Hvordan Donald Trump Brukte Manipulasjon av Eiendomsverdier for Å Skape et Imponerende Bilde av Suksess

Trump var først og fremst opptatt av hvordan han ble oppfattet, og ikke nødvendigvis hva som var virkeligheten. Hans enorme formue og vellykkede forretningserfaringer ble brukt til å bygge et legendarisk omdømme, som ble en viktig del av hans markedsføring, både som forretningsmann og politiker. Ifølge Michael Cohen, Trumps tidligere advokat, var det ikke nok å være rik. Trump ønsket alltid å fremstå som enda rikere, for å kunne konkurrere med andre superrike personer. I hans sinn fantes det aldri en grense for hva som kunne betraktes som nok penger; hver gang han nådde et økonomisk mål, var det alltid bedre å ha mer. Denne besettelsen med å fremstå som større og mer vellykket førte til at han manipulerte eiendomsvurderinger og tall i sine finansielle rapporter.

Cohen beskrev hvordan Trump kontinuerlig forsøkte å blåse opp verdiene på eiendommer i regnskapene, med mål om å imponere banker og investorer. For eksempel kunne vurderingene av hans golfbaner bli presentert som en stor samlet sum, i stedet for å bryte ned verdien på hver enkelt klubb. Denne tilnærmingen gjorde det vanskeligere for folk å stille spørsmål ved verdien av de spesifikke eiendommene. Trump brukte ofte forskjellige metoder for å verdsette eiendommer, og i noen tilfeller ble metodene endret fra år til år for å skape et høyere estimat av eiendommens verdi.

Trump var kjent for sin kompromissløse tilnærming til økonomi, ikke bare når det gjaldt å heve eiendomsvurderingene, men også i mer detaljert forretningspraksis. Et eksempel på dette var hvordan han behandlet forsikringskrav etter at en tornado hadde skadet en av hans golfbaner. Trump fikk forsikringsselskapet til å betale $400 000 for reparasjonen av en kunstig dam, til tross for at det hele kunne blitt ordnet på en langt billigere måte med en rull med vanntett tape. Denne typen små, men betydelige bedragerier var en del av hans daglige virksomhet, og han var kjent for å få de ansatte til å gå langt for å sikre at hans økonomiske interesser ble ivaretatt.

Trump University, en eiendomsskole markedsført av Trump og hans forretningspartnere, er et annet eksempel på hans manipulasjon av oppfatninger. Studenter ble opplært til å betale store summer for mentorskapsprogrammer og kurs, som Trump hevdet skulle gi dem hans "hemmeligheter" for å tjene penger i eiendom. I realiteten var programmet et svindelprosjekt, og mange av studentene tapte store summer uten å få noe verdi tilbake. Det var en klassisk “bait-and-switch”-strategi, der programmet ikke hadde noen virkelig verdi, og undervisningsmaterialet var mer eller mindre ubrukelig.

Cohen, som var dypt involvert i Trumps forretningsimperium, kunne bekrefte at Trump ikke bare manipulerte med tallene i sine offentlige rapporter, men også tok små, men viktige steg for å utvide sine økonomiske fordeler på andre områder. Hans gjennomgripende kontroll og oppmerksomhet på detaljer, fra mindre økonomiske transaksjoner til mer komplekse investeringer, var påfallende. For eksempel krevde han at en taxi-sjåfør skulle bli betalt for skade på limousinen hans, selv om skaden var minimal, og han gikk til store lengder for å få denne kravprosessen til å skje uten for mye motstand.

For de som ønsker å forstå den dypere dynamikken i Trumps økonomiske filosofi, er det viktig å merke seg hvordan hans forretningspraksis strakte seg langt utover det vi vanligvis tenker på som "legitime" økonomiske handlinger. Trumps vilje til å blåse opp sine egne eiendommer og å utnytte mennesker for å oppnå personlig gevinst belyser et større bilde av hans forståelse av makt og innflytelse. Hans økonomi var aldri kun et spørsmål om penger; det handlet om kontroll over hvordan han ble sett på av offentligheten, og hvordan han kunne bruke denne oppfatningen til å styrke sin posisjon i samfunnet og på verdensarenaen.

Hvordan bør påtale av alvorlige forbrytelser håndteres?

Det er en utbredt oppfatning at grove bedragerier bør håndteres på andre måter, blant annet gjennom private søksmål eller sivile rettslige tiltak fra berørte parter. Min tilnærming har alltid vært og forblir annerledes. Selvfølgelig er strafferettslig påtale en drastisk tiltak, og det bør kun benyttes ved alvorlige lovbrudd. Men påtalemyndigheter som aldri taper saker, og som kun bringer anklager når uretten er både åpenbar og lett å bevise, kvalifiserer til medlemskap i det som forfatteren Jesse Eisinger har kalt "The Chickenshit Club" i sin bok med samme navn. The Chickenshit Club består av påtalemyndigheter som er redd for å tape saker og som ikke ønsker å ta risiko. De reiser kun saker som er "slam dunks", det vil si saker som bare kan tapes hvis juryen kommer til en irrasjonell avgjørelse. Ofte mangler de erfaring som forsvarsadvokater, noe som begrenser deres evne til å vurdere sjansene for et negativt utfall og gjør dem ukomfortable når de må prøve en sak som har svakheter.

Dette siste poenget bringer inn det såkalte “Al Capone”-elementet. Al Capone var en beryktet gangster og forretningsmann som hadde politisk innflytelse, ga donasjoner til veldedige organisasjoner og oppsøkte offentlig oppmerksomhet. Han hadde en flamboyant livsstil, nøt selskap av vakre kvinner, og fremstilte seg selv som en legitim forretningsmann, samtidig som han ledet Chicago’s smuglervirksomhet under forbudstiden og orkestrerte mob- vold, inkludert det beryktede “Saint Valentine’s Day Massacre”. De føderale myndighetene fikk til slutt dømt ham for skatteunndragelse, som utvilsomt var blant hans mindre alvorlige forbrytelser. Selv i dag er det kritikere av Capones påtale.

Da jeg var en uerfaren påtalemyndighet i slutten av 1970-tallet, hørte jeg noen ganger det ble sagt at påtalemyndigheter bør fokusere på forbrytelser, ikke på personer. Det er en tankegang som antyder at man bør forfølge dårlig oppførsel, ikke nødvendigvis dårlige mennesker. I abstrakt forstand er dette en rimelig tanke. Men dårlig oppførsel kan akkumuleres over tid, og separate tilfeller av dårlig oppførsel, som hver for seg kanskje ikke fortjener påtale, kan vurderes som svært alvorlig når de sees i sammenheng. Dette er grunnlaget for RICO-lovgivningen og lover mot bedrageri og organisert kriminalitet.

Enten separate kriminelle handlinger kan kombineres til én stor forbrytelse eller ikke, bør en persons historie med ulovlig atferd tas i betraktning når man vurderer om påtale er nødvendig, og hvordan man skal straffe. En grunnleggende del av ethvert strafferettslig system er at samfunnet må reagere strengere hvis noen bryter loven gjentatte ganger. Når man anvender disse abstrakte tankene på Donald Trump, betydde det for meg at vi hadde grunn til å "kaste boka" på ham. Trump hadde blitt en mester i å bryte loven på måter som var vanskelige å nå.

Tiltak som ikke involverte straffeforfølgelse hadde blitt brukt mot Trump, og han avfeide dem som trivielle. Han tvitret at han hadde betalt 25 millioner dollar for å løse sivile krav mot ham i Trump University-saken, kun fordi han måtte fokusere på landet og ikke ønsket å gå gjennom en "lang, men vinnende rettssak." Hans løsning av Trump Foundation-saken, der han betalte en bot og gikk med på å skrive en erklæring som innrømmet feil, førte til en tweet der han klagde på "politisk motivert trakassering" og en uttalelse der han sa, “[alt de fant var utrolig effektiv filantropi og noen små tekniske brudd]."

Ser man på helheten i Trumps atferd gjennom årene, var det helt klart for meg at tiltak som ikke involverte straffeforfølgelse betydde ingenting for ham, og ikke ville avskrekke ham i det minste fra å engasjere seg i annen antisosial atferd. Faktisk, jo mer vellykket han ble, jo mer dristig ble hans oppførsel. Han hadde "stiftet" mange entreprenører og småbedriftseiere som hadde bestemt seg for å tilby tjenester eller produkter til Trump-organisasjonen, fordi Donald Trump var så rik. Michael Cohen hadde fortalt oss at en stor del av jobben hans var å fortelle små kreditorer som gjorde forretninger med Trump at de ikke kom til å få betalt og tvinge dem til å akseptere hva Trump ville gi dem. Enterprise corruption-loven var ment å rette seg mot akkurat denne typen atferd: Å bruke et mønster av kriminell aktivitet for å øke en enhets økonomiske makt, noe som gjør det mulig for den å påføre større sosial skade.

Selv om etterforskerne ikke omfavnet en potensiell anklage om "enterprise corruption" med full entusiasme - det var et svært ambisiøst, komplisert og arbeidskrevende mål - begynte vi å samle nødvendige fakta.