Hvordan Patriotisme blir Politisert i USA: Et Dypdykk i Persepsjoner og Valgkampstrategier

Over de siste fire tiårene har spørreundersøkelser rundt patriotisme i USA avslørt en tydelig politisk skillelinje: Republikanske velgere anser i større grad sitt parti som den bærende kraften bak patriotisme. Undersøkelser fra 2001 og 2010 viste at flere amerikanere oppfattet det republikanske partiet som langt mer patriotisk enn det demokratiske partiet, med henholdsvis 41 % og 43 % av deltakerne som mente Republikanerne var mest patriotiske, sammenlignet med 24 % og 29 % for Demokratene. Dette mønsteret har vært konsekvent ved valg av presidentkandidater siden 1984, hvor republikanske kandidater jevnlig ble sett på som mer patriotiske enn sine demokratiske motstandere.

En markant hendelse i denne sammenhengen var 2008-presidentvalget, da demokraten Barack Obama ble utsatt for en uvanlig stor politisk utfordring rundt sin patriotisme. I et klima preget av høyreorienterte angrep på hans bakgrunn og tro, ble det stilt spørsmål ved hans lojalitet til USA. Høyreorienterte medier og politikere utnyttet det faktum at Obama, på et tidspunkt, ikke bar en amerikansk flaggpin, og begynte å sirkulere rykter om at han ikke var født i USA, men i Kenya. Disse ryktene fikk stor oppmerksomhet, til tross for at de var falske. Dette førte til at Obama måtte gi ut sin fødselsattest, noe som ble en sentral del av valgkampen. Han holdt en tale i Independence, Missouri, der han tok et klart standpunkt:

"Jeg har alltid hatt en dyp og ubetinget kjærlighet for dette landet. Det er noe jeg har fått med meg gjennom oppveksten min, og det har drevet meg til å vie mitt liv til offentlig tjeneste."

Obama nektet å la patriotisme bli et revir for kun det republikanske partiet, og mente at ingen politisk filosofi burde ha monopol på det. Selv om hans tale var populær blant tilhengerne, forble mange amerikanere skeptiske til hans patriotisme. En meningsmåling fra CBS News/New York Times, utført bare to uker etter talene, viste at flertallet av amerikanerne fortsatt betraktet hans republikanske motstander, John McCain, som langt mer patriotisk enn Obama.

I løpet av valgkampen valgte McCain å ikke angripe Obama direkte på patriotisme, men hans respektfulle tilnærming ble ikke alltid godt mottatt av de mer aggressive kreftene i eget parti. Hans visepresidentkandidat, Sarah Palin, appellerte til et mer populistisk publikum, som var mer energisk og resonnerte med en mer konfronterende politisk stil. Dette viste en dypere splittelse i det republikanske partiet, hvor de mer moderate røstene følte seg presset til å tilpasse seg den mer konfronterende, til tider demagogiske, tonen som Palin representerte.

Denne politiske kampen rundt patriotisme er ikke bare en overfladisk strid om nasjonal identitet, men også en kamp om hvem som kontrollerer definisjonen av hva det betyr å være "ekte" amerikaner. Gjennom valgkampene de siste tiårene har patriotisme blitt et viktig verktøy for å mobilisere velgere og delegitimere politiske motstandere. For republikanerne har patriotisme vært et symbol på nasjonal enhet, mens for demokratene har det ofte vært en utfordring, ettersom de har måttet kjempe for å bevise sin lojalitet til landet i møte med angrep på deres patriotisme.

Det er viktig å merke seg at patriotisme i amerikansk politikk ikke bare handler om nasjonal stolthet, men også om makt og identitet. Den politiske bruken av patriotisme har blitt et sentralt aspekt av politisk strategi, og det er i denne sammenhengen at nasjonens idé om unntakstilstand er blitt et stadig mer kontroversielt og divisivt tema. I dag er patriotisme fortsatt et viktig tema for begge de store politiske partiene, men det er den republikanske definisjonen som har blitt mer dominerende i offentligheten.

Hvordan amerikansk eksepsjonalisme formes i politisk kommunikasjon: En analyse av kandidatenes retorikk

I amerikansk politisk retorikk er det et fenomen som har vært tilstede i mange tiår, og som stadig preger valgspråkene til presidentkandidatene: amerikansk eksepsjonalisme. Dette begrepet, som ofte refererer til den unike rollen og skjebnen USA har på verdensarenaen, blir kontinuerlig brukt for å appellere til nasjonal stolthet og identitet. Mitt Romney, den republikanske presidentkandidaten i 2012, oppsummerte dette på en enkel måte: «Jeg tror vi er et eksepsjonelt land med et unikt skjebne og en rolle i verden». Dette er ikke bare et uttrykk for nasjonal stolthet, men et strategisk verktøy som kandidater bruker for å fremstå som den ideelle lederen for et «lys» på en høyde – USA som et globalt forbilde.

Et kjennetegn ved amerikansk eksepsjonalisme er dens evne til å motivere velgere til å engasjere seg i den politiske prosessen. Når kandidater omfavner denne ideen, kan de appellere til en kollektiv identitet, og til et felles ønske om å opprettholde eller gjenopprette det de oppfatter som en unik nasjonal status. Denne omfavnelsen har en spesielt sterk resonans under presidentvalg, hvor kandidatene søker å lede landet gjennom potensielt turbulente tider.

En risiko ved å bruke en slik retorikk er at man kan fremstå som en tviler på amerikansk eksepsjonalisme, en som ikke tror på landets unike plass i verden. Derfor velger de fleste kandidater å fokusere på spesifikke områder hvor USA anses å ha tapt terreng i forhold til andre nasjoner. I stedet for å male et dystert bilde av landets tilstand generelt, fremhever de et spesifikt problem og legger skylden for dette på den sittende administrasjonen. Dette gjør at kandidatene kan fremme sine egne løsninger på de identifiserte problemene, og presentere seg selv som de som kan gjenopprette nasjonens tidligere storhet.

I tillegg til å kritisere status quo, tilbyr presidentkandidater i sine kampanjer gjerne konkrete løsninger som de mener vil føre til en gjenopprettelse av nasjonal fremragendehet. Barack Obama gjorde nettopp dette i sin valgkamp i 2008, hvor han lovet at «vi ikke bare skal utdanne våre barn bedre enn resten av verden, men vi skal også skape flere arbeidsplasser, være mer innovative, og gjøre USA til et fyrtårn av muligheter og velstand for hele verden».

Det er imidlertid uklart i hvilken grad moderne presidentkandidater er bevisste på den lange historien av den moderne jeremiaden – en retorisk tradisjon som gjennom tidene har formet amerikansk politikk. Dette er et konsept som sjelden diskuteres åpent i politiske kretser, men det er et kraftig verktøy som har vist seg å være effektivt i å appellere til velgere som ønsker et klart skille mellom hva de oppfatter som nasjonens glansdager og den nåværende situasjonen.

Videre, i analysen av Trumps retorikk, ble det funnet at han avvek fra denne tradisjonen på flere måter. Dette bringer oss til et viktig aspekt ved hvordan amerikansk eksepsjonalisme blir kommunisert, nemlig det å bruke språket for å fremstille USA som en nasjon som er «spesiell» på en måte som ikke kan sammenlignes med andre land. Denne språklige invokasjonen kan omfatte referanser til USA som unik, større enn andre nasjoner, og som et fyrtårn for resten av verden.

Den første tematiske kategorien som er vanlig i amerikansk eksepsjonalisme refererer til landets unike status. Dette inkluderer taler som beskriver USA som «det eneste landet som kan...» eller som et nasjonalt forbilde. Den andre kategorien handler om å fremstille USA som overlegen i mange aspekter – enten det er militær styrke, økonomisk dominans, eller demokratiske verdier. Et eksempel på dette kan være når en kandidat refererer til USA som den «største nasjonen på jorden», eller beskriver dens folk som de «hardest arbeidende» eller «mest innovative».

De siste to kategoriene handler om de spesifikke rollene USA spiller i den internasjonale arena. Det første handler om å fremstille USA som et ideal som andre nasjoner bør strebe etter å etterligne. Politikkens rolle på den internasjonale scenen har alltid vært en viktig del av hvordan USA har kommunisert sin eksepsjonelle status.