Siden Donald Trumps innsettelse som president den 20. januar 2017, har mye blitt skrevet om den radikale vendingen i USAs utenrikspolitikk og den påståtte undergangen til den liberale internasjonale ordenen. Denne ordenen, etablert etter andre verdenskrig, hviler på to hovedpilarer: militære allianser med land som stod imot det sovjetiske kommunismen, og frihandel, begge fremmet og garantert av USAs enestående makt. Under Truman-administrasjonen på slutten av 1940-tallet ble disse alliansene grunnlagt, og de har stått som et fundament for det amerikanske lederskapet på verdensarenaen.

Men under Trump ble det stadig tydeligere at USA var villig til å omstrukturere disse forholdene, og i mange tilfeller trekke seg tilbake fra de forpliktelsene som hadde definert amerikansk utenrikspolitikk i flere tiår. Denne tilnærmingen kan ses som et produkt av et internasjonalt system i endring, der nye trusler og muligheter gir et annerledes bilde av verdenspolitikken.

I stedet for å fremme et liberalt verdenssyn, som hans forgjengere gjorde, valgte Trump å fokusere på «America First» – et mantra som betød at USA skulle sette sine egne interesser først, ofte på bekostning av internasjonale forpliktelser. Dette førte til en mer restriktiv holdning overfor multilaterale avtaler som Parisavtalen om klimaendringer, Iran-avtalen, og tilbaketrekning fra ulike FN-initiativ. Denne endringen satte alliansene til USA på prøve, og førte til en stadig mer fragmentert verdensorden.

Trumps utenrikspolitiske kurs viste seg å være mer kompleks enn et enkelt brudd med tradisjonene. På tross av hans tilsynelatende isolasjonisme, var det ikke nødvendigvis at USA mistet sin globale innflytelse, men snarere at den tok en annen form. I regioner som Europa og Midtøsten, ble USA utfordret til å redefinere sine relasjoner, samtidig som nasjoner som Kina og Russland oppsøkte muligheter for å fylle tomrommet som USA etterlot. USA trakk seg tilbake fra flere multilaterale initiativer, men samtidig forble det en dominerende aktør på verdensøkonomisk og militært plan.

I Europa var dette tilbaketrekningen spesielt merkbar i forholdet til NATO. Trump stilte spørsmål ved alliansens relevans og krevd økte bidrag fra medlemslandene. Dette førte til både politiske spenninger og et skifte i hvordan europeiske land forholder seg til USA. Mens noen EU-medlemmer svarte med å styrke sine egne militære kapasiteter, ble andre mer tilbøyelige til å søke andre allianser, både internt og eksternt.

I Midtøsten ble Trumps tilbaketrekning fra regionen bemerkelsesverdig, spesielt etter hans beslutning om å trekke de amerikanske styrkene ut av Syria. Dette ble sett på som et symbol på en bredere politikk om å redusere amerikansk engasjement i regionen. Det åpnet døren for Russland å få en mer fremtredende rolle, særlig i Syria, hvor landet har utvidet sitt innflytelsesområde. For mange av de tradisjonelle amerikanske allierte i regionen, som Saudi-Arabia og Israel, betydde dette et behov for å revurdere sine strategier.

Kina og Russland ble to hovedaktører som satte USA på prøve i det 21. århundre. Trumps harde linje overfor Kina, med tollsatser og økonomiske sanksjoner, var et forsøk på å stoppe landets fremvekst som global økonomisk og militær supermakt. Samtidig ble USAs forhold til Russland gjenstand for stadig mer intens kritikk og spenning. Russlands cyberstrategi, for eksempel, ble sett på som et forsøk på å undergrave den liberale ordenen, og amerikanerne svarte med et økt fokus på å beskytte sin nasjonale sikkerhet mot digitale trusler.

Den amerikanske økonomiske politikken under Trump, som inkluderte omfattende handelskriger, kunne på noen måter sees som et våpen for å beskytte amerikansk økonomisk dominans. De økonomiske sanksjonene og tollene ble brukt som et middel for å tvinge andre nasjoner til å rette seg etter USAs interesser. Dette hadde en betydelig effekt på de globale alliansene, da mange av USAs tradisjonelle partnere, som EU og Canada, opplevde en ubalanse i forholdet.

Trumps tilnærming til internasjonal politikk utfordret ideen om at USA skulle være garantisten for verdensorden. Hans politikk fikk mange til å stille spørsmål ved hvorvidt den amerikanske supermakten i det hele tatt fortsatt ville være den dominerende aktøren, eller om det ville oppstå et mer multipolært verdenssystem. Dette var spesielt merkbart i forholdet til Latin-Amerika, hvor USAs rolle ble redusert til en mer sporadisk og selektiv form for engasjement.

For leseren er det viktig å forstå at mens Trumps utenrikspolitiske kurs i stor grad har vært preget av tilbaketrekning og isolasjon, så er det en mer nyansert virkelighet bak disse politiske beslutningene. Den internasjonale maktbalansen har begynt å skifte, og USAs tradisjonelle roller i internasjonal politikk er blitt utfordret av en rekke faktorer. Det er også nødvendig å erkjenne at mens Trump kanskje forlot flere internasjonale avtaler og allianser, har USA ikke nødvendigvis mistet sin innflytelse. Det er viktig å forstå at dagens globale ordning er i konstant endring, og at de politiske beslutningene som tas i dag kan ha langtidsvirkninger på både de eksisterende alliansene og på fremtidens internasjonale relasjoner.

Hvordan Trumps politikk påvirker forholdet mellom Israel, Palestina og Arabiske stater

John Podhoretz hevder at konflikten mellom Israel og Palestina er marginal, ikke på grunn av dens betydning, men på grunn av dens kompleksitet som gjør det vanskelig å angripe den direkte. Dette kan sees i lys av det kontinuerlig utsatte "ultimate deal"-forslaget, som til tross for den store annonseringen aldri ser ut til å nå en løsning som alle parter anser som realistisk. For israelere, arabiske Gulf-stater og palestinerne er det et spørsmål om å vente og se, ettersom ingen ser noen umiddelbar løsning.

Benjamin Netanyahu har uttalt at Israel under hans ledelse ikke vil gi opp Vestbredden. Dette står i kontrast til en del av de forslagene som ble diskutert i "århundrets avtale", hvor blant annet en palestinsk enhet skulle etableres i Gaza og deler av Vestbredden, men med store begrensninger. Det skulle ikke være noen palestinsk hovedstad i Jerusalem, men heller i Abu Dis eller Ramallah, og retten til tilbakevending for flyktninger ble avvist. Som en følge av dette har palestinerne diskutert alternative løsninger, blant annet et forslag om en enkeltstat hvor både israelere og palestinere skulle ha like rettigheter, et alternativ som ble latterliggjort av Trump. Saeb Erekat, en palestinsk diplomat, har imidlertid uttrykt interesse for denne ideen.

En annen mulighet som har blitt fremmet er en konfederasjon med Jordan eller en bosetning i Sinai. Det er imidlertid viktig å merke seg at et binasjonalt statskonsept, til tross for dets teoretiske tiltrekning, vil måtte forholde seg til spørsmålet om Israels jødiske identitet. Dette spørsmålet ble ytterligere bekreftet da Israel vedtok en lov i 2018 som anerkjente landet som "nasjonalstaten til det jødiske folk" og oppmuntret til jødisk bosetting som en nasjonal verdi.

I denne konteksten har forholdet mellom USA og Israel blomstret under Trump, som har innfridd nesten alle israelernes ønsker. Mange hevder at Trump, gjennom handlinger som å flytte den amerikanske ambassaden til Jerusalem, har brutt med en langvarig politikk og gjort seg selv til en viktig figur i denne konflikten. Noen israelere ser Trump som en slags moderne Churchill, som har satt en stopper for det de anser som en politikk med tilbaketrekning.

Likevel er det flere grunner til at Israel i dag er i en tilstand av tilfredshet. For det første har landet blitt en energinasjon, og det har signert kontrakter på flere milliarder dollar for levering av gass til både Jordan og Egypt, noe som har forandret maktbalansen i regionen. For det andre har Israel etablert sterke sikkerhetsrelasjoner med flere arabiske stater i Golfen, og de samarbeider om etterretning og sikkerhet, spesielt med tanke på den felles trusselen Iran utgjør. For Israel er Iran det store fellesfienden som binder de tidligere fiendtlige statene sammen i et taktisk samarbeid. Dette er et resultat av Obamas atomavtale med Iran, som, til tross for at det ikke førte til varig fred, bidro til å svekke Irans regionale innflytelse og på flere måter styrket Israels strategiske posisjon.

Samlet sett er den nåværende politiske situasjonen i Israel en blanding av kortsiktig tilfredshet og langvarig usikkerhet. Mange israelere er fornøyde med status quo, selv om denne situasjonen ikke nødvendigvis er ideell. De ser på den nåværende situasjonen som det beste de kan håpe på i den kompleksiteten som preger det israelsk-palestinske spørsmålet, kombinert med de geopolitiske realitetene i regionen. Den pågående dialogen, spesielt med de arabiske statene i Golfen, peker mot et skifte i regionens dynamikk, men spørsmålet om Palestina og dets fremtidige forhold til Israel forblir en vanskelig og uløst konflikt.

Israel har lykkes med å etablere seg som en nøkkelaktør på den regionale scenen, ikke bare som et militært og politisk maktsenter, men også som en økonomisk og energimakt, noe som gir landet større muligheter for diplomatiske allianser. Dette faktum er viktig å forstå i lys av de pågående forhandlingene og mulige fremtidige løsninger i konflikten, hvor maktbalanse og økonomiske interesser spiller en sentral rolle.

Hvordan utfordrer USAs nye maktstrategier de transatlantiske og globale alliansene?

USAs forhold til tradisjonelle allierte og rivaliserende stormakter har gjennomgått en fundamental endring de siste årene. Denne endringen kan ikke alene tilskrives én administrasjon, men fremstår snarere som et uttrykk for dypere strukturelle transformasjoner i det internasjonale systemet. Fremveksten av Kina som en global maktfaktor og Russlands evne til å forstyrre status quo gjennom asymmetriske midler, har forandret premissene for amerikansk maktutøvelse. Samtidig har USA selv – under dekke av å revitalisere nasjonal suverenitet og prioritere egne interesser – trukket seg tilbake fra de multilaterale strukturene som tidligere definerte vestlig dominans.

Trump-administrasjonen brøt med flere tiår gamle diplomatiske konvensjoner. Linjen mellom venner og fiender ble visket ut, og det ble stilt grunnleggende spørsmål ved hvorvidt NATO og EU fortsatt var naturlige partnere for USA. Allierte som Canada, europeiske stater og Mexico ble ikke lenger behandlet som forutsigbare samarbeidspartnere, men som konkurrenter i en ny virkelighet preget av økonomisk nasjonalisme og strategisk selektivitet. Det ble tydelig at det som gjerne omtales som «Trumpisme» ikke var et midlertidig fenomen, men snarere en manifestasjon av dypere tendenser i amerikansk utenrikspolitikk.

Mens noen kommentatorer har beskrevet Trump som en «Jacksonsk» figur – en som fokuserer på nasjonal suverenitet og militær styrke fremfor alliansebygging – har andre sett paralleller til Woodrow Wilsons idealistiske og uforutsigbare tilnærming. I realiteten kan Trump forstås som et uttrykk for begge disse impulsene, der amerikansk eksepsjonalisme kombineres med dyp skepsis til internasjonale forpliktelser.

Samtidig er det viktig å merke seg at mange av de transatlantiske spenningene ikke utelukkende har sitt opphav i Det hvite hus. Europas sikkerhetslandskap er i endring – ikke som en reaksjon på én amerikansk president, men som følge av en strukturell tilpasning til nye trusler og maktbalanser. Fremveksten av Kina innebærer en geopolitisk omkoding som ikke bare truer USAs posisjon, men som også tvinger Europa til å revurdere sin rolle som transatlantisk brohode. Den vestlige orden, som lenge ble betraktet som selvsagt, fremstår nå som skjørt og betinget.

På Østflanken ser vi hvordan Russlands aggresjon – særlig etter annekteringen av Krim – har presset land som Polen til å søke en sterkere amerikansk militær tilstedeværelse. Forholdet mellom USA, Polen og NATO har dermed blitt et uttrykk for både frykten for russisk ekspansjon og ønsket om å sikre en vestlig forankring i en tid der europeisk samhold ikke lenger er en selvfølge.

Midtøsten og Afrika viser en annen side av USAs strategiske tilbaketrekning. I stedet for å fokusere på langsiktige konfliktløsninger, har prioriteringene blitt forskjøvet mot direkte konfrontasjon med Iran og en marginalisering av det israelsk-palestinske spørsmålet. Den amerikanske politikken i regionen bærer preg av fragmentering, der fokus på raske gevinster overskygger behovet for langsiktig stabilitet. Samtidig ser vi hvordan Russland har styrket sin tilstedeværelse, særlig gjennom sin rolle i Syria – et geopolitisk vakuum skapt av USAs tilbaketrekning.

Samarbeidet mellom USA og europeiske stater om kontraterrorisme har også blitt svekket. Selv om enkelte initiativer, som fransk-amerikansk samhandling i Sahel, viser at samarbeid er mulig, mangler en felles forståelse av truslene og verktøyene som skal brukes. Europa fokuserer i større grad på intern sikkerhet, mens USA – selv med redusert tilstedeværelse – fortsatt tenker i globale strategiske rammer.

I det tjueførste århundrets maktspill blir cyberspace et sentralt domene. Russlands evne til å utfordre amerikanske interesser på dette feltet, med begrensede ressurser men betydelig strategisk effekt, peker på en ny type konflikt der konvensjonell militær overlegenhet er av mindre betydning. Russiske myndigheter ser nettet ikke bare som en teknologisk plattform, men som et rom for ideologisk og geopolitisk konfrontasjon – en forlengelse av statens strategiske interesser. USA, som tidligere nøt hegemonisk kontroll i dette domene, må nå forholde seg til en aktør som tenker langsiktig, manipulerer informasjon og søker å påvirke vestlig opinion.

Det samme gjelder forholdet til Kina. Der man tidligere håpet på et Kina som ville bli en «ansvarlig aktør» i det internasjonale systemet, har virkeligheten utviklet seg i en annen retning. Kombinasjonen av nasjonalistisk selvhevdelse og autoritær stabilitet har gjort konfrontasjonen med USA uunngåelig. Konflikten i det indopasifiske rommet – både økonomisk, militært og teknologisk – er ikke et uttrykk for feilslått diplomati, men for inkompatible verdenssyn.

Det som gjenstår er spørsmålet om hvorvidt de transatlantiske relasjonene vil kunne gjenopprettes i sin tidligere form. Svaret synes å være negativt. Strukturen i det internasjonale systemet er i ferd med å forandre seg – makt, teknologi og narrativer er i bevegelse. Det finnes ingen vei tilbake til en «normaltilstand», og enhver fremtidig politikk må forholde seg til dette nye kartet.

For å forstå dynamikken i denne utviklingen er det avgjørende å erkjenne at maktkonkurransen ikke lenger utspiller seg utelukkende i form av territoriale eller militære konflikter. Informasjon, teknologisk dominans, økonomisk avhengighet og politisk destabilisering er nå integrerte komponenter i stormaktenes verktøykasse. Dette gjelder ikke bare USA, Russland og Kina, men også de europeiske landene som må redefinere sin strategiske autonomi i møte med en fragmentert verden.

Hvordan påvirker amerikanske sanksjoner Iran og forholdet til Europa?

USAs utstrakte bruk av sanksjoner mot Iran, spesielt etter tilbaketrekningen fra Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA), har hatt vidtrekkende konsekvenser både for Iran og for det internasjonale politiske landskapet. Trump-administrasjonen innførte sanksjoner mot hundrevis av iranske individer og selskaper, inkludert viktige banker og flere nøkkelindustrier som stål, aluminium, jern og kobber – sektorer som representerer viktige inntektskilder utenom oljeindustrien. Disse tiltakene var ment å kvele Irans økonomi og tvinge fram en endring i landets politikk, spesielt med fokus på å stanse støtten til terrorgrupper som Hizbollah, Hamas og Den palestinske islamske jihad.

Den mest kontroversielle metoden har vært bruken av sekundære sanksjoner, som rammer tredjepartsaktører som driver forretninger med de som er direkte sanksjonert. Dette har skapt sterke reaksjoner, særlig i Europa, hvor slike tiltak blir sett på som en ulovlig ekstraterritoriell anvendelse av amerikansk lovgivning. Europeiske land som Tyskland, Frankrike, Storbritannia og EU samlet seg om å opprettholde JCPOA, da de så avtalen som en diplomatisk suksess som kunne forhindre en kjernefysisk opptrapping i regionen. Europas svar på USAs ensidige sanksjonspolitikk har vært å utvikle mekanismer for å omgå disse restriksjonene, blant annet gjennom etablering av alternative betalingskanaler som INSTEX, et eget europeisk betalingssystem for handel med Iran.

Selv om EU har forsøkt å beskytte sine selskaper mot amerikanske sanksjoner gjennom et blokkeringsregelverk, har mange europeiske bedrifter foreløpig valgt å prioritere tilgang til det amerikanske markedet framfor handel med Iran. Dette illustrerer hvor tett sammenvevd den europeiske økonomien er med det amerikanske finansielle systemet, noe som begrenser Europas muligheter til å føre en selvstendig utenrikspolitikk i forhold til Iran. I tillegg har USA intensifisert overvåkningen og håndhevelsen av sanksjoner, noe som gjør det risikabelt for selskaper å benytte seg av alternative handelsmekanismer.

Situasjonen har ført til en økende spenning mellom USA og Europa, hvor europeiske land frykter at USAs aggressive sanksjonspolitikk kan skade både transatlantiske relasjoner og den globale økonomiske stabiliteten. Samtidig har Iran brukt USAs økonomiske press som et påskudd for å trekke seg fra deler av JCPOA, noe som forverrer den diplomatiske situasjonen. Europeisk innsats for å megle, slik som president Macrons initiativ under G7-møtet i 2019, understreker viktigheten av europeisk medvirkning i konflikten, selv om den økonomiske avhengigheten av USA begrenser handlingsrommet.

Denne formen for sanksjoner innebærer to betydelige risikoer for USA. For det første kan den føre til økt fremmedgjøring av viktige allierte, noe som svekker internasjonal støtte og samarbeid. For det andre kan sanksjonene skape et for ustabilt og uforutsigbart næringslivsklima i det sanksjonerte landet, slik at selv en eventuell opphevelse av sanksjonene ikke umiddelbart vil kunne gjenopprette normale handelsforbindelser. Bedrifter kan vegre seg for å engasjere seg i land som har vært eller kan bli utsatt for sanksjoner, et fenomen kjent som «semi-sanksjonering». Dette svekker i praksis effektiviteten av sanksjonslettelser og kan føre til langvarig økonomisk isolasjon.

Det er viktig å forstå at USAs sanksjonspolitikk ikke bare er et verktøy for å presse enkeltland, men også et strategisk virkemiddel som påvirker globale økonomiske og politiske relasjoner. Samtidig viser erfaringene med Iran at det finnes en kompleks balansegang mellom press og diplomati, der økonomiske restriksjoner må veies opp mot langsiktige mål om stabilitet og samarbeid. For leseren er det essensielt å ha innsikt i hvordan slike sanksjoner opererer både på økonomisk, juridisk og politisk nivå, og hvordan de kan forme internasjonale allianser og motsetninger i en verden hvor økonomisk avhengighet og suverenitet ofte står i konflikt.

Hva var Trump’s økonomiske nasjonalisme og dens innvirkning på Canada–USA handelsforhold?

Donald Trump’s økonomiske nasjonalisme hadde en betydelig innvirkning på forholdet mellom Canada og USA, særlig på handelsavtaler. I løpet av hans presidentperiode ble de økonomiske forbindelsene mellom de to landene preget av et økt press på å endre eksisterende handelsvilkår. Dette førte til en langvarig prosess med omforhandlinger, som kulminerte i signeringen av den nye handelsavtalen mellom USA, Canada og Mexico (USMCA) den 30. november 2018. Den ble passert av USAs kongress og ble lovfestet av Trump i januar 2020. Dette nye avtaleverket inkluderte flere viktige endringer, blant annet at Justin Trudeau gikk med på å gi amerikanske bønder bedre tilgang til det kanadiske melkemarkedet.

Forholdet mellom Canada og USA har tradisjonelt vært preget av en sterk allianse, men Trump’s holdning til handelsforholdet var langt fra tradisjonell. Spesielt visste han seg villig til å utfordre nærmeste allierte, som han mente ikke alltid handlet rettferdig i økonomiske spørsmål. I mai 2019 besluttet Trump å fjerne de 25 % tollene på kanadisk stål og 10 % toll på aluminiumsprodukter som han hadde pålagt Canada siden juni 2018. Imidlertid, det faktum at han påla disse tollene i nesten ett år, understreker hans vilje til å gå langt i å konfrontere en nær alliert hvis han mente at det var behov for å rette opp i det han anså som urettferdige handelspraksiser.

Trump betraktet sin handelspolitikk som et middel for å gjenopprette Amerikas industrielle og produksjonsmessige storhet. Han så på globalisering og handel som mekanismer som hadde utnyttet USA i flere tiår. Denne tankegangen var et uttrykk for hans økonomiske nasjonalisme, som også gjaldt relasjonene med tradisjonelle allierte som Canada. I 2017 kritiserte Trump for eksempel kanadisk melkeregulering og mente at den var en "fullstendig katastrofe" for amerikanske bønder. Ifølge Trump burde alle handelsforbindelser, inkludert de med nærstående allierte som Canada, være rettferdige for amerikanske arbeidstakere.

Trump’s syn på handel kan oppsummeres i fire hovedpremisser. For det første mente han at globalisering og handelstraktater hadde tillatt USAs handelspartnere å utnytte landet. For det andre mente Trump at USA ikke alltid kunne stole blindt på sine tradisjonelle allierte; de måtte holdes ansvarlige for eventuelle urettferdigheter. For det tredje betraktet han handel som et nullsumspill, hvor ethvert land som oppnår gevinst, nødvendigvis gjør et annet land til tapende part. Dette synet førte til at Trump følte at USA måtte dra større nytte av sine handelsavtaler, selv med land som Canada, med hvem USA har et nært forhold. For det fjerde mente Trump at hans primære mål som president var å gjenopprette industriarbeidsplasser i USA, og at det var viktigere å skape arbeidsplasser i sitt eget land enn å støtte jobber i andre land, inkludert Canada.

Ettersom Trump benyttet toller som et verktøy for å fremme sine økonomiske interesser, ble dette også et symbol på hans forretningsfilosofi. I boken The Art of the Deal (1987) beskriver han seg selv som en hard forretningsperson som ikke ser på relasjoner som vennskap, men som konkurranse, hvor målet er å maksimere egen gevinst. Dette synet på handel og forretning kan også ses i hans aggresive bruk av toller mot Canada. For eksempel ble det i 2017 anbefalt en toll på nesten 300 % på CSeries-flyene, som ble produsert av Bombardier, Canadas ledende luftfartselskap. For Trump var dette et forsøk på å stimulere jobbskaping i USA, på bekostning av en internasjonal konkurranse som han anså som "urettferdig".

En viktig utfordring for Justin Trudeau, den kanadiske statsministeren, var å håndtere Trump’s uortodokse forhandlingsstil. Trump innledet forhandlingene med en klar intensjon om å omforme forholdet til sine handelspartnere på en måte som favnet den økonomiske nasjonalismen som preget hans syn på verden. Trudeau, som ledet Canada gjennom en periode med intens forhandlingspress, måtte navigere i et farvann hvor tradisjonelle diplomatiske og forretningsmessige normer ble utfordret av Trumps tilnærming.

Det er viktig å forstå at Trump’s syn på handel i stor grad var formet av hans ideologi om at økonomiske gevinster alltid er et resultat av tap for noen andre. Hans beslutninger om toller og handelsrestriksjoner, til tross for at de påvirket nære allierte som Canada, reflekterte hans overbevisning om at det var nødvendig å beskytte amerikanske industriarbeidere og stimulere økonomien. Denne økonomiske nasjonalismen hadde derfor både kortsiktige og langsiktige konsekvenser for den bilaterale handelen mellom Canada og USA.

Trump’s tilnærming ga et klart signal om at det å være en alliert ikke nødvendigvis garanterte noen form for økonomiske fordeler, og at handelen mellom de to landene alltid ville bli vurdert ut fra et nullsumsperspektiv.

Hvordan kan fotoniske sensorer forbedre kvalitetsovervåking og rask deteksjon av virus og gasser?
Hva kan vi lære av tidlige oppdagelser og oppfinnelser?
Hvordan Trump Gradvis Endret Sitt Syn på Amerikansk Eksepsjonalisme
Hvordan oppnå suksess med observabilitet og optimisering i agentbaserte AI-systemer