Donald Trump var en mester i å skape og formidle sitt eget bilde som den eneste redningen for et Amerika på vei mot kollaps. Gjennom sin valgkampanje benyttet han seg av en strategi som kunne kalles "eksepsjonell jeg"-strategi, hvor han både hevet seg selv til nesten guddommelige høyder og samtidig nedgraderte sine motstandere til nivåer av inkompetanse og fiasko. Hans retorikk var preget av en svært kategorisk tilnærming, hvor alt enten var eksepsjonelt bra eller katastrofalt dårlig.

Kjernen i Trumps strategi var å fremme ideen om amerikansk eksepsjonalisme, ikke bare som et nasjonalt ideal, men som et personlig kall. Hans tilhengere ble presentert som de beste menneskene på jorden, og hans bevegelser ble fremstilt som en enestående oppvåkning som landet aldri før hadde sett. Ved å portrettere seg selv som den eneste som kunne redde landet, skapte han et skjema der ingen andre, enten de var politiske motstandere eller medier, kunne måle seg med hans eksepsjonelle visjoner. Trump hevet seg selv til et nivå som i hans øyne var uoppnåelig for andre.

Den samme retoriske teknikken ble brukt for å kritisere hans motstandere. Barack Obama ble ofte fremstilt som den mest inkompetente presidenten i USAs historie. Trump anklaget Obama for å ha håndtert utenrikspolitikk på en måte som førte til internasjonal kaos. Spesielt kritiserte han Obamas behandling av migrasjon, Syria og Libya, og betraktet ham som en katastrofe for både USA og for Israels politiske interesser. Han hevdet også at Obamas økonomiske gjenoppretting etter finanskrisen var den dårligste siden den store depresjonen, og beskyldte presidenten for å ha etterlatt USA i en økonomisk og sosialt usikker tilstand.

Hillary Clinton, som en av Trumps største politiske motstandere, ble stadig utsatt for hans verbale angrep. Han betraktet hennes politiske karriere som en total fiasko, og fremstilte hennes tid som utenriksminister som en katastrofe for verdens stabilitet. Ifølge Trump hadde hennes ledelse bidratt til destabilisering av Irak, Syria, og Libya, og hun ble ansett som medskyldig i oppblomstringen av ISIS. Han angrep henne for hennes standpunkt om NAFTA og Trans-Pacific Partnership, og karakteriserte hennes politikk som den mest radikale og farlige for USAs interesser.

Men Trumps kritikk gikk ikke bare mot politiske motstandere. Mediene, i hans øyne, var en av de største truslene mot nasjonen. Han beskrev dem ofte som de "mest uærlige menneskene i verden", og hevdet at de systematisk skjulte sannheten for det amerikanske folk. Han kritiserte dem for ikke å dekke de massive folkemengdene som møtte opp på hans rallyer, og beskrev medienes behandling av hans valgkamp som et angrep på demokratiet. Denne antipatien mot mediene var ikke bare en taktikk for å mobilisere sine tilhengere, men en del av hans bredere strategi for å male en bilde av en verden delt mellom de eksepsjonelle (ham selv og hans tilhengere) og de uekte (alle andre).

Gjennom å bruke denne strategien, der han både fremhevet seg selv som den eneste løsningen og demoniserte alle motstandere, inkluderte Trump det han betraktet som en moralens kamp. Dette bidro til å skape en intens polarisering blant velgerne, der ingen gråsoner eksisterte, og der hver beslutning var et spørsmål om overlevelse for nasjonen.

I denne retoriske konflikten ble det å støtte Trump sett på som å være en del av en bevegelse som skulle redde Amerika, mens det å støtte hans motstandere ble sett på som et valg som kunne føre til nasjonens undergang. Ved å stille seg selv i et lys som var så sterkt at det gjorde alt annet svakt og irrelevant, satte Trump opp et bilde av et land som kun kunne reddes ved hans tilstedeværelse.

Hva er viktig å forstå her? Trumps strategi med å fremstille både seg selv som en eksepsjonell leder og hans motstandere som total fiaskoer er ikke bare et spørsmål om retorikk, men om makt og kontroll. Gjennom å skape et svart-hvitt bilde av virkeligheten, med ekstreme polariseringer, fikk han tilhengere til å føle at det ikke fantes noe annet alternativ enn å støtte ham. Dette styrket hans posisjon som den eneste redningen i en tid med økt politisk uro. Den viktigste lærdommen er hvordan retorikk kan forme politikk, skape identitet og til slutt påvirke nasjonens fremtid.

Hvordan konservativ medieinnflytelse og politikere forsterket Trump sin "exceptional me"-strategi

Trump-kampanjen i 2020 markerte et nytt nivå av sammensmelting mellom politiske ambisjoner og medieinnflytelse. Allerede tidlig i kampanjen ble det klart at Trump, i et utradisjonelt grep, skulle bruke konservative mediepersonligheter som både allierte og talspersoner. Under en tale på et MAGA-rally i 2020 trakk han med seg Sean Hannity på scenen, og et sentralt moment ble uttalelsen fra Hannity, som begynte med: "Forresten, alle de folkene bak der er fake news." Dette, selv om han som journalist skulle opprettholde en viss objektivitet, ble et klart signal om at grensene mellom politiske agitasjoner og media hadde blitt utvisket.

Hannity, som ofte hadde fremstilt Trump som en enestående figur i sitt program, tok et steg videre den kvelden ved å begynne sin tale med Trump-kampanjens slagord: "Løfter ble gitt, løfter ble holdt." Dette var et symbol på hvor dypt media var integrert i Trumps egen visjon om seg selv som den eksepsjonelle presidenten. Øyeblikket ble videre forsterket av Jeanine Pirro, som straks hevet stemmen i støtte til Trump: "Er du glad for at vi nå har den lengste og sterkeste økonomiske vekstperioden i amerikansk historie? Er du glad for at denne mannen er den som kjemper for oss?" Stemningen på rallyet eksploderte i jubel.

Det var ikke et tilfeldig valg av talere. Pirro, Hannity, og andre konservative medieprofiler hadde allerede fremhevet Trumps politiske agenda som den mest vellykkede i moderne amerikansk historie. Konservative mediefolk som Lou Dobbs og Griff Jenkins omtalte Trumps økonomiske politikk som en historisk suksess, og beskyldte den for å sette Amerika på et spor med en økonomisk vekst vi aldri tidligere har sett. Dobbs gikk så langt som å erklære Trump som "den mest effektive presidenten" i moderne tid.

Etter hvert som Trump sitt mandat utviklet seg, ble det klart at det ikke bare var medieprofiler som omfavnet hans visjon, men også ledende republikanske politikere. Spesielt i lys av dødsfallet til senator John McCain og beslutningen fra flere av Trumps kritikere i Kongressen om å ikke stille til gjenvalg i 2018, ble det tydelig at stemmene imot Trump innen det republikanske partiet nesten var helt forsvunnet. I stedet ble kritiske røster som senator Lindsey Graham, som tidligere hadde kritisert Trump sterkt, omgjort til noen av hans største tilhengere. Graham, som i 2015 kalte Trump for en "rasisme-fremmende, xenofobisk religiøs bigot", ga uttrykk for en bemerkelsesverdig omvending. I 2020 åpnet han for Trump på et rally og roste hans økonomiske politikk og militære gjenoppbygging.

Republikanske ledere som Kevin McCarthy og Ted Cruz var raske til å tilkjennegi sin støtte til Trumps ledelse og økonomiske suksesser. McCarthy sa at "Amerika vinner som aldri før" under Trump, og Cruz fremhevet lav arbeidsledighet blant afroamerikanske og latinamerikanske grupper som en av de mest imponerende prestasjonene. Dette var ikke bare politiske uttalelser, men en bred og kontinuerlig forsterkning av ideen om at Trump ikke bare representerte en forandring i Washington, men en historisk og eksepsjonell politisk figur.

Det er viktig å merke seg hvordan denne omfavnelsen av Trumps "exceptional me"-strategi var et gjensidig forhold. De konservative mediene gav Trump plattformen og den nødvendige støtten for å fremme sitt budskap, mens Trump gjennomførte politiske tiltak som fikk bred positiv omtale fra de samme mediekanalene. Denne symbiotiske relasjonen førte til at den republikanske fløyen ble nesten helt homogent støttende til Trump, hvor motstandere raskt ble utmanøvrert, enten ved å forlate politikken eller ved å endre holdning og bli lojale støttespillere.

For mange politiske observatører og de som fulgte Trump sin utvikling, var det å forstå dybden av hans kontroll over både partipolitikk og media essensielt for å forstå hans vedvarende popularitet og innflytelse. Den stadige medieekkoen og de utallige støtteerklæringene fra politikere i hans eget parti bidro til å skape et bilde av en president som ikke bare var en del av et system, men som definerte og omformet systemet til sitt eget.

Endtext

Jak najít své kořeny? Příběh Rachel a jejího hledání
Jak vytvořit výživné a chutné pokrmy bez vaření: Rychlé recepty na každý den
Jak využít uhlí při kreslení pro dosažení jemných přechodů a realistických textur