Hvordan regional organisering fremmet kampen for immigrantarbeidernes rettigheter i USA

José Esquival, en aktivist, husket sin første inntrykk av fagforeninger i USA: “De var ikke annerledes enn de meksikanske fagforeningene. De var tyranner.” Slike erfaringer var ikke uvanlige blant de daglige arbeiderne i Pasadena, som dannet en relativt sammensveiset gruppe takket være innsatsen til dedikerte og politiserte ledere. Men deres inngang i den lokale politiske arenaen førte raskt til konflikter med mer etablerte grupper. Arbeiderne oppdaget at til tross for deres forsøk på å bygge broer og finne kompromisser gjennom møter, skamfering og fortellinger, ble de møtt med motstand der motstanderne brukte deres immigrasjonsstatus som et middel for å blokkere deres inkludering. Dette viste seg særlig når deres motstandere, i møte med immigrantarbeidernes økende politiske engasjement, ofte hevdet at de ikke ønsket å ha latinske arbeidere i byen, og mente de var “søppel”.

Den emosjonelt intense prosessen fremhevet samtidig grensene for gruppetilhørighet, styrket solidariteten blant immigrantene, og innsprøytet en sterk moralsk nødvendighet i deres kamp. Den politiske identiteten og viljen til å motstå ble smidd i de lokale politiske stridene. Arbeiderne visste at de ikke var "søppel", og de ville fortsette å kjempe for sine stemmer, sine rettigheter og sin likestilling i Pasadena. Likevel, til tross for de viktige framskrittene, ble deres mål om å skape et trygt og regulert arbeidsmarkedssenter for dagarbeidere i byen stadig blokkert av deres motstandere.

For å kunne videreføre og styrke sin kamp trengte Pasadena-aktivistene sterkere allierte og mer politisk makt. Dette skulle de oppnå gjennom integreringen i regionale nettverk og gjennom CHIRLA’s dagarbeidprosjekt.

I løpet av slutten av 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene begynte flere organisasjoner i storbyer som Los Angeles, Chicago, Boston, Baltimore og New York å organisere immigrantarbeidere. I Los Angeles, som var en by med et relativt støttende politisk klima, ble den progressive politiske holdningen, som ble fremmet av medlemmer som Michael Woo og Michael Hernandez, en viktig drivkraft for å styrke immigrantorganisasjoner. I 1996 ble Miguel Contreras valgt som president for Los Angeles County Federation of Labor. Hans lederskap ble et politisk maskineri for å støtte immigrantvennlige politikk og arbeide for arbeidernes rettigheter på tvers av staten. Gjennom sitt arbeid ble Los Angeles et sentrum for migrantarbeidernes rettigheter, og de fikk tilgang til ressurser, støtte fra universitetsmiljøet, og ulike fagforeninger som var åpne for å organisere de som ellers ville blitt marginalisert.

Samtidig ble flere advokatgrupper og aktivistnettverk etablert, og et av de mest bemerkelsesverdige var CHIRLA (Coalition for Humane Immigrant Rights of Los Angeles). Dette nettverket ble etablert som en respons på Immigration Reform and Control Act (IRCA) i 1986, som på en delikat måte åpnet opp for noen immigranter å legalisere sin status, mens mange ble utelatt. CHIRLA fikk tidlig støtte fra den filantropiske Liberty Hill Foundation, som var kjent for å finansiere kontroversielle og radikale organisasjoner, og kunne dermed tilby nødvendig hjelp til de mange som ikke kunne legalisere seg under IRCA.

CHIRLA utvidet sitt arbeid til å støtte de som ikke kvalifiserte seg for IRCA-ordningene, og de fokuserte på de stadig økende misbrukene som oppsto på arbeidsplassen. Gjennom sine kampanjer utviklet de informasjonsmateriell og spredte kunnskap om rettighetene til dagarbeidere. Ett av deres sentrale argumenter var at rettigheter ikke kunne være avhengig av nasjonal bakgrunn eller immigrasjonsstatus – alle, uansett juridisk status, hadde rett til beskyttelse etter USAs grunnlov.

Dette er en kamp som ikke bare har økonomiske og juridiske implikasjoner, men også sterke kulturelle og moralske dimensjoner. Det handler om å bekjempe stigmatisering og finne måter å beskytte menneskers verdighet, uavhengig av deres juridiske status. Arbeiderne som en gang ble sett på som "søppel", begynte nå å organisere seg på tvers av flere byer og regioner, og skape en voksende bølge av solidaritet som ikke bare utfordret de lokale maktstrukturene, men også de nasjonale normene for hvordan arbeidsmarkedet og immigrantarbeidere ble sett på.

Slike nettverksdannelser bidro til at arbeidernes kamp for deres rettigheter kunne vokse fra små lokale initiativ til en bredere nasjonal bevegelse. Dette understreker hvordan solidaritet og felles handling på tvers av geografiske grenser kan ha stor politisk effekt. Det er en påminnelse om at marginalisering ikke bare kan motarbeides gjennom individuelle anstrengelser, men også gjennom kollektiv handling og samarbeid på tvers av nasjonale og regionale grenser.

Hvordan og hvorfor mislyktes den amerikanske immigrasjonsreformen under Obama-administrasjonen?

RIFA, koalisjonen som sto bak den brede mobiliseringen for immigrasjonsrettigheter, representerte en av de mest sofistikerte sosiale bevegelsene i sin tid. Den klarte å samle hundrevis av organisasjoner og tusenvis av aktivister i en felles kampanje, og bygde et rammeverk for å spre normer, diskurser og strategier til aktører over hele landet. Det som begynte som en lovgivningskampanje, utviklet seg gradvis til en sosial bevegelse med bredere samfunnspåvirkning.

Senere, i desember 2012, oppstod Alliance for Citizenship (A4C) som en videreføring av RIFA, med samme mål om å få vedtatt en omfattende reform med en tydelig vei til statsborgerskap. A4C skilte seg imidlertid fra forgjengeren ved en mer sentralisert ledelsesstruktur, der et mindre antall organisasjoner, hovedsakelig basert i Washington DC, kontrollerte mobiliseringen. Selv om antallet tilknyttede organisasjoner økte noe, var makten konsentrert og drevet av en kjerne av profesjonelle konsulenter og lobbyister med begrenset erfaring fra grasrotorganisering. Denne utviklingen markerte en tydelig profesjonalisering og sentralisering av bevegelsen.

En viktig nyvinning i A4C var satsingen på det de kalte «ikke-tradisjonelle allierte» – konservative grupper som USAs Handelskammer, evangeliske kirkesamfunn og organisasjoner innen politi og sheriff-vesen. Dette arbeidet, ledet av National Immigration Forum (NIF) gjennom kampanjen «Bibles, Badges, and Business» (BBB), hadde stor suksess med å mobilisere disse gruppene til støtte for reform, noe som ga en bredere politisk legitimitet og beskyttelse for reformtilhengere blant konservative ledere.

Finansielt var A4C sterkt støttet av store stiftelser som Atlantic Foundation og Open Society, med et budsjett på titalls millioner dollar, samt betydelige ressurser fra fagforeninger som SEIU. Likevel uttrykte noen filantroper bekymring for A4Cs høye utgifter og usikre fremtidige inntekter. Dette illustrerer en iboende spenning i moderne sosial bevegelsesarbeid mellom behovet for profesjonell organisering og utfordringen med bærekraftig finansiering.

Det er viktig å forstå at denne kampen ikke bare var en juridisk eller politisk prosess, men også en kompleks sammensmelting av sosiale bevegelser, profesjonell politikk og strategiske allianser. Forståelsen av hvordan frykt, institusjonelle strukturer og profesjonalisering former bevegelsers dynamikk, er avgjørende for å analysere hvorfor en tilsynelatende sterk koalisjon som A4C ikke klarte å sikre varig reform.

Den strategiske bruken av ikke-tradisjonelle allierte viste hvordan bevegelser kan utvide sitt handlingsrom ved å bygge bro over ideologiske skiller. Samtidig illustrerer A4Cs erfaring hvordan sentralisering og profesjonalisering kan bidra til både effektivitet og distanse fra grasrota. Slike balanser er vanskelige å oppnå, og kan ha stor innvirkning på resultatene.

Hvordan Finansiering Skaper Sosiale Hierarkier i Immigrantbevegelsen

I løpet av årene har den økonomiske støtten til organisasjoner som jobber for immigranters rettigheter utviklet seg til et system der store forskjeller i ressurser og innflytelse har skapt et slags sosialt hierarki. Dette systemet, som først og fremst er preget av organisasjonenes beliggenhet og fokusområder, har hatt en enorm innvirkning på hvordan bevegelsen har blitt drevet frem, samt hvordan ressursene har blitt fordelt.

Etter hvert som midlene ble fordelt, ble det tydelig at de større organisasjonene, med sitt nærvær i hovedstaden og deres gode forbindelser til velstående finansieringskilder, hadde en langt mer stabil inntektsstrøm. De kunne skape en profesjonell struktur som tiltrakk seg flere midler, bygge infrastruktur og gjennomføre dyre kampanjer. Til sammenligning fikk de som fokuserte på håndhevelsesreform, og som ofte hadde et mindre apparat, betydelig mindre støtte. Selv om deres arbeid ble ansett som viktig, ble de ofte plassert i en "niche"-kategori, og hadde ikke de samme økonomiske ressursene til å konkurrere på samme nivå som de som fokuserte på den brede reformen.

I bunnen av hierarkiet fantes de små, lokale organisasjonene som for eksempel Tonatierra i Arizona, som i stor grad var avhengige av små tilskudd fra et begrenset antall kilder. Denne avhengigheten førte til en konstant økonomisk usikkerhet, hvor tap av ett enkelt tilskudd kunne sende organisasjonen ut i krise. Mange av disse organisasjonene hadde ikke ressurser til å betale sine ansatte profesjonelle lønninger, og de var ofte avhengige av frivillige eller lavtlønte ansatte som brant for saken, men som etter hvert ble utbrent på grunn av de lave ressursene. Dette satte en demper på evnen til å ansette kvalifisert personale, og organisasjonene ble ofte låst i et system av økonomisk knapphet og kontinuerlig usikkerhet.

Det er viktig å merke seg at denne økonomiske strukturen ikke bare påvirker organisasjonenes evne til å operere, men også skaper en sosial distanse mellom de som jobber i bevegelsen og de som de søker å representere. I mange tilfeller var lederne i de store organisasjonene godt utdannede, ofte fra middelklassen, mens de som jobbet i de lokale organisasjonene kom fra lavere økonomiske bakgrunner. Denne sosiale avstanden mellom ansatte og målgruppen bidro til å skape en hierarkisk struktur i bevegelsen, der de som allerede hadde tilgang til makt og ressurser fikk mer innflytelse.

De større, mer etablerte organisasjonene, med sine stabiliserte økonomiske baser, hadde derfor et klart fortrinn i konkurransen om midler. De kunne bruke sine forbindelser til å sikre mer finansiering, mens de mindre organisasjonene, med sine begrensede ressurser, ble tvunget til å konkurrere om en mindre andel av midlene. Dette økonomiske skillet bidro til å forsterke en slags sosial og organisatorisk stratifikasjon innenfor immigrantbevegelsen.

Det er essensielt å forstå at den økonomiske støtteordningen har spilt en avgjørende rolle i utformingen av strategiene og målene til organisasjonene. De organisasjonene som kunne sikre seg tilstrekkelige midler, fikk muligheten til å utvikle langtidsplaner og investere i å bygge opp organisatorisk kapasitet. Dette gjorde at de kunne sette agendaen for bevegelsen, med et fokus på omfattende innvandringsreform som den dominerende saken. På den andre siden ble de som ikke hadde samme tilgang til ressurser, mer marginalisert, og deres arbeid fikk ofte mindre oppmerksomhet.

I lys av dette er det viktig å vurdere hvordan finansieringsstrukturen i stor grad har formet bevegelsens utvikling. De økonomiske skjevhetene har bidratt til å opprettholde en klasseinndeling som ikke bare påvirker de organisatoriske nivåene, men også bevegelsens overordnede strategiske prioriteringer. Det er et system som favoriserer de store, etablerte aktørene, mens de små og lokale organisasjonene, som ofte har dypere røtter i immigrantmiljøene, sliter med å finne sin plass i en stadig mer konkurransepreget finansieringsarena.

Hvordan motstandsbevegelser utvikler seg i møte med statens makt

I løpet av Donald Trumps presidentperiode har immigrasjonsrettighetsbevegelsen blitt utfordret på flere måter. En viktig utfordring har vært mangelen på enhet blant de mange organisasjonene og gruppene som utgjør bevegelsen. I stedet for å enes om felles mål og strategier, har ulike fraksjoner kjempet for sine egne saker, noe som har svekket bevegelsens evne til å skape et konsekvent rammeverk som framstiller deres sak som verdig. Noen deler av bevegelsen ser på immigrantene som lovlydige amerikanere på vent, mens andre krever en fullstendig avskaffelse av Immigration and Customs Enforcement (ICE). I tillegg har bevegelsen hatt problemer med å koble seg til andre deler av den bredere motstanden mot Trump-administrasjonen, og aktivistene har ofte blitt utmattet. Dette har ført til en svekkelse av både antallet støttespillere og den kollektive forpliktelsen til bevegelsen.

I et historisk perspektiv har statens forsøk på å kontrollere grensene alltid vært et svar på de utfordringene som følger med globalisering og migrasjon. På 1990-tallet, da innvandringen til USA økte, ble mange lokale myndigheter og politiske grupper aktive i å iverksette tiltak som skulle hindre at immigranter fikk tilgang til arbeidsmarkedet og offentlige tjenester. Dette ble blant annet gjort ved å pålegge arbeidsgivere, utleiere og lokalsamfunnsmedlemmer å verifisere innvandreres status. Dette skapte en massiv lokal overvåkning av immigrantbefolkningen, og mange følte at ansvaret for å utvise og deportere migranter lå på deres skuldre.

For mange kan en slik motstand se ut som et tegn på bevegelsens svakhet, men faktisk er det et uttrykk for dens dynamikk. De små opprørene som oppstår i forskjellige deler av landet gir opphav til nye former for sosial mobilisering og kan bidra til gjenoppbyggingen av en mer samlet og målrettet bevegelse. På samme måte som tidlige dagarbeiderkonflikter i USA på 1990-tallet førte til fremveksten av immigrasjonsrettighetsbevegelsen, vil det være de lokale opprørene som skal drive bevegelsen videre i fremtiden. Hver lokal konflikt, hvert sammenbrudd i forhandlinger, hver brist i den nasjonale politikken kan være en ny gnist som tennes for videre organisering.

Det er viktig å forstå at motstanden som oppstår i disse kampene ikke bare er en reaktiv respons på undertrykkelse, men også en proaktiv skaping av nye former for sosial bevissthet og politisk mobilisering. Motstanden er en måte å omforme de statlige kategoriene som definerer hvem som er verdig til å bo i landet, og samtidig bygge et fellesskap rundt den felles kampen for rettferdighet og likhet. Dette er ikke bare et spørsmål om å beskytte immigranter, men også om å utfordre de underliggende strukturene som bestemmer hvem som får være en del av nasjonen, og hvilke rettigheter de har.

Hva er nasjonalitetens rolle i forhold til innvandringsrettigheter?

Lengre på spekteret finner vi liberal nasjonalisme, som er mer ekspansiv enn etnonasjonalisme, men fortsatt opprettholder grensenes og nasjonal identitets ukrenkelighet. Liberal nasjonalisme hevder at en godt avgrenset nasjon med en sterk nasjonal identitet forblir en forutsetning for et solidarisk, egalitært og demokratisk politisk fellesskap. Som Damian Tambini forklarer, "uten nasjonen som legemliggjørelse av det offentlige gode, og uten en gjenkjennbar identitet, sivil kultur eller prosjekt, er statsborgerskap umulig." Mens liberal nasjonalisme opprettholder grensenes og identitetens ukrenkelighet, argumenterer den for at dette er en nasjon for innvandrere, åpen for noen, men ikke alle. Flere egenskaper gjør at enkelte innvandrere fortjener fullt medlemskap, inkludert kulturell assimilering, forankring og økonomisk bidrag. Uregelmessige innvandrere med disse egenskapene anses som de facto amerikanere som fortjener en vei til å bli de jure amerikanere.

Gjennom store deler av det siste halvåret har denne spesifikke framstillingen av statsborgerskap hatt betydelig tverrpolitisk støtte. Først med den økende dominansen av etnonasjonalisme i det republikanske partiet, ble liberal nasjonalisme reservert for det demokratiske partiet.

På tross av sin inklusivitet anerkjenner territorial personlighet fortsatt viktigheten av grenser og nasjonal identitet. Grenser betraktes som en nødvendig tilstand for et solidarisk og demokratisk politisk fellesskap. Bosniak karakteriserer denne oppfatningen som "avgrensning styrer ved fellesskapets kanter, mens inklusivitet råder innenfor." Staten, i henhold til denne framstillingen, bør sikre like beskyttelse for alle som oppholder seg på dens territorium, samtidig som den håndhever grenser for å holde uønskede mennesker ute. Disse to prinsippene, like rettigheter for de som er innenfor og opprettholdelsen av ekskluderende grenser, presenterer viktige og uløselige motsetninger. På samme måte som liberal nasjonalisme, anerkjenner territorial personlighet grensenes sentrale betydning. Men i motsetning til liberal nasjonalisme, avviser den statusdistinksjoner basert på tilknytning og hevder likheten av alle mennesker som oppholder seg på et nasjonalt territorium.

Endtext