Hvordan kan ikke-menneskelige aktanter inkluderes i politisk teori og praksis?

Tradisjonell politisk teori har i stor grad utelatt ikke-menneskelige aktører fra det politiske fellesskapet, noe som har resultert i en systematisk ignorering av økosystemers og andre livsformers egenverdi, agens og rettigheter. Den rådende politisk-juridiske forståelsen reduserer naturen til eiendom, tilgjengelig for utnyttelse av stat og kapital, samtidig som dens egne livsveier og interesser blir usynliggjort. Internasjonal sedvanerett, som doktrinen om permanent suverenitet over naturressurser, gir stater retten til å disponere over naturens rikdommer med svak beskyttelse av biologisk mangfold, noe som sementerer denne antropocentriske tilnærmingen.

I møte med dette framhever nyere politiske teorier viktigheten av å anerkjenne ikke-menneskelige aktanter som politiske subjekter med egen agens, ikke bare som objekter for menneskelig kontroll. Denne tankegangen går utover tradisjonelle krav om språkbruk eller bevissthet som forutsetninger for politisk inkludering. Det handler om å erkjenne den materielle tilstedeværelsen, vitaliteten og kraften til biosfæren og jordens økosystemer, som i seg selv stiller krav til politikkens omfang og utforming.

Det er nødvendig å bevege seg bort fra dualismen mellom menneske og natur, som har vært grunnleggende i vestlig filosofi og økonomi, hvor naturen betraktes som passiv ressurs. En posthumanistisk politikk vil ikke bare representere ikke-menneskelige vesener, men etablere en politikk basert på flyt, sansning og affirmasjon av liv i alle dets former. Det handler om en ny, livsbejaende politikk som ikke motsetter menneskelig utnyttelse mot ikke-menneskelig blomstring, men søker felles verdener av interspesifikk sameksistens og velvære.

Historisk sett har ekskluderingen av dyr og natur fra det politiske vært begrunnet med menneskets unike rasjonalitet, språkbruk og moralske personlighet. Denne oppfatningen stammer fra antikkens filosofi, som hos Aristoteles, som hevdet at mennesket er «det politiske dyret» på grunn av evnen til tale. Dette skiller mennesket fra dyr, som ikke sies å ha evne til moralsk vurdering og rettferdighet. Denne forestillingen har gitt legitimitet til dominans og utnyttelse av naturen, særlig under kapitalismen.

Å utfordre denne tradisjonelle avgrensningen innebærer en radikal omdefinering av politisk fellesskap, hvor ikke-menneskelige liv gis en plass med likeverdig, om ikke prioritet. Det krever også en omvurdering av politiske institusjoner, slik at de ikke bare representerer menneskelige interesser, men også jordens og biosfærens dynamikk og krav. En slik omstilling innebærer et brudd med den antropocentriske metafysikken som fremmedgjør mennesket fra naturen, og som har drevet den økologiske krisen vi nå står overfor i Antropocen.

Det er viktig å forstå at inkludering av ikke-menneskelige aktanter ikke bare er et spørsmål om juridiske rettigheter eller representasjon innen eksisterende statssystemer. Det handler om en transformasjon av selve politikkens natur og mål, fra dominans og kontroll til omsorg, samarbeid og gjensidig anerkjennelse. Kommunikasjon og lytting til ikke-menneskelige aktører må foregå på tvers av tradisjonelle grenser – mellom arter, stater og økosystemer – i en praksis som anerkjenner den dype sammenvevingen av liv på planeten.

Den økologiske krisen viser at menneskets handlinger er uløselig knyttet til jordens systemer. Å løse denne krisen krever en politikk som går utover representasjon i dagens liberale demokrati og åpner for en ny type økologisk demokrati – en politikk av tilstedeværelse, flyt og interaksjon med hele biosfæren. Dette innebærer en radikal revurdering av hvordan vi forstår politisk ansvar, suverenitet og fellesskap i møte med ikke-menneskelig livs egenverd og agens.

Kan vi skape en økologisk demokrati som rommer dyrenes suverenitet?

Diskusjonene rundt dyresuverenitet og økologisk demokrati utfordrer tradisjonelle ideer om statens suverenitet, grenseoverskridende politiske systemer og våre relasjoner til naturen. I lys av den økologiske krisen står vi overfor spørsmål som krever at vi tenker på tvers av menneskeskapte politiske grenser, og vurderer hvordan vi kan tilpasse statens autoritet for å romme både menneskelige og ikke-menneskelige livsformer.

Det har blitt foreslått at suvereniteten bør endres på måter som anerkjenner de overlappende og mobile karakterene til samfunn og territorier, i stedet for å fornekte eller undertrykke dem. Dette innebærer å forlate ideen om at suverenitet nødvendigvis må være univok og absolutt. Selv om det på overflaten virker som en mulighet for å utvide rettighetene til ikke-menneskelige arter, blir vi etterlatt med spørsmål om hvordan slike overlappende suvereniteter ville fungere i praksis. Vil de svekke statens suverenitet over naturen, eller skape et anspent system av sameksistens der dyrenes rettigheter blir satt opp mot menneskers?

En radikal forståelse av dyresuverenitet innebærer ikke bare anerkjennelse av dyrenes rettigheter, men også deres habitat som en uforstyrrelig enhet for deres blomstring. Dette krever at vi utvider våre tanker om suverenitet og rettigheter til å inkludere et mer holistisk syn på planetens økosystemer. Et slikt perspektiv utfordrer oss til å forstå ansvaret vi som mennesker har i å påvirke dyreliv, habitater og økosystemer på både lokal og global skala. De økologiske konsekvensene av våre handlinger strekker seg langt utover statens grenser og påvirker jordens systemer på et geologisk tidsperspektiv.

Mange av de eksisterende visjonene for økologisk demokrati, selv om de fremmer ideen om ikke-menneskelig agentur og rettigheter, lider under et snevert fokus på nasjonalstatens rolle. Donaldson og Kymlicka tar for seg de kategoriene som bestemmer hvem som inkluderes i det sosiale kontrakt, men de gjeninnfører den suverene staten som et grunnleggende ontologisk prinsipp, uten å utfordre hvordan staten selv støtter internasjonale systemer som fremmer økologisk ødeleggelser. Denne tilnærmingen ser på suverenitet som noe som kan deles opp eller justeres, men den unnlater å vurdere hvordan suverenitet kan operere på et transnasjonalt nivå, som tvinger oss til å se på globale utfordringer som de vi står overfor i dag.

Den økologiske krisen gjør det nødvendig å revurdere vårt syn på suverenitet og tilpasse de politiske systemene våre til den virkelige kompleksiteten i naturen og dyrelivets interesser. Dette betyr at vi ikke bare må revidere hvordan rettigheter tildeles innenfor den menneskelige sfæren, men også hvordan vi kan anerkjenne og handle på vegne av ikke-menneskelige liv. En økologisk demokrati bør derfor ikke kun operere innenfor nasjonale eller statlige grenser, men også søke løsninger som kan overskride disse grensene og omfatte hele planeten.

I lys av dette, er det klart at en virkelig økologisk demokrati må inkludere et radikalt syn på både menneskelig og ikke-menneskelig agentur, som ikke bare respekterer, men aktivt engasjerer de livsformene vi deler planeten med. Dyrene har ikke ventet på menneskelig politikk for å organisere sine liv, men deres interaksjon med menneskelige samfunn har utviklet seg til et felles læringsområde, som kan tolkes som en form for "aktiv dyrepolitikk" i bevaring av natur og økosystemer.

Det er viktig å innse at ikke-menneskelige livsformer ikke er passive aktører, og at deres rett til liv og blomstring krever en fundamental endring i hvordan vi tenker om rettigheter og ansvar på tvers av arter og territorier. Den økologiske utfordringen er en utfordring for oss alle, og løsningen ligger ikke i å påtvinge våre egne politiske systemer på naturen, men i å anerkjenne og utvikle nye former for samarbeidsmodeller som ikke begrenser seg til menneskelige interesser alene.