Hvordan Trump Skapte Et Narrativ Om Eksepsjonell Presidens

Trump ønsket å kontrollere fortellingen om sitt presidentskap fra begynnelsen. Allerede i de første månedene av sitt embete begynte han å fremme ideen om at hans presidens var den største i amerikansk historie. Han hevdet gjentatte ganger at han hadde oppnådd mer enn noen annen president før ham. Bare to måneder etter å ha tiltrådt som president, sa han til sine tilhengere: "Vi har gjort mer – jeg tror kanskje mer enn noen har gjort i dette embetet på 50 dager, det kan jeg fortelle deg." Dette var en av hans mange uttalelser som hadde som mål å styrke inntrykket av at hans regjeringstid var unik i sitt omfang og betydning.

Hele tiden i presidentskapet hans ble han opptatt av å vise at han utkonkurrerte sine forgjengere, både i antall oppnådde mål og i popularitet. Når han nådde ett år i embetet, hevdet han: "Jeg tror at med få unntak, har ingen president gjort noe i nærheten av det vi har oppnådd på de første seks månedene." Selv flere år inn i sin presidentskap fortsatte han å understreke at hans regjeringstid var den mest produktive noensinne. Ved treårsdagen for sitt embete, rett før sin 2020 State of the Union-tale, erklærte han: "Ingen, i de første tre årene av et presidentskap, har gjort hva vi har gjort, ingen."

Denne obsessive trenden gjennom hans første presidentperiode kan tolkes som et forsøk på å plassere seg selv som den ubestridte største presidenten i amerikansk historie, mer betydningsfull enn både George Washington og Abraham Lincoln. Dette var ikke en tilfeldig påstand; Trump gjentok den regelmessig, ved forskjellige milepæler som 50 dager, seks måneder, ett år, og videre. På denne måten fikk han sitt presidentskap til å fremstå som et rekordbrudd, uavhengig av tid eller sammenheng.

Trump var ikke bare ute etter å hevde at han var på linje med de mest anerkjente republikanske presidentene – han hadde ambisjoner om å overgå dem. Han omtalte seg selv som "den største presidenten i amerikansk historie", en posisjon som også ble understøttet av offentlige meningsmålinger han ofte refererte til i sine taler. Det var på denne måten han markedsførte sitt presidenskap som en nasjonal seier, og han forsøkte stadig å presse Lincoln og Reagan til side.

Trump gjorde flere kreative forsøk på å gjøre seg selv til en av de største presidentene gjennom tidene, noe som inkluderte å antyde at han kanskje burde bli inkludert på Mount Rushmore, til tross for at han i ettertid tilbakekalte utsagnet og omtalte det som en spøk. Likevel er det vanskelig å ikke se det som et tydelig tegn på hans ønske om å være en uforlignelig figur i amerikansk historie, over de som hadde kommet før ham.

Men det var ikke bare de politiske prestasjonene som skulle formidle Trumps unike posisjon. Han var også fast bestemt på å framstille seg som offer. Ifølge Trump var han ikke bare eksepsjonell i sine prestasjoner, men han ble også behandlet dårligere enn noen annen president i historien. Dette handlet ikke bare om de pågående etterforskningene knyttet til Russland og impeachmentprosessen som fulgte, men også hvordan mediene og hans politiske motstandere behandlet ham gjennom hele hans tid i embetet. Trump kalte etterforskningene og impeachmentforsøkene "de største hoaxene" og "de mest urettferdige jaktene" i USAs historie.

Denne offermentaliteten ble et gjennomgående tema i Trumps fortelling om sitt presidentskap. Han omtalte ofte seg selv som den mest urettferdige behandlete presidenten, og hans gjentatte henvisninger til "witch hunts" ble et sentralt element i hans politiske retorikk. For Trump ble det å fremstille seg selv som et offer en strategi for å forsterke sin posisjon blant sine tilhengere og skape en felles fiende som kunne bidra til å samle dem mot de han mente var hans motstandere.

Det er viktig å forstå at Trumps fremstøt for å fremstille seg som den største presidenten i USAs historie ikke bare handlet om å fremme sitt eget bilde. Det var også et forsøk på å konsolidere makt og innflytelse, både innenfor det republikanske partiet og på den nasjonale scenen. Ved å konstant sammenligne seg selv med tidligere storheter som Lincoln og Reagan, forsøkte han å omdefinere hva det innebar å være en stor president i den moderne epoken. I denne sammenhengen er det også viktig å merke seg at Trumps forsøk på å bygge sitt historiske ettermæle var nært knyttet til hans evne til å kontrollere narrativet rundt sin tid i embetet, noe som igjen reflekterte hans behov for å fremstå som den ubestridte lederen og den mest effektive presidenten i moderne tid.

Hvordan Trump Har Formulert Sin Kamp Mot Impeachment og Den Politiske Opposisjonen

I møte med den omfattende etterforskningen ledet av Robert Mueller og den påfølgende riksretten, utviklet Donald Trump en intens kommunikasjon som så på både Demokrater og media som de primære fiendene i en politisk kamp der han utga seg selv som representant for "folket" i kampen mot de etablerte politiske kreftene. Trump, som en strategisk taler, benyttet seg av retorikk som knyttet hans personlige skjebne direkte til det amerikanske folkets ønsker og rettigheter. Han framstilte både Mueller-undersøkelsen og riksretten som partiske angrep, ikke bare på ham, men på hele det amerikanske folket.

Trump sa at Mueller-undersøkelsen, som i stor grad dreide seg om anklager om russisk innblanding i presidentvalget i 2016, var en "politisk hoax", og at hele saken var en del av en større plan for å "sabotere" folkets vilje, særlig de millioner av amerikanere som stemte på ham. Han hevdet at dette ikke handlet om ham personlig, men om å undergrave folkets valg i valget av 2016, et valg han beskrev som det mest demokratiske i nasjonens historie.

Denne taktikken gikk videre da riksretten ble erklært. I sine offentlige uttalelser og på sine rallyer, kalte Trump impeachment-prosessen en "kupp" som var designet for å ta fra folkets makt og manipulere deres stemmer og rettigheter. Ved å posisjonere seg som den eneste sanne forsvareren av det amerikanske demokratiet, skapte han en svart-hvitt situasjon der hans tilhengere ble sett på som de eneste som kunne beskytte nasjonens fremtid mot det han kalte "radikale venstre" og en "korrupt" media.

For Trump handlet impeachment ikke bare om det politiske spill, men om en dyp kamp om nasjonens identitet. Hans retorikk fokuserte på at den etablerte politiske eliten, representert av Demokrater og media, var ute av stand til å anerkjenne den demokratiske viljen som ble uttrykt gjennom valget av 2016. I hans tale var det ikke bare Trump som ble angrepet, men hele den amerikanske befolkningen som hadde stemt på ham. Hver kritikk mot ham ble fremstilt som et angrep på folkets valg, på demokratiske prosesser og på nasjonens fremtid.

Trump visste hvordan han skulle mobilisere sine tilhengere gjennom kraftig og polariserende retorikk, noe som fikk mange av hans tilhengere til å føle seg som ofre for et politisk system som hadde utspilt seg mot dem. Ved å bruke det som ble omtalt som "fake news" og utpeke sine motstandere som forrædere av folkets vilje, sementerte Trump sin rolle som en figur som representerte en skjør maktbalanse i et nasjonalt spill, hvor han posisjonerte seg som både forsvarer og offer.

Videre, etter riksretten og hans frikjennelse, vedvarte Trumps narrative om å beskytte folkets stemme mot politiske aktører som ønsket å underminere den demokratiske prosessen. Det var en konsekvent linje i hans politiske kommunikasjon som knyttet hans egen skjebne direkte til skjebnen til hans velgere, og dermed forsvarte han ikke bare seg selv, men deres fremtid også.

I et dypere perspektiv, bør man også forstå at denne retorikken ikke bare var et verktøy for å angripe politiske motstandere, men også en effektiv strategi for å samle støtte blant hans tilhengere. Ved å fremstille impeachment som et angrep på folket, styrket han sin egen posisjon og mobiliserte sine velgere til å forbli lojale og aktive i kampen mot det han betraktet som et "korrupt" etablissement. Dette bidro til å skape en langvarig politisk polarisering der hans tilhengere følte at de var på en kontinuerlig forsvarslinje mot en fiende som ville frata dem deres makt.

I lys av disse hendelsene er det viktig å merke seg hvordan politisk kommunikasjon kan forme den offentlige forståelsen av både makt og rettferdighet. Det er ikke nok å se på politiske hendelser isolert; man må også forstå hvordan de presenteres og hvordan de kan brukes til å bygge eller undergrave legitimiteten til politiske systemer. Retorikken brukt av Trump er et eksempel på hvordan en politisk figur kan skape en alternativ virkelighet som støtter opp om egen posisjon, og samtidig polarisere og engasjere en stor del av befolkningen i en mer intens politisk kamp.

Hva betyr moral relativisme i amerikansk politikk, og hvorfor er det kontroversielt?

Trump, som var kjent for sine uortodokse uttalelser, utfordret en langvarig amerikansk ideologi som hadde blitt definert av den republikanske partiets stolthet over amerikansk unntakstilstand. Begrepet "amerikansk unntakstilstand" beskriver troen på at USA er en nasjon med en spesiell moralsk autoritet og enestående rolle i verden. Det var en idé som ble styrket av Ronald Reagan, som beskrev USA som "den skinende byen på høyden." For Reagan og hans tilhengere, inkludert en betydelig del av det republikanske etablissementet, var det en klar moralsk forskjell mellom USA og autoritære regimer, som det i Russland.

I denne konteksten er Trumps kommentarer dypt kontroversielle. Ved å antyde at USA ikke er moralsk overlegen, utløste han en sterk motreaksjon fra etablerte republikanske politikere, som for eksempel John Kasich, som tweetet at "Amerika har vært et fyrtårn for lys og frihet. Det er ingen ekvivalens med det brutale regimet til Vladimir Putin." Denne ideen om at Amerika er moralsk unik og rettferdig er fundamentet i mange konservative syn på nasjonens rolle. Trump, derimot, virket helt uinteressert i å opprettholde denne forestillingen.

Mens de etablerte republikanerne i stor grad tok avstand fra Trumps uttalelser, svarte han aldri med å distansere seg fra dem. Faktisk, Trump utvidet sitt syn ved flere anledninger, og hans kritikk av amerikansk unntakstilstand førte til at han fikk støtte fra de som ønsker en mer pragmatisk og mindre idealistisk tilnærming til internasjonal politikk. Flere konservative kommentatorer, som Max Boot, påpekte ironien i at det var en republikaner som nå fremmet moral relativisme. Tidligere var det et synspunkt som ble ansett som farlig og uforenlig med amerikansk konservatisme.

Denne typen "moral relativisme" har alltid vært et betent tema i amerikansk politikk. I flere tiår har konservative sett på dette som en trussel mot den nasjonale selvforståelsen. Når man trekker paralleller mellom USA og sine fiender, blir det lettere å rettferdiggjøre autoritære handlinger og etisk tvilsom politikk. Trump, ved å avvise de etablerte normene, utfordret ideene som mange republikanere har holdt kjært i flere tiår.

John McCain, som var en prominent figur i det republikanske partiet, reagerte sterkt på Trumps kommentarer. På Senatets gulv erklærte han at Putin er en morder, og at det ikke kan være noen moralsk ekvivalens mellom den russiske lederen og USA. McCain brukte Ronald Reagans bilde av USA som den "skinende byen på høyden" for å understreke forskjellen mellom USA og autoritære regimer. Hans angrep på Trump var et forsøk på å gjenopprette den republikanske partiets tradisjonelle syn på amerikansk unntakstilstand.

Trumps avvisning av denne ideologien viser en dyp splittelse i det republikanske partiet. Mens den gamle vaktmesteren, inkludert McCain, forsvarte denne forestillingen, har en ny bølge av republikanske tilhengere vendt seg mot Trump. Disse har ikke samme bindende tro på den amerikanske modellen for unntakstilstand, og ser på nasjonens rolle i verden gjennom et mer realistisk og pragmatisk perspektiv.

I denne sammenheng blir begrepet moral relativisme et sentralt spørsmål. For Trump og hans tilhengere er det ikke nødvendigvis et problem å anerkjenne at USA, på tross av sin sterke posisjon i verden, har gjort feil og har blod på hendene. Det er et syn som utfordrer den ideologiske overlegenheten som mange konservative føler tilhører deres nasjon. I stedet for å romantisere fortiden og tro at USA er uskyldig, er det en utfordring om å se på verden som den er, med alle de feil og feiltrinn som også USA har vært ansvarlig for.