Hvordan målrettet feilinformasjon påvirker dagens nyhetsmiljø

Kate Starbird, en forsker på området, fant at "alternative" nyhetsnettsteder, assosiert med ekstreme partisanske orienteringer, i langt større grad er tilbøyelige til å fremme konspirasjonsteorier knyttet til masseskytinger. Dette peker på et vesentlig aspekt av dagens nyhetsøkosystem, hvor økt informasjon ikke nødvendigvis betyr mer sannhet. I lys av doktrinen om "mot-tale", der mer tale hevdes å være et middel mot feilinformasjon, er det viktig å forstå at dagens nyhetsrom ofte overøses av falsk tale.

Et sentralt eksempel på dette er hvordan den amerikanske presidentkampanjen i 2016 benyttet seg av Cambridge Analytica, et konsulentfirma som analyserte store mengder sosiale medier-data for å bygge detaljerte profiler av velgerne. Disse profilene ble brukt til å levere mikro-målrettede politiske budskap, hvorav mange utnyttet politisk paranoia og rasistiske fordommer for å manipulerer velgerne. Selv om den offentlige debatten etterpå fokuserte mer på personvernet og hvordan data ble brukt, er det viktig å merke seg at bruken av slike data i stor grad kan ha bidratt til å spre feilinformasjon på en målrettet måte, og dermed forverret situasjonen for både demokrati og ytringsfrihet.

Lignende metoder ble også benyttet av utenlandske aktører, som den russiske meddelsen under presidentvalget i USA i 2016, hvor hundrevis av russiske Facebook-kontoer ble brukt til å spre mikro-målrettede politiske annonser. Disse annonsene ble spesielt rettet mot velgere i svingstater som Wisconsin, Michigan og Pennsylvania, og undergraver dermed ideen om at feilinformasjon bare har en begrenset rekkevidde. Her er det viktig å merke seg at i et valg med et knapt resultat kan selv et lite antall velgere i utvalgte områder få avgjørende betydning.

Ny teknologi og plattformer har muliggjort en presisjon som tidligere ikke var mulig, og denne utviklingen fortsetter å utvikle seg raskt. Mange av de som er utsatt for feilinformasjon, spesielt i politisk polariserte miljøer, er lettere å nå enn før. Den teknologiske kapasiteten til å målrette innhold etter personlige preferanser har skapt et stadig mer tilpasset og personlig nyhetsmiljø, som gjør det lettere å manipulere dem som er mest utsatt.

Studier viser at de som har sterke partisanske holdninger, er langt mer tilbøyelige til å dele feilinformasjon, og denne delingen har en tendens til å foregå innenfor en lukket og forsterkende filterboble. Når folk kun blir eksponert for informasjon som er i tråd med deres egne politiske synspunkter, kan de lett utvikle en skepsis til fakta og nyheter som er i strid med deres etablerte tro. Dette skaper en ond sirkel der polariseringen intensiveres, og folk blir stadig mer resistente mot å vurdere informasjon som utfordrer deres eksisterende overbevisninger.

I et slikt mediemiljø blir den klassiske ideen om ytringsfrihet – at mer informasjon fører til en sunnere offentlig debatt – stadig mer problematisk. Dagens digitale plattformer gjør det lettere for de som sprer feilinformasjon å nå de som er mest utsatt for å bli påvirket, samtidig som de fleste mediehus unngår aggressive målrettingstaktikker for å nå de som trenger legitim informasjon. Dette fører til en situasjon der den faktiske mangelen på eksponering for mot-tale forsterker effekten av feilinformasjon og skaper en større kløft mellom politiske grupper og individer i samfunnet.

Hvordan Algoritmer og Målesystemer Påvirker Informasjonsformidling og Selvregulering i Sosiale Medier

I dagens medielandskap er det tydelig at både algoritmer og målesystemer spiller en betydelig rolle i hvordan informasjon spres og konsumeres. Begge disse verktøyene har en direkte innvirkning på innholdets synlighet og rekkevidde, enten det gjelder nyheter, underholdning eller kommersiell reklame. Samtidig finnes det en vedvarende usikkerhet rundt om disse systemene skal beskyttes under den første grunnlovsendringen i USA, som garanterer ytringsfrihet. Diskusjonen dreier seg om hvorvidt data som produseres av publikumsmålinger og algoritmer som brukes av sosiale medieplattformer, kan betraktes som et uttrykk for ytringsfrihet.

Måling av publikum er en viktig funksjon som hjelper både mediehus og annonsører å forstå hvordan deres innhold presterer. Disse systemene produserer data som brukes til å vurdere og optimalisere innhold. Sosiale medier, på den annen side, benytter algoritmer for å kuratere innhold basert på brukerens preferanser og atferd. I begge tilfeller er dataene – enten det er resultatene av publikumsmålinger eller input til algoritmene – selve drivstoffet som former medieinnholdet.

Når vi ser på dette fra et ytringsfrihetsperspektiv, står vi overfor flere utfordringer. I USA er spørsmålet fortsatt uløst om slike data skal betraktes som et beskyttet uttrykk for ytringsfrihet, noe som i stor grad påvirker både regulatoriske tiltak og muligheten for offentlig innblanding. Dette er spesielt relevant når det gjelder potensielle lover som kan regulere både algoritmer og publikumsmåling, ettersom den første grunnlovsendringen gir sterke beskyttelser mot statlig inngripen i ytringsfriheten.

Samtidig er både mediebedrifter og sosiale medieplattformer interesserte i å holde metodene bak sine målesystemer og algoritmer hemmelige. Dette gjøres både for å forhindre manipulering av dataene og for å opprettholde konkurransefortrinn. Som et resultat blir disse systemene ofte omtalt som «svartbokser» hvor metodologien bak beslutningene som påvirker innholdet, forblir ukjent for offentligheten.

Det kan være nyttig å vurdere MRCs rolle som en modell for hvordan sosial medier kan selvregulere. I lys av hendelser som påstander om spredning av feilinformasjon på plattformer som Facebook, Google og Twitter under 2016-valget, har det vært foreslått at noe tilsvarende MRC kan være nødvendige også for sosiale medier. Et slikt råd kunne sette standarder for innsamling og deling av brukerdata, og innføre offentliggjøringskrav for algoritmer som bestemmer hvilke nyheter brukere ser. Et slikt selvregulerende organ kunne også etablere retningslinjer for hvordan plattformer håndterer falsk informasjon og innhold som kan skade offentligheten.

Men selvregulering har sine begrensninger. MRC er et eksempel på en struktur som ikke har rettslig myndighet til å håndheve sine standarder, og deltakelse i akkreditering er frivillig. Dette kan sammenlignes med den nylige initiativet fra Facebook, Google og Twitter, som utviklet og la frem en frivillig etikkkode for å bekjempe desinformasjon. Denne koden har fått ros for å være et første steg mot å regulere plattformenes rolle i spredningen av informasjon, men den har også blitt kritisert for manglende konkrete forpliktelser og håndhevingsmekanismer.

I lys av disse utviklingene kan det være nyttig å forstå at selvregulering, enten gjennom organisasjoner som MRC eller en mulig sosial mediekonsolidering, kan være et viktig verktøy for å balansere behovet for å beskytte ytringsfrihet med behovet for å sikre at informasjonen som deles med publikum er pålitelig og ansvarlig. Algoritmer som kuraterer innhold spiller en stadig større rolle i dette, og det er viktig at vi forstår hvordan disse systemene fungerer, hvilke kriterier de bruker for å bestemme hva vi ser, og hvordan de kan påvirke vår forståelse av verden.

Det er ikke bare spørsmål om hvordan algoritmer og målesystemer virker på et teknisk nivå, men også hvordan de kan forme vårt syn på virkeligheten og, i noen tilfeller, forsterke eksisterende skjevheter og misforståelser. Det er også viktig å erkjenne at disse systemene ikke opererer i et vakuum – de påvirkes av eksterne faktorer som politiske beslutninger, økonomiske interesser og kulturelle normer. Dette understreker viktigheten av å ha en åpen og informert debatt om hvordan vi regulerer og kontrollerer disse systemene i en tid hvor deres innflytelse på samfunnet er større enn noensinne.

Hvordan sosiale medier påvirker journalistikk og offentlig interesse

I dagens medielandskap er journalistikk i stadig endring, og det er ingen tvil om at sosiale medier spiller en sentral rolle i hvordan nyheter blir konsumert og delt. Bruken av algoritmer, anbefalingssystemer og personaliserte nyhetsstrømmer har omformet hvordan vi får tilgang til informasjon. Dette har ført til både muligheter og utfordringer for medieindustrien, spesielt når det gjelder hvordan nyheter blir produsert, distribuert og oppfattet.

Et av de største problemene med algoritmer som styrer nyhetsstrømmene på sosiale medier, er at de ofte fremmer innhold som er mest engasjerende, men ikke nødvendigvis mest informativt eller nøyaktig. Når Facebook og andre plattformer benytter algoritmer for å rangere nyheter, har de en tendens til å prioritere emosjonelt ladet eller kontroversielt innhold som genererer høyest interaksjon. Dette kan føre til en forvrengt virkelighetsoppfatning, der brukere er mer eksponert for sensasjonelle eller polarisert innhold, snarere enn en balansert fremstilling av fakta.

Sosiale medier har ikke bare endret hvordan nyheter blir formidlet, men også hvordan de blir konsumert. I stedet for å stole på tradisjonelle nyhetskanaler som TV og aviser, får folk informasjon gjennom sine nettverk – det vil si gjennom venner, familie og folk de følger på ulike plattformer. Dette har ført til en økning i "sosial journalistikk" og "brukergenerert innhold", hvor vanlige mennesker bidrar til nyhetsformidlingen. Dette fenomenet kan være både positivt og negativt. På den ene siden gir det et mangfold av stemmer og perspektiver som ellers kanskje ikke ville vært hørt. På den andre siden kan det føre til en nedbryting av journalistikkens profesjonalitet og ansvar, spesielt når nyhetene som deles ikke er verifiserte eller nøye gjennomarbeidet.

En annen viktig faktor å vurdere er hvordan selskaper som Facebook og Twitter har blitt gatekeeperne for nyhetsformidling. Disse plattformene har enorme mengder data om sine brukere, og ved å bruke denne informasjonen kan de styre hvilken informasjon folk blir eksponert for. Dette gir disse selskapene stor makt over offentligheten, ettersom de kan påvirke hvordan vi ser på viktige samfunnsspørsmål. Dette er et etisk dilemma, da det ikke er lett å balansere mellom privatliv, kommersiell interesse og offentlighetenes rett til objektiv informasjon.

I tillegg til algoritmenes innvirkning på nyheter, er det også den stadig voksende utfordringen med "filterbobler" og "ekko-kamre". Når vi er utsatt for informasjon som kun bekrefter våre egne synspunkter og ikke utfordrer våre ideer, kan det føre til at vi blir mer polarisert. Denne type selektiv eksponering kan begrense vår evne til å forstå andre perspektiver og svekke demokratiets fundament, som er avhengig av et informert og mangfoldig publikum.

Samtidig er det et økende krav om ansvarlighet for de aktørene som utvikler og implementerer disse teknologiene. Flere organisasjoner og aktører, som for eksempel FatML og Partnership on AI, jobber for å fremme prinsipper for ansvarlige algoritmer og for å sikre at algoritmene som styrer nyhetsstrømmer er gjennomsiktige og rettferdige. Dette inkluderer også tiltak for å beskytte brukerne mot skadelig innhold og for å gi dem mer kontroll over sin egen informasjon.

Den offentlige interessen – et grunnleggende prinsipp for mediepolitikk – står i spenningsforhold til de økonomiske og teknologiske interessene som dominerer på nettet. Mens mediehus har tradisjonelt vært ansvarlige for å ivareta offentlighetens interesse, blir dette ansvaret nå delt med private teknologiselskaper som ikke nødvendigvis har samme forpliktelser. Dette reiser spørsmål om hvordan offentlige interesser kan beskyttes i en tid der nyhetsformidlingen er i hendene på kommersielle aktører som driver på et globalt marked.

For å forstå hvordan sosiale medier påvirker nyheter, er det viktig å se på hvordan disse plattformene opererer. Teknologier som kunstig intelligens og maskinlæring har potensial til å skape mer relevante og tilpassede nyheter, men også risikoen for økt manipulasjon og kontroll over hva folk får vite. Spørsmål om tillit og troverdighet blir stadig viktigere i en tid der nyheter blir formidlet gjennom plattformer som ikke nødvendigvis har samme etiske forpliktelser som tradisjonelle medier.

Sosiale medier har også skapt en ny form for interaktiv forbruker, en som har mer kontroll over hva de ser og hvordan de engasjerer seg med innholdet. Dette kan være en fordel, ettersom brukere kan aktivt velge hva de vil se og dele. Samtidig kan det føre til at brukerne blir mer sårbare for manipulasjon, ettersom deres engasjement og atferd blir overvåket og brukt til å målrette dem med spesifik annonsering og informasjon.

Det er derfor viktig at medieaktører, både tradisjonelle og nye, vurderer hvordan de kan tilpasse seg den digitale virkeligheten og finne en balanse mellom kommersiell suksess og ansvar for offentlighetens beste. Dette innebærer å beskytte journalistikkens integritet og sikre at algoritmene som former nyhetsopplevelsen, også reflekterer et mangfold av perspektiver og er i tråd med etisk journalistikk.