Hvordan kan transdisiplinaritet og heterogenitet styrke globale miljøforvaltningsinitiativer?

I en verden preget av økende kompleksitet og global usikkerhet, er det å anerkjenne mangfoldet av kunnskapsparadigmer og deres verdier en nødvendighet for å forstå og håndtere de største utfordringene vi står overfor, spesielt innenfor miljøforvaltning og bevaring av biodiversitet. En viktig dimensjon i dette arbeidet er hvordan ulike epistemologier og kunnskapssystemer kan bidra til å transformere vår forståelse av menneskets forhold til naturen. Nicolescu (2010) peker på viktigheten av transdisiplinaritet – et samarbeid på tvers av fag og paradigmer – for å skape en mer helhetlig tilnærming til komplekse problemer som biodiversitet og menneskets relasjon til naturen.

En sentral utfordring i dagens globale miljøforvaltning er behovet for å utvikle et rammeverk som kan romme og integrere ulike kunnskapssystemer. IPBES (Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services) har vært et viktig initiativ for å fremme dette, men for å lykkes fullt ut, må det bygges et "delingsrom" der ulike paradigmer kan bli kritisk vurdert og transcenderes. Nicolescu (2010) understreker at ingen paradigme er "sant" i den forstand at det kan gi en fullstendig forståelse av virkeligheten. Hvert paradigme representerer bare en del av helheten, og derfor må vi være åpne for å transcendere disse begrensningene for å oppnå en mer integrert og mangfoldig forståelse.

En av de største utfordringene for det globale miljøstyringsarbeidet i dag er det såkalte "business-as-usual"-paradigmet, som fortsetter å dominere til tross for advarsler om at de nåværende strategiene ikke er tilstrekkelige for å møte de store miljøutfordringene. Den globale vurderingen av biodiversitet fra IPBES i 2019 påpekte at de eksisterende målene for naturbevaring ikke kunne oppnås med de nåværende tilnærmingene. Det er nødvendig med transformative endringer i både økonomiske, teknologiske og sosiale faktorer for å sikre at naturen kan bevares og bærekraftig brukes til fremtidige generasjoner.

Denne transformasjonen kan ikke skje uten en dypere forståelse av de epistemologiske og ontologiske barrierene som hindrer effektive endringer. Spesielt er det nødvendig å utfordre de etablerte ideene om menneskets adskillelse fra naturen, som fortsatt dominerer vår forståelse av forholdet mellom mennesker og andre livsformer. Denne adskillelsen er en sentral komponent i det reduksjonistiske verdensbildet som preger vårt økonomiske og sosiale system, og som ofte ignorerer de ulike kunnskapssystemene og verdiene som finnes blant urfolk og marginaliserte grupper.

For å virkelig oppnå en bærekraftig fremtid, er det viktig å anerkjenne at ingen enkelt kunnskapssystem har en fullstendig forståelse av naturen eller menneskets plass i den. Vi må åpne for en pluralistisk tilnærming der ulike epistemologier kan møtes, deles og utfordres på en respektfull måte. Dette krever en høy grad av refleksivitet og bevissthet om de begrensningene som finnes i våre egne synspunkter. Som Meadows (1999) påpekte, er det viktig å ikke være forbundet med noe bestemt paradigme, men å forbli fleksibel og å innse at ingen paradigm er absolutt sann.

Transformasjonen som er nødvendig for å møte de globale miljøutfordringene må derfor ikke bare være teknologisk eller økonomisk. Den må også være epistemologisk og ontologisk. Vi må omfavne mangfoldet av kunnskapssystemer og åpne for en ny måte å tenke på som transcenderer de tradisjonelle vitenskapelige og filosofiske modellene som har dominert vår forståelse av verden. Denne tilnærmingen kan hjelpe til med å styrke rammeverk som IPBES, og samtidig bidra til å fremme en mer integrert og helhetlig tilnærming til bærekraftig utvikling og naturbevaring.

Hvordan blir fjell globale og hva betyr det for lokal identitet og styring?

Globaliseringen av fjellområder kan forstås som en prosess av reterritorialisering, der regionalisering og til og med lokalisering intensiveres gjennom et globalt språk. Først løftes sosio-materielle prosesser opp til et globalt nivå, noe som bryter eksisterende lokale bånd. Men siden globaliseringen ikke kan opprettholdes rent globalt, vender den tilbake og får nye uttrykk i regionale, transnasjonale og lokale former. På denne måten formes fjell som globale fenomener.

Innholdet i denne reterritorialiseringen dreier seg ikke bare om geopolitikk og transnasjonale hensyn. Et viktig element er også en økt vektlegging av det hellige som grunnlag for fjellenes særlige status og koblingen til bærekraft. Det finnes flere initiativer som har som mål å bevare og kartlegge verdens hellige fjell og landskap, og de arbeider på tvers av ulike religioner. Det hellige forstås her som en verdi med religiøs eller spirituell karakter, ikke som en iboende egenskap ved landskapet, men noe som legges til av mennesker og deres tro. Edwin Bernbaum påpeker at fjellenes form og høyde mot himmelen gjør at de tiltrekker seg oppmerksomhet og inspirerer til forestillinger om en høyere eksistens, noe som gir fjellene en spesiell betydning for mange kulturer.

En innsnevring av perspektivet til det hellige fjellet alene risikerer å skjule de komplekse sammenhengene som gjør fjellet mulig som helhet. Begrepet hellige landskap søker derfor å forstå fjellområdet som en helhet, hvor flere religiøse verdier og sosio-økologiske prosesser veves sammen. Dette rammeverket er samtidig et uttrykk for hvordan sekulær styring prøver å gripe fatt i elementer den ikke kan kontrollere direkte, ved å innlemme religiøse praksiser i et felles verdiplan basert på liberal pluralisme.

Dette fører til at det sekulære ikke framstår som en stabil eller entydig kategori, men som noe som stadig endres i møte med ulike kulturelle og politiske grammatikker. I fjellstyringens kontekst betyr dette at bærekraft, levebrød, biokulturelt mangfold og hellige landskap integreres i en global, geografisk og økologisk tilnærming.

For å få en dypere forståelse av fjellenes globale posisjon og styring, er det derfor nødvendig å se både på de materielle og symbolske dimensjonene, på hvordan det globale griper inn i det lokale, og hvordan forestillinger om det hellige påvirker politiske og økologiske praksiser. Fjellene er ikke bare natur, men også arenaer for makt, tro og identitet i en stadig mer sammenvevd verden.

Hvordan defineres og anvendes begrepet "økologisk sivilisasjon" i kinesisk miljøpolitikk?

Begrepet bærer også en sterk symbolsk og kulturell betydning, hvor man søker å knytte moderne miljøvern til tradisjonelle kinesiske verdier og tenkning. Sentral her er prinsippet om tianrenheyi, eller harmoni mellom menneske og natur, som stammer fra konfuciansk filosofi og understreker nødvendigheten av at menneskelig aktivitet skjer innenfor økosystemenes tålegrenser. Dette filosofiske grunnlaget blir ytterligere forsterket gjennom referanser til klassiske tekster som Yi Ching og taoistiske ideer om Taoens lovmessigheter, som speiler en verdensforståelse der natur og menneskelig moral er dypt integrert. Økologisk sivilisasjon innebærer dermed en gjenopptakelse og nytolkning av religiøse og filosofiske tradisjoner som var nedtonet under Mao-perioden, og posisjonerer seg som en moderne sosialisme med kinesiske særtrekk.

Kritikere peker på at det kan være fundamentale motsetninger mellom økonomisk vekst og miljøvern, og at ønsket om fortsatt økonomisk ekspansjon kan gjøre økologisk sivilisasjon til lite mer enn retorikk. Det hevdes også at begrepet kan brukes til å styrke autoritært styresett, ved å vektlegge en harmonibetraktning som tilsier underkastelse for naturens lover og myndighetene, snarere enn aktiv medborgerskap og miljøaktivisme. Økologisk sivilisasjon kobles dessuten til et etnokulturelt nasjonalismeprosjekt, som kan undergrave en bredere samfunnsengasjement og muligheten for borgerlig kontroll med regjeringens miljøpolitikk.

Til tross for utfordringene har denne retorikken bidratt til betydelige fremskritt i Kinas miljøregulering, noe som har resultert i bedringer i luftkvalitet og karbonutslipp, samtidig som landet fortsatt er en voksende økonomi med relativt lav BNP per innbygger sammenlignet med vestlige land. Dette gir Kina en posisjon hvor landet kan spille en viktig rolle i den globale klimadebatten. Økologisk sivilisasjon fremhever viktigheten av å betrakte miljøspørsmål ikke isolert, men som integrert i en bredere kulturell, politisk og økonomisk kontekst som skiller seg fra vestlige modeller.

Fra et marxistisk ståsted kan det argumenteres at reelle miljøforbedringer må konfrontere det kapitalistiske produksjonssystemet som krever konstant vekst og utvinning av naturressurser. Kina har en spesiell plass i dette bildet, ettersom sosialistiske ideer fortsatt spiller en viktig rolle i nasjonal identitet, og landets ledere søker å bruke økologisk sivilisasjon til å markere en alternativ vei til vestlig kapitalisme, både innenriks og i den globale maktbalansen. Landets relativt ferske status som stormakt gjør at myndighetene ønsker å fremstå som en leder på miljøområdet, noe som også understreker begrepets symbolske verdi.

Det er derfor viktig å forstå at økologisk sivilisasjon ikke bare er et miljøpolitisk mål, men også en ideologisk og kulturell konstruksjon. Dens rolle i å forme både intern politikk og Kinas posisjon internasjonalt illustrerer hvor tett sammenvevd miljøspørsmål er med bredere samfunnsutvikling og maktspørsmål. For å kunne følge og forstå denne utviklingen, må leseren ha en bevissthet om de iboende spenningene mellom økonomisk vekst, politisk autoritet og miljømessig bærekraft, samt hvordan kulturelle forestillinger og ideologier kan påvirke implementeringen av miljøpolitikk i et autoritært system.

Hvordan påvirker Brexit forholdet mellom folk, politikk og ikke-menneskelige aktører?

Den radikale demokratiseringen av politikken, muliggjort gjennom sosiale medier, har samtidig ført til en dyp mistillit til ekspertise. Eksperter oppfattes nå ofte som bundet til særinteresser, som «eliten» eller «etablissementet». Den «radikaliserte» offentligheten responderer ikke på «fakta» om økonomiens fremtid, klimakrisen eller innvandring fordi disse fakta formidles av tradisjonelle politiske autoriteter som ikke lenger har folkets tillit. Dette skaper en krise i det som kalles Normalpolitikken, fordi den ikke klarer å oversette folks virkelige bekymringer – om jobbtrygghet, livskvalitet og identitet – til de «faktaene» politikere opererer med. Samtidig er det vanskelig for politikerne å forstå og formulere disse bekymringene som legitime politiske spørsmål.

Denne kommunikasjonssviktens røtter ligger blant annet i sosiale klasseforskjeller og i det individualistiske entreprenørielle selvbildet som dominerer samtiden. Slike former for selvforståelse krever materiell velstand og uttrykkes gjennom forbruk, hvor valgfrihet er begrenset til å velge innenfor et allerede definert tilbud. Ideologisk hviler dette på en ensidig vektlegging av individuelle rettigheter, mens ansvaret for fellesgoder – som luft, hav og økosystemer – blir tilsidesatt. Privat appropriasjon av fellesressurser, som utvinning av olje og forurensning, er derfor ikke bare miljøspørsmål, men også dypt politiske handlinger.

Brexit kan forstås som et forsøk på å gjøre folks bekymringer politisk synlige, men uten en fungerende oversettelse til Normalpolitikkens språk. «Ta tilbake kontrollen»-kampanjen forente flere misnøyemønstre – austerity, rasisme, euroskepsis, og mistillit til parlamentet – på en måte som ikke var forutsigbar for politikerne. Dermed utfordret folkeavstemningen grunnlaget for Normalpolitikkens legitimitet, som tradisjonelt har vært basert på at valgte representanter definerer hva som er viktig for alle.

Endelig ligger en grunnleggende misforståelse i hvordan Normalpolitikken betrakter EU som et rent politisk system som kan endres gjennom konvensjonelle virkemidler som lover, traktater og lobbyvirksomhet. I realiteten er forholdet mellom Storbritannia og EU preget av en kompleks sosial og økonomisk sammenveving – personlige relasjoner, tilgang til varer, arbeidsmobilitet og finansielle strømmer som skaper dyptgripende bånd. Brexit utfordrer denne sammenvevingen, men Normalpolitikkens forsøk på enkel tilbaketrekning overser den affektive og praktiske kompleksiteten i disse relasjonene.

Forståelsen av Brexit som en sammensetning av mange overlappende og kryssende faktorer – sosiale, politiske, økonomiske og økologiske – krever en ny tilnærming til politikk. Det handler ikke bare om å forstå folkeviljen eller politiske vedtak, men også om å anerkjenne hvordan både menneskelige og ikke-menneskelige aktører inngår i og påvirker politiske prosesser. I denne sammenhengen blir oversettelsen mellom folks bekymringer og politiske fakta avgjørende. Å navigere i disse komplekse sammensetningene betyr å utfordre gamle skillelinjer mellom politikk og økonomi, mennesker og ting, individuelt og kollektivt.

Viktigheten av å inkludere ikke-menneskelige aktører i politiske analyser kan ikke undervurderes. Klima, miljø og globale forsyningskjeder utgjør politiske realiteter som ikke kan forstås eller reguleres isolert fra hverandre. På samme måte må man erkjenne at folkelig engasjement ofte uttrykkes gjennom komplekse og noen ganger motstridende forsamlinger av interesser og følelser som ikke lar seg forenkle til entydige politiske budskap. For å møte utfordringene i en post-Brexit verden, og i samtiden generelt, er det nødvendig å bevege seg bort fra forestillingen om Normalpolitikken som det eneste gyldige rom for politisk handling, og heller omfavne en mer mangfoldig og dynamisk forståelse av politisk liv.