Herpes simplex virus (HSV) er et virus som kan forårsake flere forskjellige typer infeksjoner, inkludert orale lesjoner, genitalinfeksjoner og sjeldnere, infeksjoner i spiserøret (øsofagitt). HSV er et envelopet virus med et lineært dobbeltstrenget DNA-genom og finnes i to hovedtyper: HSV-1 og HSV-2. Begge typene kan infisere slimhinnen på ulike områder av kroppen, men HSV-1 er mer vanlig assosiert med orale infeksjoner, mens HSV-2 primært er forbundet med urogenitale infeksjoner.

Øsofagitt forårsaket av HSV er en relativt sjelden tilstand, men den kan oppstå hos personer med svekket immunforsvar. Dette kan for eksempel være personer med HIV/AIDS, de som har gjennomgått organtransplantasjoner eller personer som får immundempende behandling. Tilstanden er preget av alvorlige betennelsesreaksjoner i spiserøret, og i noen tilfeller kan infeksjonen være livstruende, spesielt når den fører til problemer med å svelge eller hindrer matinntak.

Histologiske funn fra biopsier av øsofagusvev fra en pasient med HSV-øsofagitt avslører typiske patologiske forandringer. Erosjoner i slimhinnen som er ovale og diskrete med hvitaktige nekrotiske bunnflater kan observeres. Disse erosjonene blir mer intense nedover spiserøret, og på den distale delen kan fullstendig slimhinneerosjon og ødem forekomme, ledsaget av lineære erosjoner. Cytopatologiske endringer på mikroskopisk nivå viser cytoplasmatisk utvidelse og nukleære endringer som fører til dannelsen av multinasjonale gigantceller.

I et klinisk tilfelle hvor histologiske undersøkelser avslørte ulcerativ eksudativ øsofagitt med intranukleære inkluderinger i cytoplasmaet, ble HSV-1 bekreftet gjennom PCR-teknologi og viruskultur. Pasienten ble umiddelbart behandlet med intravenøs aciklovir, og symptomene begynte å bedres innen 24 timer. Serologiske tester viste høye nivåer av både IgM og IgG mot viruset, noe som bekreftet en nylig infeksjon.

Primærinfeksjoner med HSV-1 skjer ofte i barndommen, og viruset er svært utbredt med en global prevalens på over 50 %. Når symptomer oppstår, vil primærinfeksjonen vanligvis begynne med orale lesjoner som utvikler seg til ulcerasjoner, som gradvis heles over en periode på 2-3 uker. Sekundære infeksjoner, eller reaktivering av viruset, skjer når kroppen er svekket av faktorer som stress, traumer, infeksjoner eller immundempende behandling. Under reaktivering kan viruset igjen infisere slimhinner og føre til nye lesjoner på området hvor infeksjonen startet, for eksempel rundt munnen eller på kjønnsorganene.

I immunkompetente personer kan HSV-øsofagitt være en selvbegrensende sykdom, men hos personer med svekket immunforsvar kan infeksjonen være langt mer alvorlig. Akutte tilfeller kan kreve antiviral behandling med aciklovir for å redusere symptomene og forkorte sykdomsforløpet. Acyklovir er en nukleosidanalog som hemmer virusets replikasjon ved å blokkere viral DNA-syntese, og har vist seg å være effektivt i behandling av både primære og reaktiverte infeksjoner.

For å stille en korrekt diagnose av HSV-øsofagitt, brukes flere laboratorieteknikker. Tidligere ble viruset ofte isolert ved hjelp av tradisjonelle cellekulturer, men i dag benyttes PCR-teknologi mye oftere. PCR gir raskere og mer pålitelige resultater enn tidligere metoder og er et viktig diagnostisk verktøy for å identifisere HSV-infeksjoner i blod, cerebrospinalvæske (CSF) og biopsier fra infiserte områder. PCR anses som gullstandarde metoden for diagnostisering av HSV-hjernehinnebetennelse og andre alvorlige virusrelaterte syndromer.

I tillegg til PCR og cellekultur, brukes også serologiske tester for å påvise antistoffer mot HSV. IgM-antistoffer er typisk til stede under den første infeksjonen, mens IgG-antistoffer kan være til stede i årevis etter infeksjonen, og gir et langvarig immunforsvar mot viruset. Serologiske tester har imidlertid noen begrensninger, da de ofte ikke kan skille mellom HSV-1 og HSV-2, og det kan forekomme kryssreaktivitet mellom de to typene.

Det er viktig å forstå at HSV er et svært smittsomt virus som kan overføres både ved direkte kontakt med lesjoner og gjennom kontakt med viruspartikler som finnes i kroppens sekret, selv når ingen synlige symptomer er til stede. Dette betyr at en person som er smittet, kan overføre viruset uten å vite om det. Selv om infeksjoner med HSV-1 og HSV-2 ofte er milde eller asymptomatiske, kan de i sjeldne tilfeller føre til alvorlige helsemessige komplikasjoner, særlig hos immunkompromitterte individer.

Endelig er det viktig å merke seg at HSV-øsofagitt er en relativt sjelden tilstand, men den kan være alvorlig når den oppstår. Tidlig diagnostikk og behandling er avgjørende for å forhindre alvorlige komplikasjoner som kan true pasientens helse og livskvalitet. En grundig forståelse av sykdommens patofysiologi, kliniske presentasjon og de diagnostiske metodene er avgjørende for effektiv behandling og forebygging av denne infeksjonen.

Hva er sporotrikose og hvordan diagnostiseres og behandles det?

Sporothrix schenckii er en saprofytisk sopp som forårsaker en kutan infeksjon kjent som sporotrikose. Denne soppen lever naturlig på roser, barberry-busker, sphagnum-mose og annet kompostmateriale i sin myceliale form, hvor den produserer infeksiøse konidier. På grunn av sin tilknytning til rosenbusker kalles sykdommen også "rosen-gartnerens sykdom." Hagearbeidere, bønder, skogarbeidere og andre som er i kontakt med jord eller planter, er de mest utsatte for infeksjon, vanligvis gjennom små kutt på huden som fører til en lymfokutant infeksjon.

Sporotrikose kan begynne som en liten, smertefri knute som vanligvis utvikler seg 1–12 uker etter eksponering. Lesjonen er rødlig-lilla og kan utvikle seg til et sår som heler langsomt. I motsetning til mange andre infeksjoner forårsaket av dimorfe sopper, fører Sporothrix schenckii sjelden til lungesykdom. Systemiske tegn på infeksjon er fraværende, selv om bakterielle sekundærinfeksjoner kan oppstå på ulcerasjonen.

Diagnosen stilles på bakgrunn av klinisk presentasjon og historikk om mulig eksponering for soppen, sammen med et positivt kulturresultat. Den karakteristiske kutane presentasjonen kan ligne på lesjoner forårsaket av andre patogener, som mykobakterier, Nocardia, Francisella tularensis og Leishmania brasiliensis. Mikrobiologisk diagnose kan stilles ved hjelp av histopatologiske fargingsteknikker eller kultur fra det aktive infeksjonsstedet. Mikroskopisk og makroskopisk analyse av kulturen samt MALDI-TOF MS kan bidra til å identifisere Sporothrix schenckii-komplekset, som videre kan bestemmes på artsnivå ved gensekvensering.

Sporothrix schenckii er en termodimorf sopp, som betyr at den kan veksle mellom filamentøs og gjærsopp-form avhengig av miljøforhold, som temperatur. Når soppen vokser på en kulturplate ved 25 °C, vil den danne et filamentøst mycelium med tynne, septate hyfer og små, klumpete konidier. Ved inkubasjon på 35–37 °C vil den gå over til gjærsoppform, og ved mikroskopisk undersøkelse av en våtpreparat fra en slik kultur, kan det sees runde til ovale gjærsopp-celler, ofte med cigarlignende buds på smale baser.

Histopatologisk undersøkelse av infisert vev kan avsløre karakteristiske cigarkropper og gjærsoppceller, men ofte er det vanskelig å visualisere soppens tilstedeværelse med standard farging som hematoksylin-eosin (H&E). Mer spesifikke farger som Gomori metanamin-sølv (GMS) eller Periodisk syre-Schiff (PAS) brukes ofte for å visualisere de gjærsopp-lignende cellene. Sporotrikose utløser vanligvis en pyogranulomatøs inflammatorisk reaksjon, og soppen kan være vanskelig å se på histopatologi, selv med spesialfarging.

Kultur er fortsatt gullstandarden for diagnosen, men i kultursnegative tilfeller kan serologisk testing ved hjelp av enzymlinket immunosorbentassay (ELISA) benyttes. Serologiske tester er spesifikke, men sensitiviteten varierer avhengig av klinisk presentasjon og er mest nyttige i diagnosen av ekstrakutane Sporothrix-infeksjoner. Det finnes også molekylære metoder som PCR og sekvensering av interne transkriberingsrom (ITS) regioner i ribosomalt RNA, som viser høy sensitivitet og kan differensiere mellom arter innen Sporothrix schenckii-komplekset. Denne teknologien brukes imidlertid ikke rutinemessig, da identifikasjon til kompleksnivået er tilstrekkelig for diagnostiske og terapeutiske formål.

Behandling av sporotrikose innebærer vanligvis bruk av itrakonazol i en periode på 3–6 måneder. Ved alvorlige eller spredte infeksjoner kan intravenøst amphotericin B benyttes som første behandlingslinje. På grunn av bivirkninger av itrakonazol hos enkelte pasientgrupper kan andre antimykotiske legemidler som posakonazol eller, i noen tilfeller, terbinafin benyttes.

Hos pasienter med spesifikke kontraindikasjoner til azolbehandling, som ved alvorlig hjerteproblematikk, forlengt QT-intervall på elektrokardiogrammet og samtidig behandling med warfarin, kan alternative terapier vurderes. I slike tilfeller ble pasienten i beskrevet case behandlet med terbinafin, og på grunn av dårligere respons noen måneder senere, ble han overført til langtidsbehandling med posakonazol, som ga tilfredsstillende resultat.

Sporotrikose forårsaker vanligvis ikke alvorlig systemisk sykdom med mindre pasienten er immunsvekket. Diagnosen kan derfor være utfordrende i tidlige stadier, og det er viktig å ha en grundig klinisk vurdering, spesielt for pasienter med en historie som indikerer mulig eksponering for smittefaren.

Hvordan diagnostisere og behandle alvorlig malaria: Erfaringer og utfordringer

Malaria er en alvorlig sykdom forårsaket av parasitten Plasmodium, som overføres gjennom bitt fra infiserte mygg. Selv om flere arter av Plasmodium kan forårsake malaria hos mennesker, er Plasmodium falciparum den mest utbredte og farlige. Denne arten er spesielt knyttet til høy parasitemi og alvorlige komplikasjoner som organsvikt og hjernepåvirkning, særlig hos barn. De kliniske manifestasjonene er ofte dramatiske, og behandlingen krever rask handling for å hindre dødelige konsekvenser.

I tilfelle av alvorlig malaria med P. falciparum, som det ble diagnostisert hos en pasient, kan sykdommen utvikle seg svært raskt. Etter et infeksjonsforløp på 24 timer ble pasienten raskt dårligere og begynte å vise tegn på nyreskade og nevrologiske symptomer, som forvirring og bevissthetstap. I dette tilfellet ble pasienten behandlet med intravenøst artesunat i 24 timer, etterfulgt av tre dager med artemisininbasert kombinasjonsterapi bestående av artemeter og lumefantrin. Etter denne behandlingen viste pasienten rask bedring, og parasitemien sank fra 6 % etter 24 timer til 0 % etter 96 timer. Pasienten forble på sykehuset i en uke for videre observasjon, og ble til slutt utskrevet uten komplikasjoner.

Plasmodium falciparum har en livssyklus som er godt bevart gjennom forskjellige arter, men den har noen særegne trekk som skiller den fra de andre Plasmodium-artene. Etter at sporozoittene fra en infisert mygg har kommet inn i blodet, beveger de seg til leveren, der de infiserer hepatocytter. I leveren dannes en schizont som til slutt brister og frigir merozoitter til blodet. Merozoittene infiserer deretter de røde blodcellene (RBC), der de utvikles til ringformede trofozoitter. Disse trofozoittene kan enten modnes til schizonter og frigjøre nye merozoitter for å infisere flere RBC-er, eller de kan differensiere til gametocytter, som er nødvendige for seksuell reproduksjon og for å kunne tilbakeføres til en mygg under et blodmåltid. De karakteristiske feber- og kuldeanfallene som ofte assosieres med malaria, oppstår som et resultat av denne syklusen i de røde blodcellene.

For de fleste arter av Plasmodium er mikroskopisk blodprøveundersøkelse den gullstandard metoden for diagnostikk. Blodprøver kan farges med forskjellige fargestoffer, som Wright, Wright-Giemsa eller Giemsa fargestoffer, der Giemsa er foretrukket for å identifisere parasittene, ettersom fargingen gir mer uttalte trekk for parasitten. En komplett blodutstrykning bør omfatte minst to tynne og to tykke blodutstrykningsprøver. De tykke blodutstrykene inneholder betydelig mer blodvolum og er lysert, noe som frigjør parasittene fra de infiserte RBC-ene og gjør dem lettere å oppdage. De tynne blodutstrykene tillater på sin side visning av parasitter i de infiserte RBC-ene med alle morfologiske trekk synlige.

I tilfelle av P. falciparum viser de tynne blodutstrykene runde former som infiserer alle stadier av RBC-ene. Det kan også forekomme flere ringformer i samme RBC, og disse kan ha særegne trekk som «hodesett»- eller «applikasjonsformer», som kan gi en indikasjon på tilstedeværelsen av P. falciparum. Andre arter kan også vise noen av disse trekkene, så det er viktig å vurdere hele bildet av morfologien for å etablere en korrekt diagnose. Gametocytter, som er den seksuelle formen av parasitten, har en karakteristisk bananform og er diagnostiske for P. falciparum. Ved alvorlige malaria tilfeller med hyperparasitemi (parasittnivå over 10%), kan det også ses modne trofozoitter og schizonter, som i pasientens tilfelle, selv om det ikke var gametocytter til stede.

Når det gjelder diagnostiske metoder for malaria, har hurtige diagnostiske tester (RDT) blitt et vanlig verktøy i mange sykehus over hele verden. RDT-ene fungerer ved hjelp av immunokromatografiske tester som fanger opp spesifikke proteiner fra P. falciparum. De er relativt enkle å bruke og gir raskt et resultat, men de er ikke like sensitive som mikroskopi ved lav parasitemi. Derfor anbefales det å følge opp et positivt resultat fra en RDT med en blodutstrykning for å kunne bekrefte hvilken Plasmodium-art som er til stede, samt beregne parasittnivået. I ressursbegrensede områder kan RDT-er være den eneste tilgjengelige diagnostiske metoden og kan være tilstrekkelig for å veilede behandlingen i områder hvor malaria er endemisk. Det er viktig å merke seg at RDT-er kan gi falsk negative resultater i pasienter som har utviklet immunitet mot malaria og har svært lave parasiteminivåer, til tross for kliniske symptomer.

Siden sykdommen kan utvikle seg raskt, er tidlig påvisning og behandling avgjørende. I områder med høy forekomst av malaria er det også viktig å ha god kunnskap om lokal malariaepidemiologi, da noen arter av Plasmodium kan ha forskjellige behandlingsegenskaper og motstandsstatus. I tillegg må helsepersonell være oppmerksomme på muligheten for ko-infeksjoner og andre blodbårne sykdommer, noe som kan komplisere diagnosen.

Hvordan forstå stabilitet i fraksjonelle differensialligninger med Lyapunov-funksjoner?
Hvordan En Spion Skapte Forvirring: En Historie Fra Den Første Verdenskrig
Hvordan implementere sikker 2FA-autentisering i en moderne webapplikasjon?