Hvordan valgene 2018 ble påvirket av Trumps politiske stil og GOPs strategier

I løpet av de siste årene har meningsmålinger utviklet seg fra å være basert på enkeltstående undersøkelser til mer avanserte metoder som kombinerer flere målinger for å forutsi valgresulter. Dette gir et mer nyansert bilde av valgsituasjonen, og modeller som er laget for å sammenstille strukturelle og kvantitative data har blitt vanligere. En fjerde tilnærming går et steg videre ved å ikke standardisere dataene, men heller vurdere all relevant informasjon, inkludert både kvalitative og kvantitative elementer. Denne metoden gir særlig innsikt i resultatene fra distriktene NY-19, NY-22 og NY-24 i 2018, der mange faktorer, fra kandidatenes popularitet til den politiske situasjonen, spilte en betydelig rolle.

For mange av de republikanske kandidatene, som de lite erfarne John Faso og Claudia Tenney, var 2018 et vanskelig valg. Begge hadde dårlige favorittundersøkelser og led i et nasjonalt klima preget av stor misnøye med presidenten, Donald Trump. Til tross for at Tenney hadde et nesten 27 000 stemmer større registrert støtte blant republikanerne i sitt distrikt, og Faso med en stemmeunderskudd på 14 000 stemmer i forhold til demokrater, ble resultatene i disse valgene påvirket av flere eksterne faktorer enn bare de registrerte stemmene.

En viktig faktor i de nasjonale valgene er fenomenet som kalles referendums-teori, som hevder at presidentens popularitet vil falle etter den første "honeymoon"-perioden. Siden 1946 har partiet til presidenten i gjennomsnitt tapt 25 seter i Representantenes hus under mellomvalgene. Spesielt for presidenter med lav popularitet – under 50 prosent – har tapene vært mer markante. Trumps approval rating på 41,8 prosent før 2018-valget førte til at republikanerne tapte 40 seter, som er et litt større tap enn gjennomsnittet for en upopulær president.

Trump var en spesiell figur i 2018, ikke bare på grunn av sin lave popularitet, men også på grunn av sin polariserende politiske stil. Trump kastet seg aktivt inn i valgkampen, og ledet mer enn 30 valgkamprallier, et antall som overgikk både Barack Obama og George W. Bush sine valgkampinnsatser. Han tok en sterkt politisk linje i sin retorikk, og hans kommentarer ble ofte kritiske, ikke bare mot demokrater, men mot personer innen sitt eget parti som han anså som svake eller ikke lojale.

Et sentralt spørsmål for mange republikanske kandidater i 2018 var hvordan de skulle forholde seg til Trump. Claudia Tenney i NY-22 er et eksempel på en kandidat som tilpasset sin kampanje fullt ut til Trumps stil og agenda. Hun forsøkte å utvide sitt velgergrunnlag ved å styrke sin støtte blant de mest konservative velgerne, heller enn å forsøke å finne en moderat posisjon. Hun kjempet for gjenvalg ved å hyppig omfavne Trump, og arrangerte flere besøk av Trumps administrasjon til sitt distrikt. Dette omfattet Ivanka Trump, Linda McMahon, og Sonny Perdue, som alle talte til grupper som lokale forretningsfolk og bønder.

Trumps tilstedeværelse i valgkampen ble dog ikke uten problemer. Selv om hans støtte blant sine egne var sterk, var det mange som følte at hans polariserende retorikk skadet de republikanske kandidatene, spesielt i mer usikre distrikter. Dette ble ytterligere forsterket av den politiske situasjonen der Trump stadig var under etterforskning, noe som førte til at flere demokratiske velgere mobiliserte seg ut av motstand mot presidenten, heller enn støtte for sitt eget parti.

For republikanerne i 2018, ble det en balansegang å være tilstrekkelig tilknyttet Trump for å vinne støtte blant hans tilhengere, samtidig som de måtte være forsiktige med å ikke alienere mer moderate velgere. Dette dilemmaet var til stede for mange republikanske kandidater som visste at de måtte håndtere Trumps polariserende tilstedeværelse i valgkampen, samtidig som de ønsket å vinne over dem som var kritiske til presidenten.

Den største lærdommen fra valget 2018 er at valgsystemet og politiske resultater i USA i økende grad er påvirket av personlige forhold og karakterer, snarere enn bare strukturelle eller ideologiske faktorer. De politiske klimaene skapt av ledere som Trump er eksempler på hvordan valg utfolder seg langt fra de tradisjonelle forventningene knyttet til velgerregistrering og partipolitikk.

Endtext

Hvordan valget i 2018 reflekterte politisk polarisering i USA og dens innvirkning på valgresultater

Valget i 2018 i USA ble et betydningsfullt vendepunkt, hvor både de nasjonale politiske linjene og spesifikke valgkretsers resultater viste tydelige tegn på økt politisk polarisering. Denne polariseringen har ikke bare vært et kjennetegn for president Donald Trumps tid i embetet, men også en refleksjon av hvordan velgernes beslutninger i økende grad blir diktert av partipolitisk identifikasjon fremfor politiske plattformer eller enkeltsaker. Dette valget, og de påfølgende resultatene, gir verdifull innsikt i hva som skjer når ideologi blir et viktigere styringsverktøy enn politiske løsninger.

I flere distrikter, som NY-22, var valget preget av intense konflikter som ikke nødvendigvis dreide seg om politikkens substans, men om hvilken politisk "side" man stod på. I denne konteksten kan man betrakte valget som et mikrokosmos av den nasjonale konflikten, hvor Anthony Brindisi overvant Claudia Tenney i et langvarig og tett løp. Her kan man se at valgkampene ble mer preget av ideologiske og partipolitiske symboler enn av konkrete politiske programmer. Brindisis seier i NY-22 var et resultat av en sammensatt politisk dynamikk, hvor både Trump-lojalistene og motstanderne spilte en viktig rolle i velgernes avgjørelser.

I tillegg til den ideologiske kampen, så valgene i 2018 også en fornyet diskusjon om politisk polarisering og hvordan den påvirker demokratiske prosesser. Valgresultatene reflekterte i stor grad et politisk klima hvor det er vanskeligere å finne felles grunn, noe som gjør det vanskelig for velgerne å navigere mellom alternativer som strekker seg over et spektrum av ekstremt polarisert politisk landskap. I noen tilfeller førte dette til at flere valgdistrikter ble definert som enten «blå» (demokratiske) eller «røde» (republikanske), og at kompromissløsninger i valgkampene ble vanskeligere å oppnå. Forståelsen av denne utviklingen er avgjørende, ettersom det har bredere konsekvenser for politiske beslutningsprosesser og nasjonal politikk på sikt.

Men det som ofte blir oversett i analyser av valget, er hvordan disse hendelsene også gir et innblikk i velgernes endrede preferanser og hvordan de bruker sine stemmer som uttrykk for identitet. I det moderne amerikanske valgsystemet er det ikke bare ideologiske posisjoner som er viktige; velgerne stemmer også ut fra hvem de føler representerer deres verdier og deres oppfatning av nasjonal fremtid. Dette kan føre til at velgere som en gang var mer villige til å krysse partiskiltene, i dag holder seg mer til sitt eget partis identitet, uavhengig av politiske saker eller personlige erfaringer.

For den nysgjerrige leser som ønsker å forstå dypere hva som skjer i et polarisert valgsystem, er det viktig å vurdere hvordan flere faktorer påvirker velgernes valg, som de økonomiske forholdene, kulturelle spenninger og medienes rolle i å forme politiske narrativer. Ettersom vi ser en stadig økende bevissthet om hvordan medier og sosiale plattformer former politisk engasjement, er det også viktig å forstå hvordan informasjonsbobler og desinformasjon kan forsterke eksisterende skillelinjer.

Som et tillegg til disse betraktningene er det avgjørende å påpeke at mens partipolitisk lojalitet har blitt en viktig faktor i amerikansk valgpolitikk, forblir forståelsen av de konkrete politiske beslutningene i kjølvannet av valgresultatene sentral for å forstå hvordan landets fremtidige politiske landskap kan utvikle seg. Hva som skjer etter valget, hvilke reformer som blir foreslått, og hvordan politiske figurer som Brindisi og Tenney tilpasser seg den nye politiske virkeligheten, vil ha direkte konsekvenser for nasjonal politikk og hvordan amerikanere engasjerer seg i fremtidige valg.

Hvordan negative angrep og media påvirker valgkampen

Annonsepolitikken til NRCC fokuserte på Delgado som en «svart rapper», og dette ble brukt for å skape et skille mellom hans identitet og de tradisjonelle velgerne i NY-19, som til stor grad er hvite. Den største utfordringen for Delgado var ikke nødvendigvis anklagene selv, men at han måtte bruke betydelig tid på å forsvare en del av sitt tidligere liv som han ikke ønsket å gjøre til en del av sin politiske plattform. Dette ga motstanderen, John Faso, en mulighet til å fremstå som den «mer moderate» kandidaten. Men samtidig, påpekte flere analytikere, ble Faso selv trukket inn i en uheldig situasjon, ettersom han måtte svare på spørsmål om den rasistiske tonen i sine egne støttespillere.

På samme måte som i NY-19, var også NY-22 et fokuspunkt for kritikk av mediene, spesielt fra Claudia Tenney, en republikansk kandidat. Tenney anklaget den lokale avisen Observer Dispatch for å ha fjernet historier som ikke fremstilte hennes motstander, Anthony Brindisi, på en positiv måte. Dette førte til en langvarig konflikt med pressen, hvor Tenney ikke bare angrep spesifikke artikler, men også satte spørsmålstegn ved medienes rolle generelt. Hennes angrep på pressen kan ses som en videreføring av Donald Trumps mediekritikk, som har blitt en viktig del av den republikanske strategien de siste årene.

Tenney selv fremstilte medier som et «destruktivt» element i samfunnet og hevdet at den tradisjonelle pressen ikke oppfylte sin rolle som en «vaktbikkje». I denne sammenhengen bruker Tenney en populistisk retorikk for å appellere til misnøye blant sine velgere, spesielt de som føler at mainstream media ikke representerer deres interesser. Det er imidlertid et risikoelement i denne strategien, da moderate republikanere og uavhengige velgere, som har en mer positiv holdning til media, kan bli alienert.

En annen vanlig taktikk i valgkampene har vært å angripe kandidatenes familiebakgrunn. Claudia Tenney gikk så langt som å kritisere Brindisis far, en advokat med kontroversielle klienter, og knyttet dette til en generell diskreditering av Brindisi som kandidat. Ved å fremheve en kontroversiell fortid, forsøkte Tenney å underminere Brindisis troverdighet, til tross for at han ikke nødvendigvis delte synspunktene eller handlingene til sin far. Dette viste hvordan personangrep kan brukes for å skape mistillit, ikke bare mot kandidaten, men også mot deres familiemedlemmer og deres bakgrunn.

Slike taktikker kan få velgerne til å vurdere kandidatens personlige liv og verdier, men de kan også føre til at kampanjens fokus glir bort fra viktige politiske spørsmål. Det er et av de sentrale dilemmaene i moderne valgkampanje. Mens det kan virke som om angrepene på motstanderens personlige liv kan ha en umiddelbar effekt på velgerne, har de også potensialet til å undergrave den politiske samtalen, og dermed få velgerne til å glemme hva som egentlig er viktig for fremtiden deres.

Det er viktig å forstå at både de som angriper og de som blir angrepet ofte ser på slike taktikker som nødvendige i en politisk kamp. Men for velgerne er det også viktig å være klar over at disse negative angrepene sjelden gir et klart bilde av kandidatens politiske plattform eller deres evne til å lede. I stedet for å tillate negative angrep å dominere valgdebatten, bør velgerne vurdere hva kandidatene faktisk står for og hvordan deres politikk vil påvirke samfunnet på lang sikt.

Endtext