Hvordan Trump Utnyttet Raseangst for å Mobilisere Hvit Velgerbase

Donald Trump’s politiske seier i 2016 var et resultat av en langvarig prosess der en bestemt del av den hvite velgermassen i USA ble stadig mer radikal, fremmedgjort og usikker. Den økonomiske polariseringen som startet med den store resesjonen og den påfølgende politiske skiftningen etter Obamas valg i 2008, møtte en samfunnsgruppe som følte seg truet av den demografiske utviklingen i landet. Trump visste nøyaktig hvordan han skulle utnytte denne frykten, og hvordan han kunne presentere seg selv som beskytter for de hvite velgerne som følte seg forbigått og undertrykt av den nye, mer mangfoldige samfunnsordenen.

Republikanske strategier hadde lenge vært preget av en tilnærming som prøvde å unngå å fremstå som rasistiske, med en viss ”fargeblindhet” som skulle signalere en form for rasemessig likhet, som under Ronald Reagans tid. Men et skifte fant sted mellom Reagan-epoken og Trumps fremkomst. Den gamle republikanske velgerbasen ble gradvis mer radikal. Hva som før var en slags ”pragmatisk” tilnærming til rasepolitikk, ble gradvis erstattet med en mer eksplisitt form for etno-nasjonalisme. Dette representerte et brudd med ideene om likebehandling og ”colorblindness” som hadde preget tidligere generasjoner av republikanere.

Trump tok tak i en økende følelse av angst blant mange hvite velgere, som fryktet at de var i ferd med å miste sin tradisjonelle plass i samfunnet, både økonomisk og kulturelt. De opplevde seg som ofre for en stadig mer globalisert verden, og en politisk utvikling som de oppfattet som favorisering av minoriteter. Raseproblematikk, samt det økende innvandringspresset, ble sentrale temaer i Trumps politiske retorikk, og han knyttet disse til en fortelling om hvite som ”offre” for systematisk diskriminering.

Trumps appell var derfor ikke bare en reaksjon på det han mente var et utall økonomiske utfordringer for sine velgere, men også på en dypere kulturell frykt for et tapt Amerika. Han bygget sin kampanje på det som kunne kalles en ”offentlighetens sinne”, der velgerne, i deres øyne, ble fratatt deres kulturelle arv og samfunnsmessige posisjon. Dette narrativet ble støttet av påstander om at den politiske eliten var ute av stand til å beskytte hvite amerikaneres interesser, og at de ble forfulgt av en systematisk politisk korrekthet og multikulturalisme.

En av Trumps viktigste strategier var å samle den delen av den hvite befolkningen som følte seg utelatt av det som ble sett på som ”eliten” – en gruppe som både var økonomisk marginalisert og fryktet at deres kulturelle verdi var på vei til å forsvinne i møte med større mangfold. Han brukte sterk retorikk for å forsterke følelser av frykt og utilfredshet, og knyttet disse til spørsmål om innvandring, kriminalitet, og tapet av arbeidsplasser i industrien.

Trumps retorikk om kriminalitet ble spesielt viktig i hans appeller til den hvite velgerbasen. Ved å fremheve hendelser som Central Park Five og senere oppslag om vold fra svarte, konstruerte Trump et bilde av en nasjon truet av voldelige minoriteter, der hvite mennesker ble fremstilt som de virkelige ofrene. Denne strategien var ikke ny. Den hadde vært brukt i amerikansk politikk lenge før Trump, men han var spesielt effektiv i å bruke den for å aktivere en velgergruppe som var dypt bekymret for deres egen status i samfunnet.

Det viktigste som kommer til syne i Trumps tilnærming er at han forsto at et stort segment av velgerne følte at deres privilegium ble utfordret. For mange hvite amerikanere føltes likestilling som en trussel mot deres historiske privilegier, en oppfatning Trump var i stand til å kapitalisere på. For ham var det ikke nødvendigvis økonomisk reform han lovet, men snarere en kulturell og politisk restaurering som han mente ville gjenopprette en ”tapt ære” for de hvite amerikanske velgerne.

Det er viktig å forstå at Trumps politikk, og den brede velgerbasen han tiltrakk seg, ikke nødvendigvis handlet om å gjenopprette økonomisk likhet eller å adressere de faktiske problemene som hadde ført til økonomisk stagnasjon. Snarere handlet det om å adressere en dyptfølt kulturell angst for identitetstap og demografisk endring. Dette var et klart uttrykk for en lengsel etter et ”America First”-perspektiv, der hvite amerikanere skulle sette sin egen kultur og tradisjoner først, uten å måtte tilpasse seg et multikulturelt samfunn.

Endringene i den republikanske basen mellom Reagan og Trump representerer et klart brudd med en tidligere forståelse av republikanisme. Det er et skifte fra et mer inkluderende og konsensusorientert politisk program til en mer ekskluderende, etno-nasjonalistisk politikk som har hatt vidtrekkende konsekvenser for det amerikanske samfunnet, både politisk og kulturelt.

Hvordan den republikanske partiets strategi undergraver demokratiet i USA

Denne politiske strategien handler ikke bare om Trump som person, men om en bredere bevegelse som har eksistert lenge før han kom på den politiske scenen og som vil fortsette etter hans avgang. Trumps påstand om at han er den rettmessige presidenten, selv etter å ha tapt i 2020, illustrerer hvordan det republikanske partiet utnytter en base av hvite velgere som føler seg truet av den demografiske utviklingen i landet. Partiet har gjort det til sitt mål å angripe bred politisk deltakelse og avvise det grunnleggende demokratiske prinsippet om flertallsstyre. Hva som en gang var et politisk valg, har blitt en nødvendig strategi for å sikre makt i møte med et voksende og stadig mer mangfoldig befolkning.

I møte med denne demografiske klippen har partiets lederskap valgt å forsterke en radikal og etnisk fokusert tilnærming til politikk. En stor del av det republikanske velgersegmentet har utviklet en skuffende forakt for grunnleggende demokratiske prinsipper som rettsstatsprinsippet, viktigheten av frie valg og fredelig maktovergang. Dette har fått ytterligere drivkraft gjennom en økende rasisme og etnisk antagonisme som har blitt en integrert del av det republikanske partiets politikk.

Den politiske kampen handler om mer enn bare kontrollen over valg. Det er en kamp om definisjonen av hva det betyr å være en fullverdig borger i USA, og hvilke grupper som får lov til å delta i det politiske fellesskapet. Denne tankegangen, som har blitt forsterket av Trumps retorikk, ser på visse velgergrupper som mer legitime enn andre. Dette skaper et fundament for et politisk system der bare de som deler visse etniske og rasemessige egenskaper har rett til å utøve politisk makt, mens alle andre blir betraktet som mindreverdige.

Det som før var et politisk valg for partiet, har utviklet seg til en eksistensiell nødvendighet. Det republikanske partiet har valgt å stå fast på en politikk som appellerer til en base av hvite velgere som føler at deres posisjon i samfunnet er under press. Dette resulterer i en økende radikalisering av partiets politikk, der spørsmål om økonomisk ulikhet og tradisjonelle verdier blir sett gjennom et etnosentrisk, og i mange tilfeller, rasisistisk, perspektiv. Dette har ført til at partiets lederskap nå er fullstendig avhengig av denne frustrerte, reaksjonære basen, og har skapt et politisk klima hvor selv grunnleggende demokratiske prinsipper som rettferdig valg og rettferdig representasjon blir ansett som undergravende hvis de ikke fører til seier for partiet.