Hvordan Trump Gradvis Endret Sitt Syn på Amerikansk Eksepsjonalisme

Gjennom sin tid som president i USA gjorde Donald Trump en bemerkelsesverdig omdreining i hvordan han framstilte sitt syn på nasjonens plass i verden. Denne endringen er tydelig gjennom hans taler og retorikk i løpet av hans kampanje og de påfølgende MAGA-ralliene. I starten var Trump tydelig i sin fremstilling av USA som et land på vei ned, et land preget av problemer og mangel på fortreffelighet. Men etter hvert som hans presidentperiode utviklet seg, skjedde det en markant endring – fra en fremstilling av Amerika som et "ikke-eksepsjonelt" land, til et USA som var på vei tilbake til sin "storhet", og som kunne kalle seg "eksepsjonelt" igjen.

I hans tidlige taler, spesielt i 2017, satte Trump USA i et negativt lys. Hans referanser til amerikansk u-eksepsjonalitet dominerte talene hans i denne perioden, hvor han ofte beskrev landet som svekket og i en alvorlig nedgang. For eksempel, i løpet av hans første år som president, henviste han til u-eksepsjonaliteten til USA i hele 90 prosent av sine taler, og gjorde dette gjentatte ganger, ofte mer enn tre ganger per tale. Dette bildet endret seg imidlertid etter hvert som Trump nærmet seg valgkampen for gjenvalg i 2020.

I 2019, på et rally i New Hampshire, sa Trump: "Før valget vårt, lukket fabrikkene våre. Hvem vet det bedre enn dere? Dere er som de sentrale skuespillerne i fabrikknedleggelsene. Jobbene våre forsvant. Vår militære styrke var fullstendig utarmet. Da jeg tok over, var militæret vårt trist. Vi fløy ikke engang halvparten av flyene våre, de var gamle, slitne." Det var en beskrivelse av et Amerika på kanten av sammenbrudd, et land som måtte "rebygges". Men så snart Trump følte at han hadde fått kontroll og kunne vise til konkrete tegn på bedring, begynte han å endre sitt syn på Amerika.

I 2020, i sine taler, var referansene til amerikansk u-eksepsjonalitet nesten helt borte. I stedet begynte Trump å fremme en ny fortelling – et Amerika som var på vei til å bli eksepsjonelt igjen. Han viste til hva han mente var en eksepsjonell "comeback" for landet, og hevdet at USA under hans ledelse hadde fått tilbake sin styrke. I 2019 hevdet han at "det store skipet snur raskere enn noen trodde var mulig." Denne overgangen fra et land som var i en forferdelig tilstand til et som er "bedre enn noen gang" er en kjerne i Trumps taler og var et sentralt tema i hans gjenvalgskampanje.

Analysene av Trumps taler viser en sterk sammenheng mellom hans bruk av begrepene "u-eksepsjonalitet" og "eksepsjonalitet". I starten av sin presidentperiode var hans taler dominert av beskrivelser av et Amerika som var i nedgang, men etter hvert som hans presidentperiode utviklet seg, ble hans referanser til eksepsjonalitet mer fremtredende. Denne endringen reflekterte både et skifte i hans syn på Amerika og en bevisst politisk strategi for å fremme nasjonal stolthet og optimisme, spesielt når han nærmet seg valgperioden.

Sammenlignet med andre presidenter, som Obama og Nixon, som fremmet ideen om amerikansk eksepsjonalisme i mer enn 85 prosent av sine taler, var Trumps invokasjoner av eksepsjonalitet langt mer begrensede i sin første periode. I hans første år som president var hans referanser til amerikansk eksepsjonalitet lavere enn de fleste av hans forgjengere. For eksempel nevnte han ikke amerikansk eksepsjonalitet i 60 prosent av sine taler. Det var først etterhvert som han følte at han kunne vise til konkrete fremskritt at han begynte å øke bruken av begrepet.

Men som med alle presidenter, var bruken av eksepsjonalismen ikke bare for å beskrive et faktum, men for å skape en politisk virkelighet. For en president som forberedte seg på gjenvalg, var det essensielt å fremme et bilde av et USA som var sterkere og mer eksepsjonelt enn det hadde vært før. Gjennom dette retoriske grepet kunne Trump både engasjere sine tilhengere og bygge et argument for sitt politiske lederskap – et lederskap som hadde ført til en "komme tilbake"-historie, der Amerika igjen skulle bli den største nasjonen i verden.

For leseren er det viktig å forstå at dette skiftet i Trumps retorikk reflekterer både en politisk strategi og et personlig syn på hvordan nasjonens fremtid burde se ut. Ved å bruke amerikanere som målgruppe for sine taler, appellerte Trump til den nasjonale stoltheten, og han koblet sin politiske suksess til et bilde av nasjonal oppgang og styrke. Han manipulerte ideen om eksepsjonalisme ikke bare som et faktum, men som en politisk virkelighet han kunne skape gjennom sin egen politiske innsats. Det er derfor viktig å se på hvordan presidenter bruker nasjonale narrativer – som amerikansk eksepsjonalisme – som et politisk verktøy for å forme offentlig oppfatning og fremme politiske mål.

Hvordan amerikanernes tro på unntaksstatus former politikk og lederskap

Begrepet "amerikansk unntaksstatus" har blitt en bærende ide i både politisk diskurs og nasjonal identitet. Dette konseptet, som ikke nødvendigvis kan bevises gjennom empirisk analyse eller systematiske sammenligninger, resonnerer sterkt hos den amerikanske befolkningen. For mange amerikanere er landet unikt, ikke fordi det kan bevises som det beste i verden, men fordi en stor del av folket tror på det. Dette gjør amerikansk unntaksstatus til et kraftfullt retorisk verktøy for politikere, som benytter det for å appellere til nasjonens stolthet og samle folket rundt nasjonale mål.

Ideen om amerikansk unntaksstatus har historisk vært et viktig element i presidentenes retorikk. Fra tid til annen, spesielt i tider med usikkerhet som krig eller økonomiske kriser, har presidenter fremhevet denne statusen for å styrke nasjonens samhold og selvtillit. Slike uttalelser er ikke bare symboliske; de er en måte å skape tillit på, en måte å minne folk om at USA er et land som har overvunnet vanskeligheter tidligere og vil gjøre det igjen.

En illustrasjon på dette finnes i president Harry Trumans tale i september 1945, da han kunngjorde slutten på andre verdenskrig. Truman beskrev Amerikas seier som mer enn en militær seier; han omtalte den som en seier for friheten, og understreket at det var USAs "ånd av frihet" som hadde gjort det mulig å vinne krigen. Dette markerer et tydelig skifte i hvordan amerikanere forstod sin nasjons plass i verden: fra å være et eksperiment med demokrati til å være et globalt symbol på frihet og rettferdighet.

I den tidlige perioden av republikken ble amerikanerne ofte fremstilt som et lys i mørket for resten av verden, en modell for andre nasjoner å etterligne. Abraham Lincoln beskrev USA som "jordens siste beste håp", en tanke som også ble videreført av Franklin D. Roosevelt, som beskrev Amerika som et land velsignet med styrke og tro på frihetens sak. Men det var først etter andre verdenskrig at USA kunne bevise sin unike status. Ved å komme ut av krigen som den ubestridte supermakten, og samtidig mindre ødelagt enn de fleste andre stormaktene, begynte amerikansk unntaksstatus å få en mer solid forankring i det globale fellesskapet.

Etter krigen begynte presidenter å bruke amerikansk unntaksstatus som et retorisk verktøy for å argumentere for USA’s ledelse i verdenspolitikken. Mens de tidligere hadde fremhevet landets unike form for styresett, begynte de nå å understreke det faktum at USA ikke bare var et håp for resten av verden, men en nødvendig leder i globale anliggender. Dette retoriske skiftet reflekterte den økende globale makten og innflytelsen som USA hadde oppnådd.

Troen på amerikansk unntaksstatus har vedvart gjennom flere tiår, og har blitt videreført av nesten alle presidenter, fra Truman til dagens ledere. Presidentene har brukt denne ideen for å skape nasjonal enhet, mobilisere folket for politiske mål, og for å rettferdiggjøre utenrikspolitikk. Denne ideen har blitt så dypt integrert i den amerikanske nasjonale identiteten at det å utfordre den ofte kan anses som et angrep på nasjonens grunnleggende verdier.

Det er viktig å forstå at amerikansk unntaksstatus ikke bare er et politisk verktøy; det er en sentral del av den nasjonale selvforståelsen som påvirker hvordan amerikanerne ser på seg selv og sin plass i verden. Denne troen har betydelig innvirkning på både innenrikspolitikk og utenrikspolitikk. Det er også et fenomen som transcenderer ideologiske skillelinjer: både konservative og liberale kan være enige i at USA er et unikt land, selv om de kan ha forskjellige meninger om hva det betyr for nasjonens fremtid.

Det er også viktig å merke seg at troen på amerikansk unntaksstatus kan føre til både positive og negative konsekvenser. På den ene siden kan den styrke nasjonal samhold og motivere til handling på globale utfordringer. På den andre siden kan det føre til en oppfatning av at USA har en "rett" til å påtvinge andre nasjoner sin vilje, og dette kan skape konflikt på den internasjonale scenen. Den globale maktbalansen har også endret seg i løpet av de siste tiårene, med fremveksten av andre stormakter som Kina, noe som har utfordret USA’s historiske dominans.

Endelig er det viktig å reflektere over hvordan amerikansk unntaksstatus spiller en rolle i dagens globale landskap, hvor multilateralismens betydning vokser, og hvordan den amerikanske folkets tro på sin nasjons unike rolle kan påvirke landets fremtidige kurs i en stadig mer kompleks verden.