Bomben kom inn i oss gjennom SF-filmer og skrekkfilmer. Godzilla – du kjenner kanskje til at filmen var japansk, at Raymond Burrs rolle og voice-over ble lagt til av en amerikansk distributør – men det harde svart-hvite filmopptaket, den nøkterne fortellingen og kameraet som langsomt beveger seg forbi brannofre på improviserte sykehussenger, virket overbevisende, dokumentarisk. En gang i tiden var dokumentarfilmer ikke håndholdte, de ble ikke kalt "dokumentarfilmer" og ble filmet etter spillefilmstandarder. Du så dem på søndagsmorgener, eller kanskje i skolen.

Vi hadde luftvernsøvelser på barneskolen, som brannøvelser. Brannøvelser hadde en viss verdighet – å forlate brannen, å befri seg selv fra fangenskap. Luftvernsøvelsen fikk oss til å knele og krype sammen. Vi følte (og lo av å føle det) at vi var som de innfødte i B-filmer, i ærefrykt for en stein-idol med en grotesk mage, vridd munn og firkantede tenner. Som om vi bøyde oss for dette, bøyde vi oss for Bomben. En kulturell feil, i tillegg til ønsketenkning om at vi kunne overleve et blast som ville knuse vinduer (vi knelte med ryggen til) eller at vi, etter å ha overlevd et regn av smeltet glass, ville være glade.

Vi visste hva brann var, og hvorfor man måtte forlate bygningen hvis den spredte seg til vegger og tak. Brannvesenet kom til huset vårt en natt. Jeg var fire år gammel. Foreldrene mine hadde latt ilden brenne for varmt på peisen; takbjelkene på loftet nær skorsteinen (som vi ble tatt med opp for å se på senere) hadde blitt varme nok til å antenne. Vi satt pakket inn i vinterjakker over pysjamasene, klare til å dra hvis brannmennene ikke kunne håndtere det. Brann var forståelig. Men ikke blast. Ikke sjokkbølge. Ikke varme som brente, som blindet deg på et blunk. Stråling var mer et dårlig innflytelse enn et aspekt av krigen. Den kalde krigens stråling var spesiell, pusten til de røde, smittsom, giftig, et aspekt av Satan, hans sporer, hans avføring som folk ikke kom nær.

Slik kom Bomben inn i oss: strålende mot deg, gjennom deg. Det var overalt, på samme måte som depresjonen hadde vært for mine foreldre. Det var på skolen i øvelsene, og det var på TV, i SF- og skrekkfilmer, men også i Den kubanske rakettkrisen, den første direktesendte TV-sendingen om Bomben, TV-ens egen versjon av Orson Welles' "War of the Worlds", som varte i tretten dager. Det var i tegneseriene, der vanlige eksplosjoner gikk Pow!, men større eksplosjoner bygde sopp-skyer, ofte i pannekakeform. Det var i mordet på JFK: Lee Harvey Oswald hadde bodd i Sovjetunionen, hatt en russisk kone, og du vet hva det fører til; som om han der hadde slikket på Bomben og kom tilbake med en glow-in-the-dark tunge og en hjerne krympet av stråling: alt han kunne gjøre var å høre stemmen i hodet sitt som sa: "Skyt presidenten."

Denne tegneserie-stupiditeten av Bomben korroderte alt, og infiserte personligheten med en håpløs agnostisisme som passet for en gud du egentlig ikke kunne la deg selv tro på. Unntatt at vi måtte tro på den: vi hadde bilder av Ham. Filmer. Når du så på arkivopptak av eksplosjoner, følte du aldri at du så på ekte eksplosjoner. Å se vulkaner bryte ut er interessant: utbrudd er store, naturlige hendelser som skjer etter en tidsplan uavhengig av menneskelig ønske, og derfor (selv om de kan forstås vitenskapelig) er de ukjente og uforutsigbare, umulige å appellere til, selv om man kastet jomfruer (om det noen gang var praksis) i den boblende lavaen.

Opptak av tornado-funneler kom nærmere å vekke den samme følelsen som å se på de lysende termonukleære eksplosjonene fylle skjermen: på en skala med mektig vær, med lignende effekter: lyn, enormt torden, enorme vinder. Eksplosjonsaktig som vulkaner, drev røyken og asken opp i himmelen, men også abstrakt geometrisk, og presset ut en glødende lyskuppel, der ildballen forårsaket umiddelbare kondensasjonsringer rundt den stigende solen. Og stammen av denne soppskyen, støvet og jorden som ble sugd opp av varmen, kort og tykk rett etter dannelsen av skyen, ble høyere og tynnere ettersom hetten fikk høyde, vokste kjønnsorganlignende, navlestrengslignende, eller som den tykke delen av manettråder. Skrotal. Mannlig. Pornografisk, uren med mer enn bare stråling. En uren gud, den onde guden: Født, helvete-guden.

Vær og naturlige katastrofemetaforer gir mer mening i revers: vær bygger seg opp til storm; flomtopper. Jordskjelv er som Bomben, belønningen kommer på forhånd. Deretter: stillhet, tableau. Minner oss på at å se DET skje aldri var et alternativ. Å virkelig se Bomben gjøre sitt bomby-ting ville være ikke engang det siste du så – du ville brenne før nerveimpulsene nådde synssenterne i en kokende hjerne. Ettervirkningen var alt fallout.

Bomben kom i drømmene. Ikke alltid mareritt, som hadde narrativt innhold om angrep, advarsel, om mennesker i et hus som plutselig løp rundt, med et glimt gjennom vinduet av en soppsky. Drømmer er ofte små filmer, men ofte er de stillestående – ettervirkning, tableau. Kom rundt en sving på en landevei og der sto den på sin skyhøye stilk, som om den alltid hadde vært der, som om krigen var lenge siden, men skyen hadde ikke satt seg. Eller som vanntårnene, emblematiske soppskyer med navnet på byene malt på i nedtellingens bokstaver: LOCK HAVEN, POMROY, GAP.

Fordi alt et barn ser er nytt og føles friskt, kan det være ekte magi i de vanligste synene og hendelsene. Skogen bak huset virker enorm, trærne når ut uforståelige høyder, de grønne fargene på bregner, mose og blader, opplyst av varme gyldne solstråler, brenner seg inn i hjernen. Isen på en dam er dyp grønn, nesten svart, med tynne spor av stiger som stiger opp fanget i den, historisk. Sollys som lyser langs skulderen av en tordensky kan være glødende, like blendende som solen. Og trappene som går ned fra bakverandaen til et hus i Jersey Shore kan virke altfor mange å telle, for bratte til å klatre, til og med farlige å gå ned – rammet inn av sommerblader, kunne slike trapper føre til andre verdener, akkurat som loftstrappene fører til andre tider, der kister er kister fulle av fotografier, blonder og krøllete laken, og luften kan nesten ikke røres, nærmest ikke kan innåndes på grunn av dens stillhet som en vegg.

Når ingenting er ordinært, kan noe som Bomben være ikke mindre enn overnaturlig, nøyaktig i samme forstand som Gud i unge menneskers bibelhistorier – Gud, den mektige, den brooding, i stand til plutselig vrede. Barn får leve i en verden stor med daglige bevis på det Gode og det Onde, slik at ting som blir husket for første gang får en spesiell glød i øyeblikket av å bli husket.

Hvordan skape en virkelighet fra kontraktens skygger: Historien om den mektige virkeligheten bak en usannsynlig avtale

I den forunderlige og kaotiske verdenen som skjærer gjennom grensene mellom det virkelige og det uvirkelige, er det de mest vanvittige kravene som får en til å stille spørsmål ved hva som virkelig er mulig. Så langt har vi sett hvordan Black Jack, en figur som tilsynelatende har mer til felles med en skygge enn en ekte mann, driver sitt spill med menneskelige sjeler på en merkelig, men fascinerende måte. Etter hvert som han mer enn villig til å kaste bort ethvert juridisk prinsipp i jakten på å fullføre sin egen apokalyptiske agenda, blir han en stadig mer uforutsigbar og farlig figur i denne underlige, nydelige verdenen.

I den uventede atmosfæren i Sagebrush Inn, et sted som har blitt et hus for alle slags uvanlige individer, begynner kontrakten som binder sjelene til denne gruppen med en inkarnert djevel å ta form. I en verden hvor kravene ikke nødvendigvis er forankret i fornuft, forvandles selv de mest absurde ønsker til konkrete krav, og det ser ut til at ingenting er for galt for Black Jack. Hans siste utspill – at han trenger en jomfru – fanger de andre i et dilemma som både virker latterlig og farlig.

I et slikt univers, hvor virkelighetens lover er løsere enn vi er vant til, virker det nærmest som om man ikke kan stole på det vi kjenner som rasjonalitet. Når Black Jack kommer med sitt siste krav om å finne en jomfru som skal føde hans "barn", har han ikke bare krysset en linje mellom det vanlige og det groteske, men han har også skapt et narrativ som tester grensene for moral, etikk, og det som anses som mulig. Hans krav om å få en jente som skal føde hans barn, er på mange måter bare en ytterligere utvidelse av hans ønsker om makt, kontroll og, tilsynelatende, en fullstendig erobring av den menneskelige tilstanden.

For de andre i Innens lille samfunn blir oppgaven å finne denne jomfruen både en praktisk utfordring og en symbolsk avvisning av deres egne ønsker om frihet fra kontrakten. Den veien som fører dem mot å finne en jente som tilfredsstiller djevelens krav er en reise gjennom bizarre møter med folk som har sine egne interesser, samtidig som de prøver å holde fast på det minste håpet om en fremtid uten djevelens innflytelse. De møter jenter av ulik alder og utseende, som er alle uinteresserte eller i utgangspunktet redde, men de klarer å finne en ung jente som på mirakuløst vis deler en slående likhet med et bilde som har vært synlig gjennom hele historien – en visuell manifestasjon av en ideell virkelighet som Black Jack ønsker å kontrollere.

Men hva er det egentlig som gjør denne jomfruen så spesiell for Black Jack? Det er ikke bare ønsket om å få et barn, men selve kontrollen over livet og makten som følger med det. På denne måten blir Black Jack et symbol på allmektig og ubegrenset makt, en som ikke bare utfordrer de vanlige normene for samfunnet, men også søker å overvinne de fundamentale elementene i menneskets natur: følelser, forhold og integritet. Samtidig, når kontrakten blir skrevet ut og signert, virker det som om denne kontrakten ikke bare handler om å redde sjelene, men om å rette opp i en større maktbalanse som har fått lov til å utvikle seg i mørke kroker av menneskelig eksistens.

Den virkelige faren i Black Jacks krav ligger ikke bare i det uventede og farlige ved hans ankomst, men i hva han representerer – en total oppheving av et samfunns normer og regler, og det skaper et spørsmål: kan man stole på det som er definert som lov og moral når de blir omdefinert av de mektige?

For leseren er det viktig å forstå at kontrakten mellom Black Jack og innbyggerne på Sagebrush Inn ikke bare er en kamp om overlevelse, men også en kamp for å forstå hvor mye av menneskelige følelser og ideer som kan bøyes, forvrenges eller til og med ødelegges av maktens korrupte grep. I denne historien blir virkeligheten konstant omformet og rekonstruert, noe som stiller spørsmål ved om det som virker mulig virkelig er mulig, og om kontrakter, enten de er religiøse, juridiske eller personlige, noen gang kan stå i møte med slike onde og utrolige ønsker.

Det som også er vesentlig å forstå, er at den lange, forvirrende jakten etter den perfekte jomfruen ikke bare er et symbol på kampen mot djevelens makt, men også en metafor for menneskers endeløse forsøk på å oppnå noe rent og uforurenset, selv når det er umulig. Denne jakten kan sees som et speilbilde av menneskets lengsel etter et ideelt liv eller en ideell tilstand, uavhengig av hvor urealistisk eller ødeleggende det kan være å forsøke å oppnå det.

Jak efektivně upravovat fotografie: od Lightroomu k Photoshopu a základní korekce
Jak vytvořit originální náušnice z drátu: techniky a materiály
Jak popisovat věci v španělštině: Základní pravidla pro přídavná jména