Hva truer menneskeheten mer: Utvidelsen eller innskrenkningen av horisonter?

Mennesket er i dag fanget i en tidsalder hvor dens horisonter ikke strekker seg ut mot fremtidens store muligheter, men trekker seg sammen, som en utbrent sjel som slutter å drømme. Den samme menneskelige fantasien som en gang var ubegrenset, som kunne forestille seg reiser til Mars eller telepatisk kommunikasjon på romferder, har begynt å visne. I stedet for å ekspandere, blir våre tanker gradvis mer innskrenkede, og vår oppfattelse av verden blir stadig mer begrenset.

Nylig leste jeg om en kommende romferd til Mars, planlagt for 1984, i flere amerikanske magasiner. Et annet tidsskrift nevnte at telepatisk kontakt kunne bli et alternativ dersom radiokontakt under romferder skulle mislykkes. Slike fantasifulle konsepter, som før kunne føles som grensesprengende, virker nå nesten uvirkelige. Hvordan er det at vår evne til å tenke videre, til å forestille oss fremtidens vidundere, har avtatt? Hvordan kan en gang så lysende teknologisk fremtid nå føles som en tapt drøm?

I et annet tilfelle skriver en amerikansk lingvist i The Observer om menneskets indre organisasjon. Språket, som tidligere omtalte det som “sjelen,” har fått en ny, mer sofistikert beskrivelse – som om det å sette et nytt navn på et gammelt fenomen kan endre dens natur. Den vesttyske legen og sosiologen Joachim Bodamer reflekterer i Die Zeit over de gamle tradisjonene som har forsvunnet og blitt forlatt i vår moderne tid.

Det er en ro over boulevardene, som om de vet noe mer enn oss, som om de bærer på minner om en tid da mennesker var i stand til å se utover sitt umiddelbare nærmiljø og forstå noe større. Når jeg ser på en liten jente som tegner på sanden, legger jeg merke til hvordan hennes hånd, den lille pennen i hånden hennes, skaper noe mer enn bare en enkel tegning. Den representerer kanskje det mest primitive i oss, den gamle forbindelsen til en verden vi ikke helt kan forstå. Det hun tegner er et symbol – kanskje et fjell, en sky eller en flokk med sauer. Jeg ser en "såret bison" i hennes enkle, men klare linjer, som om hun på et nivå langt dypere enn hun forstår, fanger noe fra fortiden, kanskje en scene fra en gammel hulemaleri.

Jeg husker en gang at en studentfilosof fortalte meg om sin tro på menneskets evige natur, og jeg innså hvor lett og uten smerte denne troen kunne oppleves. Han mente at mennesket i all sin enkelhet er uforanderlig, men det er en smertelig erkjennelse som kommer når vi ser på verden gjennom et objektivt og teknologisk briljant perspektiv. Det er umulig å forstå hvordan noen kan tro at menneskets natur er evig, når vi ser hvordan den har endret seg gjennom tidene. Det som for én generasjon virker som et mirakel, kan for neste virke som en kuriositet.

Jeg har alltid vært fascinert av de teknologiske miraklene rundt meg, men den virkelige smertefulle erkjennelsen kom da jeg forlot min gamle verden og møtte en ny, kaldere, mer teknologisk bestemt virkelighet. Den følelsen av moralens sammenbrudd er som et jordskjelv som ryster grunnvollene på hva vi trodde var stabilt. Noen av oss har oppdaget at verdiene som engang virket evige, kanskje er dømt til å bli oversvømmet av en tidens bølge – ikke fysisk, men moralsk.

Som et parallelt eksempel fra fortiden kan man tenke på teorien om en gammel, høyutviklet sivilisasjon som en gang behersket flyging, elektrisitet og til og med atomkraft, men som ble ødelagt av en katastrofe. Hva om vi nå er i ferd med å oppleve en lignende skjebne, men på et moralsk nivå? Er vi på vei til å se våre egne grunnleggende verdier bli oversvømt av en ny bølge, en ny virkelighet som ikke kan forstås gjennom gamle briller?

I disse refleksjonene finnes det en viktig erkjennelse: tiden går, og med den går ikke bare de teknologiske fremskrittene, men også det som gir liv til disse fremskrittene. Den menneskelige evnen til å skape, fantasere og forestille seg noe større enn seg selv er en kraft som kan gå tapt, akkurat som de gamle verdiene som en gang virket udødelige. Vi er kanskje i ferd med å oppleve en ny dimensjon av menneskelig utvikling – en som ikke er definert av det vi kan skape, men av hva vi er villige til å miste.

Hvordan ensomhet og kommunikasjon endrer vår forståelse av menneskelig tilknytning: Refleksjoner gjennom Bergman og Kierkegaard

Bergman skildrer en dyp indre konflikt, hvor menneskene i hans filmer enten ikke ser eller føler ømhet selv når det er rett foran dem, eller de frykter smerte, men likevel haster mot den. Dette er et grunnleggende trekk ved de fleste av Bergmans karakterer: de er ikke bare individer, men snarere levende objekter som bærer på en dyp indre tomhet. En tanke som ble formulert allerede for mer enn hundre år siden av Søren Kierkegaard: «Mangel på en sjel er også en psykisk sykdom». Bergmans filmer viser en ny form for psykisk ubalanse: personlighetsoppløsning, en oppløsning som finner sted under den siste sommerens lyn, et lyn som rammer sjelen som forstår, men som ikke ønsker å forstå.

Byens gater i Borgs drøm er både kjent og ukjent, de har noe uhyggelig, som en månelandskap som er gått tapt for menneskeheten. Dette er ikke "menneskets verden", men verden etter mennesket – en verden som har mistet sin solskinns natur, hvor trær ikke rasler og barn ikke leker. Dette bildet av en by med klokker uten visere representerer ensomhetens ondskap, avslørt i sin mest grusomme form: ikke-eksistens. Dette er den filosofiske kjernen i Borgs drøm.

Hos Bergman er ensomheten, som hos Rembrandt, en sentral tematikk. Rembrandts malerier, særlig hans portretter av gamle mennesker og trær, har lenge blitt sett på som et uttrykk for ensomhet, i kontrast til de mer lystige og varme skildringene av hans samtids kunstnere. Først ble det for meg tydelig at Rembrandt avslørte noe mer ved ensomhetens vesen, et essensielt uttrykk for menneskets indre liv. Hans karakterer, tilsynelatende glade og opptatt med hverdagens små gleder, utstråler en dyptliggende tomhet i sine ansikter. Deres ansiktsuttrykk er preget av selvtilfredshet og indifferens, noe som virker å distansere dem fra verden utenfor, fra de fattige og de ensomme.

Det er kanskje forskjellig ensomhet, påpeker man, og ulike former for sosial omgang. Hva er mer menneskelig: ensomheten til Borg eller ensomheten som finnes i Rembrandts portretter av gamle mennesker, som man fortsatt kjenner igjen i seg selv etter tre hundre år? Mennesket, som et tenkende vesen, bærer i seg en essens – "jeg pluss menneskeheten". Dette, og ikke de overfladiske, synlige formene, bestemmer innholdet i hans samhandling med andre mennesker og med verden.

De tidligere formene for sosialt samvær – samtaler og brevskriving – var både rike og intime, men har gradvis blitt erstattet av teknologiens kalde, distanserte systemer. I en tid der vi er forbundet med et verdensomspennende nervesystem, representert ved medier som radio, TV, telefon og internett, er vi i stand til å nå langt borte steder og mennesker. Disse systemene forener alle menneskers erfaringer i et kolossalt nettverk, men gir oss samtidig et inntrykk av avstand og frakobling fra de virkelige, menneskelige forbindelsene.

I denne nye teknologiske tidsalderen, der alle våre sanser er "utvidet" gjennom teknologi, møter vi en menneskelig tragedie. De gamle, nære formene for samvær har fått lite plass i våre liv, og de mekanismene for sosial interaksjon som fortsatt fungerer i oss, hindrer oss i å være fullt tilstede i den nye situasjonen. Når vi ser på TV og diskuterer en ny teppeinnkjøp, mens et afrikansk barn på skjermen virker å strekke ut sin hånd mot oss, er vi ikke virkelig til stede, verken med barnet eller med de som er sammen med oss i rommet.

I overgangen mellom tidsepoker har slike kriser i sosial kommunikasjon alltid oppstått. I Shakespeares tid, for eksempel, ble verden fremstilt på en måte som minner om Bergmans filmer. Menneskene i hans samtid er isolerte, kalde, ensomme, og de samhandler kun mekanisk. Likevel, i samme tidsepoke ble de største verkene om kjærlighet, lidenskap og tragedie skapt. Som i dag, hadde menneskene i den overgangen mistet kontakten med de gamle formene for sosial kommunikasjon.

Det er nettopp dette som er kjernen i vår samtid: vi lever i en tid hvor mekanismene for personlig kommunikasjon ikke lenger stemmer overens med den nye verdensstrukturen. Det gir oss håp at vi kan finne en universal nøkkel til virkeligheten, en forståelse som kan gjøre våre relasjoner og interaksjoner mer ekte og fullstendige i den teknologiske tidsalderen. Men dette krever at vi blir mer bevisste på vår tilstand, på hvordan vi er forbundet, og hvordan vi kan finne tilbake til mer meningsfulle møter med oss selv og andre.

Kan vi finne den universelle nøkkelen til menneskets og gullens utvikling?

Bernard Trevisan var en mann som gjennom hele sitt liv søkte etter det ultimate mysteriet: hemmeligheten bak utviklingen av både gull og mennesket. For ham var det et bånd mellom det ufullkomne og det perfekte, og han undret seg over om det kunne være en universell nøkkel som forklarte denne prosessen. I sitt indre fant han en overbevisning om at naturen begynte med det ufullkomne, som deretter utviklet seg til det perfekte. Denne tanken ledet ham til å utforske alkemien, en vitenskap og praksis som hadde som mål å finne visdommen som kunne forvandle det vanlige til det ekstraordinære.

Trevisans forsøk på å lage gull fra andre materialer begynte med de mest ydmyke ingrediensene. Han kokte tusenvis av kyllingegg, fjernet skallet, og sammen med hestemøkk fra hvite hester, forsøkte han å finne den nødvendige kjemiske reaksjonen som ville skape den berømte filosoferens stein – et legendarisk stoff som sies å ha evnen til å forvandle et metall til gull. I åtte år kokte og destillerte han, og selv om suksess aldri kom, ga han ikke opp. I stedet ble han mer overbevist om at gullens mysterium ikke kunne avdekkes gjennom tradisjonelle midler, men snarere gjennom en mer mystisk og åndelig prosess.

Gjennom årene var Trevisan omgitt av bedragere og mennesker som søkte å utnytte hans tro. De lovet å ha de nødvendige hemmelighetene, men for Trevisan var det alltid noe mer, en skjult kraft som han var overbevist om ville manifestere seg. I sine forsøk gikk han gjennom utallige prosesser, fra destillering av alkohol til å eksperimentere med sjøvann, og hele tiden var han på jakt etter en magisk forbindelse som kunne manifestere den ultimate forvandlingen.

På et tidspunkt i sitt liv, etter mange år med frustrasjon og tap, begynte Trevisan å se på alkemistenes filosofi med et nytt perspektiv. De snakket om de mystiske lovene som regulerte verden, om hvordan alt som var under jorden reflekterte det som var over, og om et universelt system som kunne mestre både tid og materie. For Trevisan var disse tankene en dypere forståelse av verden rundt ham, et system som ikke bare gjaldt de fysiske elementene, men også menneskets utvikling, hans streben etter perfeksjon.

Han reiste til Østen, til gamle Alexandria, i et forsøk på å finne de tapte og glemte manuskriptene som inneholdt hemmeligheten bak filosofens stein. Årene gikk, og han ble eldre, men lidenskapen for å forstå det ultimate mysteriet forlot ham aldri. Hans tro på at universet hadde et system for å bringe alt til sitt høyeste potensial ble hans livs arbeid. For ham var gull ikke bare et metall, men en metafor for menneskets utvikling og streben etter å bli mer enn bare en samling atomer – å oppnå sin egen form for perfeksjon.

Men det var én ting som aldri endret seg i Trevisans søken: hans tro på at naturen, gjennom tid og prosesser, fører til det beste. Han var overbevist om at alt, til og med mennesker og gull, begynner ufullkomment og gjennom en gradvis utvikling når sitt høyeste punkt. Denne ideen ble en trøst for ham, en kilde til utholdenhet, og han fortsatte sine eksperimenter, til tross for at verden rundt ham ofte virket uforstående.

Hemmeligheten bak utviklingen av gull og mennesket er kanskje ikke den samme som Trevisan håpet å finne, men det er en sannhet i hans innsikt som fortsatt gjelder i dag. Naturen er en langsom, men kraftig prosess, hvor det ufullkomne gradvis blir til noe større, noe mer fullendt. Enten det er i kjemi, biologi eller selvutvikling, er det et universelt mønster av vekst, forvandling og perfeksjon som kan finnes i alle deler av verden.

Hva er viktig for leseren å forstå?

Hvordan Nietzsche og Dostoyevsky Forstår Menneskets Lidelser og Storhet

Nietzsche og Dostoyevsky har begge kikket dypt inn i menneskets sjel, men på svært forskjellige måter. Begge ble kalt "grusomme", men deres grusomhet hadde forskjellige kilder, former og betydninger. Hvorfor er det slik?

For Dostoyevsky var menneskets mål ikke å produsere genier eller uforgjengelig kunst, men å oppnå harmoni og forståelse. Hans verdensbilde var gjennomsyret av en dyp tro på menneskets kapasitet til å lide og overvinne sine mørkeste sider i jakten på forsoning. Han var preget av den store smerten i menneskets eksistens, og hans grusomhet kom ofte fra et sted av medfølelse og hjelpeløshet. Dette er kanskje en av de mest markante forskjellene mellom ham og Nietzsche.

Nietzsche, derimot, ser på livet gjennom et annet filter. For ham var det ikke lidelsen i menneskets tilværelse som var den dominerende kraften, men heller behovet for å uttrykke seg selv og heve seg over de begrensningene som samfunnet og moralen pålegger. Nietzsche betraktet moral som en hemsko på menneskets evne til å utfolde sin fulle kraft. Dette resulterte i en estetik som var adskilt fra etikk, hvor skjønnhet og makt ble sett på som det eneste som kunne gi mening til livet. Skjønnhet, ifølge Nietzsche, er ikke nødvendigvis knyttet til det gode, men heller til en slags uforlignelig kraft som overskrider moralens tradisjonelle rammer.

Nietzsche var fascinerte av ideen om en "overmenneske", et individ som kunne heve seg over vanlige menneskelige begrensninger og leve et liv i total selvrealisering. Dette konseptet var et brudd med det etablerte moralske rammeverket, hvor idealene om medfølelse og godhet blir sett på som svakheter. Nietzsche hevdet at det var de "immoralske" karakterene, de som ikke lot seg kue av de moralske lovene, som utgjorde de virkelig sterke individene. For Nietzsche var det ikke lidelsen som var kjernen i menneskets eksistens, men heller kampen for å oppnå makt og skjønnhet, uavhengig av etiske hensyn.

Dette kan kanskje forstås som en form for hevn over verden. Nietzsche hadde aldri lykkes som kunstner, noe som han åpent erkjenner i et brev. Slik kan hans filosofi ses på som en substitusjon av en tapende kunstners indre smerte med en større filosofisk visjon, et forsøk på å skape et eget univers der hans ideer kunne blomstre. Hans misnøye med sitt eget kunstnerskap kan ha vært drivkraften bak hans mer radikale tanker om livets natur.

Hans syn på livet som en estetisk, uavhengig verdi, førte til en alvorlig nedvurdering av det etiske. Nietzsche mente at etikk "dreper" livet, fordi det setter grenser for menneskets kreative potensial. I hans verden finnes det ingen plass for "svake" dyder som medfølelse og godhet – kun de som evner å påtvinge verden sin egen vilje, uavhengig av moralens bånd. Hans ideer finner et ekko i de dystre betraktningene han hadde om makt og skjønnhet som fraværende for den moralske individuelle.

Så, kan vi si at Nietzsche som menneske forsto den uopprettelige tapet som denne visjonen førte med seg? Hans innsikt i sitt eget åndelige landskap, og erkjenningen av dette tapet, var en kilde til selvhat og en ironisk dekonstruksjon av sine egne antiteser. Når han betraktet verden gjennom linsen av sin estetiske filosofi, mistet han kanskje kontakten med den virkelige menneskelige erfaringen, og dette førte ham nærmere en form for åndelig galskap.

Livet, som Nietzsche ser det, er et teater hvor de som er i stand til å påtvinge sitt eget estetiske uttrykk – uavhengig av moral – er de som har virkelig makt. Han var fascinert av skikkelser som Cesare Borgia, en mann som i hans øyne var et ideal av vilje og styrke, til tross for hans voldelige handlinger. Men denne beundringen for Borgia avslører også et tap av etisk forankring, som setter spørsmål ved om et liv uten moral virkelig kan ha verdi.

I dette universet finnes det ingen plass for den tradisjonelle dyden. Virtue, som Nietzsche ser det, har ingen iboende verdi i seg selv; den må kobles til noe større som makt, skjønnhet eller udødelighet for å være betydningsfull. Men uten etisk forankring kan makt og skjønnhet lett forvrenge seg til ødeleggende krefter. Dette er kanskje Nietzsche største tragedie: å ha byttet ut sann livserfaring med illusjoner som bare er en speiling av hans eget behov for å heve seg over sin egen manglende suksess.

Så, til tross for at Nietzsche hadde en revolusjonerende tilnærming til moral og etikk, er det viktig å forstå at hans filosofi også inneholder en alvorlig advarsel: Å neglisjere menneskelige verdier som medfølelse og godhet kan føre til uforutsigbare konsekvenser, og i en verden uten etiske rammer kan makt og skjønnhet lett bli pervertert til destruktive krefter.

Hva er menneskets seier over mørket og refleksjonene i kunstens verden?

En morgen, mens jeg observerte dette maleriet, fikk jeg øye på Yelizaveta Yevgrafovna som sto foran det. Jeg vil aldri glemme den dagen, fordi jeg senere på kvelden var i leiligheten hennes, i et lite rom med et smalt og trist vindu. Hun stod lenge stille, som en statue, før hun rystet på hodet og raskt byttet posisjon, tilsynelatende usikker på hva hun skulle tro. Hun virket som om hun prøvde å forstå hva jeg hadde sett, og hvorfor jeg var tiltrukket av nettopp dette maleriet. Jeg merket meg at dette var det eneste maleriet hun ikke hadde plassert «min» stol foran, til tross for at jeg hadde vært mer tiltrukket av dette bildet de siste dagene enn noen av de andre. Øynene hennes var fylt med en ettertenksomhet som jeg forsøkte å dechiffrere, som om hun selv var på jakt etter en forståelse av refleksjonene som dukket opp på lerretet.

Men i løpet av samtalen ble det klart for meg at det var noe mer i dette enn bare en interesse for Rembrandt og hans eiendeler. Yelizaveta Yevgrafovna delte sine egne tanker om kjærlighet og tap, og hvordan alt dette er vevd sammen med hennes egne erfaringer. Hennes minner om Boris Mikhailovich og Yelena Victorovna, og hvordan hennes liv hadde vært i skjæringspunktet mellom kunstens virkelighet og hennes egen skjebne, åpenbarte et dypere perspektiv. Hva som virket som en enkel interesse for kunst og historie, var også et uttrykk for en mer personlig kamp, for forståelsen av kjærlighetens forbigående natur og de tapte mulighetene som har formet hennes liv.