På tross av politiske meningsforskjeller er det få emner som har delt amerikanere mer enn ideen om amerikansk eksepsjonalisme. Idealet, som hevder at USA er en nasjon med et unikt oppdrag og rolle i verden, har vært et omdiskutert tema i både politiske diskurser og offentlig debatt. Denne troen på nasjonens uforlignelige natur har, gjennom årene, blitt både et samlende og splittende konsept, avhengig av hvem som fører ordet.

I boka A Nation Like No Other: Why American Exceptionalism Matters, utdyper Newt Gingrich at en forståelse av amerikansk eksepsjonalisme er viktig for å forstå landets fundament. Mange har imidlertid kritisert at det som en gang ble sett på som et selvinnlysende faktum, har blitt omstridt. Spesielt i lys av president Barack Obamas uttalelser om at amerikansk eksepsjonalisme ikke nødvendigvis burde tas for gitt, men bør være gjenstand for kritikk og refleksjon, har diskusjonen fått fornyet aktualitet. Obama, som kritiserte tanken på blind nasjonalisme, understreket samtidig at USA fremdeles er den største økonomien i verden med en uovertruffen militær kapasitet og en forankring i verdier som demokrati, likhet og ytringsfrihet – verdier som til tross for sine feil, er unike.

Men det var ikke bare politiske motstandere som reagerte på Obamas ord. Særlig på høyresiden, og i lys av kommende presidentvalg, ble amerikansk eksepsjonalisme et politisk våpen. Donald Trump, som på det tidspunktet ennå ikke var en politisk figur, utnyttet denne usikkerheten til sin fordel. Gjennom sitt angrep på Obamas opprinnelse og påstander om at han ikke var "tilstrekkelig amerikansk", bidro han til å undergrave Obamas troverdighet blant mange amerikanere. Selv etter at Obama offentlig frikjente seg fra anklagene ved å publisere sitt fødselsattest, fortsatte Trump og andre på høyresiden å bruke denne problemstillingen for å styrke sitt eget politiske ståsted.

De republikanerne som utfordret Obama på temaet patriotisme, inkludert Mitt Romney, utnyttet de politiske linjene som ble tegnet gjennom de offentlige debattene om nasjonens unike karakter. Romney hevdet at USA alltid har vært et lys for resten av verden, et symbol på frihet og muligheter. Denne posisjonen, som tok et klart standpunkt i å fremme amerikanernes syn på seg selv som overlegne på verdensarenaen, ble en sentral del av hans presidentkampanje. Han beskrev USA som den største, rikeste nasjonen, og kritiserte Obama for ikke å omfavne ideen om amerikansk eksepsjonalisme på samme måte.

Romney og andre republikanske politikere understreket at eksepsjonalisme ikke bare handlet om materiell overlegenhet, men også om et sett med verdier og ideer som skulle gjøre USA til en moralsk leder på verdensscenen. Denne ideen om en "unik rolle" i global politikk og økonomi har vært gjenstand for mye diskusjon, ettersom kritikk av amerikanernes handlinger i utenrikspolitikken har vokst. For eksempel, mange på venstresiden mener at ideen om eksepsjonalisme kan føre til overmot, imperialisme og en manglende forståelse for de andre nasjonenes rett til selvbestemmelse.

Mens den republikanske fronten fortsatte å anklage Obama for å være svak på eksepsjonalisme, var det en gradvis økende usikkerhet blant mange amerikanere om hva nasjonal overlegenhet egentlig betyr i dagens globaliserte verden. Spørsmålet om hva som utgjør en nasjons "eksepsjonelle" natur er, for mange, knyttet til hvordan nasjonen handler på den internasjonale scenen, både økonomisk og militært, og hvordan den forholder seg til sine egne verdier og folk.

Selv om ideen om amerikansk eksepsjonalisme har fått alvorlige utfordringer gjennom årene, har det også vært en tilbakemelding som har fått mange amerikanere til å reflektere over hva nasjonens identitet er. På den ene siden er det de som ser på USA som et lysende eksempel på frihet, rettferdighet og demokrati, et sted der alle har mulighet til å lykkes gjennom hardt arbeid. På den andre siden er det de som peker på de mange utfordringene og urettferdighetene som også finnes i det amerikanske samfunnet, og som mener at en kritisk holdning til nasjonens "eksepsjonelle" status er nødvendig for å fremme en mer realistisk og rettferdig nasjonal politikk.

For leseren som ønsker å forstå hvordan denne debatten former dagens politiske landskap, er det viktig å erkjenne at spørsmålet om amerikansk eksepsjonalisme ikke handler bare om hva nasjonen har oppnådd, men også om hvordan den ser på seg selv i forhold til andre nasjoner. Det er en pågående diskusjon om hva det faktisk betyr å være "amerikansk", og hvordan de ideene og prinsippene landet ble grunnlagt på fortsatt er relevante i en stadig mer kompleks verden.

Hvordan Trump Brukte "Exceptional Me"-Strategien for Å Tiltrekke Seg Velgere og Gjenopprette Amerikansk Storhet

Trump-administrasjonen utviklet seg raskt til et fenomen som distanserte seg fra tradisjonelle presidentstrategier. Hans retorikk og handlingsmønstre la vekt på en radikal omforming av hvordan amerikanerne skulle se på seg selv, sin nasjon og sitt lederskap. Sentral i denne strategien var hans versjon av amerikansk eksepsjonalisme, som ikke bare skulle reflektere landets historiske storslåtthet, men også Trump selv som den sentrale figuren som kunne gjenskape den.

I sin tale på innsettelsesseremonien 20. januar 2017, erklærte Trump at "denne dagen vil bli husket som dagen da folket igjen ble herskere i denne nasjonen". Dette uttalelsen var et klart signal om et nytt paradigme – et paradigme der amerikansk storhet skulle defineres på nytt, med Trump som den utvalgte som skulle gjenopprette denne storheten. Denne retorikken forankret det som kunne kalles den første fasen av Trumps "exceptional me"-strategi: ideen om at amerikanerne skulle se på ham som den sentrale arkitekten av nasjonens storhet.

I juni 2019, under kampanjen for gjenvalg i 2020, fremmet Trump en mer fremtredende versjon av denne strategien. I en tale i Orlando, Florida, ble det tydelig at han anså seg selv som den primære drivkraften bak gjenopprettelsen av den amerikanske drømmen. Vicepresident Mike Pence sa det klart: "Han sa at vi skulle gjøre Amerika stort igjen, og det er akkurat det vi har gjort på bare to og et halvt år." Trump bygde videre på denne påstanden og hevet den til nye høyder: "Vår økonomi er den mest imponerende i verden. Vi har kanskje den største økonomien landet noen gang har hatt." I hans narrative ble amerikansk eksepsjonalisme ikke lenger bare en abstrakt idé – det var et resultat av hans eget lederskap.

Samtidig som Trump selv fremstilte sin administrasjon som årsaken til denne oppblomstringen, startet han også å plassere sitt eget presidentskap som det mest eksepsjonelle i amerikansk historie. Gjennom 2020-valgkampanjen lanserte han slagordet "Keep America Great" – en påminnelse om at det var han, Trump, som kunne sikre nasjonens fremtid. Slik ble ikke bare Amerika eksepsjonelt, men Trump ble sett på som den eneste som kunne opprettholde denne eksepsjonaliteten. Dette ble ytterligere forsterket med advarsler om at, dersom han ikke ble gjenvalgt, ville nasjonen falle tilbake til kaos.

Trumps retorikk i denne perioden kan beskrives som en overgang fra å argumentere for amerikansk eksepsjonalisme til å insistere på at denne eksepsjonalismen eksisterte bare fordi han var president. Et viktig trekk ved denne strategien var at Trump ikke bare snakket om nasjonens storhet, men også om sin egen rolle som garantist for denne storheten. På denne måten adskilte han seg fra tidligere presidenter som så på amerikansk eksepsjonalisme som en integrert del av nasjonens identitet. For Trump var eksepsjonalismen ikke bare en nasjonal egenskap, men en tilstand som kunne oppnås eller mistes basert på hans personlige handlinger og beslutninger.

Et viktig skritt i Trumps strategi var å etablere sitt presidentskap som det mest eksepsjonelle. Dette ble ikke bare uttalt, men også fremmet som et faktum som de andre presidentene ikke kunne matche. "Ingen har gjort mer i løpet av sine første to og et halvt år i embetet enn jeg har," erklærte han, og bemerket at dette var oppnådd til tross for den såkalte "største heksejakten i politisk historie". Denne retoriske taktikken utelukket enhver form for kritikk, da alt – selv de negative aspektene – ble ansett som en form for unikt fenomen, uavhengig av om det var positivt eller negativt.

En annen vesentlig komponent var Trumps påstand om at Amerika var eksepsjonelt ikke fordi nasjonen i seg selv var stor, men fordi han hadde gjenopprettet dens storhet. Å velge ham på nytt i 2020 ble ikke bare sett på som en nødvendighet, men en eksistensiell utfordring for nasjonens framtid. Trump advarte gjentatte ganger om at dersom han ikke ble gjenvalgt, ville amerikansk økonomi kollapsere, aksjemarkedet krasje, og politiske etablerte interesser ta tilbake makten. Denne taktikken forsterket hans personlige forbindelse til nasjonens fremtid og knyttet hans velgerbase direkte til ideen om nasjonal eksepsjonalisme.

Trumps "Me the People"-taktikk var en annen viktig del av hans strategi. Dette handlet om å fremstille seg selv som det ubestridte symbolet på "folket". For Trump ble det essensielt å male seg selv som den som representerte den sanne amerikaneren, og hans velgere ble framstilt som de eneste ekte patriotene. På denne måten skapte han en felles identitet med sine tilhengere, som om hans egen skjebne og amerikansk fremtid var uatskillelige.

Denne formen for populisme appellerte til en betydelig del av den amerikanske befolkningen, særlig de som følte seg marginalisert eller oversett av den politiske eliten. Trump presenterte sin administrasjon som den eneste sanne representanten for folket, og han fremmet ideen om at hans politiske base var den sanne representasjonen av nasjonens kjerneverdier.

Det som er viktig å forstå i lys av denne strategien, er hvordan Trumps narrativ rundt amerikansk eksepsjonalisme ikke bare handler om nasjonens prestasjoner, men også om personlig identitet. Trumps egen rolle som leder ble utformet som selve årsaken til nasjonens suksess. Denne kombinasjonen av personlighedd og nasjonalisme skapte et bilde av en enhetlig, uadskillelig forbindelse mellom Trump og nasjonens storhet, noe som ble fundamentalt for hans politiske appell.

Hvordan Donald Trump Definerte "Folkets" Stemmer

Trump har alltid fremstilt seg selv som en representant for det amerikanske folkets ekte stemme, men hans definisjon av hvem som utgjorde "folkene" var både snever og ekskluderende. Dette ble tydelig under hans presidentvalgkampanje i 2016, hvor han fremstilte seg som den som talte for de som hadde blitt oversett, marginalisert, eller glemt i den politiske prosessen. Hans populistiske retorikk fokuserte på å fremheve de som støttet ham, og disse skulle utgjøre den eneste legitime representasjonen av "det amerikanske folket". Dette var ikke bare en kommunikasjonsteknikk; det var kjernen i hans politiske strategi.

Trump hevdet ofte at han ikke var i politikken for sin egen vinning, men for å gi en stemme til de som ikke hadde blitt hørt. "Det handler ikke om meg. Det har aldri vært om meg. Det handler om alle de menneskene i dette landet som ikke har en stemme," sa han i en tale under kampanjen. Han posisjonerte seg som den som talte på vegne av de "glemte" amerikanerne, som han mente hadde blitt oversett av det etablerte politiske systemet. Dette ble beskrevet som en videreføring av Richard Nixons "stille majoritet", som også hevdet at en stor del av befolkningen var i opposisjon til det politiske etablissementet, men manglet en talsperson.

Trump presenterte seg selv som den som ville gi makten tilbake til disse menneskene, og beskrev dem som de ekte eierne av landet. Hans retorikk gikk videre med å framstille seg selv som den som skulle gjenopprette et land som han mente var blitt stjålet fra dem. I sine taler, spesielt under "Thank You Tour" etter valget i 2016, forsikret han sine tilhengere om at de nå hadde makten tilbake: "For første gang på lenge vil sidene bli skrevet av dere, det amerikanske folket."

Denne identifikasjonen av de lojale tilhengerne som den eneste "ekte" delen av folket, var gjennomgående i Trumps tale og hans politiske prosjekt. Hans støttespillere ble sett på som de som virkelig representerte Amerika, mens de som kritiserte ham eller motsatte seg hans politikk, ble fremstilt som "fiender" til folket. Han insisterte på at hans seier i valget ikke bare var hans egen seier, men en seier for hans tilhengere og for folkets ekte stemme.

Trumps forhold til sine tilhengere kan beskrives som et nærmest symbiotisk forhold, der han og hans støttespillere så på seg selv som ett. Han talte ofte om seg selv og sine tilhengere som en enhet, og mange av hans uttalelser antydet at deres felles identitet var det som gjorde dem til de "ekte" amerikanerne. Han benyttet seg av retorikk som var sterkt populistisk, og distanserte seg fra både det etablerte politiske systemet og de som var kritiske til hans politikk.

Selv om Trump konsekvent fremstilte seg som president for hele landet, var det klart at han primært var president for de som støttet ham. Denne ekskluderende definisjonen av "folkene" skapte en politisk polarisering, hvor de som var imot ham ble sett på som motstandere av det amerikanske prosjektet selv. Kritikere, både fra det demokratiske partiet og fra etablerte republikanske kretser, ble fremstilt som fiender av folkets vilje, et synspunkt som ble styrket av hans kontinuerlige angrep på media og politiske motstandere.

Hva man må forstå i denne konteksten, er at Trumps populisme ikke bare var en politisk strategi, men en ideologisk tilnærming som redefinerte hvem som hørte til det "amerikanske folket". For ham var folkene ikke en helhetlig, inkluderende gruppe, men snarere en selektiv del av befolkningen som hans støttespillere utgjorde. I denne oppfatningen var de som motsatte seg ham ikke bare politiske uenigheter, men aktive fiender til det han betraktet som "det sanne Amerika".

Trumps utelukkende syn på folkene som kun omfattet hans egne tilhengere hadde betydelige konsekvenser, ikke bare for hans politiske karriere, men også for det politiske landskapet i USA. Det ble en form for "oss mot dem"-mentalitet, der all politisk diskusjon ble sett gjennom et filter av lojalitet til presidenten. Dette skapte et politisk klima der kompromisser ble vanskeligere å oppnå, og der retorikk som demoniserte motstandere ble mer vanlig.

Det er viktig å forstå at denne tilnærmingen ikke bare var et uttrykk for politisk strategi, men også et forsøk på å bygge en politisk identitet basert på en sterk, men ekskluderende visjon av folkets makt. Denne visjonen utfordret det tradisjonelle, mer inkluderende synet på demokrati, hvor alle innbyggere, uavhengig av politisk syn, anses som en del av folkets stemme. Trumps populisme kan derfor sees på som et radikalt brudd med den tidligere forståelsen av folkets plass i amerikansk politikk.

Hva er forbindelsen mellom QAnon og den "Dype Staten"?
Hvordan behandles narkotikamisbruk og straff for heroinrelaterte forbrytelser i dagens politikk?
Hvordan kan et lys kvele mørket?
Hvordan sikre AI-generert kode: Sikkerhet, testing og oppdateringer
Hva skjer når det uventede skjer?