Hvordan påvirket Trump-administrasjonens politikk global helse og internasjonalt samarbeid?

Trump-administrasjonen ble kjennetegnet av en grunnleggende splittelse av det amerikanske samfunnet. Den tillitskrisen han skapte i forhold til offentlige institusjoner, etterretningstjenester, akademia og mediene undergravde ikke bare nasjonal samhørighet, men etablerte også et mønster for hvordan rasjonalitet og fellesskapsfølelse kunne dekonstrueres. I møte med pandemien ble dette synlig i hvordan noe så grunnleggende som bruk av munnbind ble et politisk symbol – en enkel folkehelseforanstaltning ble forvandlet til en test av ideologisk lojalitet.

Denne dynamikken ble videre forsterket av desinformasjon, og utnyttet av politiske aktører og medier med egeninteresser. Resultatet var en dypt forankret stammeidentitet, særlig manifestert i «Make America Great Again»-bevegelsen, som i dag av mange amerikanere anses som en trussel mot demokratiet. En viss resonans av dette kunne merkes i Australia, der protester mot smitteverntiltak som nedstengning og vaksinasjon ikke nødvendigvis var partipolitiske, men ofte sprang ut fra økonomisk marginalisering og opplevd urettferdighet.

På det internasjonale planet representerte Trump en markant dreining vekk fra globalt ansvar. Mens Obama-administrasjonen prioriterte helseutvikling globalt og bevilget nærmere 8,5 milliarder amerikanske dollar til slike formål i sitt siste budsjettår, foreslo Trump tidlig i sitt embete en reduksjon på 24 prosent i tilsvarende midler. Denne holdningen gjentok seg årlig, og ble senest uttrykt i et forslag om kutt på 27,4 milliarder dollar, inkludert kutt i helsehjelp og matprogrammer, som Trump sendte til Kongressen i sine siste dager som president.

Trump trakk USA fra UNESCO i 2017 og fra FNs menneskerettighetsråd i 2018. I 2020 kunngjorde han tilbaketrekningen fra Verdens helseorganisasjon (WHO) – en symbolsk handling for å markere sin misnøye med det han mente var en «Kina-sentrert» respons på pandemien. Den amerikanske nektelsen av å delta i det globale COVAX-initiativet for vaksinefordeling understreket en total frakobling fra det internasjonale fellesskapet i krisetid.

Trump forsøkte også å svekke det vitenskapelige grunnlaget for helsepolitikk. Hans forslag om kraftige kutt i finansiering av sentrale forskningsinstitusjoner som National Institutes of Health og Centers for Disease Control and Prevention truet ikke bare innenrikspolitisk kunnskapsproduksjon, men også internasjonale forskningssamarbeid, inkludert australsk-amerikanske prosjekter. Kongressen avviste heldigvis de fleste av disse forslagene, men skadevirkningen på tilliten til vitenskapens rolle var merkbar og vedvarende.

Australias rolle i internasjonal helsebistand i samme periode fremsto langt mer tilbakeholden. Bistandsbudsjettet ble i praksis frosset under den konservative regjeringen, og landet har aldri kommet i nærheten av FNs mål om å bruke 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekten på bistand. Tallet ligger fortsatt rundt 0,2 prosent. Som andel av statsbudsjettet ble støtten redusert fra 1,32 prosent i 2012–13 til 0,62 prosent i 2020–21. Samtidig ble fokus snevret inn mot nærområdene – Stillehavsregionen og Papua Ny-Guinea – på bekostning av Afrika og Sør- og Vest-Asia.

Pandemien ga riktignok et midlertidig løft til helserelatert bistand, med egne midler øremerket støtte til smittevern og vaksinering i nærliggende regioner. Likevel rapporterte australske myndigheter disse tiltakene separat, noe som ifølge forskere ble gjort for å unngå å fremstå som for rause i møte med innenrikspolitisk kritikk fra ytre høyre. Først med Albanese-regjeringen kom et signal om reversering, med løft

Hva betyr Uluru-erklæringen for Australia og hvordan Trump påvirker forholdet til mediene?

Trump viste heller ikke interesse for å blande seg inn i kanadiske urfolksforhold, selv om han hadde et svært anstrengt forhold til landets statsminister, Justin Trudeau. Trump var i konstant konflikt med Trudeau over handelspolitikk, men det stoppet ham ikke fra å være taus om arbeidet som ble gjort av den kanadiske sannhets- og forsoningskommisjonen. På samme måte kan man forvente at Trump, til tross for sine kontroversielle meninger, kanskje ikke vil ta opp saken som Uluru-erklæringen representerer, i større grad enn hans tidligere avvisning av lignende temaer i andre land.

For Australia er beskyttelsen mot Trumpistisk rasisme og påvirkning dobbelt: Ved å opprettholde et universelt, obligatorisk stemmesystem for alle borgere og ved å gi opprinnelige folk en konstitusjonell rolle i landets demokrati, kan Australia stå sterkere mot utenlandske trusler. Den eneste måten å sikre at Uluru-erklæringen får den nødvendige anerkjennelsen og implementeringen, er ved å ratifisere hele erklæringen – ikke bare stemmen (Voice), men også de andre elementene som omfatter traktatforhandlinger, sannhetssøking og Makarrata, før det amerikanske presidentvalget i 2024.

Når man ser på Donald Trump og hans forhold til media, ser vi hvordan hans figur har blitt utnyttet gjennom popkulturen. Trump var i flere tiår en kontroversiell figur i amerikanske medier, først og fremst gjennom tabloidene i New York, og deretter gjennom den suksessrike TV-serien The Apprentice, hvor han ble presentert som en overlegen, suksessfull CEO som styrte alt med autoritet. Hans forståelse av hvordan han skulle bruke mediene ble ikke bare en effektiv kampanjestrategi, men også en del av hans politiske merkevare. Mange amerikanere følte at de kjente Trump gjennom de mange mediekanalene, og det gjorde ham til en kjent skikkelse som de lett kunne identifisere seg med, enten de likte ham eller ikke.

Men samtidig som Trump fikk massiv oppmerksomhet, begynte han å skape et klima der media ble sett på som fiender. Hans berømte angrep på media som "folkets fiender" og hans gjentatte påstander om at kritisk presse var "fake news", fikk mange av hans tilhengere til å se på tradisjonelle nyhetskilder med mistro. Dette er en strategi som Trump bevisst utnyttet for å kontrollere narrativet og minske kritikken som han og hans administrasjon møtte.

Denne trenden har hatt varige konsekvenser for amerikansk politisk kommunikasjon. Hvis vi ser på utviklingen i amerikansk politikk etter Trump, er det tydelig at den samme mistroen til etablerte medier har vokst, og at det ikke lenger er opplagt hva som er "sant" eller "falskt". Hva som er "fake news", er avhengig av hvem som definerer det. Trump visste nøyaktig hvordan han skulle bruke denne usikkerheten i sin politiske kommunikasjon, og det er usikkert hvordan fremtidige presidenter kan utnytte denne nye realiteten.

Når vi reflekterer over dette, blir det klart at kampen for sannhet, rettferdighet og enhet – enten det gjelder Uluru-erklæringen eller media – er en pågående kamp. Det er ikke nok å stole på at media eller politikere vil gjøre det rette. Det er viktig at folk forstår den subtile makten som ligger i hvordan vi oppfatter og representerer politiske saker gjennom medier, og hvordan denne makten kan formes for å enten fremme eller hindre endring.

Kan det som skjedde i USA skje i Australia?

I mange tiår har USA og Australia beveget seg i forskjellige retninger, til tross for at de begge er etablerte demokratier med anglosaksiske røtter. Samtidig har utviklingen i det amerikanske samfunnet, og særlig dets politiske landskap, begynt å vise trekk som reiser alvorlige spørsmål om hvorvidt lignende tendenser kan få fotfeste i Australia.

I dette klimaet ble vold sett på som et legitimt svar for en betydelig andel av befolkningen. 400 millioner skytevåpen i privat eie, inkludert over 20 millioner militærinspirerte våpen, er ikke bare et symbol på amerikansk eksepsjonalisme, men også en indikator på hvor langt en nasjon kan bevege seg vekk fra det siviliserte kompromiss. Australia, derimot, fjernet med ett grep nesten alle slike våpen etter massakren i Port Arthur. Det er en forskjell som ikke bare gjelder sikkerhet, men også samfunnets grunnleggende tillit til staten og fellesskapet.

Men tillit er en skjør størrelse. Selv i Australia finnes risikofaktorer. De institusjonelle sikkerhetsmekanismene – som det vestminsterske parlamentariske systemet, obligatorisk og statsadministrert valgregistrering, og kulturelle normer for offentlig diskurs – har hittil fungert som bremser på radikalisering. Likevel finnes det sprekker. Den populistiske høyresiden innen Liberal Party har vokst, og Murdoch-pressens rolle har vært avgjørende i å motarbeide tiltak mot klimaendringer og fremme polariserende narrativer.

Brexit er et skremmende eksempel på hvordan medieimperier kan forvrenge virkelighetsforståelsen til et helt folk. Det samme kan sies om Donald Trumps vei til makten – en vei som i stor grad ble brolagt av Fox News og andre tribalistiske medier. I Australia kjenner man Murdoch-familien godt. At de i det hele tatt har fått en så avgjørende rolle i tre demokratier – USA, Storbritannia og Australia – sier noe om hvor sårbare moderne samfunn er for mediekonserner som setter egeninteresse over demokratisk ansvar.

Sosiale medier har forsterket dette. Plattformene som skulle gi folk stemmer, ble raskt verktøy for desinformasjon, sammensvergelsesteorier og ekstreme fellesskap. Algoritmenes fokus på konflikt og splittelse har gjort polarisering til en lønnsom forretningsmodell. Når Facebook belønner de mest kontroversielle og ekstreme innleggene med større synlighet, følger radikalisering som en naturlig konsekvens. Det finnes ingen kulturell eller geografisk barriere som hindrer disse mekanismene i å spre seg. Tvert imot – de tilpasser seg.

Ekstreme ideologier krysser landegrenser uten motstand. Det samme gjelder konspirasjonsteorier. QAnon-bevegelsen, som i USA har oppnådd et nesten kultisk fotfeste, finnes allerede i spredte former i Australia. Den teknologiske infrastrukturen for desinformasjon kjenner ingen grenser. Og bak den står aktører med klare interesser: Russland og Kina har utviklet sofistikerte strategier for asymmetrisk krigføring via sosiale medier, med mål om å svekke tillit og skape intern splid i vestlige demokratier.

Den tragiske massakren i Christchurch i 2019 demonstrerte at radikalisering via nettet ikke bare er et amerikansk fenomen. Isolerte individer, som tidligere ville vært uten påvirkningskraft, finner nå fellesskap og oppmuntring i ekstreme miljøer på nettet. Disse handlingene kan inspirere andre og skape en vedvarende følelse av frykt. I et samfunn som er preget av uro og redsel, er det lettere for autoritære ledere å vinne støtte gjennom løfter om trygghet og orden – på bekostning av liberale rettigheter og pluralisme.

Australias demokrati er robust, men ikke uknuselig. Det finnes ingen garanti for at det som skjedde i USA – en kombinasjon av kyniske politiske aktører, medieimperier uten ansvar, og en digital virkelighet der algoritmer belønner det mest destruktive – ikke kan skje her. Det krever årvåkenhet, institusjonell motstandskraft, og en offentlighet som forstår hvor skjør den demokratiske balansen faktisk er. Det handler ikke lenger bare om politikk – det handler om hvilken type samfunn vi ønsker å være.

Det er også avgjørende å forstå at den demokratiske svekkelsen i USA ikke skjedde over natten. Det var en gradvis nedbryting av normer, drevet av aktører som systematisk utfordret institusjonelle grenser. Når politiske partier blir tribale sekter, når pressen gir avkall på etterrettelighet for profitt, og når teknologien forsterker det verste i menneskelig atferd, er det ikke bare Amerika som står i fare. Enhver nasjon som tar sine demokratiske institusjoner for gitt, åpner døren for den samme utviklingen.