Den amerikanske politikken er i dag i et punkt der tidligere etablerte normer og forståelser om hva som definerer et godt styresett har blitt satt under press. Spesielt i konteksten av Donald Trump og hans uvanlige, noen ville si radikale, tilnærming til politikk, har diskusjonene rundt amerikansk konservatisme og populisme fått et nytt liv.

Elitene i USA, som i mange andre deler av verden, har lenge holdt på en ide om fremgang og optimisme, en tro på at demokratiet og den kapitalistiske modellen ville sikre kontinuerlig fremgang. Denne tankegangen er dypt forankret i det amerikanske sinnet, fra det politiske etablissementet til den brede befolkningen. Men til tross for et utall av vellykkede økonomiske perioder, har mange amerikanere, særlig i de "glemte" delene av landet, følt at de er blitt etterlatt. For disse personene ble ikke de økonomiske gevinstene etter finanskrisen delt på en rettferdig måte, og den raske globaliseringen som preget slutten av 1900-tallet, forverret deres økonomiske usikkerhet.

Trump, som i sin tidlige politiske karriere var en outsider i den tradisjonelle republikanske politikken, ble et symbol på denne frustrasjonen. For mange i hans velgerbase var han ikke bare en presidentkandidat, men en slags frelserfigur som representerte kampen mot det etablerte politiske systemet – et system som mange følte hadde sviktet dem. Hans valgseier i 2016, som sjokkerte både nasjonale og internasjonale observatører, avslørte en dyp spenning mellom de urbane elitenes interesser og de mer tradisjonelle, landlige områdene som Trump appellerte til.

Den amerikanske eliten, enten det dreier seg om politikere, medier eller akademikere, har slitt med å forstå hvorfor Trump fikk så mye støtte. Mange har sett på hans velgere som irrasjonelle eller kun drevet av frykt. Men i virkeligheten er det dypere sosiale og økonomiske krefter på spill. Det som eliten ikke har forstått, er at det ikke bare handler om økonomisk misnøye, men også om en følelse av tap og forvirring over den kulturelle og politiske utviklingen. Hver generasjon har et sett med forventninger om hvordan verden skal utvikle seg, og når dette ikke stemmer med virkeligheten, oppstår det en kollektiv frustrasjon. I dag ser vi et USA som er delt på mange nivåer: geografisk, økonomisk og kulturelt.

Den amerikanske optimismen som en gang dominerte nasjonens selvforståelse har begynt å falme. For mange har troen på fremtiden blitt utfordret, og til tross for det enorme økonomiske maskineriet, føler de seg mer usikre enn noen gang før. Trumps politiske retorikk, med sitt fokus på nasjonalisme, isolasjonisme og en til tider aggressiv økonomisk politikk, appellerte til disse følelsene på en direkte måte. For mange av hans støttespillere representerer han et svar på en verden som føles utenfor deres kontroll.

Det er viktig å forstå at Trump ikke oppsto i et vakuum. Hans politiske suksess kan ikke forklares kun med hans personlige egenskaper eller hans evne til å manipulere mediene, men også som en reaksjon på en langvarig kulturell og økonomisk omstilling som mange har hatt vanskelig for å tilpasse seg. Det er et system i ubalanse – der de økonomiske gevinstene ikke har blitt delt rettferdig, og der mange mennesker har fått følelsen av at deres liv er blitt fratatt dem av både økonomisk og politisk globalisering.

Det er også relevant å merke seg at Trumps seier i 2016 og hans politiske fremgang har fått et internasjonalt publikum til å stille spørsmål ved hvordan demokratiske systemer fungerer i dagens globaliserte verden. Trumps politiske suksess har vært en påminnelse om at makt ikke nødvendigvis ligger i å følge tradisjonelle politiske normer, men i å appellere til de følelsene og behovene som mange velgere føler at ikke blir hørt i den etablerte politiske diskursen.

Elitenes manglende forståelse av denne utviklingen har ført til en viss intellektuell forvirring, der de søker etter enkle forklaringer, som for eksempel at Trump bare er en reaksjonær, fascistisk figur. Men denne analysen forbigår de underliggende sosiale og økonomiske kildene som har gjort det mulig for ham å vinne så stor støtte. Å ignorere disse fundamentale problemene kan føre til en forverring av den politiske krisen som allerede er til stede i mange vestlige demokratier.

For å komme videre og unngå en gjentakelse av de samme feilene, må det etablerte politiske systemet i USA – og kanskje også i andre vestlige demokratier – begynne å forstå dybden av de problemene som har ført til populismens fremvekst. Å anerkjenne og adressere de strukturelle ulikhetene i samfunnet, både økonomisk og kulturelt, vil være avgjørende for å finne løsninger på de utfordringene som Trump og hans tilhengere har avdekket.

Hva er kjernen i populisme og dens kritikk av globalisme og elitene?

Populisme, i sin nåværende form, er et svar på den økende fremmedgjøringen som mange føler i møte med globalisering og neoliberale politiske strukturer. Populistene henvender seg til folk som føler seg utelatt fra de økonomiske og politiske fordelene som har blitt akkumulert av den teknokratiske og økonomiske eliten, både på nasjonalt og globalt nivå. Denne eliten fremstilles ofte som fiender av "folket" – de vanlige menneskene, som blir sett på som hjelpeløse ofre for likegyldige eller destruktive politiske beslutninger. Ifølge Chandler (2020) kan populistiske ledere, som Vladimir Putin under pensjonsreformene i Russland, være tilbøyelige til å utsette viktige politiske beslutninger for å vinne velgernes gunst, og slik bidra til ytterligere problemer.

Populismen har en tendens til å glorifisere de "ordinære" individene, noe som ofte blir romantisert som et middel til å kritisere de mer sofistikerte og teknokratisk drevne politikene som har dominert den globale økonomien. Populistene mener at en kulturell og økonomisk ressursfordeling som i stor grad favoriserer nye eliter, har ført til en urettferdig marginalisering av den vanlige borgeren. Dette blir tydelig når populistiske ledere fremmer et politisk program som hevder å representere folket mot en elitetenkning som prioriterer globalisme, teknokratisk styring og en økende avstand mellom "de få" og "de mange".

Goodhart (2017) understreker at populismen har tvunget frem en politisk debatt som utfordrer de etablerte systemene, og spesielt neoliberale ideer, ved å peke på de dystopiske virkningene av globalisering og den elitistiske agendaen som fremmer en verdensorden som virker fremmedgjørende for mange. Populismen, i denne forstand, fungerer som en korrigerende kraft, en påminnelse om at demokrati og nasjonal suverenitet bør ha prioritet over globalistiske drømmer som kan føre til ulikhet og urettferdighet. Det er en påminnelse om at ingen kultur eller samfunn kan anses som vellykket hvis de ikke sikrer en rettferdig fordeling av samfunnets gevinster og omdanner denne fordelen til en inkluderende politikk.

Når vi ser på populismens utfordring av demokratiet og de globale strukturer, er det klart at den gir et uttrykk for en dyp misnøye som stammer fra både kulturell frustrasjon og økonomisk marginalisering. På denne måten stiller populismen spørsmål ved hvorvidt de etablerte politiske systemene virkelig tar hensyn til folkets behov, eller om de har blitt fanget i et globalistisk, elitistisk nettverk som ser bort fra de som føler seg forlatt.

Populisme er også ofte et resultat av politisk opportunisme, der populistiske ledere forsøker å vinne makt gjennom enkle, lettfattelige slagord og tomme løfter, snarere enn gjennom et gjennomtenkt, inkluderende program for samfunnsendring. Dette blir ofte gjort med bruk av karisma og en anti-etablissementsretorikk, hvor lederen fremstiller seg selv som den eneste som kan representere folkets interesser, som for eksempel Donald Trump har gjort med sine berømte uttalelser: "Jeg alene kan fikse det." Dette gir populistiske ledere nesten messianske kvaliteter, som er svært appellativ for de som føler at deres stemme ikke blir hørt i det politiske systemet.

Populisme kan være både en reaksjon på og et produkt av de fragmenterte, men likevel globalt sammenkoblede politiske landskapene som har blitt formet av neoliberalisme og globalisering. Populistene utfordrer den etablerte ordenen, hvor det er et økende skille mellom de som har global mobilitet og tilgang til ressurser, og de som ikke har det. Populistene henvender seg til de som føler seg "etterlatt", de som har sett sine samfunn og identiteter trues av globaliseringens raske og ofte destruktive kurs.

En viktig del av populistiske lederskap er ideen om at det er "de vanlige folkene" som blir oversett og forrådt av den globale eliten. Denne ideen appellerer sterkt til dem som føler seg økonomisk marginaliserte, kulturelt isolerte eller politisk ignorert. Deres krav om at makt skal tilbakeføres til folket er et rop etter inkludering i det nasjonale prosjektet, som ofte blir oppfattet som stjålet av multinasjonale selskaper, finansinstitusjoner og teknokratisk styrte regjeringer.

I tillegg til populistiske løfter om "folkets makt", kritiserer populismen også de globale ekspertene og deres privilegerte posisjoner. Babones peker på det faktum at de som tilhører den kosmopolitiske eliten ofte har en ubehagelig avsky for populistisk nasjonalisme, fordi deres eget politiske liberalisme og livsstil er tett knyttet til globalisme og det internasjonale systemet. Det er ikke tilfeldig at de ledende ekspertene på verdensarenaen er i stor grad motstandere av populisme og nasjonalistiske trender. Dette har skapt et klart skille mellom de som føler seg hjemme i den globale eliten, og de som føler at deres nasjonale interesser og identiteter er truet.

Populisme er ikke nødvendigvis en entydig negativ kraft, men en refleksjon av et politisk landskap i endring. Det utfordrer både demokrati og globalisering, og understreker viktigheten av å bringe tilbake makten til de folkene som føler seg marginaliserte. Dette er en påminnelse om at det er avgjørende for et samfunn å sikre inkludering og rettferdighet i sine politiske prosesser. Samtidig kan den populistiske lederen utnytte folks frustrasjoner for egen vinning, og i dette ligger både styrken og svakheten i populismen.

Hvordan Trump og hans støttespillere former dagens politiske landskap

I løpet av sommeren 2019 ble det publisert en serie tweets fra den daværende presidenten Donald Trump, som rettet seg mot fire demokratiske kongressmedlemmer med minoritetsbakgrunn. Trump kritiserte dem for å komme fra land med dårlige regjeringer og påstod at de, i stedet for å kritisere USA, burde returnere til sine opprinnelsesland og bidra til å reparere der, før de kunne lære amerikanerne hvordan regjeringer bør styres. Dette angrepet, som tilsynelatende var rettet mot kongressmedlemmene Alexandria Ocasio-Cortez, Rashida Tlaib, Ayanna Pressley og Ilhan Omar, utløste umiddelbart en sterk respons fra de angrepne. Ocasio-Cortez svarte blant annet med å påpeke at hun representerte New York, og at de som kritiserte henne og hennes kollegaer ikke klarte å forstå et Amerika hvor folk som henne hadde plass.

Dette utspillet understreker et sentralt spørsmål i den politiske polariseringen som preger dagens amerikanske politikk: Hvordan forholde seg til Trump og hans velgere, som ikke lar seg overtale av tradisjonelle liberale verdier som mangfold, inkludering og demokratiske normer? Trump selv, ifølge flere observatører, har vært flink til å bruke slike angrep på ikke-hvite representanter som et virkemiddel for å appellere til sine velgeres nasjonalistiske og populistiske følelser. Han har klart å utnytte dem som en kontrast til det han beskriver som et «Amerika for de ekte amerikanerne», hvor folk som kommer fra minoritetsbakgrunn, blir sett på som utenforstående og til og med som trussel mot nasjonens enhet og identitet.

For mange av Trumps tilhengere er denne retorikken en bekreftelse på deres egen verdensanskuelse. De ser på det demokratiske partiet som infiltrert av personer som ikke forstår eller respekterer de «ekte amerikanske» verdiene. Dette gjelder spesielt de som identifiserer seg med Trumps nasjonalistiske agenda, som har fått stor oppslutning i deler av det amerikanske samfunnet. De ser på ham som en beskytter av tradisjonelle verdier, mot de som utfordrer den etablerte ordenen. Ifølge George Conway, ektemann til Kellyanne Conway, en av Trumps nærmeste rådgivere, er disse tweetene et klart bevis på Trump sin rasisme, og en refleksjon av en president som ikke bare setter nasjonens ideer på spill, men også forvansker de demokratiske idealene landet ble grunnlagt på.

I lys av dette er det viktig å forstå hvordan Trump og hans administrasjon opererer. Mange av Trumps handlinger og uttalelser kan sees på som en del av en større strategi, hvor han søker å dele befolkningen i to leire: de som står på hans side og de som står imot ham. Hans retorikk om nasjonal enhet, mens han samtidig kritiserer og marginaliserer grupper som han mener truer den nasjonale identiteten, har hatt en dyp innvirkning på hvordan amerikansk politikk oppfattes i dag.

Trump-administrasjonen har blitt kjent for sin interne kaos og manglende disiplin. Det har vært omfattende lekkasjer og vitnemål fra personer som var nær presidenten, som beskriver en leder som var uegnet for jobben, uinspirert og ute av stand til å fokusere på landets beste interesser. Ifølge forfatteren som skrev under pseudonymet "Anonymous", var presidenten preget av en kombinasjon av amoralsk adferd og likegyldighet overfor det som tidligere ble ansett som grunnleggende politiske normer. Denne forstyrrelsen i administrasjonens indre liv har skapt en klima der lojalitet til Trump, snarere enn til nasjonens beste, har vært den primære drivkraften for mange.

I en tid med politisk polarisering og ekstrem splittelse er det essensielt å forstå hvordan Trumps styresett har bidratt til å forme dagens politiske landskap. Håndteringen av makt, respekt for institusjoner, og forholdet mellom de som er i posisjon til å påvirke politiske beslutninger, har blitt utfordret på måter som ikke tidligere var kjent i amerikansk politikk. For noen var det å kritisere Trump og hans administrasjon å risikere å bli marginalisert eller angripes av hans tilhengere. For andre, som har stått utenfor hans nærmeste krets, har det vært et spørsmål om å velge mellom lojalitet til en president som er villig til å bryte tradisjonelle grenser for maktbruk og lojalitet til de grunnleggende prinsippene i det amerikanske demokratiet.

Den siste perioden av Trump-administrasjonen var preget av en forvirrende blanding av impulsive beslutninger, utspill på Twitter og et tilsidesettende forhold til de etablerte politiske normene. Dette førte til at mange i det politiske systemet, både på den republikanske og demokratiske siden, stilte spørsmål ved hva det betydde å være en god og rettferdig leder i dagens politiske klima.

Så mens Trump har fått stor innflytelse i amerikansk politikk, er det viktig å forstå at hans ledelsesstil og de personene som støtter ham, er et produkt av en større ideologisk konflikt som berører spørsmål om nasjonal identitet, kultur og maktbalanse. Det vil være viktig å vurdere hvordan dette nye politiske klimaet, hvor retorikk og maktbruk ofte er like viktige som politikkens innhold, vil forme fremtidens politiske landskap.

Hvordan Populismen Truer Demokratiet: Trump og Politiske Endringer

Putins russiske økonomi er på vei mot sammenbrudd, og Donald Trump er knyttet til en føderal forbrytelse gjennom sin langvarige advokat og "fikser", Michael Cohen. Denne situasjonen er et bilde på den virkeligheten som sterke ledere ofte står overfor. Politikkens barriere, slik som Trumps mur mot Mexico, er konkrete symboler på eksklusjon, og eksklusjon er sjelden en diplomatisk strategi. Xenofobi fremstår som en sårbarhet forklipt som en forsvarsmekanisme.

I møte med utfordringene som Trump har skapt, ser vi at hans tilnærming til populisme har vært preget av en grunnleggende og systematisk mobilisering av sine tilhengere til å være fiendtlige mot etablerte normer og prosedyrer. Denne motstanden er gjerne fremstilt som et "drenering av sumpen", et begrep Trump benytter for å kritisere et system som han hevder har blitt korrupt og ført av elitene i Washington, som han mener undertrykker den vanlige mannen og kvinnen. Trumps syn på det amerikanske samfunnet er sterkt rasialisert, hvor han tydelig plasserer sine tilhengere i en overordnet posisjon i det politiske og sosiale hierarkiet.

Populisme, spesielt den som Trump representerer, handler om mer enn bare politiske løfter – det er en kamp for å forme virkeligheten. Trumps syn på fortiden er formbar, uavhengig av faktiske hendelser. Dette gir ham frihet til å forme en virkelighet hvor hans påstander og interesser kan redefineres kontinuerlig, og hvor sannheten blir stadig mer utydelig. Denne manipuleringen av sannhet og tid er en strategi for å opprettholde hans makt og dominans, til tross for at den nødvendige og vitale konsensus blant folk ikke nødvendigvis er oppnådd. Trumps hyppige løgner har gjort det vanskelig for ham å bygge bredt folkelig støtte, og de har ført til en dyp mistillit til etablerte institusjoner.

Med den ufortrolige kombinasjonen av konspirasjonsteorier og hyperbole, har Trump klart å gjøre en politisk styring gjennom frykt og splittelse. Hans tendens til å manipulere informasjon og skape kaos er ikke tilfeldig. I følge personer som har jobbet tett med ham, skaper Trump et miljø hvor kaos gir ham fordeler. Denne strategien går imot etablerte tradisjoner i amerikansk politikk, og enkelte har beskrevet dette som en "kaossyndrom" som har ført til at de politiske partiene ikke lenger har klare grenser eller normer som regulerer atferden deres.

Skepsis til fakta, institusjoner og ekspertise er ikke bare et symptom på Trumps politikk, men også et resultat av den større politiske virkeligheten som omgir ham. Dette fører til en erosjon av tilliten til de institusjonene som tradisjonelt har vært grunnlaget for demokratiet. Etter hans valgseier i 2016 ble det tydelig at populismen ikke bare var et amerikansk fenomen, men en global utfordring. Trumps framgang har inspirert lignende bevegelser på tvers av den vestlige verden, og i Europa ble det reelt spørsmål om populismen nådde sitt høydepunkt, eller om motbevegelsen var i ferd med å ta form.

Når vi ser på Trumps politiske reise, blir det tydelig at han, til tross for å ha blitt ansett som en outsider, har klart å bygge en lojal og radikal base. Dette har skapt en situasjon der han er i stand til å manipulere både media og politikk for å fremme sitt eget image som både en outsider og en maktperson som står imot det han oppfatter som et elitistisk system.

Hva er viktig å forstå i denne sammenhengen? Det er ikke nok å bare se på populismen som en politisk bevegelse. Vi må også forstå hvordan den påvirker demokratiets fundamenter. Når fakta, sannhet og institusjoner blir utvannet til fordel for en personlig agenda, kan det være et farlig skritt bort fra de verdiene som holder et demokratisk samfunn stabilt. Den radikale skepsisen til etablerte maktstrukturer, spredningen av desinformasjon, og den forverrede polariseringen i samfunnet, representerer en trussel ikke bare mot enkeltpersoner, men mot demokratiet som helhet.

Hvordan media og sosiale plattformer forsterket Trumpismen og politisk polarisering

Trumps påstander om offerrolle har effektivt holdt mediene, uavhengig av deres holdning til ham, kontinuerlig opptatt av hans tweets og endeløse klager, og har satt dagsordenen for offentlig samtale. På denne måten har Trump ikke bare dominert nyhetssyklusen, men han har også klart å forvandle nyheter og informasjon av offentlig relevans til et realityshow, på mange måter likt The Apprentice, der han er både produsent og hovedrolleinnehaver. Normaliseringen av løgn og manipulasjon av fakta under Trump og hans lojale støttespillere i media har utvannet skillet mellom sannhet og usannheter, samtidig som det har forverret splittelsene og polariseringen blant amerikanerne. Ironisk nok var de samme plattformene – spesielt Facebook og Twitter – som i mange år tillot Trump å manipulere offentligheten uten konsekvenser, de som til slutt trakk hans "magiske krefter" ved å utestenge ham og faktasjekke hans påstander. Dette kan sies å reflektere det faktum at sosiale medier langt fra har oppfylt de ofte omtalte lovnadene om å fremme samfunnsmessige endringer, kreativitet og inkludering, og i stedet har vist seg å være mer drevet av berømmelse, penger og makt enn av et genuint ønske om å motarbeide Trump.

Trumps fremgang kan sammenlignes med den cameroonske presidenten Paul Biya, som har vært ved makten i mer enn 39 år ved å monopolisere statlig eid media og sensurere kritiske medier. Biya har også valgt å forbli stilltiende om viktige nasjonale spørsmål, og, som Trump, har han vist motstand mot å bruke munnbind under koronapandemien. Biya har forsøkt å skape et bilde av seg selv som en nærmest kongelig lederfigur, et bilde som er langt fra Trumps, men som deler noen strategiske likheter, særlig i forhold til kontroll over informasjon og medienes rolle i å opprettholde makt.

I lys av dette er det viktig å se på hvordan nyhetsmedia og digitale plattformer drev fram konspirasjonsteorier og ulike former for desinformasjon og propaganda under Trump. Trumpismen har bevisst utfordret profesjonelle journalistiske tradisjoner, slik som kravene om faktakontroll, nøyaktighet, ærlighet og upartiskhet. Gjennom å presentere "alternative fakta" og introdusere radikal relativisme, har Trump forsøkt å appellere til sine støttespillere, samtidig som han har bidratt til å forarge og ytterligere fremmedgjøre sine motstandere. Dette har ofte skjedd på en måte som er skadelig for effektiv politikk og for demokrati i den tradisjonelle forstand.

Spesielt Twitter som en alternativ offentlig sfære har vært sentral i å fremme infotainment og Twitterstormer, som har skjult sannheten flere ganger. Trumps vegring mot å anerkjenne gjeld og hans autoritære holdninger, sammen med hans forakt for utgrupper, har komplisert disse problemene og bidratt til et mer polariserende politisk landskap. Selv om Twitter, Facebook og andre sosiale medieplattformer har vært essensielle for å bygge Trumps offentlige image, har deres makt, til tross for deres initiale betydning, gradvis avtatt – spesielt etter at Trump ble utestengt fra flere av disse plattformene. Hans internettsynlighet kollapset etter hans forsøk på å insistere på at han hadde vunnet presidentvalget i 2020, til tross for åpenbare bevis på at han hadde tapt.

For Trump var mediene et viktig verktøy for å manipulere offentlig opinion. Hans evne til å skape en konstant strøm av medieoppmerksomhet, både positiv og negativ, har vært uunnværlig for hans politiske fremgang. Trump har visst å bruke media til å fremme sitt personlige merke, og på mange måter kan man si at hans eksistens har vært nært knyttet til hvordan han blir fremstilt i mediene. Under sitt presidentskap skal han ha brukt opptil fire timer om dagen, og noen ganger enda mer, foran TV-en, ofte med lyden skrudd av, et tegn på hans intens fokus på visuelle inntrykk fremfor faktisk informasjon.

I likhet med Edward Bernays, en av grunnleggerne av amerikansk PR, har Trump brukt propaganda for å fremme sin egen sak, men han har operert uten de etiske retningslinjene som Bernays la vekt på. Bernays mente at realiteten i stor grad ble formet av mediene, mens Trump ser ut til å tro at hans eksistens kun bekreftes gjennom medieoppmerksomhet. Uten etiske sperrer har Trump, i likhet med mange andre populistiske ledere, brukt media til å forsterke sitt eget bilde, på bekostning av sannhet og samfunnets felles beste.

Det som kanskje har vært mest bekymringsfullt er hvordan Trump har brukt mediene for å fremme et miljø hvor fakta er relative, og hvor offentlige diskusjoner har blitt basert mer på følelser og synsinger enn på objektive sannheter. Sosiale medier, som skulle fremme en mer demokratisk og inkluderende offentlig sfære, har i stedet blitt et verktøy for manipulasjon, polarisering og profitt. Mens Trump tilpasset seg denne nye medievirkeligheten, har det også vist seg at plattformene som gav ham makt, til slutt har fjernet ham da han ikke lenger var nyttig for deres interesser.

Endtext

Hvordan magnetisk induksjon påvirker elektromagnetiske krefter i materialer
Hvordan håndteres gradienter og inputrepresentasjoner i RNN for sekvensielle data?
Hvordan forbedrer spatial-spektret grafkontrastering klassifiseringseffektiviteten?
Hvordan vet du at du faktisk kommuniserer det du tror du kommuniserer?
Hvordan gjenkjenne og behandle vanlige helsetilstander hos barn og voksne: En guide
Hvordan design og konstruksjon av stålkonstruksjoner påvirker strukturell integritet