Hvordan forebygge og håndtere gruppe B streptokokkinfeksjon (GBS) i ulike aldersgrupper og kliniske situasjoner

Gruppe B streptokokker (GBS) er en bakterie som kan kolonisere urogenitaltrakten og finnes i omtrent 25 % av kvinner i fertil alder. GBS kan forårsake alvorlige invasive sykdommer, spesielt hos nyfødte i løpet av det første leveåret og hos eldre eller immunsupprimerte individer. Tidlig påvisning og forebyggende tiltak er derfor avgjørende for å redusere risikoen for alvorlige infeksjoner.

Hos voksne sees GBS-infeksjoner hovedsakelig hos eldre eller personer med svekket immunforsvar, for eksempel pasienter med alkoholisme, diabetes mellitus eller kreft. Nyopphold på sykehus er også en kjent risikofaktor. Omtrent én av fire tilfeller av GBS-infeksjoner hos voksne er sykehusinfeksjoner. Klinisk presentasjon hos voksne er ofte preget av bakteriemi uten primært infeksjonsfokus, osteoartikulære infeksjoner, fokale infeksjoner og hud- og bløtvevsinfeksjoner.

For å påvise GBS fra kliniske prøver benyttes vanlige kulturer på medier som blodagar (BAP), CHOC, Colistin-nalidixic acid agar (CNA) og blodkulturbøtter. Koloniene vokser ofte som grålige prikker med en liten hemolysezone på blodholdige medier. Selv om GBS vanligvis danner hemolytiske kolonier, kan det noen ganger isoleres i ikke-hemolytisk form, som kan forveksles med Enterococcus-arter. Benchtop-biokjemiske tester, som katalase- og LAP-tester, kan raskt skille GBS fra Enterococcus, Staphylococcus og andre Streptococcus-arter.

Når det gjelder antibiotikabehandling, er penicillin og ampicillin de primære legemidlene som brukes til profylakse og behandling av GBS hos gravide kvinner. Cefazolin kan benyttes som alternativ for personer som er allergiske mot penicillin, men som har lav risiko for anafylaksi. Ved alvorlig penicillinallergi, anbefales testing av erythromycin og clindamycin, og kun clindamycin bør rapporteres for isolater som er hentet fra vaginal- eller rektalprøver i forbindelse med antepartum screening. Det er også viktig å teste for inducerbar makrolidresistens for å gi korrekt informasjon om clindamycin-sensitivitet.

For GBS-isolater fra graviditetsrelaterte prøver, anbefales ikke rutinemessig testing for antibiotikaresistens, ettersom resistens mot penicillin er sjelden. Dersom det likevel utføres resistens-testing på grunn av alvorlig penicillinallergi, bør man være oppmerksom på resistens mot clindamycin. Generelt er det ekstremt sjelden å finne GBS-isolater som er resistente mot penicillin og ampicillin.

Det er også viktig å påpeke at GBS er en bakterie som ofte er assosiert med en god prognose for behandling, gitt at de riktige prøvene er tatt og transportbetingelsene er optimale. Rutinemessig antibiotikafølsomhetstesting anbefales ikke for GBS-isolater som oppdages gjennom screening av gravide kvinner for kolonisering, men det er viktig å følge kliniske retningslinjer og utføre passende tester for resistens dersom det er indikasjoner på alvorlige allergiske reaksjoner.

De fleste GBS-infeksjoner kan behandles effektivt med antibiotika, men det er viktig at helsepersonell forstår de ulike resistensmønstrene og den kliniske fremstillingen av infeksjoner for å kunne gi riktig behandling.

Hvordan påvirker Cystoisospora belli tarmepitelet og immunsystemet, og hva betyr det for sykdomsutviklingen?

Cystoisospora belli, en av de coccidiale protozoene, har en særegen evne til å invadere tarmens epitelceller dypt og initiere en kompleks livssyklus som starter med aseksuell formering. Sporozoittene trenger inn i cellene i tynntarmen—inkludert duodenum, jejunum og ileum—og utvikler seg til bananformede merozoitter. Disse merozoittene frigjøres i tarmens lumen, hvor de kan invadere naboceller for å fortsette den aseksuelle replikasjonen eller gå inn i en gametogonifase. I denne fasen differensieres merozoittene til mikro- og makrogametocytter, hvorpå befruktning av makrogametocytten fører til dannelse av en zygote og deretter en umoden oocyst, som sikrer parasittens videre livssyklus.

En særlig utfordring med C. belli er dens evne til å danne monozoiske vevscyster utenfor tarmen, som er funnet i mesenteriske lymfeknuter, lever, galleblære og milt. Disse cystemorfe strukturene kan forbli latente og reaktiveres dersom vertens immunforsvar svekkes, noe som fører til residiverende infeksjoner. Patentperioden, det vil si perioden hvor oocystene kan påvises i avføring, varierer derfor betydelig og avhenger av immunstatus, med typisk 30–50 dager hos immunfriske, men over 6 måneder hos immunsvekkede.

Diagnosen stilles hovedsakelig ved mikroskopisk påvisning av oocyster i avføringsprøver. Disse oocystene har en karakteristisk ellipsoidal form på 25–30 μm og inneholder vanligvis én eller to sporoblaster. Fargemetoder som Kinyoun modifisert syrefast og safranin kan fremheve oocystene, men det hender at de ikke farges jevnt og kan fremstå som gjennomsiktige «spøkelsesformer». Tynne snitt fra tarmvev kan vise ulike utviklingsstadier av parasitten og samtidig avdekke endringer i tarmens slimhinne, som forkortede tarmtotter, krypthyperplasi og økt inflammasjon. I vevsprøver kan monozoiske cyster også identifiseres utenfor tarmen, farget med blant annet PAS-fargestoff som parasitten er resistent mot diastase.

Behandlingen består primært av oral trimetoprim/sulfametoksazol, mens ciprofloxacin og pyrimetamin kan benyttes ved allergi eller intoleranse. I tillegg må det gis støttebehandling med væske og elektrolytter, spesielt ved kronisk diaré og alvorlig væsketap.

Det er viktig å forstå at Cystoisospora belli er en obligat intracellulær parasitt som tilpasser seg både intestinalt og ekstraintestinalt miljø gjennom sin livssyklus, noe som kompliserer både sykdomsbildet og behandlingen. Parasittens evne til å danne vevscyster utenfor tarmen understreker betydningen av immunstatus for sykdomsforløp og tilbakefall. Diagnostiske metoder krever tålmodighet og presisjon, mens behandlingen må tilpasses pasientens helsetilstand og immunforsvar. At det ikke finnes pålitelige immunologiske eller molekylære diagnostiske tester i klinisk bruk, understreker behovet for økt oppmerksomhet rundt mikroskopisk identifikasjon og klinisk vurdering ved mistanke om cystoisosporiasis.