Hva hindrer populær motstand i Palestina?

I 2008 ble Popular Struggle Coordinating Committee (PSCC) etablert med opprinnelig finansiering fra Salam Fayyad, den daværende palestinske statsministeren. I løpet av de neste årene ble PSCC det mest synlige koordinerende organet for populær protest i Palestina, med økonomisk støtte også fra spanske og italienske kilder. I 2009 vedtok Fatah på sitt sjette årlige møte i Betlehem at populær motstand skulle være en integrert del av deres program. To år senere, i oktober 2011, ble det dannet et nasjonalt råd for populær motstand (NCPR), samtidig med at en annen gruppe Fatah-aktivister opprettet sin egen koordineringskomité under navnet Popular Resistance High Follow-up Commission (PRHFC).

Mangel på en felles strategi og koordinering har vært et gjennomgående problem. En aktivist fra en landsby sør for Betlehem kommenterte at «Mangfold er ikke et problem, men det er ingen delt strategi, ingen koordinering, ingen press verken fra grasrotnivå eller fra toppen for å få folk til å gå forbi denne splittelsen.» En annen viktig faktor som har bidratt til den relativt svake motstandsbevegelsen, har vært de sosioøkonomiske endringene som har funnet sted på Vestbredden etter Oslo-avtalene. Den store fattigdommen som mange palestinere opplever, gjør at deres fokus i stor grad er på å overleve og dekke sine grunnleggende behov. Det er derfor ikke overraskende at folk som allerede sliter med å møte sine daglige krav, nøler med å delta i protestaksjoner som innebærer stor risiko for ytterligere sanksjoner, spesielt når gevinsten ikke er umiddelbart synlig.

Så til sammen kan man si at den palestinske motstandsbevegelsen på Vestbredden etter den andre intifadaen har manglet både koherent lederskap og organisatorisk motstandskraft. En aktivist uttrykte frustrasjonen ved å si: «Dette er ikke populær motstand… Vi har ikke en leder for den populær motstanden – det finnes ingen Martin Luther King med visdom som er elsket og som kan inspirere… Vi har prøvd å koordinere aksjoner i hovedsentrene – Al-Masara, Bil’in og Nabi Saleh – men vi har ikke masseoppbakking. Det er de samme ansiktene. Det er kanskje rundt 150 aktive.»

For å oppnå en effektiv og bærekraftig ikke-voldelig motstand, er det avgjørende å ha en klar og samlet strategi. Den tidligere palestinske strategien under den første intifadaen bestod av to hovedpunkter: å påføre Israel tilstrekkelige kostnader (både moralske og materielle, symboliske og substansielle) for å få dem til å revurdere sitt engasjement i okkupasjonen, og å vinne over deler av den israelske offentligheten til å innse at fortsatt okkupasjon var moralsk galt og politisk katastrofalt for Israel. I praksis ble dette oppnådd gjennom protestaksjoner og initiativer rettet både mot israelerne og internasjonale aktører.

Etter Oslo-avtalene har det vært få endringer i strategiske tanker blant motstandsaktivistene. En endring har derimot vært at fokuset på å legge til rette for møter mellom palestinere og israelere ble i stor grad forlatt. Dette skyldtes en utbredt desillusjon og cynisme etter den mangeårige støtte til «people-to-people» initiativer fra utenlandske aktører, som ble sett på som en del av et normaliseringsprosjekt. Dagens situasjon, der separasjonsmuren og de separate veiene for israelske borgere er en fysisk realitet, har i stor grad fjernet mulighetene for palestinsk motstand til å påvirke israelere direkte. Protestene som finner sted rettet mot muren eller bosetningene har lite eller ingen direkte innvirkning på folk som bor innenfor Israels 1967-grenser. Hva israelske borgere ser gjennom media, er ofte ikke nok til å endre deres oppfatning, og bildet som oppstår er at palestinske ungdommer kaster steiner mot soldater, noe som kun styrker separasjonen mellom de to folkegruppene.

Hvordan Internasjonale Engasjement Har Bidratt til Økt Solidaritet og Bevissthet om Palestinsk Motstand

I løpet av de siste årene har flere internasjonale aktører spilt en viktig rolle i å fremme solidaritet med palestinerne og i å legge press på de politiske beslutningstakerne både i Israel og på den internasjonale scenen. Gjennom nettverk og partnerskap har organisasjoner som HEKS, i samarbeid med både israelske og palestinske grupper, jobbet målrettet for å implementere felles prosjekter, forbedre tilgangen til land og utvikle alternativer til de urettferdige praksisene som preger den nåværende situasjonen.

Det er imidlertid viktig å merke seg at dette engasjementet ikke bare er begrenset til landbruksprosjekter eller humanitær hjelp. Det er også en kraftig advokatrolle som trengs på den internasjonale arenaen. Et betydelig aspekt ved det internasjonale arbeidet har vært å rette søkelyset på bosettingsprodukter og handel. Gjennom å fremme etikettering av produkter fra israelske bosetninger, og gjennom organisering av studieturer for ledende medlemmer av sveitsiske protestantiske kirker, har det blitt lagt et grunnlag for økt bevissthet om de urettferdighetene som finner sted på bakken. I tillegg har det internasjonale nettverket hatt en viktig rolle i å presse på for en sterkere politisk innsats for å få på plass en rettferdig fredsprosess, og har også arbeidet med å forsterke argumentene for en boikott og sanksjoner mot de israelske bosettingene.

I Schweiz har solidariteten for Palestina, til tross for økt internasjonal bevissthet, møtt utfordringer. Økt kritikk fra israelske støttespillere og kirker har ført til et klima av forsiktighet og til og med anklager om antisemitisme, spesielt i forbindelse med diskusjoner om bosettingsprodukter. Dette viser den vanskelige balansen mellom å kjempe for rettferdighet og samtidig unngå å bli stemplet som fiendtlig eller ekstrem.

En annen viktig faktor som har drevet denne internasjonale solidaritetsbevegelsen er bruken av moderne medier og kommunikasjonsteknologi. Videoer, bilder og nyheter som fanger den daglige virkeligheten for palestinerne, har hatt en enorm innvirkning på den globale opinionen. I tillegg har studieturer og solidaritetsbesøk til de palestinske områdene spilt en avgjørende rolle i å bygge nettverk av internasjonale aktivister som er i stand til å utveksle informasjon, støtte og påvirke politiske prosesser i sine hjemland.

Denne internasjonale solidaritetsbevegelsen har også bidratt til å utvikle en global bevegelse som arbeider for å få slutt på okkupasjonen og for å beskytte de grunnleggende menneskerettighetene til palestinerne. Flere av deltakerne i disse solidaritetsbesøkene har blitt vitner til den brutale hverdagen for palestinerne, noe som har fått mange til å gå tilbake til sine hjemland og engasjere seg i kampen for rettferdighet på nye måter.

I lys av dette er det viktig å forstå at internasjonal solidaritet og støtte til Palestina ikke bare handler om å gi økonomisk hjelp eller arrangere fredelige demonstrasjoner, men også om å skape en global bevissthet som kan utfordre og endre de internasjonale maktstrukturene som opprettholder okkupasjonen. Den internasjonale bevegelsen har vært og er fortsatt en uvurderlig alliert i kampen for en rettferdig fred i regionen, og det er viktig at denne støtten fortsetter å vokse for å oppnå varig endring.

Hvordan utviklet palestinsk motstand seg mellom 1936 og 1939, og hvorfor tapte den folkets støtte?

Den palestinske generalstreiken i 1936 var et uttrykk for dyp nasjonal frustrasjon over britisk styre og økende jødisk immigrasjon. Selv om streiken var omfattende og mobiliserte brede lag av befolkningen, hadde den begrenset økonomisk effekt på britene. Deres inntekter kom ikke i hovedsak fra direkte skattlegging, og dermed utgjorde skatteboikotten ingen virkelig trussel mot kolonimakten. For den jødiske sektoren førte streiken tvert imot til økt selvforsyning og styrket intern organisering. Arabisk arbeidskraft ble erstattet av jødiske arbeidere, og forsyningslinjene ble omdirigert, blant annet gjennom import av grønnsaker fra Egypt og Syria.

Boikotten av jødiske varer hadde en viss effekt, men denne ble mildnet gjennom videresalg via libanesiske handelsmenn, som solgte varene tilbake til palestinske kjøpere. Samtidig rammet streiken de fattigste palestinerne hardest. De var avhengige av daglig inntekt for å overleve, og måtte nå støtte seg til nødhjelpskomiteer og kvinneorganiserte pengeinnsamlinger. Det ble utbetalt streikestøtte til noen nøkkelpersoner, og midler ble samlet inn fra både offentlige ansatte og støtte fra arabiske og muslimske miljøer i utlandet.

Den britiske responsen var brutal. Unntakstilstand, massearrestasjoner, husødeleggelser og kollektivstraffer utløste voldelige konfrontasjoner. I Tulkarm angrep folkemengder offentlige bygninger, og i Jaffa ble store deler av gamlebyen jevnet med jorden for å åpne ildlinjer. Selv om streiken var ment å være ikke-voldelig, utviklet det seg raskt en væpnet motstand med angrep på britiske og jødiske mål. Jernbanelinjer ble sabotert, og væpnede bønder gikk til angrep på bosetninger og vakthytter.

Innen sommeren 1936 var Samaria i full opprør, og Nablus ble et sentrum for den væpnede motstanden. Motstanden besto ikke av opportunistiske bander, men av grupper som anså seg som patrioter i kamp mot urett og trusselen om jødisk dominans. Det palestinske lederskapet hadde liten kontroll, og ble presset av blant annet sitruseksportører som ønsket å avslutte streiken for å redde avlingen. For å redde ansikt foreslo man at arabiske statsoverhoder skulle komme med en appell om å avslutte streiken. Da en slik oppfordring kom 10. oktober, fulgte Det arabiske høykomitét opp med å be om umiddelbar streikeslutt.

Men med Peel-kommisjonens rapport i 1937 ble motstanden intensivert. Forslaget om å dele landet mellom en jødisk stat og et palestinsk område knyttet til Transjordan, ble oppfattet som en dyp krenkelse. Drapet på den britiske distriktskommissæren i Galilea i september 1937 utløste neste fase av opprøret. Britene svarte med å forby Det arabiske høykomitét og arrestere dets medlemmer. Volden tiltok – jernbaner, kommunikasjon, bosetninger og britiske mål ble angrepet. Irgun og andre jødiske paramilitære grupper svarte med egne aksjoner. Da regnet kom i november, stilnet kampene midlertidig, men tok til igjen med full styrke sommeren 1938.

Innen høsten 1938 hadde væpnede grupper kontroll over store deler av veiene og mange byer. Den sivile britiske administrasjonen var i praksis lammet. Motstanden var nå organisert i tre grupper: heltidsgeriljaen, bykommandosoldatene som opererte skjult, og sivile hjelpetropper som kunne mobiliseres ved behov. Rundt 3000 var fulltidskrigere, 1000 bybaserte og 6000 kunne kalles inn ved kamp. Inspirert av Maos prinsipp om at geriljaen må bevege seg blant folket som fisk i vann, søkte de væpnede gruppene støtte i lokalbefolkningen.

I begynnelsen fantes en viss symbiose mellom geriljaen og folket. Man etablerte egne domstoler, og et bredt nettverk av forsyningskomiteer ble dannet for å sikre mat og ressurser. Men etter hvert ble bildet mer urovekkende. Rykter om korrupsjon og maktmisbruk spredte seg. Våpentilførselen fra utlandet ble redusert som følge av britisk militær fremgang, og opprørerne måtte i større grad presse landsbyene til å gi støtte. Det som tidligere hadde vært solidarisk deling, ble nå oppfattet som tvang og utpressing.

Beskyldninger om samarbeid med britene eller med zionistene kunne føre til dødsstraff uten bevis. Moderatene, spesielt de tilknyttet Nashashibi-familien, ble ansett som forrædere. De svarte med å danne egne væpnede forsvarsstyrker, og andre landsbyer fulgte etter for å beskytte seg mot både britene og opprørerne. Den britiske administrasjonen støttet i det stille disse lokale selvforsvarsgruppene for å undergrave opprøret innenfra.

Det er viktig å forstå at vold ikke bare var rettet mot kolonimakten eller sionistiske mål, men også ble et internt verktøy for å opprettholde kontroll i egne rekker. Dette førte til en form for selvødeleggelse, der kampen for selvstyre og rettferdighet ble overskygget av fraksjonskamp, represalier og tap av folkelig legitimitet. Når den væpnede motstanden ikke lenger handlet om fellesskapets interesser, men om rivalisering, hevn og tvang, ble den strategisk og moralsk svekket. Dette svekket ikke bare opprøret i øyeblikket, men også fundamentet for senere former for kollektiv organisering og motstand.