Den politiske dynamikken i de amerikanske primærvalgene i 2016 viste en uventet og dramatisk endring i partipolitikken, ikke bare for Republikanerne, men også for Demokratene. Trump, som lenge hadde vært en outsider i den republikanske partipolitikken, brøt ut som en populær leder, til tross for både partisjefenes og tidligere presidenters motstand. Hans nominering var på mange måter et resultat av de endrede reglene og prosessene i nominasjonskampene etter reformene på 1970-tallet. En av de mest bemerkelsesverdige aspektene ved 2016-valget var hvordan både Trumps kampanje og motstanden fra de som ønsket å stoppe ham, reflekterte endringer i måten de amerikanske nominasjonene hadde utviklet seg på.

Før valget var det en utbredt oppfatning om at nominasjonen til både republikanerne og demokratene ville bli avgjort på forhånd, uten noen større kontroverser. Det var ventet at konvensjonene, som i tidligere tiders politiske tradisjon, ville bli formelle feiringer av de nominerte kandidatene. I realiteten viste det seg at nominasjonsprosessen hadde endret seg fundamentalt. De som håpet å stoppe Trump, som det uformelle “Never Trump”-bevegelsen, hadde ingen klar strategi for å utfordre ham. Selv om de forsøkte å endre reglene på den republikanske konvensjonen slik at delegatene kunne stemme ut fra egen overbevisning og ikke være bundet av tidligere løfter, ble deres forsøk på å påvirke konvensjonens regler beseiret. I stedet for å skape en formell kamp om nominasjonen, ble Trumps seier nærmest sett på som uunngåelig, til tross for at flere republikanere aktivt motarbeidet ham.

Motstandernes manglende evne til å finne en sammenhengende strategi var en konsekvens av de post-reform-reglene som dominerte nominasjonsprosessene. Tidligere, før de store politiske reformene på 1970-tallet, kunne man forvente politiske drakamper både i primærvalgene og på konvensjonene, der delegater aktivt utfordret valgresultater og prøvde å reversere beslutninger. Etter reformene ble nominasjonsprosessen langt mer forutsigbar, noe som førte til at utfordrere som “Never Trump”-leiren ikke hadde de nødvendige verktøyene til å stoppe en kandidat som allerede hadde etablert en solid lederposisjon. Selv etter konvensjonen, i det generelle valget, ble mange av de som hadde motarbeidet Trump, til slutt tvunget til å akseptere hans nominasjon, og deres protester ble gradvis mindre synlige.

På den demokratiske siden skapte Bernie Sanders en annen type politisk rystelse. Til tross for at Hillary Clinton hadde en betydelig ledelse på alle målinger, ble Sanders' utfordring en overraskelse for mange. Sanders, en uavhengig senator som hadde meldt seg inn i det demokratiske partiet for å utfordre Clinton, startet valget med en lav profil, men fikk raskt tilhengerne til å strømme til. I motsetning til Clinton, som hadde sterke bånd til den etablerte partieliten og et stort økonomisk nettverk, fikk Sanders betydelig støtte fra små bidragsytere og skapte et kraftig momentum som trakk stemmer fra både unge og liberale velgere. Sanders' seier i New Hampshire, og hans konkurranse mot Clinton i Iowa, viste at han ikke bare var en perifer kandidat, men en utfordrer med ekte sjanse til å vinne.

I den første fasen av primærvalgene, da Clinton ledet i alle meningsmålinger og hadde en stor fordel i superdelegater, så det ut som en klar seier for henne. Men Sanders' pågangsmot og evne til å appellere til velgerne på grasrotnivå førte til en mer konkurransepreget nominasjonsprosess. Hans evne til å samle store summer i små donasjoner var et uttrykk for et politisk klima der folk ikke bare søkte etter en kandidat med politisk erfaring, men også etter noen som kunne utfordre systemet og de tradisjonelle maktstrukturene.

Sanders' kampanje ble en intens debatt om ideologisk renhet versus politisk pragmatisme. For mange velgere representerte han et alternativ til Clinton, som ble sett på som en kandidat fra den etablerte eliten. Den politiske diskursen ble preget av et spørsmål om hvorvidt partiet burde følge Clinton, en kandidat med lang erfaring og et etablert nettverk, eller gå for Sanders, som utfordret både den økonomiske og politiske ordenen. Sanders’ prestasjon i primærvalgene, som til slutt ikke førte til en nominasjon, førte imidlertid til at det demokratiske partiet måtte forholde seg til et økende krav om reformer og en mer radikal politisk visjon.

For både Trump og Sanders, var 2016-valget et tegn på hvordan velgernes misnøye med det politiske etablissements konvensjoner kunne føre til oppblomstringen av eksterne, uventede politiske krefter. De to kampanjene var forskjellige på mange måter, men de hadde en fellesnevner: de representerte et politisk opprør mot det etablerte, selv om dette opprøret ble uttrykt på helt forskjellige måter og for forskjellige formål. Hva som virkelig ble avdekket var at de politiske prosessene som lenge hadde vært sett på som standard, var langt fra faste. Og at de amerikanske velgerne, både på høyre- og venstresiden, ikke nødvendigvis var villige til å følge det tradisjonelle politiske reglementet.

Hvordan Fra Umbrella-partier til Polarisering Formet Amerikansk Politikk

William Jennings Bryan var en av de mest fremtredende politiske figurene i slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, og hans populisme representerte interessene til de rurale samfunnene og bøndene mot den industrialiserende økonomiske eliten i Øst-USA. Hans syn på økonomien, som inkluderte støtten til "gratis sølv" og økonomisk egalitarisme, var i stor grad en reaksjon på de økonomiske ulikhetene som preget landet på den tiden. Bryan fremmet et økonomisk system som kunne styrke arbeiderklassen og bøndene, og hans politikk var nært knyttet til en motstand mot den økonomiske dominansen som ble utøvd av finans- og industrieeliten i de urbane sentrene.

Bryans synspunkter på utenrikspolitikk var også i tråd med en mer liberal tradisjon, der han blant annet motsatte seg krigen i Filippinene og til slutt trakk seg som utenriksminister i Woodrow Wilsons administrasjon som en protest mot landets kurs mot å delta i første verdenskrig. Han mente at USA burde forbli nøytral og fokusere på interne problemer. På kulturelle spørsmål delte Bryan mange synspunkter med de tradisjonelle verdiene som var utbredt blant vestlige og sørlige demokrater. Som en fundamentalistisk kristen støttet han forbudet mot alkohol, en holdning som på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet ble sett på som progressiv.

Bryan er mest kjent for sitt motstand mot sosialdarwinisme, som han betraktet som en økonomisk rasjonalisering for klasseutnyttelse i det moderne samfunnet. Han mente at den sosialdarwinistiske ideologien ga et falskt intellektuelt grunnlag for å rettferdiggjøre ulikhet og undertrykkelse. I tillegg tolererte han Ku Klux Klan, en organisasjon han mente var en del av den konservative bevegelsen i sør. Hans rolle i den berømte Scopes Monkey Trial i 1925, hvor han var anklager mot teorien om evolusjon, viser hvordan hans tro på bibelsk skapelse og hans konservative verdenssyn formet hans politiske handlinger. På slutten av livet mistet Bryan innflytelse innen det demokratiske partiet og ble etter hvert ansett som konservativ, om ikke reaksjonær.

Motstand mot Bryan kom i stor grad fra urbane, nordlige kretser som representerte en mer konservativ fløy i partiet. På begynnelsen av 1900-tallet ble det stadig mer tydelig at de ulike fraksjonene innen det demokratiske partiet, den nordlige og den sørlige, ikke lenger kunne enes om landets fremtid. For å vinne sine nominasjoner måtte Bryan til slutt utfordre støttespillerne til president Grover Cleveland, som hadde vært en tilhenger av gullstandarden. Denne interne konflikten mellom urbane og rurale interesser ble tydelig i den demokratiske nasjonale konvensjonen i 1924, hvor den intense striden mellom de to fløyene førte til at John W. Davis ble nominert som kandidat etter 103 stemmeomganger. En annen viktig hendelse på denne konvensjonen var diskusjonen om Ku Klux Klan. Støtten for Klanen kom hovedsakelig fra sør og vest, mens støtten for en resolusjon som skulle fordømme Klanen, kom fra nord. Konvensjonen stemte imot å fordømme Klanen med et knappest mulig flertall, noe som viste den dyptgående splittelsen mellom de ulike regionene og politiske gruppene i partiet.

I 1928, da Alfred E. Smith vant den demokratiske nominasjonen, representerte han en viktig overgang mot en mer urbanisert politisk bevegelse. Hans valg som kandidat signaliserte et skifte i maktbalansen fra de rurale sørstatene til de urbane sentrene i nord. Denne prosessen med urbanisering i partiet ble ytterligere styrket under Franklin D. Roosevelts ledelse i 1930-årene. Roosevelt, som ble valgt til president i 1932, representerte reformfløyen i partiet og fremmet den New Deal-politikken som søkte å møte de økonomiske utfordringene som følge av depresjonen.

Roosevelts New Deal hadde også langtidsvirkninger for den interne dynamikken i partiet, da det førte til en nedbrytning av de konservative fraksjonene, særlig i sør. I 1936, etter å ha blitt gjenvalgt i et jordskred, tok Roosevelt skritt for å endre reglene for nominasjoner ved å avskaffe to-tredelsregelen på den demokratiske nasjonale konvensjonen. Dette svekket Sør-statens historiske vetorett i partiets beslutninger, og representerte en viktig seier for de liberale kreftene i partiet.

Roosevelt forsøkte også å styrke sin posisjon som leder for den liberale fløyen ved å presse på for en "domstolspakke", som skulle gi presidenten mer makt til å påvirke høyesterettens sammensetning. Dette møtte motstand fra både republikanske og konservative demokrater, men Roosevelts innflytelse i partiet var uomtvistelig. Likevel, til tross for hans politiske dyktighet, hadde han begrenset suksess i å erobre stemmer for liberale kandidater i mellomvalgene i 1938, noe som viste hvordan den indre kampen mellom liberale og konservative fraksjoner i partiet fortsatte å forme partiets politiske landskap.

I 1948, under Harry S. Trumans presidentskap, ble det demokratiske partiet tvunget til å ta stilling til borgerrettigheter. Til tross for at mange av de sørstatlige demokratiske representantene var imot slike reformer, klarte Truman, med støtte fra de liberale demokratene, å føre partiet mot en plattform som støttet borgerrettigheter og raseintegrering. Dette skiftet ble ytterligere forsterket med vedtakelsen av borgerrettighetslovene på 1960-tallet, som knyttet det demokratiske partiet til kampen for likhet og raserettigheter. Det var en tid med store politiske endringer, og den gamle sørstatsdemokratene ble mer marginalisert i partiets rike.

Endelig kan man si at den politiske polariseringen, som vi ser i dag, er en direkte konsekvens av de historiske kampene og alliansene som formet det demokratiske partiet fra Bryan til Roosevelt og videre. De forskjellige fraksjonene som en gang var en del av det brede demokratisk parti, har blitt mer distinkte, og dette har ført til en ideologisk splittelse som har gitt moderne politiske partier deres nåværende karakter.

Hvordan tilsetningsstoffer i mat påvirker helse og sikkerhet: En gjennomgang
Hvordan analysere stivelementer i stang- og bjelkestrukturer ved hjelp av endelige elementmetoden
Hvordan kan tinnitus diagnostiseres og behandles med ny teknologi?