Hvordan klinisk mykologi og diagnostiske metoder bidrar til identifisering av soppinfeksjoner

Serologisk testing, kombinert med kultur, antigen- og/eller molekylær testing, utgjør et viktig verktøy i diagnostisering og overvåkning av soppinfeksjoner. Mens noen serologiske tester er kvalitative, gir kvantitative tester informasjon om nivåene av antistoffer i blodet, noe som kan være nyttig både for å stille diagnosen og for å følge sykdomsforløpet hos pasienten. Serologiske analyser kan vurdere både IgM og IgG antistoffer, eller de kan ikke skille mellom de ulike klassene av antistoffer, avhengig av testen. Diagnostikk av soppinfeksjoner gjennom serologi avhenger ofte av en kombinasjon av flere metoder, som for eksempel enzymkoblet immunosorbenttest (EIA), immunodiffusjonstester og komplementfiksasjon.

Et konkret eksempel på serologisk testing er coccidioidomycosis, hvor EIA først brukes til å måle IgM og IgG, etterfulgt av immunodiffusjonstest hvis EIA-resultatene er positive. Coccidioides EIA-er er sensitive, men IgM EIA er mindre spesifik. Derfor anbefales det at en positiv EIA følges opp med immunodiffusjonstester for å bekrefte diagnosen og komplementfiksasjon for å følge antistoffnivåene over tid. Serologiske tester er også nyttige for å etablere diagnoser for sykdommer som blastomycosis og histoplasmosis.

Antimikrobiell følsomhetstesting (AST) er viktig for å vurdere hvordan gjærsopper og muggsopp reagerer på antifungale legemidler. AST for gjærsopp utføres vanligvis med mikrodilutasjon i næringsmiddel, mens AST for muggsopp ofte er begrenset til spesialiserte laboratorier på grunn av kompleksiteten i testene. Bruk av AST er for tiden mest utviklet for Candida og Cryptococcus ved enkelte antifungale midler, men det er behov for ytterligere studier for å dekke flere sopparter og forbedre behandlingsmulighetene for soppsykdommer.

Klinisk mykologi er et voksende fagfelt, og det innebærer spesifikke sikkerhetsrisikoer knyttet til enkelte patogener. Den analytiske prosessen for påvisning av soppinfeksjoner utfordres av soppenes allestedsnærværende natur. Diagnostisering krever ofte en kombinasjon av metoder som direkte undersøkelse, kultur, histopatologisk analyse, molekylære metoder, antigenpåvisning og serologisk testing. Utviklingen av molekylære teknikker vil trolig føre til fremskritt i klinisk mykologi, ettersom det kan gi raskere, mer presise diagnostiske resultater.

En viktig aspekt som må tas i betraktning er hvordan både immunsystemets status og pasientens kliniske bakgrunn påvirker diagnostikk og behandling. For eksempel kan immunsupprimerte pasienter være mer utsatt for disseminerte soppinfeksjoner, spesielt når de lider av hematologiske sykdommer eller har gjennomgått benmargstransplantasjon. Sunnere individer kan også utvikle soppinfeksjoner, men da oftest som følge av traumer eller inngrep som åpner for infeksjon, for eksempel kirurgiske prosedyrer eller ved feilaktig bruk av kontaktlinser.

I tillegg bør leseren forstå viktigheten av tidlig diagnostisering og korrekt behandling. Soppinfeksjoner som Fusarium keratitt, som oppstår etter øyeskader, kan føre til alvorlige komplikasjoner, inkludert blindhet, dersom de ikke behandles raskt og riktig. Denne infeksjonen er spesielt vanlig i tropiske og subtropiske områder, men kan også forekomme i tempererte klimaer, spesielt der kontaktlinsebruk er vanlig. Fusarium spp. er opportunistiske patogener som kan føre til alvorlige infeksjoner hos personer med svekket immunsystem, men også hos friske individer, spesielt når det skjer traumer forårsaket av organisk materiale.

Ved å kombinere serologiske tester, kulturmetoder, antigenpåvisning, og molekylære teknikker kan det gis en mer presis og helhetlig forståelse av infeksjonens karakter, som igjen gjør det mulig å velge riktig behandlingsmetode. For pasienten kan dette bety en mer effektiv og målrettet behandling, samt redusert risiko for komplikasjoner som kan oppstå ved feilaktig eller forsinket diagnose.

Hvordan Malassezia forårsaker systemiske infeksjoner og fungemi

De kliniske symptomene på Malassezia fungemi inkluderer feber, bradykardi, apné, trombocytopeni og blokkering av kateteret. Det er viktig å merke seg at M. pachydermatis kan gi lignende kliniske manifestasjoner som de lipidavhengige Malassezia-arter.

Isoleringsteknikker for Malassezia spp. innebærer ofte bruk av spesialmedier som inneholder olivenolje eller langsjoked fettsyrer, som for eksempel Leeming og Notham agar, modifisert Dixon’s agar eller agar som inneholder Tween 80. Det finnes også kromogen agar for primærisolering, der Malassezia-arter vises som rosa eller rosa-lilla kolonier, mens andre gjærsopp vil fremstå som hvite, blå eller grønne. Under mikroskopi vises Malassezia vanligvis som globulære eller ellipsoide gjærceller som noen ganger beskrives som en "bowlingpinne"-form.

Når disse gjærene forplantes, skjer det gjennom en unipolar knoppdannelse ved et bredt grunnlag, og det er en distinkt kollarette mellom mor- og dattercellene. Kollaretten kan være vanskelig å skjelne med mindre prøven undersøkes ved 1000× forstørrelse. Den knoppende gjæren får derfor utseende som russiske stapeldokker, der dattercellene "stables" på morcellen.

Ved mistanke om Malassezia fungemi er det viktig å bruke spesialiserte kultursystemer for soppisolering og blodkultur for å identifisere mikroorganismen. Ved direkte mikroskopi av hudskrapinger, for eksempel med KOH og calcofluor hvitt, kan M. furfur vises som varierende gjærsoppformer, med runde, knoppende celler og korte hyfelformer som gir et karakteristisk "spaghetti og kjøttboller"-utseende. I blodkulturer eller andre medier hvor Malassezia ikke vokser normalt, kan det være vanskelig å identifisere den, med mindre det benyttes spesielle medier som inneholder lipider eller olje.

Behandlingen av Malassezia fungemi innebærer som regel fjerning av det infiserte kateteret, stopp av parenterale lipider, og behandling med antifungale midler som amfotericin B eller azoler som itraconazol eller vorikonazol. For hudinfeksjoner er topikale eller orale azoler som ketokonazol eller flukonazol effektive. I de fleste tilfeller må det infiserte kateteret fjernes, ettersom organismen ikke kan fjernes fra lipidavsetningene i kateteret.

Soppinfeksjoner forårsaket av Malassezia bør vurderes hos pasienter som har fått total parenteral ernæring (TPN) med lipider, spesielt barn som er immunsupprimerte, har sentrale venøse katetre og fremviser vedvarende feber som ikke responderer på antibiotika. Malassezia bør også vurderes ved mikroskopisk undersøkelse av blodkulturer som viser gjær, men der veksten ikke skjer under normale vekstforhold.

Viktige punkter å forstå:

1. Malassezia er et unikt genus som kan forårsake både lokale og systemiske infeksjoner.

2. Pasienter som får intravenøs lipiderstatning (TPN) er mer utsatt for Malassezia-infeksjoner.

3. Spesielt immunsupprimerte barn som får TPN bør overvåkes for Malassezia-infeksjoner, særlig hvis de har sentrale katetre og vedvarende feber.

4. Malassezia kan være vanskelig å isolere ved standard isolasjonsteknikker, og spesialiserte medier som inneholder lipider er ofte nødvendige for vekst.

5. Behandling av Malassezia fungemi innebærer som regel fjerning av det infiserte kateteret og behandling med antifungale midler som amfotericin B eller azoler.

Endtext

Hvordan laboratorietester og mikroorganismer påvirker diagnostisering av infeksjoner

I medisinsk diagnostikk er laboratorietester et viktig verktøy for å identifisere og forstå de underliggende årsakene til infeksjoner. Dette gjelder spesielt når man står overfor et bredt spekter av mikroorganismer, fra bakterier og virus til sopp og parasitter.

En av de mest grunnleggende metodene for å analysere infeksjoner er mikroskopisk undersøkelse av blod- og vevsprøver. Staining, som Hematoxylin & Eosin (H&E) og Calcofluor white stain, brukes til å fremheve mikroorganismenes egenskaper, slik at man kan identifisere dem mer nøyaktig. For eksempel brukes Calcofluor hvit farging til å påvise sopp i vev ved å binde seg til celleveggenes kitin. Dette kan være spesielt nyttig ved diagnostisering av sykdommer som Blastomykose, hvor Blastomyces dermatitidis er en vanlig årsak.

Når det gjelder bakterielle infeksjoner, spiller metoder som Gram-farging en nøkkelrolle i identifiseringen av gram-positive og gram-negative bakterier. For eksempel er gram-negative diplokokker som Neisseria meningitidis lett gjenkjennelige ved hjelp av Gram-farging. Andre laboratorietester som blodkulturer og PCR-metoder, som for eksempel for påvisning av Mycobacterium tuberculosis, er ofte nødvendige for å bekrefte diagnoser og bestemme riktig behandlingsforløp.

En annen viktig aspekt er bruken av spesifikke testplater som Blood agar og Chocolate agar. Disse mediene er designet for å dyrke forskjellige mikroorganismer, og deres evne til å støtte vekst av patogener som Listeria monocytogenes eller Clostridium perfringens gjør dem essensielle i diagnostikkprosessen. For eksempel er Blood agar viktig for å vurdere hemolyseaktivitet, mens Chocolate agar er spesielt nyttig for å dyrke visse patogener som Haemophilus og Neisseria spp.

Moderne teknikker som molekylær identifikasjon, via metoder som PCR og NAAT (Nucleic Acid Amplification Testing), har revolusjonert mikrobiologisk diagnostikk. Disse teknikkene tillater presis deteksjon av mikroorganismer på DNA-nivå, noe som gir raskere og mer nøyaktige resultater, spesielt når mikroorganismen er vanskelig å dyrke på tradisjonelle medier. For eksempel er PCR-diagnostikk essensiell for å påvise virus som Cytomegalovirus (CMV) eller Epstein-Barr-virus (EBV), som kan være vanskelige å oppdage på andre måter.

Når det gjelder infeksjoner i sentralnervesystemet, som meningitt, kan en kombinasjon av kliniske tegn, blodprøver og billeddiagnostikk som MR og CT-skanning være avgjørende. Spesifikke laboratorietester for å påvise patogener som Listeria monocytogenes, eller sjeldnere mikroorganismer som Cladophialophora bantiana, kan bidra til å målrette behandlingen. Blodkulturer og cerebrospinalvæskeprøver kan vise seg å være de viktigste prøvene for å oppdage mikroorganismer som forårsaker encefalitt eller kronisk meningitt.

I tillegg til de tradisjonelle metodene for infeksjonsdiagnostikk, er det viktig å vurdere den kliniske konteksten av pasientens symptomer og risiko. Pasientens sykehistorie, som tidligere infeksjoner eller immunstatus, kan gi verdifulle ledetråder for å målrette spesifikke tester. For eksempel er det viktig å skille mellom bakterielle og virale infeksjoner i tilfeller som hjernehinnebetennelse, hvor virus som HSV-1 eller Enterovirus kan forårsake sykdom, men krever forskjellig behandlingsstrategi.

For å oppsummere, gir laboratorietesting en presis måte å identifisere mikroorganismer på, men den kliniske vurderingen og de valgte metodene for testing bør alltid være nøye tilpasset pasientens symptomer, sykdomsforløp og eventuelle underliggende helseproblemer. Det er viktig å forstå hvordan de forskjellige testene fungerer og hvilke mikroorganismer som kan påvises med hvilke metoder. Dette gir helsepersonell muligheten til å raskt diagnostisere og behandle infeksjoner på en målrettet og effektiv måte.