Prosessen med å etablere et akademisk senter kan være både utfordrende og tidkrevende, men det kan også vise seg å være en utrolig givende erfaring når den endelig blir en realitet. Historien om hvordan IUCAA (Inter-University Centre for Astronomy and Astrophysics) ble født, er et klassisk eksempel på hvordan utholdenhet, samarbeid og litt flaks kan føre til suksess. Det begynte med et prosjektforslag som måtte godkjennes av flere myndigheter, inkludert Universitets Grants Commission (UGC) og det indiske utdanningsdepartementet (MHRD). Dette var et prosess som krevde både tålmodighet og strategisk tenkning.

Etter at UGC godkjente prosjektbeskrivelsen i juli, ble den sendt videre til MHRD for endelig godkjenning. Erfaringene fra etableringen av Nuclear Science Centre (nå kjent som IUAC) hadde vist at denne delen av prosessen kunne ta mye tid, og derfor var forventningene ikke akkurat høye. Men IUCAA hadde to store fordeler: først, det bygde på erfaringene fra NSC, som gjorde at prosessen kunne gå raskere; og for det andre, var det en uventet fordel at Anil Bordia, en kjent figur i utdanningssystemet, var sekretær i MHRD. Hans nære forhold til Yash Pal og et vennskap med min far, som hadde hatt en bemerkelsesverdig karriere som leder for Rajasthan Public Service Commission, gjorde at mange av de administrative hindringene ble fjernet raskere enn ventet.

I november 1987, etter flere måneder med venting, mottok Yash Pal en telefonsamtale fra Bordia som formelt godkjente prosjektet. Det var en stor lettelse for alle involverte, og det ble bestemt at grunnleggelsesdagen for IUCAA skulle finne sted den 29. desember. Selv om det fortsatt var usikkerhet rundt registreringen, var alle optimistiske på grunn av den raske fremdriften.

To dager senere, etter at alle nødvendige dokumenter ble sendt til kontoret for registrering av foreninger i Poona, ble IUCAA formelt anerkjent som en registrert forening. Denne prosessen var utrolig rask, og det var en markant kontrast til den mer tidkrevende administrasjonen i Delhi. Etter å ha fått registreringen på plass, var det klart at det var på høy tid å starte lanseringen av senteret for å informere akademikere om det kommende prosjektet.

Dagen etter, den 29. desember, ble de første møtene for senterets styringsorganer holdt. IUCAA ble nå en autonom organisasjon med sitt eget styre og råd, ledet av Yash Pal som hadde ledet lignende prosesser tidligere. En viktig beslutning ble tatt på møtet: Det ble besluttet å holde finansrådgiveren utenfor styret, og plassere denne rollen i et eget finanskomité, slik at det ikke skulle oppstå forsinkelser som kunne hindre beslutningstakingen.

Yash Pal var også veldig bevisst på viktigheten av autonomi i ledelsen. Selv om det ofte er fristende å vente på godkjenning fra eksterne aktører, innså han at et lederskap som ikke nøler med å bruke sin myndighet på ansvarlige måter, kan være en stor styrke. Jeg husker at en av de ansatte ved UGC en gang sa til meg at det var viktig å være villig til å ta avgjørelser, selv om det kunne føre til kritikk. Denne innsikten førte til at jeg, sammen med teamet mitt, tok beslutninger som ofte ble betraktet som liberale, men som virkelig hjalp i etableringen av senteret.

Senere på dagen, etter møtene, ble IUCAA’s grunnsteinsplante holdt i nærvær av flere inviterte gjester, inkludert universitetets rektor. Yash Pal uttrykte håp om at senteret ville skape den nødvendige synergien mellom universitetssektoren og forskere både nasjonalt og internasjonalt. Denne dagen markerer ikke bare starten på en ny akademisk institusjon, men også et vendepunkt for det indiske vitenskapelige samfunnet, som nå fikk et nytt senter for samarbeid og forskning i astronomi og astrofysikk.

IUCAA’s etablering var langt fra en enkel prosess, men det illustrerer viktigheten av strategisk tenkning, samarbeid på tvers av faglige og politiske grenser, og besluttsomhet. Fra de første samtalene i september 1987 til den formelle registreringen i desember 1988, hadde det gått bare 14 måneder. Dette var en tid med utfordringer, men også en tid hvor prosessen føltes mer som en kollektiv innsats enn som et individuell prosjekt.

Det er også viktig å merke seg at enhver institusjon som IUCAA aldri skulle blitt til uten et sterkt fundament av støtte fra både akademiske og administrative ledere. Beslutningene som ble tatt på den tiden var ikke bare rettet mot å skape et fysisk bygg eller en administrativ enhet, men også mot å etablere et miljø hvor forskning og samarbeid kunne blomstre. Dette krevde ikke bare offentlige godkjenninger og formelle strukturer, men også et ekte engasjement for akademisk frihet og innovasjon, som er fundamentet for all fremtidig suksess.

Hvordan studenter i Cambridge ble straffet for å bryte kleskodeksene: En historie fra et britisk universitet

Ved universitetet i Cambridge var det et strengt krav for studenter om å bære akademiske kapper etter solnedgang, dersom de ferdes på gatene i byen. Dette var en gammel tradisjon som hadde til hensikt å opprettholde den akademiske verdigheten. For å håndheve denne regelen hadde universitetets ansatte, både Senior- og Junior-Proktorer, ansvar for å patruljere gatene på jakt etter studenter som ikke fulgte påkledningskravet. Disse proktorene var lett gjenkjennelige, da de alltid bar sine kapper og karakteristiske firkantede hatter, kjent som "mortarbord".

Når en proktor oppdaget en student uten den riktige påkledningen, ble studenten pålagt å møte opp på proktorens kontor neste morgen. Der ble han eller hun bøtelagt med et fast beløp på seks shilling og åtte pence, som var standardstraffen. Det fantes selvfølgelig en mulighet for å rømme, og noen studenter søkte tilflukt bak høye college-murer der proktorene ikke hadde tilgang. Dette var en måte for collegeene å markere sin uavhengighet. Imidlertid hadde proktorene ofte med seg to assistenter, kjent som "bulldogs", som var raske løpere. Hvis de fanget en student på flukt, kunne bøtene økes.

Livet som student i Cambridge var mer enn bare akademiske forpliktelser. Det var også et møtepunkt for mennesker fra forskjellige deler av verden. Jeg kom etter hvert i kontakt med flere indiske studenter i Cambridge, som Murali og Mukund, begge fra Corpus Christi College. Murali hadde som mål å bli en del av den indiske administrative tjenesten, lik sin far som hadde vært en del av den britiske kolonitjenesten. Mukund hadde valgt ingeniørfag, men hadde senere vært uheldig nok til å være i sentrum av gasskatastrofen i Bhopal, da han var leder for Union Carbide-fabrikken der. Jeg møtte også Arun Adarkar fra Caius College, som studerte økonomi. Hans far og onkel hadde vært samtidige med min egen far. I tillegg kom jeg gjennom Kumar Chitre i kontakt med Ashok Khosla, som også studerte ved Peterhouse.

For de britiske studentene var det vanlig å dra hjem etter endt semester, men for utenlandske studenter som meg, var det en lang ferie etter terminen. Jeg valgte å bli i Cambridge i stedet for å finne midlertidige bosteder, da jeg allerede hadde blitt godt kjent med Mrs. Fordham, min vennlige vertinne, som tok godt vare på meg. Denne perioden ga meg også muligheten til å ta igjen noe av det faglige stoffet jeg hadde gått glipp av. Det ble også anbefalt at jeg tok meg tid til å reise rundt i Storbritannia. Mrs. Vesugar, som jevnlig sendte brev, oppfordret meg til å delta på Tata-teapartyet i juleferien.

Teapartyet, som ble arrangert den 19. desember, var en høytidelig begivenhet, og jeg bestemte meg for å ta en dagstur til London. Togbilletten til London kostet kun ni shilling og seks pence for en tur-retur billett, som var en ganske god pris. Jeg møtte Ghanshyam Thawani, en indisk student som studerte i Glasgow, og vi tilbrakte tid på en indisk restaurant før vi dro til Tata Limited for teapartyet. Begivenheten var både overdådig og minneverdig, med et utvalg av smørbrød, scones, kaker og selvsagt te. Det var et livlig arrangement, og som en av de få som ikke drakk alkohol, skålte jeg i tomatjuice.

Juletiden i Cambridge var også en tid for refleksjon og deltakelse i tradisjoner. På julaften deltok jeg sammen med Kumar Chitre i Festival of Nine Lessons and Carols i King's Chapel, som ble sendt direkte på BBC. For meg var det en fantastisk opplevelse som levde opp til alle forventninger. Jeg fikk også delta på et tradisjonelt britisk julemåltid hos Mrs. Fordham, som serverte en deilig kalkunmiddag med alle de klassiske tilbehørene. Det var her jeg fikk vite om den britiske tradisjonen med å skjule en sekspence-mynt i julekaken, en tradisjon som skal gi lykke til den som finner mynten.

Dagen etter, på Boxing Day, ble jeg invitert til et annet juleselskap, hvor vi fikk servert kald kalkun og salat – en annen variant av det britiske julemåltidet. Jeg fikk også smake på en flambert julekake, som ble tent på med brennevin – en spesiell og imponerende måte å servere desserten på. Jeg ble kjent med de ulike britiske juletradisjonene, og jeg begynte å forstå hvorfor julefeiringen var så viktig i den britiske kulturen.

En annen ting som fanget min interesse var fenomenet "White Christmas", altså snø på julaften. Jeg hadde ennå ikke sett snø, men ventet spent på at det skulle komme. Det var først i slutten av januar at jeg fikk se min første snøfall, og selv om det var vakkert i begynnelsen, ble det raskt mindre tiltalende når snøen smeltet og blandet seg med jord.

I løpet av ferien fikk jeg råd fra venner om å delta på ferieprogrammer arrangert av British Council, som skulle gi oss muligheten til å oppleve mer av Storbritannia. Dette ble en mulighet til å få et dypere innblikk i britisk kultur, både i byene og på landsbygda.

Det er verdt å merke seg at den britiske studentlivet i Cambridge, selv om det kan virke stivt og fylt med regler, også er en tid for å danne sterke vennskap, for å oppleve en annen kultur og for å delta i en rekke uforglemmelige opplevelser. Det er i disse øyeblikkene at man virkelig kan forstå verdien av utdanning og samhandling på tvers av kulturer.

Hva betyr det å være en del av et akademisk fellesskap? Erfaringer fra en tid preget av forandring og utfordringer

I november 1962, mens jeg forberedte en fellowship-dissertasjon som senere skulle bli til min doktorgradsavhandling, var verden utenfor Cambridge preget av dramatiske hendelser. India og Kina var i konflikt, og vi som hadde vokst opp under den tidligere utbredte optimismen, "Hindi-Chini Bhai-Bhai", ble sjokkert over de tragiske utfallene av krigen. Historiene om de underlegne indiske styrkene og de katastrofale tapene de led, rystet oss. For meg var det et spørsmål om både personlig identitet og verdensomspennende realiteter.

Hendelser som disse fikk en spesiell plass i mitt liv. En av de mest rystende opplevelsene kom i desember, da jeg ble informert om dødsfallet til Peter Lapwood, den eldste sønnen til Dr. Lapwood. Peter omkom i en tragisk sykkelulykke, der han mistet fotfestet på en snødekt vei og kolliderte med en bil. Den uventede tragedien var et slag i ansiktet på alle som kjente ham, og de som hadde sett ham vokse opp med stort potensial. Det var et minne om hvordan livet kunne tas bort på et øyeblikk, og det var en påminnelse om hvor skjør vår eksistens er.

Som akademiker var Cambridge både et sted for personlig vekst og en kilde til utfordringer. Det akademiske fellesskapet ved King’s College, St John’s og Peterhouse, hvor jeg søkte et forskningsfellesskap, var et mål i seg selv. Det var ikke bare de akademiske prestasjonene som betydde noe, men også muligheten til å delta i samtaler, utvikle ideer og finne nye perspektiver på gamle problemer. Som en del av en kulturelt mangfoldig gruppe av forskere, ble jeg vitne til hvordan ulike bakgrunner kunne berike vårt syn på verden.

Vinteren 1962 var uvanlig kald. Den frøs til og med elven Cam, og folk gikk på skøyter på isen. For noen var dette en eventyrlig opplevelse, men for andre var det en påminnelse om naturens uforutsigbarhet. Når man sto på isen, visste man aldri om det ville holde eller knekke under en. En enkel metafor for livet, kanskje? Den kalde vinteren ble en bakteppe for større begivenheter som skulle endre retningen til Fitzwilliam House. For oss var dette et skritt mot akademisk utvikling, for Fitzwilliam var på vei til å bli et fullverdig collegium. Arkitekten Sir Denys Lasdun hadde allerede utarbeidet planene for nye bygninger, og beslutningen om å ansette flere fellowships ble et symbol på vekst og utvikling. Jeg var vitne til denne overgangen, og som en av de første fellows, følte jeg på ansvaret det innebar.

Men det var ikke bare de akademiske prestasjonene som fylte min tid i Cambridge. Jeg fikk også anledning til å reise, og sammen med Anant og Arun Mahajani dro vi til Merthyr Tydfil i Sør-Wales. Byen, som var preget av sin gruvehistorie, hadde ikke mye å tilby av severdigheter. Men turene til nærliggende steder som Aberdare og Cardiff ga oss et innblikk i et annet Wales, et kaldt og dystert Wales, som på mange måter var like fremmed for oss som den britiske akademiske verdenen vi var en del av.

Jeg husker spesielt en kald kveld vi tilbrakte med Dr. og Mrs. Hardikar på Barry Island. Der, i et hjem fylt med gjestfrihet og varme, ble vi servert en utsøkt Maharashtrian middag. Etter måltidet kjørte de oss tilbake til Merthyr Tydfil, på en tåkelagt vei, der den farlige veien virket som et symbol på de uforutsigbare begivenhetene vi ofte møter i livet. Dagen etter oppdaget jeg at min bil var blitt stjålet. Den var ikke på sin vanlige parkeringsplass, og da jeg kontaktet politiet, ble jeg fortalt at bilen var blitt stjålet, men at de ville lete etter den. Etter et par timer fikk jeg en telefon, og politiet hadde funnet bilen, parkert på en landevei. Alt som manglet var batteriet, men bilen var uskadd. Episoden minnet meg om den verden vi lever i, en verden hvor usikkerhet og uforutsigbarhet kan oppstå når som helst.

Jeg ble tilbudt en fellowship ved Fitzwilliam, en stor ære som en av de første fellowene ved mitt alma mater. Men til tross for æren, ønsket jeg å fokusere på forskning. Etter nøye overveielse, og etter å ha diskutert saken med Dr. Grave, den akademiske sensoren, bestemte jeg meg for å avslå tilbudet. Jeg hadde allerede blitt innkalt til intervju ved King’s, og var klar over at jeg ønsket å bruke de neste årene på ren forskning. Ved Fitzwilliam ville jeg fått et undervisningsfellesskap, med forpliktelser som veiledning og studieledelse, som jeg ikke var klar til å påta meg på det tidspunktet.

Den akademiske reisen, fylt med både små og store utfordringer, minner oss om at det ikke bare handler om hva vi oppnår på papir, men også om de erfaringene og minnene vi skaper underveis. Disse årene er et mikrokosmos av livets større spørsmål: hvordan finner vi balanse mellom våre profesjonelle mål og de personlige opplevelsene som former oss?

Hvordan en hjemreise etter flere år i utlandet kan forandre perspektiver og rutiner

Etter å ha vært i USA i flere måneder, følte vi endelig at vi var på vei hjem til Cambridge. Mangala hadde slitt med sjøsyke de første 24 timene ombord på skipet, men etterhvert begynte hun å nyte reisen. For min del var det ingen problemer, og jeg kunne nyte de forskjellige gledene som bøker, spill og mat underveis. Maten på et fransk dampskip var langt bedre enn det vi hadde fått på Strathnaver, men reisen var betydelig kortere. Den varte bare fem dager, mens min første reise hadde tatt hele atten dager. I tillegg var utsikten fra skipet monotont hav, i motsetning til det varierte landskapet vi hadde hatt på Strathnaver.

Vi landet i Southampton og fant bilen jeg hadde leid, klar og ventende. Vi tok den tilbake til Cambridge med all bagasjen og leverte den tilbake. Barbara hadde fått leiligheten vår rengjort profesjonelt, men det gjensto å få orden på alt det pakket og ryddet vi hadde tatt med fra USA. Dette tok noen dager. Jetlaggen var heldigvis ikke så intens som den ville ha vært om vi hadde fløyet. Å reise med båt betydde at vi gradvis hadde tilpasset oss tidsforskjellen fra New York til Storbritannia.

Det største sjokket kom da vi veide oss på badevektene. Vi hadde begge gått opp i vekt etter all den overdrevne spisingen i USA, som inkluderte altfor mye junk food og is i ulike smaker. Mangala trakk fram sin diettbok og fulgte et strengt kosthold for å få vekten tilbake til det normale. Etter noen uker begynte vi å merke resultatene, og vekten kom tilbake til det den var før vi dro til USA. En av de vanene som vi valgte å beholde var å drikke te uten sukker. Vi hadde drukket mye te, og ved å kutte sukkeret, føltes det som en god måte å redusere kaloriinntaket på. Etterhvert begynte vi å like te uten sukker, og det ble en del av vår daglige rutine.

Da jeg besøkte instituttet for første gang etter hjemkomsten, ble jeg positivt overrasket over at IOTA-bygningen var ferdig og utstyrt. Fred hadde vært veldig gjennomtenkt og spart et kontor til meg, ettersom han fryktet at alle kontorene ville bli opptatt av andre ansatte og besøkende når jeg kom tilbake. Jeg måtte velge mellom to alternativer: enten en lenestol eller et arkivskap. Jeg valgte lenestolen, da jeg likte å sette meg ned og reflektere over beregninger, enten på baksiden av en konvolutt eller på et papirark, en vane jeg hadde plukket opp fra Fred.

Bygningen ble formelt innviet den 7. november av Sir Isaac Wolfson, presidenten for Wolfson Foundation som hadde gitt betydelige midler til bygningens oppføring. Fred hadde derimot ønsket at vi skulle begynne akademiske aktiviteter før denne datoen, og jeg ble bedt om å starte med et forelesningskurs om aksjon på avstand, kosmologi og klassisk feltteori. Dette var et fagfelt som inkluderte elektromagnetisk teori og generell relativitet.

Etter noen uker planla Mangala og jeg å besøke India i julen. Dette var et av de tidlige løftene jeg hadde gitt henne før vi giftet oss: at vi skulle reise til India minst én gang i året. Selv om det ikke ble så ofte, hadde vi vært i India tre ganger på de seks årene vi hadde bodd i Cambridge. Som en del av forberedelsene måtte vi ta de nødvendige vaksinene, noe jeg alltid fant ubehagelig, men det var en del av prosessen.

For Mangala var det spesielt betydningsfullt å gjenforenes med familien sin, ettersom hun ikke hadde sett dem på over et år. Begge våre familier, både i Bombay og i Pune, ønsket at vi skulle tilbringe tid med dem, noe som førte til mye forhandling om hvor mange dager vi skulle tilbringe i hver by. Dette besøket var mer personlig enn akademisk, men jeg hadde allerede blitt invitert til å holde den første Lokamanya Tilak Memorial-forelesningen ved universitetet i Pune, noe som ble en stor ære. Dette honoraret var akkurat nok til å dekke kjøpet av en liten fryser som vi hadde planlagt å kjøpe til min tante Tai, som hadde stor nytte av den til å lagre mat og servere spesielle retter.

Som en del av vårt besøk i India ble vi vitne til et interessant kulturelt misforhold. Under et stort lunsjarrangement som mine foreldre arrangerte for Mangala sine slektninger, ble vi bedt om å være vertskap og sørge for at alle fikk nok mat. Problemet var at vi, som var vant med britisk etikette, ikke presset gjestene til å spise mer etter at de hadde sagt nei. I India er det derimot vanlig å bli presset videre før man kan takke nei for godt, og mange gjester følte seg ufrivillig sultne fordi vi ikke hadde "presset" dem til å spise mer.

En annen høydepunkt fra besøket vårt i Pune var en "hurda-party" arrangert av industrimannen Vasantrao Vaidya og hans kone Jayashree. På dette arrangementet fikk vi smake på tradisjonell rustikk mat, akkompagnert av forskjellige chutneys, i et gårdshus på landet.

Alt i alt var dette besøket en påminnelse om hvordan livet i India kunne være både gledefullt og utfordrende på samme tid, spesielt når kulturelle normer kolliderte med vår vestlige måte å gjøre ting på. Men på den annen side var det en fantastisk mulighet til å tilbringe tid med familie og oppleve kulturens mangfold på nært hold.

Endtext

Hvordan estimere kostnader og fordeler ved programvaregjenbruk i utviklingsprosjekter
Hvordan Q-læring kan optimalisere dynamisk prising i detaljhandelen
Hvordan laserindusert fotopolymerisering muliggjør utviklingen av papirbaserte mikrofysiske enheter
Hvordan Landau Funksjonen Reflekterer Faseoverganger i Systemer med Ordensparametre