Hvordan kan kritisk tenkning og medielitteracy føre til mer skade enn nytte i dagens informasjonslandskap?

I en tid hvor politisk kommunikasjon og mediediskurs er mer polariserte enn noen gang, står vi overfor en stor utfordring: Hvordan kan vi navigere i et informasjonslandskap som er fylt med både vilje til å manipulere og etiske utfordringer? Det er lett å anta at løsningen på alle våre problemer med desinformasjon og polarisering ligger i kritisk tenkning og medielitteracy. Men i virkeligheten kan de samme prinsippene som ble utformet for å beskytte oss mot falsk informasjon, faktisk forsterke problemene de skulle løse.

Det er blitt påpekt at et sentralt element i liberale ideologier er troen på at informasjon vil finne sin vei til det rette resultatet gjennom åpen debatt og diskurs. Dette kan imidlertid være en feilslutning, spesielt i en tid hvor informasjon er kraftig fragmentert, og algoritmer styrer hva vi ser og hvilke perspektiver vi får tilgang til. Når man designer plattformer for å maksimere talefrihet, oppstår det en iboende svakhet. Dette idealet om åpenhet og tilgjengelighet er ofte uforenlig med de reelle utfordringene som oppstår når ekkokamre og filterbobler sementerer våre eksisterende synspunkter.

Et av de mest problematiske fenomenene i dagens medielandskap er Poe’s lov, som påpeker at uten tilstrekkelig kontekst kan det være ekstremt vanskelig å vurdere om et innlegg er et seriøst forsøk på å spre informasjon eller om det er ment som trolling. Dette gjelder ikke bare for de som deler lett manipulerbare eller usannferdige ideer, men også for folk som deler innhold med et mer alvorlig eller ideologisk motiv. Fra konspirasjonsteoretikere til høyreekstremister, kan de som deler innhold gjøre det med ulik grad av intensjon og klarhet. Og de som mottar informasjonen, tolker den i lys av sine egne dype ideologiske rammer.

Men det som er tydelig, er at selv om noen kanskje tror de gjør sin research og er kritiske tenkere, er det svært mulig at de ender opp med å omfavne feilaktige eller skadelige synspunkter. Forskning, som den av Francesca Tripodi, avslører hvordan konservative velgere, til tross for å utføre en metodisk analyse av medier på tvers av politiske spekter, kan lande på konklusjoner som ikke nødvendigvis er objektive sannheter. De kan heller være filtrert gjennom ideologiske rammer som forsterker feilaktige forestillinger om "den sanne virkeligheten." Det er spesielt tydelig i tilfeller der ideologiske rammer, som troen på at venstreorienterte medier er moralsk korrupte og fiendtlige mot konservative verdier, fører til en forvrengt virkelighetsoppfatning.

Det er et fundamentalt problem at så mange som deltar i det offentlige ordskiftet i dag, faktisk er i ferd med å bli fanget i dype "memetiske rammer" som forsterker deres egne forutbestemte meninger. I stedet for å bruke kritisk tenkning til å utvide sitt syn på verden, blir kritisk tenkning brukt som et middel til å underbygge eksisterende fordommer. Danah Boyd påpeker at algoritmisk kritisk tenkning, når den er drevet av søkemotorer som Google, kan føre folk til enda mer ekstreme, polarisert informasjon.

Mennesker som mener de "gjør sin research" kan lett ende opp med å bruke denne prosessen for å bekrefte egne ideologiske rammer. Dette er et paradoks ved dagens informasjonsøkonomi: folk søker sannheten gjennom alternative kilder, men deres søk forsterker ofte de ideologiske skillelinjene heller enn å bryte dem ned.

Det er viktig å merke seg at selv kritisk tenkning som praksis kan bli et verktøy for å skjerme folk fra alternative synspunkter. Dette gjelder spesielt når individet, i stedet for å stille spørsmål ved sine egne rammer og forutsetninger, bruker kritisk tenkning for å forsvare sine egne ideologiske synspunkter og unngå perspektiver som utfordrer deres virkelighetsoppfatning. Den voldsomme skepsisen som karakteriserer mye av høyreorientert tenkning kan føre til en ond sirkel, hvor mistilliten til etablerte medier gjør at folk søker sannheten andre steder — og ender opp i forvrengte informasjonsbobler.

En annen felle i dagens medielandskap er den konstante jakt på å avsløre og motbevise "løgnene" som spres. Dette er basert på tanken om at mer informasjon og mer talefrihet vil bidra til å rydde opp i de "onde" kreftene som sprer falsk informasjon. Imidlertid kan dette idealet føre til at vi overser den langt mer dyptgående virkeligheten, der enkelte desinformasjoner er så inngrodd i vår kultur og våre ideologiske rammer at de ikke kan demaskeres bare ved å påpeke at de er falske. Å forsøke å motbevise en løgn med mer informasjon kan ha motsatt effekt, og føre til ytterligere polarisering.

I tillegg til de mekanismene som opprettholder informasjonsfeil, bør vi være oppmerksomme på det faktum at de som er i stand til å bruke kritisk tenkning kan være de som er mest fastlåste i sine ideologiske posisjoner. For å virkelig kunne omfavne kritisk tenkning, er det ikke bare viktig å analysere andres påstander, men også å utfordre egne forutsetninger. Hvis vi ikke lærer å stille spørsmål ved vårt eget syn, risikerer vi at kritisk tenkning blir en beskyttelsesmekanisme for våre egne fordommer i stedet for et verktøy for å åpne opp for nye perspektiver.

Hvordan forholde seg til informasjonens nettverksøkologi?

Når vi ser på hvordan informasjonen sprer seg, enten det er offline eller online, ser vi et klart mønster: jo sunnere og tryggere de som er rundt oss er, desto bedre er det for oss alle. Energi og innsikt som vi trenger for å skape en bedre fremtid, eksisterer allerede; det eneste som kreves, er at vi nærer og tar vare på det. Den kollektive innsatsen på veien videre er viktig, og det er ikke noe som kun gjelder bestemte profesjoner eller politiske tilhørigheter. Vår påvirkning på det informasjonssystemet vi er en del av, har bredere konsekvenser enn mange kanskje er klar over.

Uavhengig av hvilken profesjon vi er en del av, eller hvor mange mennesker som hører på oss, har det vi sier og gjør en potensiell kraft til å påvirke hele nettverket. Vi trenger ikke nødvendigvis å være journalister, men vi deler innhold og meninger på tvers av nettverk, enten vi ønsker det eller ikke. Vi trenger ikke å være influensere, men vi har makt til å påvirke folk rundt oss. Vi trenger ikke være lærere, men vi kan lære ved eksempel. Og selv om vi ikke er studenter i tradisjonell forstand, har vi alltid noe å lære.

Det er på høy tid at vi begynner å jobbe sammen for å sikre den sunneste mulige fremtiden for alle. Et første steg på denne reisen er å navigere i nettverksøkologien.

1. Trekk ut nettverkskartet

Første oppgave er å finne vår plass på dette nettverkskartet. Når vi er ute i verden, offline, er det lett å se hvor vi er, og på bakgrunn av det gjøre informerte valg om hva vi bør gjøre videre. Online er det på samme måte; når vi vet hvor vi står i forhold til alt annet, kan vi bedre vurdere konsekvensene av våre handlinger – hva vi bør gjøre, og hva vi burde unngå. Å se på røttene under føttene våre gir oss et innblikk i hvordan informasjonen er blitt forurenset og hvor den opprinnelig kom fra. Hvilke krefter har vært med på å spre den?

Denne forurensningen kan ha økonomiske røtter, drevet av profittorienterte selskaper, eller ideologiske røtter, hvor informasjon sprer seg fordi folk har dype, men ofte ubevisste, meningsrammer som styrer hva de deler og tror på. Når vi ser på hvor forurensningen kommer fra, kan vi bedre forstå hvordan den sprer seg, og hvorfor den er blitt det den er.

Å se rundt oss på nettverkslandskapet hjelper oss å forstå virkningen av det vi deler. Noen ganger er dette resultatet av bevisste valg, mens andre ganger skjer det bare fordi vi eksisterer i et bestemt miljø. Motivasjonene til folk som sprer informasjon har ofte lite å si for resultatene – og vi må være oppmerksomme på hvordan våre egne handlinger kan bidra til å spre skadelig informasjon.

2. Forhold deg til det du ikke vet

En annen viktig del av denne kartleggingen er å forstå hva vi ikke vet. Ofte mangler vi viktig informasjon som kan avgjøre om en påstand er ekte eller bare et resultat av manipulering. Det er en stor utfordring i dagens medielandskap, hvor informasjon kan virke ekte ved første øyekast, men skjule et mer komplekst bilde. For å kunne handle etisk og informert, må vi være villige til å erkjenne hva vi ikke vet, og det kan være like viktig som det vi allerede vet.

En feilslutning som ofte oppstår er at vi overser de skjulte kreftene som driver informasjonen. For eksempel kan en historie som virker sann, være et resultat av en koordinert kampanje som forsøker å forme hvordan folk ser på en hendelse. Uten å ha tilgang til de skjulte motivene og aktørene som kan være involvert, er det vanskelig å vite hva som virkelig skjer bak kulissene.

Et godt eksempel på dette er QAnon-bevegelsen, som viste hvordan manipulerte historier kan forvrenge virkeligheten. Når store nyhetsselskaper begynte å dekke QAnon-historier etter Trumps rallyer, fikk de et snedig bilde av virkeligheten – de overså bevis på at flere av de som fremmet QAnon-symbolikk faktisk hadde koordinert seg for å manipulere medienes dekning. Denne form for forvrengning er farlig, fordi den får falske historier til å virke som sannheter, og styrker den negative effekten på samfunnet.

Det er viktig å forstå at nettverkskartet ikke bare handler om hva vi ser, men også om hva vi ikke ser. Ikke alltid er manipulering lett å identifisere på et tidlig tidspunkt, og det er ikke alltid mulig å forutsi alle de skjulte aktørene som kan være i spill.

Å forstå hva vi ikke vet, er en sentral del av å handle ansvarlig. Å trekke på dette kartet, og forstå hvilke områder som er usikre eller åpne for manipulasjon, gir oss bedre muligheter til å gjøre etiske vurderinger før vi deler noe med verden.

Når vi ser på informasjonens nettverksøkologi, må vi huske på at det er et dynamisk og kompleks system. Hver enhet, hvert individs handlinger, kan bidra til forurensningen eller rensingen av informasjonen som strømmer gjennom vårt samfunn. Vi har alle et ansvar i hvordan vi navigerer dette landskapet, både for å beskytte oss selv og for å beskytte samfunnet fra de potensielt skadelige konsekvensene av ufiltrert informasjon.