Trump var i utgangspunktet en president som tilpasset sin håndtering av koronapandemien til sine egne politiske interesser, i stedet for å stole på vitenskap og ekspertråd. Hvilke valg han tok, og hvordan han formidlet situasjonen, ble i økende grad preget av politiske kalkulasjoner snarere enn av ansvarlig ledelse. I dette kapitlet undersøkes de globale konsekvensene av Trumps feiltrinn under pandemien, og hvordan hans politisering av viruset ikke bare forverret situasjonen i USA, men også påvirket hele verden.

Den første reaksjonen til Trump, ifølge Bob Woodward, var i noen tilfeller hans beste. For eksempel, beslutningene om å stenge grensene for reisende fra Kina og Europa i januar og mars 2020, og oppfordringen om at syke amerikanere skulle holde seg hjemme og praktisere god hygiene, ble ansett som nødvendige tiltak. Men etter hvert som situasjonen utviklet seg, ble Trumps fokus mer på å opprettholde sine egen ratinger og politiske gevinst enn på å håndtere pandemien på en ansvarlig måte.

I stedet for å gjøre vitenskap og helsemessige retningslinjer til sitt hovedfokus, begynte Trump å undervurdere faren ved viruset. Han kalte det "usynlige fienden" og påstod flere ganger at viruset ville forsvinne av seg selv. Hans uttalelser om å «spille ned» virusets alvor, for å unngå å skape panikk, avslørte hans manglende evne til å forstå det store ansvaret som lå på hans skuldre. Istedenfor å forene nasjonen og samarbeide på tvers av politiske skillelinjer, benyttet han seg av den delte politiske landskapen i USA for å spille blå stater og røde stater mot hverandre, noe som undergravde det nødvendige samarbeidet på føderalt nivå.

Trump ønsket å fremstille USA som et uovervinnelig land, og pandemien ble brukt som en anledning til å fremme hans politiske narrativ. Hans evne til å manipulere mediebildet var en viktig del av hans politiske strategi. Det var ikke bare viruset som var "usynlig", men også hans mål om å opprettholde et sterkt, personlig image, som han med stor iver ønsket å fremstille for verden. Dette ble tydelig under de daglige pressebriefingene, der hans «showman»-tendenser dominerte, og han selv ble fremstilt som stjerneskapende, med mål om å tiltrekke så mange seere som mulig. Helseekspertene som Fauci ble systematisk minimerte og tvunget til å ta et baksetet, noe som undergravde tilliten til helsefaglige anbefalinger.

Det var også en tydelig politisering av viruset i forhold til etniske og rasemessige skiller i USA. Trumps bemerkninger og holdninger, spesielt mot minoriteter som svarte og brune amerikanere, tydeliggjorde et rasistisk underliggende syn på pandemiens konsekvenser. Dette ble spesielt synlig når de første rapportene kom ut om at disse gruppene døde i langt høyere grad enn hvite amerikanere. Trumps respons var å fortsette å skyve ansvaret på andre – for eksempel å kritisere Kina – i stedet for å ta ansvar for sin egen regjering og sitt lands svake svar på krisen.

Trumps politiske kalkulasjoner ble for alvor tydelige under hans kamp for å bli gjenvalgt. Han ble så opptatt av sine egne personlige interesser at han forsøkte å bruke virusutbruddet til sin egen fordel, blant annet ved å foreslå at valget burde utsettes på grunn av pandemien, et forslag som tydeligvis var ment å beskytte hans egen posisjon i en valgkamp han fryktet å tape. Dette er en farlig tendens som kan sees på som et klart brudd på de demokratiske prinsippene som USA er bygget på.

En av de mørkeste sidene ved Trumps håndtering av pandemien var hans manglende empati for de mest utsatte i samfunnet. Mange av de som led mest under pandemien var de som allerede sto på de laveste trinnene i det sosioøkonomiske hierarkiet. Svart, brunt og urfolk som allerede var systematisk ekskludert fra kvalitetshelsetjenester og andre samfunnstjenester, opplevde betydelig høyere dødsrater fra Covid-19. Trumps forsøk på å minimalisere disse problemene var et klart uttrykk for hans politiske populisme, som på mange måter var basert på å skape et «oss mot dem»-narrativ, hvor disse gruppene ble utstøtt både fra helsetjenester og nasjonal identitet.

Trump så på seg selv som en uovervinnelig leder, og dette gjaldt også under pandemien. På tross av de utallige rapportene om dødsfall og kaos i USA, valgte han å overse de alvorlige virkningene av viruset. I stedet var han mer opptatt av hvordan mediene dekket ham og hvordan hans populistiske narrativ kunne opprettholdes. Pandemien ble et verktøy i hans politiske spill, og han utnyttet det på en måte som fikk katastrofale konsekvenser for landet og resten av verden.

Det er viktig å forstå at Trumps håndtering av pandemien ikke var et isolert fenomen, men et symptom på større globale problemer. Når sterke ledere som Trump ignorerer vitenskap og faktabaserte beslutninger for å fremme egne interesser, skaper det en farlig dominoeffekt som kan føre til ytterligere politisering av helsekriser. Denne tilnærmingen har langvarige konsekvenser ikke bare for USA, men for verdenssamfunnet som helhet, og setter standarden for hvordan andre ledere kan reagere på fremtidige globale utfordringer.

Hvordan Donald Trump Bruker Media for å Opprettholde Sitt Ego og Status

Piers Morgan, en spaltist i UK Daily Mail, ble tvunget til å avslutte sitt 15 år lange vennskap med Donald Trump etter at Trump sluttet å følge ham på Twitter. Dette skjedde etter at Trump foreslo at folk med Covid-19 kunne innta eller injisere blekemiddel som en kur. På den tiden var Piers Morgans Twitter-konto en av de 47 som Trump fulgte, til tross for at Trump hadde over 88,7 millioner følgere. Morgan benyttet anledningen til å kritisere Trump, og oppfordret ham til å slutte å krige med media. Han minnet Trump på president John F. Kennedys ord om pressefrihet, som understreker at uten debatt og kritikk kan ingen administrasjon eller nasjon lykkes. Morgan avsluttet med å påpeke at Trump burde begynne å vise respekt for pressen hvis han ønsket respekt tilbake.

Donald Trump er avhengig av medieoppmerksomhet og ser på mediene som et verktøy for å tilfredsstille sitt behov for å være i rampelyset. Han tror han kan styre samtalen, selv i de liberale mediene han ofte kritiserer som falske og upålitelige. Dette ble tydelig da han gjennomførte 17 intervjuer med Bob Woodward i forberedelsene til Woodwards bok "Rage" fra 2020. Trump håpet på positiv mediedekning, spesielt med tanke på de kommende presidentvalget i november 2020 og håndteringen av Covid-19-pandemien, som fikk massiv kritikk. Til tross for at Trump investerte betydelig tid i å presentere sitt syn til Woodward, konkluderte Woodward i boken med at Trump var "feil mann for jobben". Dette må ha opprørt Trump, da han i et tweet på 9. oktober 2020 kritiserte Woodward for ikke å ha offentliggjort de "farlige" uttalelsene umiddelbart for å redde liv.

Trump er besatt av status og rangeringer, og ser på medieintervjuer som en måte å bekrefte sin posisjon i den tradisjonelle medieverdenen, der objektiv journalistikk regnes som den ultimate indikatoren på status. Dette ble tydelig gjennom hans forhold til Woodward, som er kjent for sin kompromissløse objektivitet. Trumps holdning til media og fakta har blitt kritisert som et alvorlig brudd på konstitusjonen, et dokument han selv har uttalt at er vanskelig å forstå.

En annen kritikk av Trump er hans manglende interesse for å forstå de kompleksitetene som ligger i viktige politiske beslutninger. Ifølge Omarosa Manigault Newman, som arbeidet tett med Trump på "The Apprentice", leste Trump aldri de viktigste lovene eller executive orders i sin helhet. I stedet stolte han på sine rådgivere for å få den nødvendige informasjonen, vanligvis i form av korte punkter uten å fordype seg i de underliggende kompleksitetene.

Sammenlignet med Trump, har hans etterfølger, president Joe Biden, en helt annen tilnærming til kommunikasjon med offentligheten. Biden har ikke vært redd for å innrømme at "vi vet ikke" når det gjelder usikkerheten rundt pandemien, og understreket viktigheten av å være ærlig med folket, uansett hvor vanskelig det måtte være.

Trump ser på mediedekning som essensielt for å opprettholde sin posisjon, uavhengig av om dekningen er positiv eller negativ. Mange har påpekt at det ikke nødvendigvis er innholdet i det Trump sier på sine valgmøter som betyr noe for hans tilhengere, men selve ritualet med å delta på møtene, som også har blitt beskrevet som religiøse seremonier for hans trofaste tilhengere.

Media er ikke bare et redskap for Trump å uttrykke seg gjennom, men et instrument han bruker for å validere sin offentlige persona. Hans forhold til media kan beskrives som en avhengighet, der han både er en forbruker og en skaper av medieinnhold. Trump er en mediefigur som i stor grad har blitt formet av sin tid på TV og i tabloidpressen, og han bruker dette til å styrke sitt image som en populær og kontroversiell figur.

Michael Cohen, Trumps tidligere advokat og nære medarbeider, har beskrevet Trump som en person med to forskjellige personligheter: den offentlige og den private. Ifølge Cohen er den private Trump langt mer kompleks og annerledes enn den mediafremstilte versjonen som presenteres for publikum. Trumps offentlige persona er en blanding av den vellykkede milliardæren, TV-stjernen og den selverklærte "redningsmannen" for landet. Men i realiteten er hans økonomiske status åpen for tvil, og hans syn på det å være en forretningsmann er preget av tvetydige og fleksible definisjoner.

Dette forholdet til media og offentligheten har vært en sentral del av Trumps politiske karriere, og han har vært flink til å bruke media for å bygge sitt eget narrativ. Men hans manglende evne til å tilpasse seg det objektive presset som følger med å være president, samt hans distraksjoner og impulsive beslutninger, har satt ham på kollisjonskurs med både pressen og de mer tradisjonelle formene for lederskap.

Trump er et produkt av sin tid – en tid der media spiller en dominerende rolle i å forme både individuelle karrierer og nasjonale diskurser. Hans forhold til media er ikke bare et spørsmål om kontroll, men også om avhengighet, og dette er et forhold som kommer til å ha langvarige konsekvenser for både ham selv og det politiske landskapet i USA.

Hvordan populisme og mediepåvirkning former politisk lederskap

Trump, som en populistisk leder og narcissist, har klart å spille på de dypeste følelsene av nasjonal identitet, lov og orden, og patriotisme for å appellere til sine støttespillere. Hans retorikk mot Black Lives Matter-bevegelsen sto i sterk kontrast til hans holdning til volden som ble utløst av hans egne tilhengere under stormingen av Kapitolbygningen i 2021. Når volden tjente hans interesser, var han villig til å støtte den, men når volden var et uttrykk for et rettmessig krav om rettferdighet for de som i mange år har blitt behandlet som andreklassens borgere, var hans reaksjon en annen. Denne dobbeltmoralen har vært en gjennomgående del av hans politiske tilnærming.

Trump har også vist en uvanlig dyktighet i bruken av sosiale medier, særlig Twitter og Facebook, som har hatt en stor rolle i fremveksten av populisme på globalt nivå. Trump, som forretningsmann og politiker, har utnyttet medienes makt til å fremme sine egne interesser, og har i stor grad definert sitt lederskap gjennom sine offentlige opptredener og kommunikasjon på disse plattformene. Selv etter at han ble utestengt fra både Facebook og Twitter i 2021, har han fortsatt å kritisere disse plattformene og deres rolle i å undertrykke ytringsfriheten. Han har også uttrykt sympati for andre autoritære regimer, som da han gratulerte Nigeria med å utestenge Twitter etter at den sosial medieplattformen hadde slettet et innlegg fra landets president, Muhammadu Buhari.

Trump har vært en person som har utnyttet alle tilgjengelige midler for å styrke sitt eget image og makt, men hans forvaltning av mediene – og spesielt hans forhold til sosiale medier – har vært avgjørende for hans politiske fremgang. Med hans uvanlige evne til å manipulere mediebildet har han klart å holde seg relevant og mektig, til tross for den voksende kritikken og avvisningen fra ulike deler av samfunnet. Når han mistet tilgangen til sine foretrukne kanaler som Twitter og Facebook, mistet han samtidig et sentralt verktøy som hadde definert hans politiske strategi.

Trumps forhold til mediene kan sammenlignes med den kjente metaforen om "The Complete Gentleman" av Amos Tutuola. På samme måte som Tutuola beskriver en karakter som fjerner alle de ytre elementene som han har brukt for å opprettholde sitt overfladiske bilde av storhet, blir Trump i et visst lys redusert til å være en enmannsoperasjon, uten støtte fra de mediene som en gang har gjort ham til en av de mest synlige politiske figurene i moderne tid. I likhet med Tutuolas figur, som selv om han var omgitt av folk, forlot Washington på samme måte som han kom, alene, har Trump på mange måter vært en ensom figur i sitt politiske liv. Dette kan tyde på en dyptliggende ensomhet i hans lederskap, hvor han til tross for sin tilsynelatende popularitet og tilstedeværelse, har vært isolert både fra sine allierte og fra de politiske systemene han har prøvd å dominere.

Det er viktig å forstå at populisme, og spesielt Trumps form for populisme, ikke bare er et politisk fenomen, men en dynamisk prosess som spiller på identitet, frykt og usikkerhet. Det er et uttrykk for en dyp misnøye med etablerte systemer og en følelse av at de "vanlige menneskene" er blitt oversett og undertrykt av eliten. Men denne ideologien er ikke uten sine problemer. Det er en grunnleggende illusjon om at det finnes en "enkel" løsning på samfunnets utfordringer, og at folk kan deles inn i klare grupper av "oss" og "dem". Denne oppdelingen, slik den blir fremmet av populister som Trump, forsterker ofte polariseringen i samfunnet og skaper et klima der kompleksiteten i menneskelige relasjoner og samfunnets problemer overses.

Hva som er viktig i denne sammenhengen er ikke bare å analysere Trumps personlige stil eller hans forhold til mediene, men å forstå hvordan hans populisme reflekterer en bredere tendens i moderne politikk. Populisme handler ikke bare om å forene en folkemengde mot en felles fiende, men om å fremme en visjon om samfunnets fremtid basert på forenklede narrativer og misforståelser av hvordan verden egentlig fungerer. Trumps tid i det hvite hus, og hans fortløpende innflytelse etter å ha forlatt embetet, viser at populisme har blitt en farlig form for politikk der sannhet og dialog ofte blir ofret for politisk vinning.

Det er også viktig å merke seg at populismen ikke bare kan forstås som en reaksjon på politiske forhold, men også som et produkt av de sosiale mediene og deres evne til å forme offentlig diskurs. Sosiale plattformer som Facebook og Twitter har forandret hvordan politikere som Trump kommuniserer med sine tilhengere, og har samtidig bidratt til å forsterke de polariserende kreftene i samfunnet. Trump visste godt hvordan han skulle bruke disse plattformene til sin fordel, og hans kritikk av de samme plattformene etter å ha blitt utestengt, avslører den ambivalente holdningen han har til makten som sosiale medier gir.

Endtext

Hvordan utviklingen av karbon-halvleder-hybridmaterialer kan forbedre utvinning av uran fra radioaktivt avløpsvann
Hvordan Spionasje og Forræderi Påvirket Krigen: Hendaye og Den Tyske Trusselen
Hvordan tilberede og forstå vårens beste retter med fisk og lam?