Hvordan bruke JSX med dynamiske elementer og hendelseshåndtering i React

JSX gir utviklere muligheten til å bruke HTML-lignende syntaks i JavaScript, men med kraften og fleksibiliteten som følger med JavaScript. En av de sentrale funksjonene i JSX er evnen til å bruke JavaScript-uttrykk i markup, noe som gjør det mulig å bygge dynamiske og interaktive brukergrensesnitt.

En av de grunnleggende brikkene i React-komponenter er hvordan de håndterer barn. Når man importerer egne komponenter, som for eksempel MySection og MyButton, kan man legge merke til at MyButton-komponenten aksepterer tekst som sitt barn, i stedet for andre JSX-elementer. Denne fleksibiliteten gjør det mulig å lage svært tilpasningsdyktige komponenter. Når MySection-komponenten blir rendret, vises dens innhold sammen med eventuelle underliggende JSX-elementer som sendes til den som props.children. Dette gir utvikleren muligheten til å lage komplekse komponenter med lett vedlikehold og gjenbruk.

La oss ta et konkret eksempel:

javascript
Copy code
export default function MySection(props) {

  return (
    <section>
      <h1>My Section</h1>
      {props.children}
    </section>
  );
}

I dette eksempelet viser MySection en <section> med en overskrift og eventuelle barn som er sendt til komponenten. Det er viktig å merke seg at {props.children} fungerer som et plassholder som kan inneholde hvilken som helst JSX, og det gir React muligheten til å dynamisk injisere innhold i komponenten.

På samme måte ser vi på MyButton:

javascript
Copy code
export default function MyButton(props) {

  return <button>{props.children}</button>;
}

Her er logikken den samme som i MySection; MyButton tar et barn som props.children og legger det inn i en <button>-tagg. Når du bruker MySection og MyButton sammen, kan du skrive:

javascript
Copy code
<MySection>

  <MyButton>Click me</MyButton>
</MySection>

Selv om MyButton er et barn av MySection, går knappens tekst uendret gjennom MySection uten at MySection trenger å gjøre noe for å videreformidle den. Dette er et godt eksempel på hvordan React lar deg bygge komponenter som kan brukes på en svært fleksibel måte uten at du må håndtere detaljerte koblinger mellom komponentene manuelt.

JSX er imidlertid ikke bare for statiske komponenter. Den store styrken ved JSX ligger i hvordan den kan brukes til å håndtere dynamiske data. Hver gang React gjør en ny render, evalueres alle JavaScript-uttrykkene i JSX, noe som gjør at innholdet kan endres basert på tilstanden i applikasjonen. Dette skjer automatisk, slik at brukergrensesnittet alltid reflekterer den nyeste tilstanden uten at utvikleren trenger å skrive ekstra kode for å håndtere oppdateringene.

Et eksempel på dynamiske data i JSX er hvordan man kan bruke variabler i uttrykk:

javascript
Copy code
const enabled = false;

const text = "A Button";
const placeholder = "input value...";
const size = 50;

Ved å bruke {text} i JSX kan vi dynamisk vise tekst basert på verdien av variabelen text. React evaluerer alltid de JavaScript-uttrykkene som er omgitt av {} og oppdaterer visningen avhengig av de nåværende verdiene.

Et viktig konsept som React introduserer, er hvordan hendelser håndteres. I tradisjonell JavaScript måtte utvikleren manuelt koble hendelseslyttere til DOM-elementer. I React kan man derimot koble hendelser direkte til komponentene ved å bruke en deklarativ syntaks, som for eksempel onClick. Dette gir en mye mer effektiv måte å håndtere brukerinteraksjoner på. Her er et eksempel på hvordan en knapp kan håndtere en click-hendelse:

javascript
Copy code
const handleClick = () => {
  console.log("Button clicked!");
};

Med denne tilnærmingen kan React-applikasjoner være både modulære og svært gjenbrukbare, ettersom hendelsene kan passeres fra foreldrekontrollere til barnekontrollere, eller til og med fra en komponent til en annen i komponenttreet. Dette gir en mer skalerbar og vedlikeholdbar løsning på hendelseshåndtering.

Det er også viktig å merke seg at i React er det en streng énveis datastyring. Det betyr at data flyter fra foreldrekontrollere til barnekontrollere, og for å sende data tilbake til foreldrene, kan man definere callbacks som props og bruke dem til å sende informasjon tilbake. Dette er en kraftig mekanisme som sikrer at data alltid er konsistente i hele applikasjonen.

Hva er komponenter og deres egenskaper i React?

React har revolusjonert hvordan vi bygger brukergrensesnitt, og en av de viktigste funksjonene som gjør det mulig, er bruken av komponenter. Komponentene i React er funksjonsbaserte, noe som gjør dem enklere, mer konsise og lettere å forstå sammenlignet med de tradisjonelle klassebaserte komponentene. De utnytter kraften i JavaScript-funksjoner og bruker React Hooks for å håndtere tilstand og utføre sideeffekter.

Komponentegenskaper, også kjent som "props", er en viktig del av React-komponentene. Props gjør det mulig å sende data fra en overordnet komponent til dens underordnede komponenter. Props gir en måte å tilpasse og konfigurere komponenter på, noe som gjør dem fleksible og gjenbrukbare. Det er viktig å merke seg at props er skrivebeskyttede, noe som betyr at en underordnet komponent ikke bør endre dem direkte. I stedet kan den overordnede komponenten oppdatere propverdien, og dermed utløse en ny rendering av den underordnede komponenten med de oppdaterte dataene.

Når du definerer en funksjonskomponent, kan du få tilgang til de mottatte props som et parameter. Eksempelvis:

javascript
Copy code
const MyComponent = (props) => {
  return (
    <div>
      <h1>{props.title}</h1>
      <p>{props.description}</p>
    </div>
  );
};

javascript
Copy code
const MyComponent = ({ title, description }) => {
  return (
    <div>
      <h1>{title}</h1>
      <p>{description}</p>
    </div>
  );
};

Med destrukturering kan vi definere props direkte i parameterlisten, noe som gir en mer lesbar kode og samtidig muliggjør bruk av standardverdier for props.

Komponenter kan også forvente forskjellige typer propverdier, og disse kan være alt fra booleanske verdier til tekst eller til og med objekter og arrays. For eksempel:

javascript
Copy code
const MyButton = ({ disabled, text }) => {

  return <button disabled={disabled}>{text}</button>;
};

Her forutsetter MyButton-komponenten en boolsk disabled-egenskap og en tekstverdi for text. Når komponenten er rendret, kan vi sende disse verdiene som attributter til knappen.

Det er viktig å forstå at alle JavaScript-uttrykk som skal sendes som props til en komponent, må pakkes inn i krøllparenteser. Du kan sende alt mulig som en prop, så lenge det er et gyldig JavaScript-uttrykk.

En annen komponent, som MyList, kan forvente en array som prop:

javascript
Copy code
const MyList = ({ items }) => (
  <ul>
    {items.map((i) => (

      <li key={i}>{i}</li>

    ))}
  </ul>
);

I dette tilfellet tar MyList en items-prop som er en array, og den blir gjengitt som en liste med <li>-elementer. For å sette disse propverdiene, kan vi gjøre følgende:

javascript
Copy code
import * as ReactDOM from "react-dom";
import MyButton from "./MyButton";
import MyList from "./MyList";

import MyComponent from "./MyComponent";

const root = ReactDOM.createRoot(document.getElementById("root"));
const appState = {
  text: "My Button",
  disabled: true,
  items: ["First", "Second", "Third"],
};
function render(props) {
  root.render(
    <div>
      <MyButton disabled={props.disabled} text={props.text} />
      <MyList items={props.items} />
    </div>
  );
}
render(appState);
setTimeout(() => {
  appState.disabled = false;
  appState.items.push("Fourth");
  render(appState);
}, 1000);

En annen viktig funksjon i React er standardverdier for props. Dette sikrer at komponenten alltid har gyldige verdier, selv om ingen verdier sendes fra forelderen. For eksempel:

javascript
Copy code
const MyButton = ({ disabled = false, text = "My Button" }) => (

  <button disabled={disabled}>{text}</button>

);

Her setter vi standardverdier direkte i komponentens funksjon ved hjelp av destrukturering. Hvis ingen propverdier sendes til MyButton, vil den bruke disse standardverdiene.

En mer eksplisitt måte å sette standardverdier på er ved å bruke defaultProps:

javascript
Copy code
MyButton.defaultProps = {
  disabled: false,
  text: "My Button",
};

Dette er nyttig for å håndtere tilfeller der en prop ikke blir sendt fra forelderen, og sikrer at komponenten fortsatt fungerer som forventet.

State i en komponent refererer til de interne dataene som komponenten holder på. Det representerer endrede verdier som kan brukes og oppdateres over tid, som for eksempel brukerens inndata eller svar fra API-er. State er en funksjon i React som lar komponentene håndtere og oppdatere sine egne data. Når state endres, vil React automatisk re-rendre komponenten og dens underordnede komponenter for å gjenspeile de nyeste endringene.

useState er en del av React Hooks, som ble introdusert i versjon 16.8. Hooks gir utviklere muligheten til å bruke state og andre React-funksjoner i funksjonskomponenter, og dermed gjøre det lettere å bygge dynamiske og interaktive brukergrensesnitt.

Endtext

Hvordan håndtere navigasjon med ruter og dynamiske lenker i React-applikasjoner

Når vi bygger moderne React-applikasjoner, er navigasjon en viktig del av brukeropplevelsen. Hvordan brukerne navigerer fra en side til en annen, og hvordan innholdet endres uten at hele siden lastes på nytt, er avgjørende for ytelsen og interaktiviteten. React Router er et verktøy som gjør nettopp dette mulig, og gir oss en enkel måte å håndtere navigasjon i applikasjonen vår. Ved å bruke ruter kan vi vise spesifikt innhold avhengig av hvilken URL brukeren har besøkt, og vi kan gjøre dette på en effektiv måte ved å bruke både statiske og dynamiske ruter.

I et typisk React-router oppsett, har vi en definisjon av ruter som spesifiserer hvilke komponenter som skal vises for bestemte URL-mønstre. La oss for eksempel anta at vi har to ruter, én for "første" og én for "andre" sider. Når en bruker klikker på lenken for "første" side, laster applikasjonen inn innholdet som er spesifikt for den siden. Dette kan implementeres ganske enkelt ved å bruke <Link>-komponenten fra React Router. Når en lenke klikkes, aktiveres den tilhørende ruten, og applikasjonen oppdaterer visningen dynamisk, uten å måtte laste hele siden på nytt.

Men hva skjer når vi ønsker å lage dynamiske lenker? Dette er hvor URL-parametere kommer inn i bildet. URL-parametere kan være veldig nyttige for å bygge applikasjoner som er interaktive og responsive. I React-router kan du lage lenker som inkluderer dynamiske segmenter i URL-en, for eksempel å sende spesifik informasjon via parametere eller spørringsstrenger. Dette gir deg muligheten til å lage mer tilpassede og målrettede navigasjonslenker.

For eksempel kan vi bygge en lenke som tar en parameter og sender den videre til en ny side. Hvis en bruker klikker på en lenke som inneholder et parameter som “echo/From%20Param”, kan applikasjonen hente denne verdien og vise den på den nye siden. På samme måte kan spørringsparametere, som for eksempel ?msg=From+Query, brukes til å sende informasjon til en komponent, som igjen kan vise den på en dynamisk måte.

For å hente disse parameterne kan vi bruke useParams og useSearchParams-hookene fra React Router. useParams gir oss tilgang til URL-parametere, mens useSearchParams lar oss hente spørringsparametere fra URL-en. Når vi bruker disse verktøyene, kan applikasjonen vår endre innholdet basert på verdiene som er sendt gjennom URL-en. Dette skaper en mer interaktiv opplevelse for brukeren, ettersom applikasjonen nå kan tilpasse seg dynamisk til innholdet i URL-en.

Men det er ikke bare URL-parametere som spiller en viktig rolle. Hvordan vi håndterer de ulike delene av applikasjonen, kan ha stor betydning for ytelsen. For større applikasjoner med mye kode, kan vi bruke en teknikk kalt "kode splitting" for å forbedre lastetiden og brukeropplevelsen. I stedet for å laste hele applikasjonen på en gang, kan vi dele den opp i mindre biter som lastes inn etter behov. Dette kan vi gjøre ved å bruke React.lazy og Suspense komponenter, som lar oss laste inn komponenter dynamisk, kun når de er nødvendige.

Med React.lazy kan vi lage komponenter som blir lastet asynkront. Dette betyr at når en bruker navigerer til en side som inneholder en lat komponent, vil komponenten bli hentet fra serveren kun når den er nødvendig. Suspense-komponenten fungerer som en "omsluttende" komponent som lar oss vise et lasteskjermbilde mens den latente komponenten blir hentet. Dette er en veldig effektiv teknikk som bidrar til å redusere den innledende lastetiden og dermed forbedre brukeropplevelsen.

En annen viktig aspekt ved moderne React-applikasjoner er hvordan vi håndterer komponentenes tilstand og navigasjon på en effektiv måte. Når vi bruker ruter som inneholder dynamiske parametere, kan det være vanskelig å holde styr på tilstanden i applikasjonen. Derfor er det viktig å forstå hvordan tilstand kan håndteres i kombinasjon med ruter. I praksis kan tilstanden i applikasjonen bli påvirket av URL-parametrene, og dette krever en nøye koordinering mellom routeren og tilstandshåndteringen.

En vanlig utfordring er at når en bruker navigerer til en annen side, ønsker applikasjonen å hente data eller utføre spesifikke operasjoner basert på URL-parametrene. Dette kan gjøres ved å bruke hookene useEffect og useState for å reagere på endringer i URL-en og deretter oppdatere tilstanden til applikasjonen. Dette kan gi en sømløs og dynamisk opplevelse, hvor applikasjonen endrer seg i sanntid basert på hva brukeren gjør.

Når du bygger applikasjoner med React Router, er det viktig å forstå hvordan navigasjonen fungerer i kombinasjon med disse teknikkene. Dynamiske ruter, URL-parametere og kode splitting gir utviklere kraftige verktøy for å lage raske og interaktive applikasjoner. Ved å bruke disse verktøyene på en effektiv måte, kan du lage applikasjoner som ikke bare ser bra ut, men som også har høy ytelse og en fantastisk brukeropplevelse.

Hvordan håndtere asynkrone tilstandsoppdateringer i React for å sikre jevn brukeropplevelse

I moderne webutvikling er håndtering av tilstandsoppdateringer og deres prioritering blitt en kritisk faktor for å sikre en rask og responsiv brukeropplevelse. Dette gjelder spesielt når man jobber med asynkrone operasjoner, som for eksempel henting av data fra en server. React tilbyr flere verktøy og API-er som hjelper utviklere med å administrere tilstandsendringer effektivt, samtidig som de tar hensyn til prioriteringene til brukerinteraksjoner.

En av de største utfordringene er å sørge for at brukerens interaksjoner, som tastetrykk eller klikk, får umiddelbar respons. Dette krever at vi gir høy prioritet til visse tilstandsoppdateringer, som for eksempel å oppdatere UI ved tastetrykk, samtidig som vi håndterer bakgrunnsoperasjoner som datahenting. I React 18 ble nye API-er introdusert for å hjelpe med nettopp dette, og en av de mest nyttige er startTransition().

startTransition() gjør det mulig å markere visse tilstandsoppdateringer som lavere prioritet. Når du bruker dette API-et, kan du for eksempel tillate at oppdateringer relatert til datahenting eller dyre render-operasjoner blir utført etter at mer tidkritiske oppdateringer er fullført. Dette gjør det mulig for React å reagere på brukerens handlinger umiddelbart, samtidig som bakgrunnsoperasjoner kan kjøres uten å forstyrre brukerens opplevelse.

I et typisk scenario, som for eksempel å filtrere store mengder data, kan startTransition() hjelpe med å sikre at filtreringen skjer uten å blokkere brukerens interaksjoner. Når brukeren skriver inn tekst i et filterfelt, kan vi umiddelbart oppdatere filterverdien og samtidig starte en bakgrunnsoperasjon for å hente de filtrerte dataene. Her er et eksempel på hvordan dette kan implementeres:

javascript
Copy code
const [isPending, startTransition] = React.useTransition();

const [filter, setFilter] = React.useState("");
const [items, setItems] = React.useState([]);

const onChange = async (e) => {

  setFilter(e.target.value);
  startTransition(() => {
    if (e.target.value === "") {
      setItems([]);
    } else {
      filterItems(e.target.value).then((result) => {
        setItems(result);
      });
    }
  });
};

Men som vist i eksemplet, kan det være utfordringer med å vise riktig tilbakemelding til brukeren under slike operasjoner. I vårt tilfelle, kan indikatoren for lasting (f.eks. en "loading..."-melding) vises for kort tid, eller for lenge, avhengig av hvordan isPending-verdien fra useTransition() oppdateres. Dette skjer fordi isPending bare er sann før funksjonen som er passert til startTransition() faktisk begynner å kjøre, og ikke under selve datahentingen eller rendering.

For å håndtere dette på en bedre måte, kan vi introdusere en egen isLoading-tilstand som styrer visningen av lasteindikatoren:

javascript
Copy code
const [isLoading, setIsLoading] = React.useState(false);

const onChange = async (e) => {

  setFilter(e.target.value);
  setIsLoading(true);
  startTransition(() => {
    if (e.target.value === "") {
      setItems([]);
      setIsLoading(false);
    } else {
      filterItems(e.target.value).then((result) => {
        setItems(result);
        setIsLoading(false);
      });
    }
  });
};

Det er også viktig å merke seg at startTransition() ikke er den eneste metoden som kan hjelpe med tilstandsprioritering. I mange tilfeller vil du også måtte tenke på hvordan du håndterer renderinger med stor belastning, som når du viser en stor liste med data. Å bruke effektive teknikker som "virtualisering" kan være nødvendig for å sikre at applikasjonen ikke blir treg eller vanskelig å bruke.

I tillegg til dette er det avgjørende å forstå at selv om React 18 introduserte kraftige verktøy for å håndtere asynkrone tilstandsoppdateringer, er det fortsatt viktig å forstå den underliggende mekanismen bak tilstandshåndtering og hvordan React planlegger oppdateringer internt. Når du bruker startTransition(), er det viktig å huske at oppdateringene planlegges etter hverandre i en "queue", og det er React som avgjør når de blir utført basert på prioritet.

En viktig ting å forstå er at å prioritere brukerinteraksjoner er ikke bare et spørsmål om å implementere et bestemt API; det handler om å skape en arkitektur som kan reagere raskt og effektivt på brukerens handlinger samtidig som den håndterer bakgrunnsoperasjoner på en sømløs måte. Hver gang vi jobber med asynkrone operasjoner i React, må vi alltid ha dette i bakhodet for å kunne tilby den beste brukeropplevelsen mulig.

Hvordan navigering fungerer i mobile applikasjoner med Expo Router

I moderne mobilapplikasjoner er navigasjon en grunnleggende komponent, på samme måte som på nettsider. Brukeropplevelsen kan styrkes eller svekkes av hvordan navigasjonen er implementert, så det er viktig å forstå de ulike metodene og verktøyene tilgjengelig for utviklere. I denne teksten skal vi dykke dypere i de forskjellige tilnærmingene til navigasjon, med særlig fokus på Expo Router og filbasert navigasjon. Vi vil også se på hvordan navigasjon fungerer i praksis gjennom tab- og drawer-komponenter, og hvordan dette påvirker bruken av mobile applikasjoner.

Expo Router gir en enkel og effektiv måte å håndtere navigasjonen på i Expo-baserte applikasjoner. Dette systemet er basert på filstruktur, hvor hver ny skjerm bare trenger å legges til som en ny fil i app-mappen. Dette er likt hvordan routing fungerer i Next.js, og gir en web-basert tilnærming til navigasjon som er enkel å implementere. Ved å bruke Expo Router får utviklere muligheten til å definere skjermene sine deklarativt, noe som gjør det lettere å utvikle applikasjoner med en web-mentalitet for URL-håndtering.

En av de største fordelene med Expo Router er at det automatisk støtter deep linking. Dette betyr at spesifikke skjermer kan åpnes direkte via app-lenker, uten behov for ekstra konfigurasjon. Deep linking er en viktig funksjon som gjør applikasjoner mer brukervennlige, ettersom brukere kan lenke direkte til et spesifikt sted i applikasjonen, akkurat som på en nettside. Dette er en praktisk funksjon for både utviklere og brukere, og gjør navigeringen mye mer intuitiv.

I praksis begynner man med å opprette en _layout.tsx-fil som fungerer som rotlaget for appen. Denne filen styrer hvordan de ulike skjermene er organisert og hvordan de relaterer til hverandre. Når en ny skjerm skal legges til, oppretter man en ny fil, for eksempel index.tsx for hjemmeskjermen, og settings.tsx for innstillingsskjermen. Navigasjonen mellom skjermene defineres via Link-komponenten, som tar en href-egenskap. Dette er en praktisk måte å håndtere navigasjon på, spesielt når man er vant til å jobbe med webutvikling og URL-er.

Et annet viktig verktøy i Expo Router er muligheten til å bruke stack-navigasjon, der skjermene stables på en måte som lar brukeren navigere frem og tilbake mellom dem. I kombinasjon med tab- og drawer-navigasjon, som vi har sett i tidligere eksempler, gir dette utviklere fleksibilitet til å skape en applikasjon med flere navigasjonsstrukturer, tilpasset ulike plattformer som iOS og Android. Drawer-navigasjonen, for eksempel, gjør det mulig å opprette en meny som kan åpnes ved å sveipe fra venstre kant av skjermen, mens tab-navigasjonen gir en horisontal bunnmeny med ikoner som representerer de ulike skjermene.

Tab-navigasjonen er spesielt populær på iOS, der de tre skjermene som utgjør appen vises nederst på skjermen. Den aktive skjermen er tydelig markert, og brukeren kan enkelt bytte mellom skjermene ved å trykke på de forskjellige tabbene. Drawer-navigasjon er derimot mer vanlig på Android, og lar brukeren åpne en sidemeny som inneholder lenker til appens ulike skjermer.

Som vi har sett, kan navigasjon i mobile applikasjoner være både enkel og kompleks, avhengig av hvordan man velger å implementere det. Expo Router tilbyr en lettfattelig og deklarativ tilnærming som kan gjøre utviklingen mer effektiv, spesielt for de som er vant til webutvikling. Ved å bruke filbasert navigasjon og stack-baserte navigasjonsløsninger kan man bygge applikasjoner som både er fleksible og brukervennlige. Denne tilnærmingen åpner også døren for ytterligere funksjoner, som deep linking og dynamisk lastede skjermer, som kan forbedre brukeropplevelsen betydelig.

Det er viktig å forstå at selv om Expo Router og React Navigation gjør navigasjon enklere, er det fortsatt essensielt å ha et klart bilde av hvordan skjermene i applikasjonen relaterer til hverandre. Effektiv navigasjon handler ikke bare om tekniske detaljer, men også om å skape en intuitiv brukeropplevelse som lar brukeren bevege seg gjennom applikasjonen uten forvirring. Det er derfor viktig å ha en godt strukturert navigasjonsplan på forhånd, der man vurderer hvilke skjermer som skal være tilgjengelige, hvordan de skal presenteres, og hvordan man kan optimalisere navigasjonen for ulike plattformer. Når man forstår hvordan man best organiserer og strukturerer navigasjonen, vil applikasjonen både være mer effektiv og enklere å bruke.