Trumps offentlige kommentarer om Elizabeth Warren, hvor han kalte henne "Pocahontas", representerer mer enn bare en enkel politisk spydighet. Dette er et symptom på et mye dypere problem som har eksistert i amerikansk historie: et narrativ om urfolk som ofte er preget av misforståelser, stereotyper og et fundamentalt fravær av respekt for den opprinnelige befolkningens historie og rettigheter. Denne hendelsen, som fant sted i 2017 under en seremoni som skulle hedre Navajo-kodebryterne, illustrerer hvordan den amerikanske politiske diskursen fortsatt bærer preg av historiske fordommer mot urfolkskulturer.

Kommentarene kom samtidig med en økende politisk polarisering i USA, der urfolk som Navajo-kodebrytere ble sett på som symboler på nasjonal stolthet, men samtidig ble redusert til et objekt for politiske vitser. Det er en påminnelse om hvordan urfolkshistorie ofte blir uthulert og brukt som et verktøy i kulturell og politisk retorikk. I tilfelle av Trump og hans "Pocahontas"-kommentar, ble en hel kultur og historie redusert til en latterliggjøring, samtidig som det fremstod som en handling av dominans over en gruppe som har blitt utsatt for undertrykkelse i århundrer.

I tillegg til slike symboliske handlinger, er det viktig å forstå at de utfordringene urfolk møter ikke bare er et resultat av nåtiden, men er dypt forankret i kolonialismen og de påfølgende periodene med tvungen assimilering. I det 19. århundre, for eksempel, var det en vedvarende tro blant amerikanske ledere som Andrew Jackson, at de opprinnelige folkene kunne og burde "siviliseres" gjennom europeisk-amerikanske normer, der "edukasjon" var sett på som et middel for å integrere dem i et hvitt, protestantisk samfunn. Dette synet på urfolk som primitiv og i behov av å bli oppdratt for å bli en del av den "virkelige" nasjonen, bidro til massiv tvangsflytting og politiske strategier som resulterte i tapet av deres land og kulturelle identitet.

Etter hvert som disse ideene har utviklet seg, har de fortsatt å forme dagens offentlige diskurs om urfolk i USA. Mange av de som hevder å representere urbefolkningen i moderne tid, som Elizabeth Warren, har blitt utsatt for forvrengte narrativer som de ikke har kontroll over. For Warren var hennes påståtte "indianeropprinnelse" blitt en del av en politisk kampanje som både forsterket og utfordret disse gamle forestillingene om hva det vil si å være urfolk i Amerika.

Disse historiske, politiske og kulturelle narrativene har skapt en virkelighet der urfolk stadig må kjempe for sine rettigheter og sin identitet. I stedet for å anerkjenne det mange urfolk har gjennomgått, inkludert tvungen assimilering, økonomisk utnyttelse, og systematisk forfølgelse, blir de ofte møtt med et bilde av et folk som enten ikke eksisterer eller hvis eksistens er irrelevant i den moderne amerikanske nasjonen. Denne ekskluderingen er en viktig del av den pågående kampen for rettferdighet som urfolk møter i USA i dag.

Det er derfor nødvendig å forstå at det moderne bildet av urfolk i amerikansk politikk ikke bare er et resultat av ubevisste fordommer, men en fortsettelse av en kolonialistisk strategi for å forminske deres plass i samfunnet. Hvordan dette bildet former dagens forståelse av rase og identitet, er sentralt for å forstå de utfordringene urfolk fortsatt står overfor. Fortsatt er det politiske klimaet preget av en frykt og misforståelse av det som er "indianere" i en nasjon som har brukt sin egen historiske narrativ til å definere hvem som virkelig tilhører USA.

De som ønsker å forstå disse kompleksitetene, må også erkjenne at det finnes flere lag av denne historien som ikke nødvendigvis er synlige i de store offentlige samtalene. Urfolkens historier om overlevelse og kulturell bevaring er ofte fortiet i mainstream-diskursen, men de representerer en viktig del av den virkelige amerikanske historien som ikke kan overses. Den pågående prosessen med å anerkjenne og rettferdiggjøre urfolks rettigheter er på mange måter en kamp mot et narrativ som har blitt grundig etablert og som fortsatt er aktivt i spill.

Er det autentisk å være en "falsk" indianer?

Espera Oscar de Corti, bedre kjent som Iron Eyes Cody, er et godt eksempel på et fenomen som har fått liten oppmerksomhet, men som inneholder viktige elementer i forståelsen av identitet og kultur: det å anta en falsk indianeridentitet. De Corti, som ble født i Louisiana til en siciliansk mor og en italiensk far, fikk i løpet av sin livsløp en fremtredende karriere som skuespiller i westernfilmer, hvor han ofte portretterte urfolk. Hans fysiske trekk – olivenfarget hud og en fremtredende nese – passet perfekt til det stereotypiske bildet av en urfolksskikkelse, og han begynte å portrettere Native Americans allerede i 1926.

Etter hvert som han steg i grader som skuespiller, begynte de Corti å presentere seg selv som en ekte indianer. Han skapte en fiktiv, men svært gjennomtenkt bakgrunn, som inkluderte flere glamoriserte, og åpenbare, løgner om sitt opprinnelse. Hans far, Antonio de Corti, ble forvandlet til en indianerhelt, Thomas Plume Cody, og de Corti begynte å bruke indianerklær i offentligheten for å ytterligere understreke sin nye identitet. Over tid ble han et symbol på den type urfolkskarakter som ble brukt for å fremme vestlige fantasier om det "ville vesten".

De Cortis mest kjente rolle var som den gråtende indianeren i kampanjen Keep America Beautiful i 1971, som fremstilte en urfolksskikkelse som reagerte på forurensning. Dette var kanskje det prosjektet som sementerte hans posisjon som en levende karikatur av den "ekte" indianeren. Selv om han var en talsmann for urfolksrettigheter og deltok i miljøkampanjer, ble hans identitet som en ekte indianer aldri avslørt før hans død i 1999.

Denne praksisen, å påta seg en identitet som tilhører en annen kultur, er ikke isolert til de Corti. Den har også blitt brukt for økonomisk vinning og personlig gevinst. Asa Earl Carter, tidligere en del av Ku Klux Klan og en kjente segregeringsforkjemper, skapte en fiktiv Cherokee-identitet under pseudonymet Forrest Carter. Han skrev The Education of Little Tree, en bok som solgte mer enn 600 000 eksemplarer etter hans død, til tross for at bokens forfatterskap ble avslørt som en konstruksjon. På samme måte konstruerte forfatteren Timothy Barrus, under pseudonymet "Nasdijj", en fiktiv bakgrunn som en Navajo for å publisere en serie med "memoarer" som reflekterte stereotypiske syn på urfolk.

I tillegg til fiktive biografier har også åndelige praksiser blitt utnyttet. Carlos Castanedas The Teachings of Don Juan, som ble ansett som en antropologisk studie av urfolks åndelighet, viste seg å være en syntese av ulike sjamanistiske tradisjoner i stedet for en autentisk overføring av indiansk kunnskap. Likevel inspirerte bøkene en hel bevegelse blant de som ønsket å tilegne seg en illusorisk forbindelse til urfolksåndelighet, spesielt innen New Age-bevegelsen. I dag er artikler som drømmefangere og besøk til svettehytter populære blant folk som ønsker å utforske en romantisert versjon av urfolkstradisjoner.

Denne tilnærmingen, som på overflaten kan virke som en interesse for urfolk, blir ofte sett på som en kommersialisering og utvanning av autentiske kulturer. For eksempel, i 1998 utstedte Lakota-stammen en formell erklæring om krig mot kommersialiseringen av deres åndelighet. De kritiserte kraftig "wannabes", svindlere, og de som drev med kulturtyveri. Til tross for den direkte kritikken har den utbredte interessen for slike praksiser fortsatt å blomstre, og det ser ut til at konsekvensene av denne form for kulturell appropriasjon er dype og vedvarende.

I lys av disse eksemplene er det viktig å reflektere over hva som ligger bak denne praksisen av å skape fiktive identiteter. På en grunnleggende nivå er det en form for kulturell utnyttelse der mennesker med en misforstått interesse i urfolk bruker deres symboler og tradisjoner for å fremme egen gevinst. Dette kan omfatte både økonomisk gevinst, som i tilfellene med forfatterne Carter og Barrus, og en mer personlig gevinst, som i tilfelle av de Corti som brukte sin identitet for å få tilgang til en karriere og en plattform som han ellers ikke ville ha hatt. Samtidig kan det skape en falsk og forvrengt forståelse av hva det egentlig betyr å være en del av en urfolkskultur. For de som er genuint interessert i å forstå urfolks identiteter og deres kamp, er det avgjørende å unngå å forenkle eller kommersialisere disse kulturer på en måte som fjerner deres ekte verdier og betydninger.

Er Barack Obama den første svarte presidenten i Amerika?

Da Barack Obama ble valgt til president i 2008, ble han hyllet som et symbol på gjennombruddet av en rasebarriere i amerikansk politikk. Det var en historisk hendelse, som ble omtalt av både "The Guardian" og "The New York Times" som en milepæl i den rasemessige utviklingen av USA. Obama, en afroamerikansk mann, inntok Det hvite hus etter en intens valgkamp som satte fokus på både hans personlige bakgrunn og de dype raseproblemene som fortsatt preger landet. Obama representerte ikke bare en politisk seier, men også en visjon om en nasjon som beveget seg bort fra den historiske rasismen som hadde formet det amerikanske samfunnet i flere hundre år.

I denne historiske konteksten kan det være fristende å påstå at Obama var den første svarte presidenten i amerikansk historie, men dette overser den komplekse og dypt forankrede rasepolitikken som har definert både de politiske og sosiale strukturene i USA. Selv om Obama ble ansett som en «post-rasial» kandidat av mange, påpekte skribenter som Ta-Nehisi Coates i sin artikkel "Fear of a Black President" (2012) at Obamas valg var et uttrykk for både fremskritt og fortsatt frykt. For Coates var Obama både et symbol på håp og et vitnesbyrd om de dype rasemessige utfordringene som fortsatt eksisterte.

Begrepet «post-rasial» ble flittig brukt i analysene av Obama, spesielt etter hans valg. Tanken om et samfunn der rase ikke lenger skulle spille en avgjørende rolle, ble sett på som en slags utopi. Men som flere eksperter påpekte, inkludert Bettina L. Love og Brandelyn Tosolt, kan Obama og hans politiske prosjekt ikke være forstått i et vakuum uten å erkjenne de strukturelle ulikhetene som fortsatt plager afroamerikanske samfunn. Obama kunne ikke unngå rasen som et tema, og hans politiske navigering rundt rasemessige spørsmål avslørte de grensene for den «post-rasiale» ideologien.

Videre er det nødvendig å forstå hvordan rase og identitet i USA ofte har blitt definert av gamle juridiske og sosiale konstruksjoner. En sentral del av den amerikanske rasens historie er «one-drop rule», som dikterte at en person med minst én svart forfader skulle betraktes som svart. Dette synet på identitet, ofte assosiert med afroamerikanske grupper, illustrerer hvordan et enkelt «blod» kunne bestemme individets plass i samfunnet. For mange afroamerikanske individer, selv de med et betydelig europeisk forfedre, ble denne regelen en uoverkommelig sosial og politisk barriere. Den har vært et viktig tema i den amerikanske rasepolitikken, som også ble diskutert av forfattere som David A. Hollinger og John W. Miller, Jr. Den ble brukt til å sementere hierarkier og definere «ren» rase, en ideologi som fortsatt er en utfordring i dagens samfunn.

Men Obama ble ikke bare sett på som en politisk leder; hans bakgrunn og identitet var konstant under angrep og vurdering. Diskusjoner om hans «egentlige» etnisitet og om han representerte en fullstendig svart identitet, ble forsterket gjennom valgkampanjens kritikk og debatter om hans tilknytning til afroamerikanske erfaringer. Dette avdekket en vanskelig sannhet: Til tross for hans posisjon som president, hadde han fortsatt ikke frihet fra den rasemessige kategoriseringen som hans presidenskap skulle forsøke å overvinne.

Samtidig, for å forstå den dype påvirkningen Obama hadde på både amerikansk politikk og rasetenkning, er det nødvendig å vurdere hvordan hans valg ble en katalysator for flere nasjonale samtaler om rase, privilegium og identitet. Hans valg endret ikke nødvendigvis strukturen til de underliggende rasemessige maktforholdene, men det ga rom for nye diskusjoner om hva det vil si å være svart i Amerika i det 21. århundre. Spørsmålet om Obama var «den første svarte presidenten» er dermed ikke bare et spørsmål om politisk representasjon, men også om hvordan USA ser på rase, og hvordan historien om afroamerikanere fortsatt påvirker den moderne politiske sfæren.

Når vi snakker om Obama og hans arv, er det viktig å ikke kun fokusere på den historiske betydningen av hans valg. Spørsmålet som ofte ignoreres er hvordan de dype rasemessige ulikhetene i samfunnet fortsatt eksisterer, til tross for fremskritt som er blitt gjort. Når Obama ble valgt, ble det stilt spørsmål ved om hans tilstedeværelse i Det hvite hus markerte slutten på den rasemessige æraen i USA. Men på den andre siden av medaljen har studier og analyser etter Obamas valg vist at den rasemessige kampen er langt fra over. I stedet er det en pågående prosess, hvor symboliske seire som Obamas valg må følges opp med konkret endring i lovgivning og samfunnsstruktur for at ekte likhet og rettferdighet skal oppnås.

I lys av dette er det viktig å forstå at Obamas valg ikke representerte slutten på en rasekrig, men heller åpningen av en ny fase i en langvarig sosial og politisk kamp. Rasens rolle i politikken vil fortsatt være en dominerende faktor, og enhver overfladisk ide om at rase ikke lenger spiller en rolle i amerikansk politikk, må utfordres og reflekteres på en mer nyansert måte.

Hvordan Russlands Intervensjon i USA Endret Geopolitikk og Trusselen mot nasjonal Sikkerhet
Hvordan Australias tilnærming til våpenvold og politikk har utviklet seg: Læringene fra Christchurch og Port Arthur
Hvordan forstå og bruke forretningsspråk i spansk kultur