Hvordan fungerer sivilt, ikkevoldelig motstand mot okkupasjon, og hva er dens mål?

Studier av ikkevoldelig motstand, særlig arbeidet til Gene Sharp, har vist hvordan sivile kan mobilisere mot undertrykkende regimer uten bruk av vold. Denne typen motstand har fått ny aktualitet gjennom forskningen til Erica Chenoweth og Maria Stephan, som dokumenterer at ikkevoldelige bevegelser historisk sett har større sjanse for suksess enn væpnede opprør, hovedsakelig fordi de kan mobilisere et bredere lag av befolkningen. Likevel har mye av denne forskningen fokusert på innenlandske autoritære regimer, og er dermed mindre anvendelig for å forstå ikkevoldelig motstand mot utenlandsk okkupasjon.

Werner Rings’ forskning på motstand og samarbeid under okkupasjonen har videre bidratt til å kategorisere ulike former for motstand. Sammen med Gene Sharps typologi — som deler ikkevoldelig handling inn i protest og overtalelse, ikke-samarbeid og direkte intervensjoner — danner dette en analytisk ramme for å forstå ulike strategier mot en okkupant.

En sentral antagelse i studiet av sivilt, ikkevoldelig motstand er at alle former for undertrykkelse er avhengige av støtte fra deler av befolkningen, enten frivillig eller gjennom tvang. Regimer bygger ikke bare på frykt og vold, men også på folks vaner, lydighet og villighet til å bidra med ressurser som skatter. Når befolkningen klarer å overvinne frykten og bryter vanene sine, blir det stadig vanskeligere for regimet å opprettholde kontrollen.

Videre er det viktig å øke kostnadene for okkupantens politikk. Ikkevoldelig motstand som framprovoserer reaksjoner som undergraver okkupantens legitimitet, kan føre til at også deler av sikkerhetsstyrkene vender seg bort fra regimet. Dette kan bli en avgjørende faktor for endring.

I det palestinske tilfellet, som Mazin Qumsiyeh dokumenterer, har ikkevoldelig motstand hatt en lang historie fra osmansk tid og fram til første intifada. Også her har kampen handlet om å opprettholde samfunnets identitet og verdier under fremmed kontroll, samt om å nekte å anerkjenne okkupantens legitimitet.

Motstandens kraft ligger i dens evne til å insistere på egen legitimitet og opprettholde samfunnets sammenhengskraft, samtidig som den søker å skape brudd i okkupantens støtteapparat. Det handler om en vedvarende nektelse av underkastelse, og om å dyrke håpet og styrken til et folk som ønsker frihet – ikke nødvendigvis gjennom umiddelbar seier, men gjennom å trosse okkupanten og opprettholde en fremtidstro.

Hvordan Eksterne Aktører Bidrar til Palestinsk Motstand og Den Internasjonale Solidariteten

Men det er et viktig håp som kan gi grunn til optimisme: Den økende innflytelsen fra eksterne aktører som uttrykker solidaritet med palestinerne. Denne solidariteten har blitt en betydelig faktor i kampen for en mer fredelig fremtid i Israel og Palestina. Et viktig trekk ved motstandens utvikling etter den andre intifadaen har vært den økte involveringen av «internasjonale» aktører, både som tilhengere og deltakere i handlinger, samt som «aktivist-turister» som viser sin solidaritet gjennom tilstedeværelsen sin. Deres betydning kan forstås på flere måter:

For det første har deres tilstedeværelse fungert som et beskyttende skjold for palestinske demonstranter. For det andre har de skapt bånd mellom palestinere og større internasjonale aktivistnettverk. Og for det tredje har de på sin vei hjem blitt sterke talspersoner for den palestinske saken blant sine egne nettverk og organisasjoner.

Dette har ført til en utvidelse av den internasjonale solidaritetsbevegelsen for palestinsk motstand, en løs «bevegelse av bevegelser» som har vært et viktig verktøy for implementeringen av den palestinske initiativet som ble lansert på et møte for palestinske sivilsamfunnsorganisasjoner i juli 2005. Det globale oppropet om boikott, desinvestering og sanksjoner (BDS) mot Israel har blitt en betydelig del av denne internasjonale solidaritetsbevegelsen.

I Storbritannia ble det arrangert både nasjonale og lokale demonstrasjoner, og den 13. oktober 2014 ble det diskutert i Underhuset om anerkjennelsen av Palestina som en stat ved siden av Israel. Et flertall av de tilstedeværende medlemmene stemte for dette, noe som ble et betydelig tegn på at Israel begynner å miste sin internasjonale anseelse som et resultat av sine stadige brudd på internasjonal lov og sin manglende vilje til å engasjere seg i seriøse forhandlinger for en varig fred.

Analysene viser at palestinerne alene ikke har tilstrekkelig makt til å tvinge Israel til å endre sin politikk. Men vi har nå trådt inn i en tidsalder hvor transnasjonale sosiale bevegelser har begynt å utøve innflytelse på offentligheten rundt om i verden, og dermed også på politiske ledere og beslutningstakere. I dette scenariet får den populære motstanden i de okkuperte palestinske områdene (OPT) en spesiell betydning. Ved at protestantene fortsetter å spille rollen som et modig folk som kjemper for sine grunnleggende menneskerettigheter på fredelig vis mot en ulovlig og voldelig okkupasjon, kan de utvide sin støtte internasjonalt. Uansett hvor svak handlingene til palestinske aktivister kan fremstå i form av direkte innflytelse på israelske beslutningstakere, er det gjennom deres vedvarende og ikke-voldelige motstand at de kan fortsette å skamme den israelske regjeringen i øynene på de som støtter deres kamp rundt om i verden. Dette skaper en kjede av ikke-voldelige handlinger som også kan legge press på egne regjeringer og internasjonale institusjoner for å ta ansvar.

Det er derfor en voksende internasjonal solidaritetsbevegelse som står som en støttespiller for palestinsk motstand, og spiller en stadig mer sentral rolle i den globale kampen mot okkupasjon og for menneskerettigheter.

Hvordan Internasjonale Bevegelser Støtter Palestinsk Motstand og Skaper Global Bevissthet

Internasjonale bevegelser har lenge vært en viktig del av den palestinske motstanden mot israelsk okkupasjon. Gjennom konkrete handlinger og symboliske gestus, som for eksempel de berømte frihetflotiljene, har aktivister og frivillige prøvd å utsette den pågående konflikten for globalt søkelys og vise solidaritet med de palestinske folkene. Dette har ikke bare vært et forsøk på å utgjøre en forskjell i selve konflikten, men også å skape en sterkere global bevissthet om den vedvarende undertrykkelsen og kampen for rettferdighet i Palestina.

Internasjonale bevegelser har også vært med på å støtte det palestinske landbruket, spesielt i de farligste områdene nær bufferzonen mellom Gaza og Israel. Aktivister har deltatt i aktiviteter som å beskytte bønder som risikerer å miste sine livsgrunnlag, og skape en fysisk tilstedeværelse som kan avskrekke israelske angrep. Dette er eksempler på hvordan internasjonal solidaritet ikke bare handler om politisk støtte, men også praktisk hjelp i hverdagen.

Et annet viktig aspekt ved internasjonale bevegelser er måten de skaper globale nettverk som binder sammen mennesker fra forskjellige deler av verden i kampen for rettferdighet. Gjennom organisasjoner som Palestinian Solidarity Movement og Christian Peacemaker Teams har aktivister fra ulike bakgrunner vært med på å bygge broer og skape dialog mellom palestinere og deres internasjonale støttespillere. Dette har ført til en utveksling av erfaringer, ressurser og ideer om hvordan best å fremme ikke-voldelige former for motstand. Mange av disse gruppene har vært med på å sette i gang kampanjer som fremmer boikott, desinvestering og sanksjoner (BDS) mot Israel som et middel for å presse på for politiske endringer.

I tillegg til praktisk hjelp og politisk aktivisme har internasjonale bevegelser også spilt en rolle i å endre den globale diskursen rundt Palestina og Israel. Ved å knytte de palestinske kampene til større globale bevegelser for rettferdighet og menneskerettigheter, har de bidratt til å øke bevisstheten om de uløste spørsmålene om okkupasjon, apartheid og menneskerettighetsbrudd. Dette kan sees i sammenligninger som har blitt trukket mellom behandlingen av palestinere og andre marginaliserte grupper i verden, som for eksempel afroamerikanere i USA.

Det er viktig å merke seg at denne typen internasjonalt engasjement ofte møter motstand. Kritikk av Israel kan, særlig i vestlige medier, bli ansett som antisemittisme, en bekymring som har skapt et komplekst dilemma for mange aktivister. Dette dilemmaet har blitt tydelig for mange når de har prøvd å navigere den fine linjen mellom å kritisere den israelske statens politikk og å støtte rettighetene til det palestinske folket. Det er derfor avgjørende at diskusjonene om Palestina-historien er nyanserte og åpne for forskjellige perspektiver, slik at de ikke lett kan bli misforstått som hets eller fiendtlighet mot et helt folk.

Det er også viktig å forstå at selv om internasjonal støtte er avgjørende, er det palestinerne som må ta kontroll over sine egne framtider. Denne kampen er først og fremst deres, og det er viktig at deres stemmer, deres erfaringer og deres ønsker står i sentrum for enhver internasjonal innsats. For internasjonale aktører betyr dette å støtte palestinske ledere og organisasjoner som står i spissen for folkets rettigheter og ønsker, uten å påtvinge løsninger eller politiske agendaer som ikke er forankret i palestinsk vilje.