Hvordan Satanistisk Panikk Reflekterte Samfunnsangst i USA på 1970- og 1980-tallet

I løpet av 1970- og 1980-tallet ble en bølge av mediedrevne panikk historier om satanisme og satanistisk ritualmisbruk utløst av flere høyprofilerte hendelser og mediedekning. Til tross for at de påståtte ritualene ofte viste seg å være fabrikerte eller basert på psykologiske projeksjoner, bidro de til å forme en kulturell forestilling om at satanisme var en pågående trussel i amerikanske samfunn. Disse påstandene fikk sin største synlighet gjennom bøker, TV-programmer og rettssaker, som førte til at en hel nasjon ble rystet av frykt for den "satanistiske underverdenen".

På begynnelsen av 1970-tallet fikk rapporter om påståtte slaktinger av storfe bred medieoppmerksomhet. Til tross for at vitenskapelige undersøkelser kunne fastslå at dyrene døde av naturlige årsaker, forlot frykten for satanistiske ritualer samfunnet i en tilstand av panikk. Dette fenomenet var et produkt av en tid preget av medieoverdrivelser og tvetydige beskrivelser, der mange av de påståtte ritualene ikke kunne dokumenteres. Likevel, i kjølvannet av de beryktede Manson-mordene og påfølgende rettssaker, ble satanisme og seriemord assosiert med hverandre på en måte som skapte et gjennomgripende samfunnsfenomen.

Et annet fenomen som fikk stor oppmerksomhet i denne perioden, var fremveksten av "satanistiske ritualmisbruk" ofre. Blant de mest kjente var Michelle Smith, som i 1980 publiserte boken Michelle Remembers, hvor hun beskrev sine påståtte erfaringer med å være utsatt for bestialitet, rituelle mord og andre groteske handlinger i forbindelse med satanistiske sekter. Hennes historie fikk enorm mediedekning, og ble i stor grad medvirkende til å forme frykten for satanistiske kretser som opererte skjult i samfunnet. Samtidig ble bøker av forfattere som Mike Warnke, som hevdet å ha vært en del av et satanistisk nettverk, populære, og de ble ofte brukt til å bygge videre på frykten for rituelt misbruk.

Midt i disse påstandene begynte store rettssaker å finne sted, særlig McMartin-saken, som i 1983 rystet USA. I denne saken ble en hel barnehageledelse anklaget for å ha deltatt i sataniske ritualer og forgrepet seg på barn. Etter flere års rettsprosesser ble alle de tiltalte frikjent, og det ble klart at mange av anklagene ikke hadde noe grunnlag. Likevel hadde disse rettssakene og de medfølgende nyhetsdekningene etterlatt et varig preg på offentligheten, og frykten for satanisme ble stadig mer utbredt.

Frykten som oppsto under denne perioden var mer enn bare en frykt for de påståtte satanistene – det var en frykt for de forandringene som samfunnet opplevde. Mange konservative amerikanere så på utviklingen av alternative livsstiler, økt deltagelse av kvinner i arbeidslivet, samt endringer i religiøs praksis, som en trussel mot de "tradisjonelle verdiene" som de anså som grunnlaget for samfunnet. I denne konteksten ble satanismen et symbol på forfallet av det familiebaserte, kristne samfunnet, og ble oppfattet som en manifestasjon av de dypeste fryktene for samfunnets nedgang.

Disse "moralpanikkene" om satanisme reflekterte dyptliggende bekymringer om sosiale endringer som utfordret etablerte normer og strukturer. De skapte et bilde av et samfunn i oppløsning, der trusselen om destruktiv kraft, representert av Satan, ble knyttet til en rekke andre samfunnsproblemer, fra sekularisering til en utvanning av tradisjonelle familieverdier. Media hadde stor makt i å forsterke disse bekymringene, og de medvirket til å gjøre usannsynlige og ofte falske påstander til virkelighet i folks sinn.

Men selv om påstandene om satanistisk misbruk og mord ble avslørt som ofte usanne, forlot de en varig innvirkning på både de tiltalte og på samfunnet generelt. Rettsaker, intervjuer og bøker bygde et bilde av en farlig og skjult trussel som aldri ble fullstendig demontert. Dette fenomenet, til tross for sin falskhet, resulterte i virkelige konsekvenser for de som ble feilaktig anklaget, og bidro til å forme offentlighetens oppfatning om satanisme som en alvorlig trussel.

Frykten som preget denne perioden bør sees i lys av bredere samfunnsmessige endringer. Endringene i familien, arbeidslivet, og religiøs praksis utfordret den etablerte orden, og satanisme ble i denne konteksten et symbol på noe fremmed, truende og ukontrollerbart. Den enorme mediedekningen, fra TV-programmer til lokalaviser, forsterket den allerede sterke forestillingen om at satanisme var allestedsnærværende og farlig. I virkeligheten var frykten mer et speilbilde av en tid preget av usikkerhet og endring, hvor gamle verdier ble satt på prøve.

Hvordan trolling og meme-kultur ble en del av internettets fundament

Som danah boyd forklarer, var 4chan designet på en måte som gjorde det til internettkulturens første meme-fabrikk. Fordi Poole ikke hadde nok serverplass til å lagre alt som ble lastet opp til de forskjellige 4chan-forumene, ble nettstedet bygget slik at eldre innlegg ble slettet for å gjøre plass til nye. Brukerne ble frustrerte over at favorittinnleggene deres forsvant, og begynte derfor å laste opp bilder på nytt, ofte etter å ha endret dem litt. Dette førte til at innholdet på 4chan raskt ble kjent utenfor plattformen. Memene som ble delt av trollene på 4chan, og de som ble delt av den bredere internettkulturen, var tett sammenvevde. Memene ble ofte delt videre, enten av trollene selv som offentliggjorde sitt eget innhold, eller fordi deres arbeid resonerte sterkt med 4chan’s mer tilfeldige besøkende som tok memene med seg til andre nettsamfunn.

Poole uttalte i et panel under ROFLCon 2010 at 4chan var stedet hvor memene som alle på panelet studerte, samlet og profitterte på, faktisk hadde sitt utspring. Til tross for at noen av memene kanskje ikke hadde opprinnelse på 4chan, var det estetiske overlappen mellom trollkulturen og internettkulturen så uttalt at et meme fra den ene kunne lett forveksles med et meme fra den andre. Memene så like ut og hadde samme type humor.

Denne "Internet Ugly"-estetikken ble et sosialt norm, og som flere og flere mennesker fra både innenfor og utenfor 4chan begynte å etterligne denne stilen, ble det mer et uttrykk for at man tilhørte et spesielt nettverk av delte erfaringer. Mange betraktet det som en form for humoristisk "innvielse" i internettets kulturer og tradisjoner, som en måte å si "jeg vet hva som skjer her, og jeg kan le med deg." Latteren som ble delt mellom deltakerne på disse plattformene var et bånd som knyttet dem sammen. Samtidig var det en form for latter rettet mot andre, de som ikke forsto eller som ikke var en del av denne kulturen. Dette usynlige skillet mellom "oss" som forsto internettkulturen og "dem" som ikke gjorde det, var et viktig aspekt ved humorens makt på disse plattformene.

Latteren som ble brukt som et våpen i disse sammenhengene var en viktig del av internettets kulturelle dynamikk. Selv om noen av trollenes handlinger kunne være grusomme og farlige, var jakten på "lulz" en form for kollektiv bevissthet på internett. Spesielt uttrykt i konseptet "lære hvordan man bruker internett" – å forstå hvordan man replikerer eller i det minste dekoder internettkulturen, svarer på memer korrekt og ikke tar noe for seriøst. Dette var viktig for å skille de som "visste" hvordan man skulle bruke internett, fra de som ikke gjorde det, eller som ikke forsto vitsen.

Latter og humor er fundamentale elementer av internettkulturen, men de representerer også en grensemarkering, et skillet mellom de som er en del av fellesskapet og de som står utenfor. Den spesifikke typen humor som trollene omfavnet, basert på forvirring og skade, gjorde internett til et sted der både fellesskap ble dannet og brutt.

Hva er QAnon og hvordan det påvirker moderne samfunn?

QAnon er et fenomen som har vokst til å bli en betydelig og skremmende politisk kraft i flere deler av verden. Dette er en sammensatt og ofte forvirrende konspirasjonsteori som har fått stor innflytelse gjennom internett, og som i stor grad har påvirket amerikansk politikk. Konspirasjonen ble først kjent gjennom mystiske innlegg på plattformen 4chan, skrevet av en anonym bruker kjent som "Q". Disse innleggene inneholdt påstander om en global konspirasjon, hvor en skjult gruppe elitene styrte verden og utnyttet barn for sataniske ritualer.

Den mest kjente hendelsen knyttet til QAnon begynte med en mystisk uttalelse fra Donald Trump i 2017. På et pressefoto uttalte han: "Dere vet hva dette representerer? Kanskje det er stillheten før stormen." Da journalister ba ham om å forklare hva han mente, svarte han kort: "Dere vil finne ut av det." Denne uavklarte uttalelsen ble raskt plukket opp av QAnon-tilhengere, som tolket det som en bekreftelse på deres egne påstander om at Trump var i en skjult kamp mot en mektig og korrumpert elitetopp.

I løpet av 2018 begynte QAnon å få fotfeste blant Trump-støttespillere, og flere kjente profiler på internett begynte å spre teoriene videre. Dette førte til en form for selvbekreftelse og forsterking gjennom sosiale medier, der hvert nye "Q-post" (eller "Q-drop") ble ansett som en slags veiledning fra en skjult makt. Det utviklet seg til en bevegelse som ikke bare dreide seg om Trump, men som også ble et symbol på en dypere mistillit til mainstream media og etablerte myndigheter.

Med tiden har QAnon blitt et fenomen som har hatt stor innvirkning på politiske valg, protester og til og med voldelige hendelser. I 2020 ble det rapportert at flere av QAnons kjernefortellinger og symboler dukket opp under Trumps valgkamper, og teoriene ble forsterket gjennom retweets og offentlig støtte fra Trump selv. Dette bidro til at QAnon fikk enda mer oppmerksomhet, noe som resulterte i at både medier og myndigheter begynte å følge bevegelsen nærmere. FBI klassifiserte QAnon som en innenlandsk terrortrussel, og det er fortsatt et tema for bekymring blant sikkerhetseksperter og forskere på politisk radikalisering.

Det er viktig å merke seg at QAnon ikke er en isolert hendelse, men en del av et bredere mønster av konspirasjonsteorier som har vokst frem i den digitale tidsalderen. Teorier som "Pizzagate" og ideen om at Hillary Clinton er en del av en barnemishandlingsring, har også vært sentrale elementer i denne ideologiske strømningen. De deler et felles trekk: en dyp skepsis til maktstrukturer, medier og autoriteter, og en tro på at folk har blitt lurt til å akseptere en falsk virkelighet.

Leseren bør forstå at QAnon ikke bare handler om troen på en enkelt konspirasjon, men om en ideologi som utfordrer våre grunnleggende forståelser av sannhet, makt og rettferdighet. For tilhengere av QAnon, er kampen ikke bare mot en politisk motstander, men mot et system som de mener har sviktet folk flest. Dette gjør QAnon til en farlig og destruktiv bevegelse, ettersom det undergraver tilliten til institusjoner og oppfordrer til handling basert på desinformasjon.

I et samfunn som er sterkt påvirket av informasjon fra nettet, blir det stadig viktigere å forstå hvordan slike konspirasjonsteorier får fotfeste, og hvordan de kan føre til politisk polarisering og sosial fragmentering. Spørsmålet om hvordan man kan bekjempe slike teorier uten å styrke dem ytterligere er fortsatt uløst. Det krever både kritisk tenkning, informasjonskompetanse og et ansvar fra myndigheter og medier for å håndtere de utfordringene som konspirasjonskulturene fører med seg.