Hvordan kan ikke-menneskelig natur forstås i internasjonal politikk?

Menneskeheten har utviklet seg til en planetarisk kraft som fundamentalt påvirker Jordens systemer. Antropogene aktiviteter endrer både klimaet og livsgrunnlaget som opprettholder oss, noe som utfordrer tradisjonelle forståelser av internasjonal politikk som hovedsakelig har fokusert på menneskelige aktører og interesser. Denne boken tematiserer nettopp dette: hvordan ikke-menneskelig natur – det vil si naturen som eksisterer utenfor menneskelig kontroll eller sentrering – kan forstås som en aktiv del av verdenspolitikken. Dette krever et brudd med det antropocentriske paradigmet som har dominert faget internasjonale relasjoner.

Bokens første del gir teoretiske perspektiver på hvordan vi kan tenke nytt rundt forbindelsen mellom ikke-menneskelig natur og politikk på globalt nivå. For eksempel undersøkes hvordan aktør-nettverk og assemblager (samlinger av mennesker, ting og natur) utfordrer tradisjonelle maktstrukturer, og hvordan grensene mellom mennesker og andre arter oppløses i møte med økologiske kriser. Dette peker på at det ikke er nok å forstå politikk som menneskesentrert, men at det må etableres en form for økologisk demokrati som inkluderer flere livsformer og systemer.

I den empiriske delen belyses konkrete case-studier som viser hvordan disse teoriene spiller ut i praksis, både på lokalt og internasjonalt nivå. Blant annet diskuteres hvordan urfolks samfunnsforståelser ofte inkorporerer en ikke-antropocentrisk tilnærming som kan være et motstykke til vestlige, menneskesentrerte politiske modeller. Videre utforskes hvordan internasjonale organisasjoner og diplomatiske initiativer kan eller ikke kan beskytte ikke-menneskelig natur, og hvordan konflikter om ressursforvaltning og klimaforandringer reflekterer dype spenninger mellom ulike perspektiver på naturens verdi og rettigheter.

For å kunne møte klimakrisens og økosystemenes degradering er det avgjørende å bevege seg bort fra en politikk som kun ser menneskelige interesser og til å anerkjenne naturens egenverdi og politiske betydning. Dette innebærer også en kritikk av tradisjonelle politiske og økonomiske modeller som bygger på utnytting og dominans over naturen, og en oppfordring til å utvikle nye former for samarbeid og governance som respekterer de komplekse sammenhengene mellom menneske og ikke-menneske.

Det er viktig å forstå at denne tilnærmingen ikke bare er akademisk eller teoretisk. Den utfordrer grunnleggende antakelser om hva politikk er og hvem som kan eller bør være politiske aktører. Den inviterer til en dypere refleksjon over hvordan vi definerer fellesskap og rettigheter på planetarisk nivå, og hvordan vi kan integrere mangfoldet av livsformer i beslutningsprosesser som tidligere har vært forbeholdt mennesker.

For leseren er det avgjørende å gripe denne utvidede forståelsen av politikk som en nødvendighet for å kunne respondere effektivt på de utfordringene verden står overfor. En politikk som ikke inkluderer ikke-menneskelig natur risikerer å bli utilstrekkelig i møte med økologiske sammenbrudd og klimatrusler som krysser nasjonale grenser og menneskelige interesser.

Hvordan direkte aksjon på havet skiller seg fra landbasert aktivisme

Direkte aksjon (DA) har utviklet seg som en form for miljøaktivisme hvor aktivister tar saken i egne hender, og på denne måten omgår tradisjonelle formidlere og mellommenn. I sammenheng med miljøvern er målet med DA å beskytte naturen direkte, fremfor å appellere til andre aktører for å handle på ens vegne. DA kan derfor ikke alltid beskrives som "protester", ettersom aktivister ikke nødvendigvis søker offentlig støtte eller påvirkning. I stedet handler det om å skape endring gjennom direkte handlinger, enten ved å bygge noe nytt eller blokkere aktiviteter som er skadelige for miljøet.

En vanlig misforståelse rundt DA er at det kan inkludere enhver dramatisk eller konfronterende handling. Dette er delvis sant, men ikke all DA er nødvendigvis dramatisk, og ikke all dramatisk aktivisme kan kategoriseres som DA. Eksempler på dette kan være den symboliske politikken til store organisasjoner som Greenpeace, som ofte benytter seg av dramatiske bilder i sine aksjoner. Dette er med på å fremme oppmerksomheten rundt deres sak, men det betyr ikke at handlingene nødvendigvis er rettet mot en direkte, praktisk endring. Et typisk eksempel på dette kan være Greenpeace sin berømte Rainbow Warrior, et fartøy som er mer et symbol på miljøvern enn en praktisk løsning i seg selv. Dette skiller seg fra ren DA, som søker å skape konkrete endringer på bakken, uten nødvendigvis å søke oppmerksomhet eller bygge et bilde rundt aksjonen.

En betydelig konsekvens av de høye kostnadene ved sjøbasert DA er behovet for donasjoner og synlighet, som i seg selv fører til at organisasjonene som driver med DA på havet, er avhengige av profesjonelle innsamlingsmetoder. Greenpeace og SSCS har vært pionerer innen kreative innsamlingsteknikker, og organisasjonenes synlighet i mediene har hatt stor innvirkning på deres økonomi. For eksempel, etter TV-serien "Whale Wars", som ble sendt på Animal Planet i 2008, økte SSCS sine inntekter dramatisk fra 3,4 millioner USD til 9,4 millioner USD på ett år.

Det er viktig å merke seg at DA til sjøs ikke nødvendigvis tillater de samme skjulte aksjonene som på land. Fartøy er store, synlige mål og kan ikke enkelt skjules etter en aksjon. De må til slutt legge til kai for å få påfyll, noe som betyr at aktivister er mye mer utsatt for rettslige konsekvenser. Selv om sjøbaserte aktivister kan bruke juridiske verktøy for å beskytte sine handlinger, er de langt mer sårbare for beslag av eiendom og eventuelle strafferettslige konsekvenser enn deres kollegaer på land.

I tillegg til de økonomiske og praktiske utfordringene med å operere på havet, krever det også et betydelig mer formalisert kommandostruktur. I motsetning til landbasert DA, der horisontale organisasjonsstrukturer ofte er vanlige, må operasjoner på havet administreres mer hierarkisk, og organisasjonene trenger kvalifisert personell til å manøvrere fartøyene. Dette betyr at sjøbaserte DA-grupper må balansere mellom lidenskap og profesjonalisme.

For å forstå DA til sjøs fullt ut, er det viktig å erkjenne at handlingene som utføres på havet ofte er mer synlige og kan ha større internasjonal oppmerksomhet, noe som også påvirker hvordan de blir gjennomført. Å være synlig på havet kan være både en fordel og en ulempe – det skaper oppmerksomhet, men det medfører også større risiko for at aktivister blir mål for rettslige tiltak eller politisk motstand.

Hvordan ble amerikansk klimapolitikk et spørsmål om personlig makt og vitenskapsfornektelse?

Denne planen ble støttet av en rekke tilleggstiltak: begrensning av metanutslipp fra olje- og gassindustrien, skjerping av utslippskrav for lastebiler og forbedringer i energieffektivitet for husholdningsapparater. Obama benyttet også sin myndighet til å opprette 23 nasjonalmonumenter, flere enn noen annen president, og styrket dermed bevaringen av økologisk viktige områder. På det internasjonale planet bidro den amerikanske delegasjonen under hans ledelse til endringer i avtalen om KFK-gasser – en revisjon som tilsvarte en tiårig utslippsreduksjon for USA.

Denne kursen ble imidlertid brutalt reversert med Donald Trumps inntreden i Det hvite hus i 2017. Trumps syn på klimaendringer var i årevis formidlet via sosiale medier i form av spottende uttalelser og konspirasjonsteorier, som da han hevdet at «global oppvarming ble funnet opp av kineserne for å gjøre amerikansk industri ukonkurransedyktig». Denne typen retorikk fikk et formelt uttrykk i en politikk som aktivt svekket vitenskapelige institusjoner og undergravde tilliten til eksperter.

Trump-administrasjonens holdning til klima og miljø ble en krigserklæring mot vitenskapelig basert regulering. I stedet for helhetlige strategier og tverretatlig samarbeid, valgte han impulsiv kommunikasjon, ofte gjennom Twitter, som skapte forvirring mellom vær og klima, og dermed sådde tvil i befolkningen om hele krisens natur. Et eksempel på dette var tweeten: «Brutal and Extended Cold Blast could shatter ALL RECORDS – Whatever happened to Global Warming?», som reduserte en kompleks global krise til et banalt spørsmål om været i øyeblikket.

Det mest urovekkende uttrykket for denne politiske kursen kom under orkanen Dorian i 2019, da Trump feilaktig hevdet at Alabama ville bli truffet. Da meteorologer korrigerte påstanden, svarte Det hvite hus ikke med ydmykhet eller korrigering, men med en politisk kampanje for å tvinge vitenskapelige institusjoner til å støtte presidentens versjon. Kart ble manipulert, og ledere i NOAA ble truet. Vitenskapens uavhengighet ble dermed eksplisitt politisert.

Denne tendensen manifesterte seg i en bred demontering av miljøvernpolitikk. Over 100 reguleringer ble reversert eller satt i spill, mange av dem med mål om å beskytte klimaet. Alt fra Clean Power Plan til regler for utslipp og arealbruk ble omstrukturert til fordel for fossilindustrien, under påskudd av økonomisk frihet og administrativ forenkling.

Det er essensielt at leseren forstår hvordan utøvende makt i USA, særlig gjennom presidentens handlinger, kan enten styrke eller svekke miljøregulering og klimainnsats. Politikken er ikke bare et spørsmål om ideologi, men om kunnskapens stilling i samfunnet. Når vitenskap marginaliseres og fakta blir gjenstand for politisk teater, blir det ikke bare vanskeligere å møte klimautfordringene – det blir også vanskeligere å erkjenne dem.

I tillegg til institusjonell erosjon og svekkelse av miljøvern, må man merke seg hvordan tilliten til staten og dens kunnskapsbærende organer systematisk ble undergravd. Dette skaper langsiktige ringvirkninger, ikke bare i klimapolitikken, men i befolkningens forhold til staten, vitenskapen og offentlig debatt. En effektiv klimapolitikk krever ikke bare tekniske løsninger, men en politisk kultur som anerkjenner virkeligheten – og respekterer dem som forsøker å forklare den.

Hvordan kan USA bekjempe klimaendringer uten føderal ledelse?

Mens Trump-administrasjonen trakk USA ut av Parisavtalen og forsøkte å svekke føderale reguleringer for klimagassutslipp, vokste det samtidig fram en kraftig motbevegelse i landet, både på delstatsnivå og blant ikke-statlige aktører. Initiativer som United States Climate Alliance, et tverrpolitisk samarbeid mellom guvernører fra 25 delstater, har forpliktet seg til å redusere klimagassutslipp i tråd med målene i Parisavtalen. Disse statene representerer nesten halvparten av den amerikanske befolkningen og over en tredjedel av utslippene. De har påtatt seg å utvikle og gjennomføre politikk for ren energi, rapportere fremgang til det internasjonale samfunnet, og motstå føderale forsøk på å svekke miljøstandarder, særlig innen transportsektoren.

Tiltakene på delstats- og bynivå viser et skifte i klimastyring: fra et top-down nasjonalt regime til et poly-sentrisk system der myndigheter på lavere nivå, næringsliv og sivilsamfunn sammen presser på for å nå klimamålene. Dette gir rom for innovasjon, eksperimentering og deling av beste praksis, og kan fungere som en modell for andre land der sentralmakten svikter.

Men det er ungdomsbevegelsen som i økende grad fremstår som drivkraften i den amerikanske klimakampen. Millenials og Generasjon Z, som vil arve konsekvensene av dagens politikk, utgjør den største velgerblokken og viser en konsekvent høy prioritering av klimasaken. Organisasjoner som 350.org og Sunrise Movement mobiliserer unge mennesker til å delta i politikk, protester og lobbyvirksomhet med mål om å bryte fossilindustriens innflytelse og velge ledere som setter planeten foran profitt.

Sunrise Movement uttrykker det klart: "Vi bygger en hær av unge mennesker for å gjøre klimaendring til en akutt nasjonal prioritet." Gjennom målrettet politisk arbeid har de allerede vært med på å få valgt inn progressive representanter i Kongressen, som støtter et nytt radikalt rammeverk: Green New Deal. Denne ikke-bindende resolusjonen, inspirert av Franklin D. Roosevelts New Deal under 1930-tallets depresjon, kombinerer økonomisk rettferdighet med klimamål, og foreslår en fullstendig omstrukturering av økonomien for å avvikle fossilavhengighet.

Til tross for at Det demokratiske partiet har vært delt i hvor langt man er villig til å gå, har de fremvoksende grasrotbevegelsene tvunget partiet til å endre kurs. I 2020 erklærte partiledelsen at klima ville bli et hovedtema i valgkampen – et markant skifte etter tiår med politisk tilbakeholdenhet.

I tillegg har alle de andre store utslippslandene stått fast ved Parisavtalen, og flere har skjerpet sine forpliktelser etter at USA trakk seg ut. Men uten aktiv deltakelse fra verdens nest største utslippsnasjon, er målet om å begrense den globale oppvarmingen til under 2 °C i fare.

For å forstå dette landskapet fullt ut må leseren også se hvordan klimaendringer i dag utgjør en politisk konfliktlinje som går dypere enn partipolitikk. Den krysser generasjoner, regioner og økonomiske interesser. Forretningsinteresser som tidligere motarbeidet klimapolitikk, investerer nå tungt i fornybar energi. Samtidig blir lokale og regionale myndigheter i praksis internasjonale aktører, og teknologisk utvikling gjør det mulig å gjennomføre klimatiltak uten venting på føderalt grønt lys. Derfor handler klima ikke lenger bare om natur og vitenskap – det handler om makt, representasjon og hvem som definerer fremtiden.

Kan rettigheter for naturen endre loven? En kritikk av menneskesentrert juridisk tenkning

I følge H. Schoukens er loven et resultat av en sosial kontrakt, hvor mennesker kan inngå en avtale som gir dem rettigheter og plikter, mens dyr og natur er utelukket fra denne prosessen, ettersom de ikke kan påta seg samme typer forpliktelser. Denne tanken er imidlertid utfordret i lys av kritikken mot forestillingen om menneskets frie vilje. Flere tenkere har begynt å stille spørsmål ved den kunstige premissen som ligger til grunn for den liberale troen på individets følelser og frie valg (Harari 2018). På bakgrunn av dette, som bygger på en rasjonale som åpent avkrefter ideen om "menneskelig unntakstilstand", er det ikke lenger utenkelig å argumentere for en tredje kategori av ikke-personlige rettssubjekter for visse dyrearter, eller for at naturlige enheter som elver og fjell skal tildeles status som rettssubjekter med visse rettigheter, på samme måte som selskaper og korporasjoner. En annen kritikk av rettighetene til naturen avviser dem som en "rask juridisk løsning", som vil ha liten effekt uten samtidig sosial reform (Burdon og Williams 2016). Å håndheve disse rettighetene forblir en viktig utfordring som må adresseres for å gjennomføre dem på en effektiv måte (Bétaille 2019).

Rettigheter for naturen har utvilsomt potensialet til å skape et nytt normativt fundament som åpner for et fundamentalt skifte mot en mer økosentrisk styringsmodell. Det er imidlertid tydelig at enkel implementering av rettigheter for naturen ikke utgjør et endelig svar på den kommende økologiske krisen, med mindre det også ledsages av et betydelig skifte i beslutningstaking og administrativ praksis. Imidlertid kan den kritikken som rettes mot rettigheter for naturen lett motbevises, enten ved å referere til den menneskesentrerte tenkningen det forutsetter, eller ved å peke på at juridisk personstatus for selskaper også er et menneskeskapt konstrukt.

Artikkel 3 i EU-traktaten (TEU) setter "bærekraftig utvikling" i sentrum av EUs indre marked, og spesifiserer at "det indre marked (...) skal virke for den bærekraftige utviklingen av Europa basert på balansert økonomisk vekst (...) og et høyt beskyttelses- og forbedringsnivå for miljøet". Artikkel 11 i traktaten om Den europeiske unionens funksjon (TFEU) utdyper "integrasjonsprinsippet", som sier at miljøbeskyttelseskrav skal integreres i definisjonen og gjennomføringen av EUs politikk og aktiviteter, "spesielt med sikte på å fremme bærekraftig utvikling" (Hovden 2018).

En ren referanse til "bærekraftig utvikling" garanterer imidlertid ikke at, når økonomiske, sosiale og økologiske hensyn veies opp mot hverandre, vil sistnevnte til syvende og sist få forrang. Med andre ord, det garanterer ikke en grunnleggende nytenkning av våre nåværende økonomiske, politiske og juridiske paradigmer i lys av skadene som disse tilnærmingene har påført økosystemene. I tillegg har de fleste forfattere akseptert at - på grunn av formuleringen som er veldig bred og vag - de bestemmelsene som er knyttet til bærekraftig utvikling ikke er rettskraftige i domstolene (Verschuuren 2016).

Når det gjelder vannbeskyttelse, har EU ikke valgt å tildele elver eller beskyttede områder juridisk personstatus. De fleste internasjonale elver og vannveier innen EU er dekket av eksisterende internasjonale avtaler som beskriver det samarbeidsmessige forvaltningen av internasjonale vannløp.