjør det mulig å lage fleksible enheter som er både lette og svært kostnadseffektive, samtidig som de tilbyr miljøvennlige alternativer til tradisjonelle materialer.

Et av de mest lovende områdene for papirbaserte elektronikk er innen sensorikk. Ved å bruke nanomaterialer som grafen og karbon nanotuber kan man utvikle sensorer med høye følsomhetsegenskaper, som for eksempel trykksensorer eller gassdetektorer. Dette kan gjøre det mulig å lage enkle, bærbare sensorenheter som er rimelige og samtidig svært funksjonelle. I en annen type applikasjon er utviklingen av fleksible fototransistorer på cellulose nanofibrillated fiber substrater et område som har fått stor oppmerksomhet. Slike enheter kan brukes til både visuelle sensorer og elektroniske skjermsystemer, og de har potensial til å revolusjonere måten vi bruker teknologi på.

Bruken av papir som substrat i elektronikk byr også på store fordeler når det gjelder miljøpåvirkning. Papir er et fornybart og biologisk nedbrytbart materiale, noe som gjør det til et ideelt valg for å redusere mengden elektronisk avfall. Flere studier har påpekt nødvendigheten av å designe elektroniske enheter med tanke på deres livsløp, inkludert resirkulering og miljøvennlig avhending. Når papirbasert elektronikk blir mer utbredt, kan det bidra til å redusere forbruket av ikke-bionedbrytbare materialer som plast og metall i tradisjonelle elektroniske produkter.

I tillegg til sensorene og fototransistorene som er nevnt, er det et økende fokus på utviklingen av trykte antenner og RFID-enheter på papirbaserte substrater. Dette gjør det mulig å lage billige, fleksible enheter for trådløs kommunikasjon og sensorapplikasjoner. Ved å benytte trykkteknologier kan slike enheter produseres raskt og i store mengder, noe som ytterligere reduserer kostnadene. Dette er et kritisk aspekt, ettersom billig produksjon er nøkkelen til å gjøre avansert teknologi tilgjengelig for flere markeder.

For å forstå hvordan papirbasert elektronikk fungerer, er det viktig å vurdere hvordan elektriske egenskaper avhenger av de spesifikke materialene og teknologiene som brukes i produksjonen. For eksempel kan endringene i papirets resistivitet under elektrisk belastning påvirke både enhetens funksjonalitet og holdbarhet. Materialenes oppførsel ved forskjellige fuktighets- og temperaturforhold må også tas med i betraktning, ettersom papir som substrat kan reagere på disse faktorene på en annen måte enn mer tradisjonelle elektroniske materialer. I tillegg er det essensielt å merke seg at selv om papirbasert elektronikk er et lovende felt, er det fortsatt utfordringer knyttet til holdbarhet og ytelse under langvarig bruk. Forskning på disse områdene er fortsatt i en tidlig fase, og flere innovasjoner er nødvendige for å realisere de fulle potensialene til teknologien.

Papirbaserte fleksible elektroniske enheter er et skritt mot fremtidens mer bærekraftige teknologi. I tillegg til miljøfordelene kan de gi økonomisk tilgjengelig og høyytelses elektronikk for en rekke bruksområder. Teknologien har fortsatt mye potensial for utvikling, og den vil sannsynligvis spille en nøkkelrolle i overgangen til en grønnere og mer effektiv elektronisk fremtid.

Hvordan kan vi forbedre varmebestandighet og flammehemming i papirbaserte materialer?

Tradisjonell papir laget av organiske cellulosefibrer er svært brennbart og har en tendens til å brenne lett, noe som fører til ødeleggelser av viktige papirprodukter som kunstverk, bøker og dokumenter. Gjennom menneskets lange historie har mange verdifulle papirbaserte gjenstander gått tapt i branner. I tillegg gules papiret med alderen og er utsatt for sur nedbrytning, noe som gjør det enda mer sårbart for skade over tid. Et annet betydelig problem med tradisjonell papirmasseproduksjon er at det krever store mengder naturressurser, særlig trær, og medfører betydelig miljøforurensning. I lys av disse utfordringene er det nødvendig å utforske nye materialer som kan erstatte eller forbedre de tradisjonelle papirproduktene for å oppnå høyere brannmotstand og termisk isolasjon.

Flammehemmende egenskaper hos papir kan oppnås på flere måter. En av de mest vanlige metodene for å forbedre brannmotstanden til tradisjonelt papir er ved å tilsette flammehemmende stoffer. Spesielt har fosforbaserte flammehemmere vist seg å være effektive. Disse kan enten påføres som et belegg på overflaten av cellulosefibrene eller blandes direkte inn i cellulosefibrene under papirmakingen. På denne måten kan man forhindre brannens spredning og redusere papirens flammepåvirkning betydelig.

En annen tilnærming er å bruke ikke-brennbare organiske fibre som aramidfibre i produksjonen av flammehemmende papir. Aramidfibre er kjent for sine fremragende varme- og brannbestandige egenskaper, og deres integrering i papirmaterialer gir et mer robust og motstandsdyktig produkt. I tillegg kan uorganiske nanofibre, som er naturlig ikke-brennbare, også brukes for å produsere brannresistente papirer. Disse nanofibrene, som for eksempel silika eller boron-nitrid, har vist seg å gi et høyt nivå av termisk stabilitet og kan forbedre både papirens mekaniske og termiske egenskaper.

De uorganiske materialene bidrar ikke bare til økt brannmotstand, men også til forbedret varmeledning. Nanomaterialer som boron-nitrid nanosheets, som kan interagere med polymerfibre i papiret, har egenskaper som gjør dem ideelle for bruk i komposittmaterialer. Slike kompositter kan effektivt spre varme og redusere risikoen for overoppheting i applikasjoner som krever både fleksibilitet og termisk beskyttelse, som for eksempel i elektronisk emballasje og isolasjon. Disse teknologiene er svært relevante for fremtidens papirmaterialer, spesielt innenfor miljøvennlig elektronikk og bærekraftige byggematerialer.

Flammehemmende papir kan også utformes med tanke på bruken i spesifikke applikasjoner som krever både høy styrke og lav vekt. For eksempel er brannbestandig papir i kombinasjon med komposittmaterialer en løsning for et bredt spekter av bruksområder, inkludert sikkerhetsdokumenter, beskyttende klær og andre industrielle produkter som krever både brannmotstand og god holdbarhet. Et slikt papir kan spille en nøkkelrolle i fremtidens bærekraftige byggteknologi ved å redusere bruken av tradisjonelle, brennbare byggematerialer.

Den miljømessige fordelen med å bruke disse nye papirbaserte materialene er også betydelig. Ved å redusere bruken av fossile brensler og skadelige kjemikalier i tradisjonell papirmasseproduksjon, kan industrien bidra til en mer bærekraftig fremtid. Samtidig åpner dette for utvikling av alternative resirkulerbare materialer som kan erstatte de konvensjonelle papirene uten å ofre kvalitet eller funksjonalitet.

I tillegg til flammehemmende stoffer og uorganiske nanofibre er det også viktig å nevne muligheten for å modifisere papirens mikrostruktur for å øke dens motstand mot høy temperatur. Ved å bruke avansert produksjonsteknologi, som elektrospinning og nanostrukturering, kan man oppnå papir med unike egenskaper som ikke bare er flammehemmende, men som også tilbyr forbedret mekanisk styrke og fleksibilitet. Dette åpner døren for utviklingen av papirprodukter som kan brukes i mer ekstreme forhold, inkludert i høytemperaturmiljøer som elektriske komponenter, bygging av romfartøy og brannsikre byggematerialer.

Endelig er det avgjørende å forstå at utviklingen av brannbestandige papirprodukter er en kontinuerlig prosess. Med de raske fremskrittene innen nanoteknologi og materialvitenskap er det mulig å forvente at nye innovasjoner vil forbedre både termisk ledningsevne og brannmotstand i papirbaserte materialer. Ved å fortsette å undersøke forskjellige kombinasjoner av fibre, nanomaterialer og flammehemmende stoffer kan man utvikle produkter som ikke bare er mer bærekraftige, men som også har lengre levetid og bedre ytelse under ekstreme forhold.

Hvordan trykkteknologier forbedrer produksjonen av elektronikk på fleksible substrater

Trykkteknologier har vist seg å være en nøkkelfaktor i utviklingen av trykt elektronikk, spesielt når det gjelder produksjon av fleksible enheter på ulike substrater, som papir, plast og tekstiler. Dette har ført til en rekke innovasjoner, både innen sensorer, elektroniske enheter og mikrofluidiske systemer. En av de mest fremtredende metodene er rull-til-rull trykking, som har blitt brukt til å fremstille alt fra elektroniske komponenter til komplekse mikrosystemer.

Rull-til-rull (R2R) trykking er en effektiv produksjonsmetode for fleksible elektroniske enheter. Denne prosessen innebærer trykking på et kontinuerlig bånd av fleksibelt materiale, som papir eller plastfilm, ved hjelp av gravure- eller annen trykkteknologi. Den primære fordelen med R2R er dens evne til å produsere store mengder enheter raskt og kostnadseffektivt, noe som er avgjørende for kommersialiseringen av trykt elektronikk.

En viktig komponent i utviklingen av trykt elektronikk er valg av materialer. I mange tilfeller brukes nanomaterialer, som sølv-nanomaterialer og ledende polymerer, for å sikre høy elektrisk ledningsevne og pålitelighet i de ferdige enhetene. For eksempel har aerosol jet-printing blitt brukt til å påføre ledende sølv-nanopartikler på papirsubstrater for produksjon av fleksible elektroniske enheter. Denne teknikken gir presis kontroll over materialavsetning, noe som er essensielt for å oppnå høy ytelse i de trykte komponentene.

I tillegg til R2R og aerosol jet-printing, har flere andre trykkmetoder blitt utforsket for produksjon av elektronikk på fleksible substrater. Inkjet-printing, som gir høy oppløsning og fleksibilitet i design, har også blitt brukt til å fremstille mikrofluidiske enheter og biosensorer. Disse enhetene kan påføres på papir eller plastsubstrater, og de har potensial til å revolusjonere områder som medisinsk diagnostikk, miljøovervåking og personlig helse.

Spesielt i papirbaserte mikrosystemer har utviklingen vært betydelig. Papirbaserte mikrofluidiske enheter (μPADs) har blitt brukt i point-of-care-diagnostikk, ettersom de kan levere raske og kostnadseffektive tester i sanntid. Bruken av kommersielt tilgjengelige 3D-skrivere med voksbasert filament har gjort det mulig å produsere disse enhetene raskt, og dermed åpnet for bredere applikasjoner, spesielt i lavinntektsland eller på steder med begrenset tilgang til tradisjonelle laboratorieutstyr.

Den økende interessen for bærekraftige materialer har også ført til at forskere har fokusert på å utvikle trykte elektroniske enheter med øko-vennlige materialer. Nanocellulose, som er et biologisk nedbrytbart materiale, har blitt brukt i trykte elektroniske enheter som et alternativ til tradisjonelle plastmaterialer. Dette har potensial til å redusere miljøpåvirkningen av elektronikkproduksjon og gjøre teknologien mer tilgjengelig og bærekraftig.

I tillegg til den tekniske utviklingen, er det viktig å merke seg at det fortsatt er utfordringer knyttet til trykt elektronikk, spesielt når det gjelder pålitelighet og holdbarhet. Elektroniske enheter som trykkes på fleksible substrater, kan være mer utsatt for mekanisk skade, fuktighet og temperaturforandringer enn tradisjonelle enheter. Det pågår derfor kontinuerlig forskning for å forbedre materialenes motstandskraft og forlenge levetiden til trykte enheter.

For å oppsummere, har trykkteknologier på fleksible substrater potensial til å endre landskapet for elektronikkproduksjon. Den kontinuerlige utviklingen av nye materialer og trykkteknikker, kombinert med økende etterspørsel etter bærekraftige løsninger, gjør at fremtiden for trykt elektronikk ser lys ut.

Endtext

Hvordan mikrofluidiske enheter på papir kan revolusjonere analyse- og biokjemi-teknologi

Mikrofluidiske systemer har i de senere årene fått betydelig oppmerksomhet på grunn av deres potensial til å revolusjonere analytiske og biokjemiske applikasjoner. Papirbaserte mikrofluidiske enheter, som benytter trykkteknologier som blekkstråleutskrift eller rulle-til-rulle gravure-trykk, har vist seg å være lovende plattformer for kostnadseffektive og raskere diagnostiske verktøy. En av de mest interessante aspektene ved disse enhetene er at de kan integreres i systemer som bruker papirmateriale, som er lett tilgjengelig og lett å håndtere, samtidig som de bevarer kompleksiteten og påliteligheten til mer tradisjonelle mikrofluidiske systemer.

Papirbaserte mikrofluidiske enheter bruker ofte toner, paraffin eller voks for å lage kanaler og mønstre som er nødvendige for væskeflyt og analyse. Dette gjør at enhetene kan produseres raskt og kostnadseffektivt ved hjelp av vanlige kontorutstyr som laserskrivere eller fleksografiske trykkmaskiner. Den raske produksjonsprosessen, kombinert med papirens naturlige egenskaper, gir en unik mulighet for rask diagnostikk, spesielt i områder med begrensede ressurser.

For eksempel kan mikrofluidiske papirbaserte enheter brukes til deteksjon av kjemiske eller biologiske stoffer i vann eller blod. Ved hjelp av enkle trykkteknikker, som rulle-til-rulle gravure-trykk, kan man lage detaljerte enheter som effektivt kontrollerer væskestrømmen og gjør det mulig å utføre flere tester på en enkelt enhet. En annen tilnærming, hvor toner eller voks brukes til å lage mønstre på papiret, gir muligheten til å tilpasse enhetene for spesifikke bruksområder, som f.eks. måling av biomarkører eller patogener i en enkel prøve.

En av de mest interessante anvendelsene er innenfor punkt-of-care diagnostikk. Denne teknologien gir mulighet for raske tester som kan utføres på stedet, uten behov for dyre og komplekse laboratorieutstyr. Dette kan være spesielt viktig i utviklingsland, hvor tilgang til avanserte laboratorier er begrenset, men der behovet for raskt diagnostisering er høyt. Papirbaserte mikrofluidiske enheter kan potensielt erstatte tradisjonelle laboratoriemetoder og gjøre det lettere for helsepersonell å utføre tester på stedet.

I tillegg til dette, har bruken av elektroniske komponenter som nanopartikler i trykte sensorer på papir åpnet for nye muligheter innenfor miljøovervåking og personlig helse. For eksempel, ved å bruke trykte nanopartikler på papir, kan man utvikle sensorer for å detektere giftige stoffer, som pesticider, i vann eller mat. Disse sensorene kan integreres i enheter som er enkle å bruke og relativt billige å produsere, noe som gir et betydelig potensial for folkehelseapplikasjoner.

Videre har fleksibiliteten i papir som et materiale gjort det til en lovende kandidat for utvikling av bærbare enheter. Mange av de nyeste teknologiene har utnyttet papirens letthet og fleksibilitet for å lage enheter som kan festes til huden, eller til og med integreres i klær. Disse bærbare enhetene kan brukes til alt fra overvåking av fysiologiske parametere til deteksjon av kjemiske eller biologiske stoffer i svette eller blod.

Det er også viktig å merke seg at papirbaserte mikrofluidiske systemer har en miljøvennlig dimensjon. Cellulosebaserte materialer kan være et viktig skritt mot å redusere elektronisk avfall, ettersom de er biologisk nedbrytbare og kan produsere enheter uten de høye energikostnadene som følger med produksjonen av konvensjonelle elektroniske enheter. Dette gjør papirbaserte enheter til et interessant alternativ i et tidsperspektiv der bærekraft og reduksjon av e-avfall blir stadig viktigere.

Men til tross for de mange fordelene, er det fortsatt flere utfordringer knyttet til produksjon og anvendelse av papirbaserte mikrofluidiske enheter. For det første er det behov for ytterligere forskning på hvordan man kan forbedre påliteligheten og presisjonen til disse enhetene, spesielt når det gjelder deres evne til å håndtere komplekse væskestrømmer og mikrokanaler. Teknologiene som benyttes for å lage papirbaserte mikrofluidiske systemer, som blekkstråleutskrift og rulle-til-rulle gravure-trykk, er fortsatt i en fase av utvikling, og det er nødvendig å forbedre produksjonsprosessen for å møte kravene til industrielle applikasjoner.

En annen utfordring er å sikre at papirbaserte enheter kan lagre og transportere prøver effektivt. Selv om papirbaserte enheter er enkle å produsere og bruke, er det fortsatt behov for å finne løsninger på hvordan man kan integrere disse enhetene med andre analytiske teknologier, som f.eks. sensorer og deteksjonsmekanismer, på en kostnadseffektiv måte. Det er også viktig å vurdere materialene som brukes i produksjonen av papirbaserte enheter, da noen av disse materialene kan påvirke nøyaktigheten og påliteligheten til analysene.

Når vi ser fremover, vil det være avgjørende å utforske synergiene mellom papirbaserte mikrofluidiske enheter og andre teknologier som 3D-utskrift og fleksible elektronikk. Den integrerte bruken av disse teknologiene kan føre til fremtidens innovative løsninger for punkt-of-care diagnostikk, miljøovervåking og personlige helseapplikasjoner.

Hvordan blyanter og penner revolusjonerer produksjon av papirbasert elektronikk

Motstanden i ledende blyantstreker økte fra 0,6 til 1,4 Ohm. Samtidig viste det seg at eksponering av de studerte prøvene i medier av polare (vann, etanol) og upolare (toluen) løsemidler i 6 timer nærmest ikke hadde noen effekt på den diskuterte parameteren, noe som indikerer høy kjemisk stabilitet for de oppnådde ledende beleggene. I tillegg demonstrerte Park et al. (2017) det lovende potensialet for den utviklede hybride AgNPs/rGO-blyanten til å skape minneenheter (Fig. 26.1, venstre). For dette formålet ble to linjer for elektroder og én for det resistive bytte-laget (det spesifiserte laget ble dannet ved hjelp av en blyant med redusert mengde sølvnanopartikler) påført på papiret. Innen 38 operasjonssykluser viste den produserte enheten stabil drift, selv i foldet tilstand, og en ganske klar sett og tilbakestillingsprosess med et konsekvent på/av-forhold på omtrent 100. Det ble også bemerket at muligheten for rask resirkulering (for eksempel forbrenning) av en slik bærbar, fleksibel enhet gir et høyt beskyttelsesnivå for lagrede data.

Videre undersøkte Mitchell et al. (2015) anvendelsen av hjemmelagde blyanter for å lage papirbaserte mikrofluidiske enheter (microPADs), spesielt produksjon av enkle plattformer for diagnostiske tester ved pasientens sted. I dette tilfellet ble enzymer som fungerer som reagenser for biokjemiske analyser distribuert i faste matriser basert på 75 % poly(etylen glycol) metyleter og 25 % grafittpulver (Fig. 26.1, høyre). I hvert tilfelle ble opptil 15 % vektprosent av reagenser tilsatt matrise-sammensetningen, og deretter ble spesiallagde blyanter dannet ved pressing (25 kN) og de tilsvarende beleggene påført i ulike soner på de oppnådde microPAD-ene ved hjelp av voksutskriftmetoden. Det ble funnet at pressingsprosessen praktisk talt ikke påvirker enzymaktiviteten, som forblir aktiv i 63 dager uavhengig av lagringsmetoden (enten i selve blyanten eller som et påført belegg på papiret), noe som er en viktig faktor for denne typen sensitive biologiske reagenser. Samtidig var nøyaktigheten av glukosetesting i testprøver ved bruk av receptorlag dannet med de utviklede blyantene ikke dårligere enn resultatene oppnådd ved tradisjonell påføring av enzymer fra løsninger. Mitchell et al. (2015) pekte også på den universelle bruken av slike blyanter både ved automatisert skalering av microPAD-er ved hjelp av penplottere og i småskala manuell produksjon av enheter ved pasientens sted.

Når vi ser på blekkbaserte penner, inkludert varianter som penselpenner, fyllepenn, markerpenn, kulepenn og rollerball-penn, kan vi se at de har forskjellige bruksområder og egenskaper. Den eldste av disse var penselpenner (som også kan inkludere malepensler), et enkelt verktøy i form av en filamentbunt (som kan være laget av både naturlige og syntetiske fibre) festet til et håndtak. Penselens spiss kan ha ulike størrelser og former (kjegleformet, flat), som gjør det mulig å danne linjer med forskjellig geometri. Før man kan påføre belegget på underlaget, for eksempel fleksible overflater som papir eller stivere overflater som glass og plast, er det nødvendig å dyppe penselen i blekk, hvis viskositet kan variere betydelig (fra ekte løsninger til konsentrerte pastaer). Det er viktig at linjedannelsesprosessen ikke overstiger 1–2 cm/s for å sikre kontinuitet og ensartethet (Li et al., 2016).

Andre typer penner, i motsetning til penselpenner, trenger ikke å dyppes i en blekkbeholder, da de har en patron eller et reservoar som fylles med den nødvendige løsningen for å lage mønstre. Fyllepennens blekk strømmer fra patronen til spissen gjennom en feeder bestående av to kapillærer, én for blekkforsyning og én for luftforsyning fra spissens sliss, som kompenserer for trykkforskjellen i blekkreservaret. Denne operasjonen er basert på en balanse mellom gravitasjonskraft og kapillærkraft, som hindrer blekk i å lekke utenfor skriveprosessen. Når pennen kommer i kontakt med underlaget, utvides spissens sliss, noe som reduserer effekten av kapillærkreftene på blekket og lar det strømme ut under gravitasjonens påvirkning (Liu et al., 2017a). Til tross for muligheten til å bruke ulike typer blekk og underlag, er ikke denne teknologien utbredt i dag på grunn av utfordringer med å påføre funksjonelt blekk. For eksempel kan ubalansen som oppstår mellom lufttrykket i patronen og trykkfallet gjennom kapillærventilen under bruk føre til ustabil og ujevn blekkpåføring samt blekksprut (Nikolov et al., 2020).

En av de mest populære og utbredte verktøyene for å tegne strukturer på papir er kulepennen (hvis rollerball-penn også regnes som en variant), som også ofte benyttes med vannbasert blekk. Denne typen penn har et enklere og mer pålitelig design sammenlignet med fyllepennen, og blekket fordeles på underlagets overflate ved at en kule roterer på spissen av en blekkfylt stang. Kulepennens popularitet innen ulike områder av menneskelig aktivitet gir et bredt utvalg av kommersielle varianter av disse skriveverktøyene, som enkelt kan danne linjer med tykkelse på flere titalls mikrometer, med bredde fra 250 μm til 1 mm (Li et al., 2016). I tillegg er kulepenner kompatible med forskjellige typer blekk: karbon (Li et al., 2015), metall (Ghosale et al., 2016; Russo et al., 2011), samt blekk basert på organiske halvledende krystaller (Zhang et al., 2017) og immunoreagenser (Russo et al., 2024). Dette kan imidlertid føre til visse begrensninger når det gjelder å tegne jevne og kontinuerlige linjer på harde underlag og krever ofte optimalisering av blekkets viskositet for å unngå ukontrollert flyt eller tette pennespisser.

Markerpenner (der kapillærpenner også inngår) brukes også i dannelsen av ulike komponenter til papirbasert elektronikk. Her kommer den lave viskositeten til blekket til nytte, og påføringsteknikken kan lettere oppnå ønskede mønstre uten for mye risiko for spredning.

Det er avgjørende å forstå at papirbasert elektronikk, til tross for sin lovende anvendelse, fortsatt står overfor flere tekniske utfordringer. Blant disse er problemene med påføring av funksjonelt blekk, de mekaniske egenskapene til de ulike tegneverktøyene, samt muligheten for resirkulering og sikker datalagring. Forskning på dette området er i stadig utvikling, og fremtidige innovasjoner kan gi nye løsninger som muliggjør enda mer pålitelige, fleksible og bærekraftige elektroniske enheter.

Hvordan Zoe bruker kroppsspråk og mental bevissthet for å mestre utfordringer
Hva skjer når vi utfordrer våre seksuelle grenser?
Hvordan fungerer trådløs konsensus i moderne nettverksteknologier?