Hvordan skrive demokrati: Politisk engasjement gjennom skriving og aktivisme

Skriving har lenge vært et kraftig verktøy for å forme offentlige diskurser, men i de senere årene har den også blitt et sentralt redskap i kampen for sosial rettferdighet. Begrepet "skrive-demokrati" oppstår som et resultat av dette økende behovet for å politisere skrivingen, for å utforske hvordan skriving kan bidra til å omforme samfunnet og utfordre etablerte maktstrukturer. Denne tilnærmingen handler ikke bare om å forbedre litterære ferdigheter, men om å bruke skriving som et middel for sosial forandring og aktivisme.

Gjennom initiativ som "Writing Democracy", som ble lansert ved Texas A&M University-Commerce i 2011, har skriving fått en politisk dimensjon. På denne konferansen ble diskusjoner omkring hvordan skriving kan brukes for å fremme rettferdighet og demokrati sentralt. Denne bevegelsen vokste ut av et større akademisk prosjekt som ønsket å revitalisere tradisjonene fra den amerikanske føderale skribentprosjektet (Federal Writers’ Project) fra New Deal-epoken. Til tross for at dette prosjektet aldri mottok midler fra National Endowment for the Humanities, fikk initiativet likevel en sterk drivkraft gjennom engasjementet til akademikere og aktivister, som alle var opptatt av å bringe politisk diskurs tilbake til skrivingens praksis.

Det som har kommet til å definere denne tilnærmingen til skriving, er dens evne til å bryte med tradisjonelle, "siviliserte" måter å uttrykke seg på. I stedet for å holde seg til de etablerte normene for akademisk og offentlig diskurs, har skrivingen blitt sett på som en måte å utfordre status quo på. Nancy Welch, en av de fremtredende akademikerne i dette feltet, har vært en sterk talskvinne for å bruke “usiviliserte” retoriske strategier for å forstyrre den urettferdigheten som den "siviliserte" diskursen ofte opprettholder.

Denne revolusjonerende tilnærmingen til skriving innebærer at akademikere, kunstnere og aktivister ikke bare samarbeider med samfunnene de er en del av, men også engasjerer seg direkte i politiske bevegelser og aktiviteter. Gjennom skrivingen blir man en aktiv deltaker i prosesser som utfordrer diskriminering, ulikhet og undertrykkelse. Skrivingen blir dermed et viktig redskap i kampen for å synliggjøre og endre de maktstrukturene som skaper sosiale ulikheter.

I lys av dette er det viktig å erkjenne at skriving ikke er et isolert intellektuelt prosjekt, men et sosialt og politisk verktøy. For å forstå dette fullt ut, er det avgjørende å anerkjenne de mange måtene skriving kan brukes til å bygge bro mellom samfunn og akademia, og å forene ulike grupper i et felles mål om rettferdighet. Dette er grunnen til at konferanser som den i 2011, og de påfølgende årlige arrangementene, har vært så viktige. De har fungert som plattformer for diskusjon og utveksling av ideer om hvordan skriving kan brukes til å fremme rettferdighet på tvers av samfunnsgrupper og geografi.

Det er også viktig å merke seg at denne tilnærmingen til skriving utfordrer det tradisjonelle skillet mellom "høy" og "lav" kultur. Tidligere har akademiske tekster blitt sett på som mer verdifulle eller troverdige enn de uttrykkene som kommer fra de marginaliserte delene av samfunnet. Skriving som et redskap for sosial rettferdighet innebærer en opprør mot denne tradisjonen, og fremmer i stedet en demokratisering av stemmer som tidligere har vært oversett.

I en verden der makt ofte er knyttet til kontrollen av kunnskap og diskurs, gir denne tilnærmingen til skriving en mulighet for å utfordre den etablerte maktstrukturen. Gjennom aktiv skriving kan folk uttrykke sine erfaringer, sette dagsorden for viktige samfunnsspørsmål og kjempe for sine rettigheter. Det er derfor ikke bare et spørsmål om å skrive, men om å skrive med et formål – å bruke skrivingen som et verktøy for å skape endring.

I denne sammenhengen blir spørsmålet om "sivil diskurs" utfordret. Skriving kan i stedet bli et radikalt verktøy for å forstyrre etablerte maktstrukturer. Den frie og ukonvensjonelle uttrykksformen som oppmuntrer til kritikk og radikal tenkning kan ofte være mer kraftfull enn den polerte, "siviliserte" diskursen som har dominert offentlige samtaler i mange år. De som engasjerer seg i denne praksisen, er derfor ikke bare skribenter, men aktivister som bruker sine tekster til å fremme samfunnsendringer.

Gjennom å omfavne denne politiske og aktive tilnærmingen til skriving, kan vi bedre forstå hvordan tekstene vi skriver og deler har potensialet til å endre verden rundt oss. Det er viktig å erkjenne at skriving ikke bare handler om estetikk eller formidling av informasjon, men også om å forme virkeligheten og delta i de samfunnsmessige prosessene som definerer hva som er rettferdig og hva som er urettferdig.

Hvordan teknologiske murer kan forme fremtidige samfunn og politisk handling

I vår moderne tid har både film, litteratur og virkelige hendelser gitt oss skremmende fremstillinger av fremtidige samfunn, hvor teknologien både overvåker og kontrollerer befolkningen. Den britiske TV-serien Black Mirror har særlig vært nyttig for å utforske hvordan teknologi kan brukes til å opprettholde overvåkning og undertrykkelse. Serien, kjent for sine dystopiske visjoner av et teknologidrevet samfunn, reflekterer på mange måter de skremmende konsekvensene av et samfunn der teknologi og politisk makt smelter sammen. Mange studenter som har studert disse temaene, henter inspirasjon fra Black Mirror for å utvikle sine egne spekulative fortellinger om fremtidens samfunn. Dette er særlig relevant i et politisk klima der det kan være fristende å forestille seg negative fremtidsscenarioer, ofte inspirert av nåværende globale politiske utviklinger.

Kreativ skriving kan være et kraftig verktøy i denne sammenhengen, hvor fiksjon ikke bare fungerer som en speiling av dagens problemer, men som en arena for å analysere, kritisere og til og med foreslå løsninger på de utfordringene som preger samfunnet. I slike verk kan forfattere bruke fiktive verdener for å skape klare og sofistikerte visjoner av politisk handling som kunne utfordre dagens status quo. Samtidig gir denne typen kreativ skriving rom for å utvikle komplekse karakterer og plots som kan belyse hvordan makt og undertrykkelse manifesterer seg i et teknologisk samfunn.

I disse spekulative verkene blir det viktig å analysere hvordan de fiktive samfunnene er bygget, og hvordan teknologi både kan fremme og hindre sosial frihet. Ofte ser vi samfunn der propaganda, sensur og totalitære ledere er integrert i dagliglivet, og hvor enhver form for individualisme og motstand er knust. De politiske strukturene i slike samfunn er bygget på tynne grunnlag, hvor makten er konsentrert i hendene på noen få, og resten av befolkningen er enten forvirret eller apatiske. På mange måter kan disse samfunnene sees som en advarsel om hvor vi kan ende opp dersom dagens teknologiske utvikling ikke blir møtt med tilstrekkelig etisk bevissthet og politisk engasjement.

Det er ikke uvanlig at spekulativ skriving om fremtidige samfunn også inkluderer elementer som militær konformitet, ødelagte økosystemer, og en helt annen forståelse av hva som utgjør et «perfekt samfunn». Slike fremstillinger kan hjelpe oss til å forstå den alvorlige virkeligheten som kan følge av et fortsatt fokus på økonomisk gevinst på bekostning av menneskerettigheter og miljøvern.

Spesielt for studenter og unge skribenter kan disse prosjektene være en måte å bearbeide og uttrykke egne bekymringer på, samtidig som de utvikler ferdigheter innen både kritisk analyse og kreativt arbeid. Men det er viktig å merke seg at det finnes en risiko i dette arbeidet. Noen studenter kan være mindre tilbøyelige til å forestille seg en mer progressiv fremtid, enten på grunn av mangel på erfaring eller på grunn av kulturelle og politiske barrierer. Likevel kan selv de som ikke ser for seg et bedre samfunn, gjennom skriveprosessen få en dypere forståelse for de historiske og kulturelle murene som eksisterer i samfunnet, og hvordan disse barrierene er konstruert gjennom sosialisering.

Det som er viktig å forstå, er at gjennom en grundig utforskning av historie og politisk sjokk, kan studentene komme til å se hvordan de ulike murene de har arvet, enten det er ideologiske eller fysiske, er et produkt av kultur og politikk. Ved å erkjenne disse strukturene får de en mulighet til å forstå hvordan de kan bidra til å skape en bedre verden. Den verdenen som finnes, er ikke nødvendigvis fastlåst – den kan omformes gjennom bevisst handling og kreativt arbeid.

Spekulativ litteratur, som den som presenteres i Black Mirror eller i dystopiske verk som Margaret Atwoods The Handmaid’s Tale og Suzanne Collins’ The Hunger Games, kan spille en viktig rolle i å belyse disse problemene. Ved å bruke disse tekstene som grunnlag, kan skribenter utvikle sine egne fremtidige samfunn, der de utforsker forholdet mellom makt, teknologi og menneskelig frihet. Her er muligheten for å analysere hvordan ledere kan overtale befolkningen til å akseptere deres styre, og hvordan en verden kan bygges på en helt annen forståelse av hva det betyr å være menneske.

I tillegg til å utforske disse maktstrukturer, bør man i spekulative tekster også undersøke hvordan menneskelige forhold og samhold kan oppstå under ekstreme forhold. Det kan være lett å anta at mennesker i et slikt samfunn kun vil være offer for makten som er utøvd på dem. Men på tross av de totalitære strukturene som kan eksistere i slike samfunn, er det ofte rom for motstand og opprør. Dette gir også rom for et mer nyansert syn på menneskets evne til å overleve og kjempe for frihet, til tross for de mest undertrykkende omstendighetene.

Hvordan presse og nettverk formet den stille protesten i 1968

I 1967, kort før det ble offentlig kjent at en boikott av de kommende olympiske lekene i 1968 var på horisonten, spilte Tommie Smith en nøkkelrolle i å aktivere de nettverkene som skulle bli avgjørende for den kontroversielle protesten under OL i Mexico City. Hans kommentarer, som først ble trykket i en japansk avis, skulle senere bli utgangspunktet for den såkalte stille protesten – et symbolsk og globalt gjenkjent øyeblikk i historien om borgerrettighetskampen i USA.

Smith hadde lenge vært kjent som den raskeste mannen i verden, men det var ikke før en japansk reporter spurte ham om raseforholdene i USA og muligheten for å boikotte OL, at hans politiske holdninger begynte å få oppmerksomhet. Reporteren, som var mer interessert i hans syn på politikk enn hans idrettsprestasjoner, åpnet for en samtale som skulle sende rystelser gjennom de globale mediene. Smiths svar på spørsmålet om boikotten – at han ikke utelukket muligheten – fikk stor medieoppmerksomhet. Det førte til en bølge av artikler som fremstiller Smith på en radikal måte, og knytter ham til et potensielt opprør mot de rådende forholdene for svarte amerikanere.

Det var nettopp denne fysiske sirkulasjonen av informasjon, som beskrevet av Drake (1967), gjennom papirer og maskinskrivere som drev frem misforståelser om Smiths politiske ståsted. I kjølvannet av Smiths kommentarer, samlet medier over hele verden på en stor mengde informasjon, og pressen malte et bilde av Smith som en militante svart leder. Samtidig vokste ideen om en boikott som en politisk handling i OL, en idé som skulle få sin konkrete form i de samlingene som førte til opprettelsen av Olympic Project for Human Rights (OPHR).

OPHR, som ble formelt etablert i Los Angeles, var et resultat av et møte av afroamerikanske idrettsutøvere og aktivister. Møtet, ledet av Harry Edwards, ble et vendepunkt, der ideen om å boikotte OL ble diskutert som et svar på de dårlige raseforholdene i USA. Det var på dette møtet at kravene om boikott ble lagt fram, og deltakerne ble enige om at det var på høy tid at svarte mennesker tok ansvar og utfordret de urettferdige forholdene de ble utsatt for. Tommie Smith ble, til tross for sine personlige utfordringer, involvert i denne bevegelsen, selv om han i utgangspunktet ikke hadde råd til å delta.

Pressens dekning av møtet og opprettelsen av OPHR ga en dypere forståelse for hvordan informasjon og personer kunne bevege seg over fysiske og politiske grenser. Det var gjennom en global pressestrøm og ved hjelp av nettverkene som ble etablert i denne perioden, at den stille protesten ble mulig. Protesten var ikke bare et resultat av et enkelt individs handling, men et resultat av kollektiv handling og synkronisering av flere aktører på tvers av kontinenter.

Men det var ikke bare presseartikler og møter som gjorde boikotten mulig. Martin Luther King Jr. spilte en viktig rolle da han offentlig støtte opprettelsen av OPHR og uttrykte sin støtte for boikotten. Hans tilstedeværelse og støtte var ventet å gi boikotten et stort internasjonalt løft. Tragisk nok ble King myrdet i april 1968, noe som direkte påvirket OPHRs videre skjebne. Uten hans støtte mistet boikotten mye av sin potensielle kraft.

Til tross for opprettelsen av OPHR og det mediepresset som fulgte, begynte organisasjonens innflytelse å avta. Noen av kravene som ble fremmet, som for eksempel at Sør-Afrika skulle utestenges fra OL på grunn av apartheid, ble i stor grad møtt av internasjonale myndigheter før lekene begynte. Selv om OPHR som organisasjon ikke eksisterte da Tommie Smith og John Carlos gjennomførte sin protest på pallen, var de omstendighetene og nettverkene som dannet grunnlaget for denne handlingen uunngåelig.

Nettverkene som gjorde den stille protesten mulig er også et resultat av den fysiske bevegelsen av mennesker på tvers av steder og grenser. Tommie Smith, John Carlos, Martin Luther King Jr. og mange andre beveget seg fra byer som Harlem til Los Angeles, og videre til Mexico City. Hver av disse bevegelsene førte til en styrking av opposisjonen mot rasistiske strukturer og bidro til at protesten fikk internasjonal oppmerksomhet.

Det er viktig å forstå at den stille protesten ikke bare var en handling isolert i et øyeblikk. Den var resultatet av et sett med hendelser, personer og ideer som ble aktivert gjennom medier, møter og symboler. Protesten var et resultat av en kollektiv forståelse av at systemisk undertrykkelse ikke kunne aksepteres, og at solidaritet på tvers av både mennesker og nasjoner var nødvendig for å skape reell endring.