Han var veldig gammel, tynn, og hvit. Ansiktet hans var preget av et fint panne, og han smilte. "Hva er det der? En armbrøst? Interessant." Jeg var mistenksom. Han burde ha kjent våpnene mine. "Hvorfor kaller du Insigniaen for 'skytter'?"

"Jeg er en gammel, gammel mann..." Han lo svakt, og som en gest, løftet han Insigniaen til skulderen med en elegant bevegelse. En bryter klikket, og metallet hummet. Enden lyste med et fiolett skjær. Der var et smell, og en liten rykende sylinder fløy ut fra staven. Et blendende lys—en bar med hvit kondensasjon—blinket plutselig frem i luften. Langt borte, over Toppen, knuste en klynge av eiketrær, og ild og gjørme sprutet. Den lille sylinderen landet ved våre føtter, og røyken drev bort med vinden.

En offiser fra Muren er aldri redd. Ikke virkelig redd, ikke ute av kontroll. Det ville vært Ulojalitet. Jeg var målløs... bare overrasket. "Er ikke din slik?" spurte han.

"Nei, Herre," svarte jeg.

"Det er ingenting. En liten kjemisk ladning akselererer prosjektilen til et par tusen kilometer i timen. Deretter akselereres den igjen med supermagnetisme... resten er ren påvirkning." Han tok Insigniaen min, og med vante hender begynte han å arbeide med mekanismene. Reliquariet sprang åpent, og tekstene trillet ut i hånden hans. Han ga dem til meg uten den store ærbødighet. Han dro ut bønnebåndet fra røret og la det til. Deretter tok han fram små sylindere og presset dem inn i reliquariet med tommelen.

"Strømadapteren er død... men se på dette." Insigniaen spratt opp, sylinderen slynget seg gjennom luften. En stor, hvit splint ble kastet fra stammen på et tre. Dette var den gamle kraften, den gamle evnen. Jeg falt på kne og tilbød meg sværdets hilt.

"Stå opp, sønn," sa han. "Ikke bøy kneet for noen." Han pauset og så på meg fra under brynene. "Har du sett det, gutt? Har du sett Herald?"

Herald! Herregud! Herald! Tegn og varsler! Stjernen forutsagt å markere slutten på Span! Herald… lysere og lysere til Enden. Når de store tårnene brenner, og Muren faller!

Jeg stirret på den gamle mannen. Ingen ord kom.

"Ja, gutt. Det kommer. Verden og Muren er i ferd med å ende. De har hatt sin tid." Han ledet meg til kanten av skogen. Jeg fulgte med blikket hans. "Der er det, der er Herald!" På kanten av Kulden hang en liten stjerne. Den var liten og ubetydelig, ikke i det hele tatt den brennende Herald som lærerne hadde spådd.

"Ser ikke ut som mye, gjør det ikke, gutt? Men den vil vokse... og den vil skremme livet av deg. Ser du? Det er en ny stjerne. Det er Herald!"

Jeg visste i mitt indre at han hadde rett. Jeg trodde på ham helt og fullt.

"Herre, må jeg være din mann?" spurte jeg.

"Ja... kanskje jeg kan bruke deg. Hvis du vil."

"Har jeg ikke vist ærbødighet? Er jeg ikke en tjener for lærerne og Muren?"

"Ok, du er frivillig. Og slutt å kalle meg 'Herre'—det er ikke demokratisk. Mangel på verdighet. Bare husk hvem som er sjefen, det er alt!"

Demokratisk? Verdighet? Hadde jeg ikke den rette stoltheten som en tjener for lærerne og Muren? Den gamle sølvmannen hadde mye å lære meg.

"Herre... er du en av de som er spådd å ri på tidens stier fra utenfor Span til Enden… for å redde de utvalgte mens Herald brenner?"

"Ja... du kan si det sånn. Vi har ventet i årtusener i Slumberstate. Ikke bare meg, selvfølgelig. Maskinene vekket meg, pumpet blod og adrenalin gjennom meg. De andre var ikke så heldige. Muren fikk lekkasje. Fuktighet... vann kom inn og forstyrret stasen... fikk dem til å råtne levende. Fem tusen år... så det." Han pustet dypt, stemmen hans ristet. "Det er godt å være her ute… levende... kjenne lukten av furutrær."

Jeg undret meg over hvorfor jeg hadde sett ham som sølv. Ansiktet hans hadde farge nå, håret var begynnelsen på gull. Han så meg, og smilte.

"Ja, gutt. Jeg blir bedre. Det tar tid å komme seg ut av Slumber."

"Herre, hva må vi gjøre?"

"Vi må gå ned til Citadellet—møt lærerne. Sjekk noen mekanismer der nede også." Han mumlet for seg selv: "Og Oceana er fortsatt ute... det er mye for én mann... en gammel mann. Takk Gud for at de andre svarer!"

Da den andre solen var gått ned og kulden kom tilbake, begynte vi den lange vandringen over Toppen. Jeg bar stolt det nye Insigniaen som den gamle mannen hadde gitt meg. Det var et ærefullt våpen.

Langt før vi nådde kanten av Muren, og begynte nedstigningen til Fair Land, kunne vi se de fire store tårnene på Citadellet. Kolossale tårn, høyere enn Muren, og de var synlige over hele Fair Land. Hvit-gule, massive betongstrukturer som stakk opp fra sletten. Jeg kunne se dem tydelig i den svinnende lyset, og skyggen fra tårnene bredte seg langs bakken.

Vi sto på de første brede, grunne trinnene. Jeg så tilbake mot det mørknende landskapet på toppen. Under den indigo-himmelen hang Heraldens eneste onde øye, nesten rett over hodet vårt, litt sør. Det var kommet nærmere, større og lysere. Slutten nærmet seg… og Herald var der.

Bevegelse kunne ses i den mørknende mørke under oss. Torches lyste rødt i den gryende natten. Fra den sprede massen i byen fløy ild ut fra de mørke gatene.

Masseopprør. Felles folkemengder, skriking, våpen som krasjet, og alt var i brann. De hadde sett det. De hadde sett Herald. Reaksjonen var uunngåelig. For første gang begynte jeg å tvile på lærerne.

De kunne ikke beskytte oss. Ikke med de utstyrene de hadde. Nå var det min oppgave. Vi måtte komme oss ned før de brente Citadellet.

Hvordan kan et menneske bli «avregistrert» i et system uten å dø?

Et øyeblikks blikk, en liten gnist av interesse, en antydning av overraskelse – og alt blir så altfor lett. Joe snakket om «Keelosterole» mens han pirket i en blekgrønn bønne med gaffelen. Han sa det med en blanding av letthet og underliggende alvor, som om han ville formidle en advarsel uten å virke moraliserende. Ordene hans var strødd ut, nesten tilfeldige, men de hadde en retning: de pekte mot noe dypere enn bare matvaner. Mannen han kjente, Art, hadde sett sunn og glad ut helt til den dagen hjertet sviktet. Legen hadde advart ham – kaloriene, fettet, «bare gift». Joe fortalte det med et lite, nesten beklagende smil, og kvinnen overfor ham reagerte med en umerkelig hardhet i munnen, som om hun skjønte, men ikke helt ville ta det inn.

Etter at hun gikk, tok Joe desserten hennes, nøt sitt lille trofé og opplevde en stille tilfredshet, som om verden for en gang skyld gikk hans vei. Men i neste øyeblikk brøt systemet inn i hans liv uten forvarsel. Kaffemaskinen avviste ID-kortet hans. Det var et øyeblikk som forstyrret hele balansen – det lille plastkortet som definerte hans eksistens i dette samfunnet hadde plutselig sluttet å virke. Da instruksjonsarket kom ut av maskinen, leste han ordene med stigende vantro: kortet tilhørte en person som var død. Han ble bedt om å levere det til statens forbrenningsanlegg for offisielle dokumenter. Det var en forbrytelse å beholde det. En enkel maskin hadde altså erklært ham som død.

Joe forsøkte desperat å løse misforståelsen. Skjema etter skjema ble avvist med samme standardmelding. Til slutt ble han henvist til Koronerens kontor eller en åndelig rådgiver – som om systemet ikke bare hadde fjernet ham, men også allerede hadde skrevet inn hans neste steg. Da han vendte hjem, fant han at robo-flyttemenn var i ferd med å tømme leiligheten hans. Eiendelene var under statlig forsegling, mens maskinene arbeidet med klinisk presisjon og utstedte enda et ark med juridiske advarsler.

Han var ikke lenger et individ, men en anomali – en som ikke fantes. Han begynte å vandre planløst, omgitt av ansikter som ikke kunne hjelpe ham, et samfunn der spørsmål ikke lenger ble stilt og hvor privatliv og automatisering hadde smeltet sammen til en taus, selvopprettholdende orden. Systemet hadde ikke bare frarøvet ham identiteten – det hadde gjort det umulig å be om hjelp. Å bli feilregistrert som død var ikke bare en administrativ feil; det var en eksistensiell utslettelse.

Sykehuset fremsto som en mulig utvei. For Joe var det ikke et sted for helbredelse, men et sted for midlertidig eksil fra en virkelighet som hadde visket ham ut. Minnene hans om sykehuset var nesten nostalgiske – et sted med hvile, god mat og vennlige ansikter. Kanskje ville de ta ham inn for natten uten å sjekke kortet hans, kanskje kunne han eksistere der som et menneske, om enn for en kort stund, før maskinene oppdaget at han var «død».

I et samfunn som dette blir ikke døden lenger en biologisk hendelse, men en administrativ beslutning, en algoritmisk vurdering, en datafeil som kan slette deg like effektivt som et hjerteinfarkt. Den virkelige skrekken ligger ikke i at Joe mister sin leilighet, sine eiendeler eller sitt kort, men at han mister sin status som et subjekt – som noen som kan bli sett og bekreftet.

Det er viktig å forstå at denne situasjonen peker på en sårbarhet i ethvert system som forvalter identitet og eksistens digitalt. Automatisering og byråkrati kan, med en eneste feil, oppløse den skjøre linjen mellom individ og samfunn. I et slikt miljø blir rettssikkerhet og menneskelig kontakt ikke lenger en garanti, men en luksus. Leserens oppgave er å se at denne historien ikke bare handler om Joe, men om alle som lever i et system der et kort, en fil eller en algoritme kan avgjøre hvem du er – eller om du eksisterer i det hele tatt.

Hva skjer når døden får en nedtelling?

Å sveve bort i et øyeblikk av hengende nytelse, som om verden opphører, kan nesten minne om døden. Ikke smertefull, bare stillhet og fravær. Men som en dør som åpnes igjen, slår virkeligheten tilbake – nådeløs og rytmisk, som en maskin som aldri stopper. Professor Caine opplever dette i sitt eget sinn, der bevisstheten gradvis vender tilbake og alt han en gang var, settes under et forstørrelsesglass.

Han stirrer på den likegyldige legen Hallweg. Ordene hans er presise, nesten kliniske: førtioåtte timer igjen å leve. Ingen håp, ingen unntak. En diagnose så uvanlig at den blir absolutt. For Caine blir det siste svaret ikke et rop om trøst, men en klangløs støy som mister mening idet ordene treffer ham. Livet som hittil hadde vært fylt av partikkelfysikkens gåter – pioner, muoner, kaskadepartikler, omega-minus og alle de bisarre størrelsene i universets minste rom – reduseres nå til en bunke abstraksjoner som plutselig virker absurde. Hva er poenget med integritet og nysgjerrighet når alt skal opphøre om to døgn?

Men Hallweg forblir rolig, nesten kalkulerende. Han tilbyr Caine en merkelig form for frihet: et avgrenset, men romslig gods, hvor han kan gjøre hva han vil. Alt finnes der, alt er tilrettelagt, alt kan besørges. Et siste, luksuriøst bur hvor enhver impuls kan få utløp – om man fortsatt har impulser igjen. Hallwegs hånd er kjølig og fast da han minner ham om medisinene, som lindrer smerten, men ikke selve dommen.

Det er da Caine oppdager en ny form for brutal presisjon. På håndleddet hans sitter et instrument som ikke er en klokke, men en nedtelling av hans siste timer og minutter. Et helvetes maskineri som måler slutten, sekund for sekund. Gråten er fraværende; han vet ikke om han skal være takknemlig for vissheten eller forferdet over den.

Rommet rundt ham viser seg å være alt annet enn klinisk. Det er et luksuriøst soverom med garderober fulle av klær han aldri har brydd seg om å bruke. For ham er ytre staffasje en meningsløs distraksjon, og han velger enkelhet: grå bukser, en skjorte med åpen hals, myke sko. Fra vinduet ser han et landskap som ligner et feriested – plener, basseng, blomsterbed, mennesker som tilsynelatende lever normalt, samt hvitkledde ansatte som glir mellom dem. Et lukket samfunn hvor alt er fredelig, og hvor alt samtidig er underlagt en taus regel.

Han spør seg selv om han noensinne har trengt mennesker, og finner svaret likegyldig. Kanskje aldri. Kanskje var hele ideen om sosial avhengighet et tegn på intellektuell svakhet, slik en kollega en gang hadde hevdet. Likevel driver nysgjerrigheten ham mot en kommode ved døren, der han finner noe som bryter illusjonen av sikkerhet og kontroll: våpen. Skuffer fulle av pistoler, revolvere, et Luger, en westernrevolver som glir naturlig inn i hånden hans. Et glemt barndomsminne vekkes, en nerve av undertrykt trang til makt og risiko. Her finnes ikke lenger «de» som forbød ham. Her finnes bare tid som renner ut og en mann med en revolver.

Med våpenet i bukselinningen, patroner i lomma og nedtellingen blinkende på håndleddet, går han ut døren. Støyen fra virkeligheten bryter stillheten: stemmer, musikk, en verden han er i ferd med å forlate, men som samtidig virker uhyggelig kjent. Han beveger seg nedover en trapp som synes å suge ham inn, til et punkt der kvalmen og smerten igjen presser seg frem. Tablettene lindrer, men bare som et svakt ekko av en kontroll som egentlig er tapt.

Og der står hun. Muriel, hans kone, ved foten av trappen, med sitt kjente blikk av plikt og skjult irritasjon. Hun kaller på ham, inviterer ham til å delta, som om alt fortsatt er normalt. Men ingenting er normalt, og han vet det.

Det som er avgjørende for leseren å forstå, er ikke bare den ytre situasjonen – døden som nærmer seg, nedtellingen, friheten som gis i det lukkede paradiset – men den indre kollapsen av mening. Når tid blir et målbar tall og ikke et felt av muligheter, forvandles også friheten til en prøvelse. I dette rommet er Caine ikke bare et individ som skal dø, men et eksperiment i hva mennesket gjør når alt som er igjen er valget mellom handling og passivitet, mellom å bruke de siste timene på å skape, ødelegge eller simpelthen eksistere. Spørsmålet blir ikke lenger hva man kan gjøre, men hvorfor man skulle gjøre noe i det hele tatt når slutten er absolutt.

Hvordan Reguleringen av Mattilsetningsstoffer påvirker Mattrygghet og Forbrukerbeskyttelse
Hvordan løse integraler ved hjelp av forskjellige teknikker og identiteter
Hvordan den amerikanske konstitusjonen kan beskytte en president fra loven
Hvordan lese og forstå hekleoppskrifter