Det var klart at vi, som mange andre institusjoner på den tiden, stod foran den utfordrende oppgaven å bygge et senter som kunne svare på de raske endringene i informasjonsteknologi og vitenskap. I utgangspunktet trengte vi et datamaskinsenter med avansert programvare for å løse problemer knyttet til astronomi og astrofysikk. Etter hvert som IT-fasilitetene vokste, ville senteret måtte ha et toppmoderne lokalnettverk, elektronisk kommunikasjon og dataoverføringsprotokoller. Det ville også være nødvendig med et instrumentlaboratorium, med grunnleggende optiske og elektroniske arbeidsbenker og instrumenter.

Etter hvert som behovene vokste, måtte vi etablere et datacenter for astronomiske objekter, og det ble også klart at et effektivt gjestehus og kantinefasiliteter måtte bygges for å imøtekomme strømmen av besøkende. Et viktig spørsmål som oppstod, var hvilken type støttepersonell vi ville trenge. Målet var å holde dette på et minimum og dermed redusere forholdet mellom støttepersonell og vitenskapelig personale til 1,5:1, fra den vanlige 4:1 som er sett i mange akademiske institusjoner i India. For å oppnå dette anbefalte UGC at vi skulle benytte kontraktansatte for aktiviteter som kosmetisk vedlikehold, hagearbeid, kantinedrift og gjestehusadministrasjon, og holde klassifiseringen av fjerdeklassespersonell til et minimum.

I tillegg måtte vi vurdere behovet for bygninger til instituttet, samt boliger for personalet. Vi ønsket å bygge en personalby nær kontorbygningene, da mange akademikere ønsker å jobbe på oddetidspunkter og ville finne det praktisk å bo nær institusjonens fasiliteter. Hvordan disse bygningene skulle planlegges og hva de ville koste, ble avgjørende for prosjektets suksess. Det ble raskt klart at vi trengte en dyktig arkitekt som kunne veilede oss gjennom denne prosessen.

I februar 1988 ble prosjektet sendt til UGC, og derfra tok prosessen fart. Jeg husker tydelig øyeblikket da Yash Pal ringte meg. Han var direkte: «Jeg har fått prosjektbeskrivelsen, men jeg vil gå videre for å få godkjenning fra UGC for senteret, bare hvis du tar på deg ansvaret som Grunnleggerdirektør.» Til da hadde jeg ikke vurdert å forlate den trygge stillingen min ved TIFR for å starte et krevende og usikkert institusjonsbyggingsprosjekt. Men Yash presset videre og sa at han ønsket at jeg skulle bli med uten å beholde noen rettigheter til TIFR. Mange akademikere fra TIFR hadde tidligere gått videre til andre institusjoner, for så å returnere og utøve sine rettigheter. Etter et kort øyeblikk av tvil, bestemte jeg meg for å kutte båndene og ta på meg utfordringen. Jeg ba bare om å få vente til min datter hadde fullført sin tolvte klasseeksamen før jeg flyttet til Poona.

Yash satte deretter sammen en eksekutivkomité og en styringskomité. Styringskomiteen var en stor gruppe på tjue medlemmer, mens eksekutivkomiteen var en mindre delmengde av denne. Begge komiteene ble ledet av UGCs styreleder, slik at deres anbefalinger lett kunne bli godkjent av UGC. Senteret skulle registreres som et «samfunn» med sine egne regler og vedtekter, og ble tiltenkt Poona Universitet som en slags «surrogatmor» inntil det fikk formell godkjenning. Universitetet var tidlig villig til å samarbeide og fungerte dermed som vert for prosjektet, og under ledelse av professor V.G. Bhide ble Poona Universitet et viktig støttepunkt.

I februar 1988 fikk Naresh Dadhich rollen som prosjektkoordinator, mens jeg formelt ble utnevnt som æresdirektør i juli, en dato som tilfeldigvis sammenfalt med min femtiårsdag. Denne datoen skulle vise seg å gi meg mer enn ett verdifullt gave.

Blant de mange beslutningene som måtte tas, var valg av arkitekt en av de viktigste. Under et møte i 1986, på en konferanse for et annet vitenskapelig senter i Hyderabad, møtte jeg Charles Correa, en anerkjent arkitekt. Han var fascinert av ideen om å bygge et senter for moderne astronomi, og etter en kort samtale ble han interessert i å bidra til utformingen av IUCAA. Selv om jeg hadde fryktet at et så stort navn ville avvise prosjektet som for lite, gikk vi videre med å kontakte ham. Til min store glede svarte Charles positivt på invitasjonen. Han hadde allerede fullført et stort prosjekt i Jaipur og ønsket nå å bidra til en utfordring som var langt mer moderne og astronomisk i sin tilnærming.

Charles tok på seg rollen som arkitekt for IUCAA, og han interagerte tett med meg, Naresh og Ajit Kembhavi for å få en dypere forståelse av visjonen vi hadde for senteret. Med hans bakgrunn og innsikt ble IUCAA ikke bare et senter for vitenskap, men også et arkitektonisk symbol på fremtidens astronomi. På dette tidspunktet var det klart at vi hadde fått tak i en arkitekt som kunne gjøre prosjektet til noe mer enn bare en funksjonell bygning. Hans arbeid ville sette et visuelt og kulturelt preg på institusjonen.

Tidlig i 1988 ble nødvendige skritt tatt for å gjøre drømmen om IUCAA til virkelighet. Det gjenstod fortsatt å finne land til bygningene, og Poona Universitet viste seg å være litt tvetydig i spørsmålet om plasseringen av senteret. Vi ønsket at IUCAA skulle ligge nær GMRT-senteret, men universitetet var delvis tilbakeholdne med å tildele oss land, noe som førte til ytterligere diskusjoner om lokalisering og fremtidige fasiliteter.

I prosessen med å bygge IUCAA var det klart at hver beslutning måtte tas med omhu og vurdering, ikke bare med tanke på de akademiske og vitenskapelige målene, men også på de praktiske realitetene som måtte til for å skape et funksjonelt og bærekraftig vitenskapelig senter.

Hvordan en Reise Til Cambridge Blev Til et Minne om Venner og Erfaringer

Jeg er Jayant Narlikar. Jeg hadde hørt om deg og er veldig glad for å møte deg, sa jeg litt beskjeden. Til min overraskelse hadde Chitre også hørt om meg, og han rakte hånden fram og tok min i et vennlig håndtrykk, og sa at han hadde sett frem til å møte meg på dette skipet. Han hadde imidlertid ikke regnet med at det skulle være et måltid med seige biffer som ville bringe oss så nært på så kort tid! Chitre ba meg kalle ham "Kumar". Hans enkle og avslappede måte å være på hjalp meg til å overvinne hjemlengselen. Jeg hadde i det minste fått meg en venn som ville være med meg hele veien gjennom mine dager på Cambridge.

Lunsjen, om ikke helt fri for utfordringer som den seige biffen, var ellers utsøkt. Ved bordet vårt var det flere andre vi etter hvert ble kjent med, ettersom vi alle fikk tildelt faste plasser for måltidene gjennom hele reisen. Som vi raskt oppdaget, var vi på en ordentlig spiseorgie. Hver dag startet med morgenkaffe på hytta, fulgt av frokost, deretter kaffe eller iskrem ved "elevenses", der vi i løpet av ettermiddagen ble servert te og selvfølgelig et stort middag måltid til slutt. Heldigvis led jeg ikke av sjøsyke, og kunne nyte alle de forskjellige rettene.

Skipet var av en ganske høy klasse, et såkalt "en klasse"-skip, som betød at alle passasjerer, uavhengig av billettpris, kunne få tilgang til alle områder av båten. De forskjellige prisene på billettene var bestemt av nivået på hyttene, og min hytte, som var på F-dekket, lå bare et stykke over havflaten med bølgene synlige rett fra vinduet. Chitre, som var på G-dekket, var et nivå lavere. Det ble raskt klart for oss at de øvre dekkene med sine offentlige fasiliteter ville være vår foretrukne møteplass. Jeg oppdaget at skipets bibliotek hadde flere av mine favorittforfattere, som Wodehouse, Agatha Christie og Edgar Wallace.

Selv om flyreisen hadde begynt å erstatte de lange båtferdene på den tiden, var vi fremdeles om bord på en av de større passasjerskipene i P&O-flåten, et 22 000 tonn tungt skip med plass til 1253 passasjerer og 507 manns mannskap. Skipet var godt utstyrt med vaskemaskiner og tørketromler, en stor bekvemmelighet for oss som var på langfart. Vi fikk billetter til underholdning, som var delt opp etter farge - mine var gule, og jeg benyttet meg av muligheten til å se flere Disney-filmer om bord. Vi spilte bordtennis og kortspill også. Jeg var ingen god svømmer, så jeg unngikk svømmebassenget, men det var nok av andre aktiviteter og rom for dem.

Selv om båten var godt utstyrt for underholdning og rekreasjon, kunne vi aldri helt glemme det faktum at vi var på et passasjerskip, og tankene på sjøreiser som endte i katastrofer, som Titanic, var aldri langt unna. Allerede første dag ble vi instruert om hvordan vi skulle forholde oss i tilfelle en nødsituasjon. Det er kanskje noe vi tar for gitt i dag, men i den tiden var slike advarsler langt fra noe man bare lot passere.

I løpet av reisen fikk vi også beskjed om å stille klokkene våre én og en halv time tilbake da vi nådde Aden, vårt første stoppested. Her gikk vi i land for å få en rask tur rundt i byen, og vi ble ledsaget av vennene våre, Pareira, Benjamin, Chitre, og Ranade, som var på oppdrag til London for å jobbe med Crompton Parkinson. Vi ble invitert til å besøke Pareiras tante, som bodde bare et par hundre meter fra kaien, og ble servert saft, kake og sandwicher. Senere dro vi til markedet i Aden og oppdaget at vi fikk hjelp fra en lokal indisk familie, som kjørte oss til noen av byens viktigste severdigheter. Det var første gang jeg var ute på fremmed jord, og hele opplevelsen, fra å bli tatt imot av en lokal til å lære om markedsplassens liv og handlingsmåte, var noe jeg sent vil glemme.

Skipet forlot Aden ved 7.30-tiden på kvelden, og vi satte kursen videre mot Suezkanalen. For de som ønsket det, ble det tilbudt en ekstra tur til Egypt, men med et stramt studentbudsjett bestemte jeg meg for å bli om bord, vel vitende om at en dag ville jeg få sjansen til å besøke Egypt og se pyramider og Nilen. Denne avgjørelsen ble senere belønnet, selv om det tok meg 12 år før jeg faktisk fikk muligheten til å besøke Egypt.

Sjøen i Rødehavet var ikke like rolig som den vi hadde passert til nå, og flere av passasjerene begynte å lide av sjøsyke. Jeg kunne selv føle et mildt ubehag, og i dagene etter Aden unngikk jeg maten og holdt meg til frukt og te. Den lokale vannet fra Aden smakte merkelig, noe som kanskje var årsaken til at jeg valgte å være forsiktig med både mat og drikke.

Endtext

Hvordan Ramu og hans venner møtte livets utfordringer på gatene i Bombay
Hvordan en uskyldig ungdom kan bli et redskap for krigens ondskap
Hvordan fotonikk og optoelektronikk former fremtidens industri og teknologi
Hvordan løse komplekse integraler: Trinnvis gjennomgang
Hvordan påvirker vegger, gulv og tak funksjon og estetikk i kjøkkenet?