I 2016 ble en mann som var så kompromittert at han ikke kunne få kasino-lisens eller låne penger i amerikanske banker, valgt til president i USA. Hvordan kunne Donald Trump, med et nærmest fraværende kampanjeapparat, noen få slagord og en nærmest komplett uvitenhet om politikk, slå ut en rekke erfarne og godt finansierte republikanske guvernører og senatorer, og til slutt vinne presidentvalget?

Det er lett å latterliggjøre Trump som enkeltindivid og tilskrive ham hele ansvaret for det politiske kaoset. Men det er både enkle og selvødeleggende forklaringer. Som Jill Lepore påpeker om avisbaronen William Randolph Hearst, er det langt mindre krevende å hate en høylytt og hevngjerrig person enn å reflektere over den grove smak og fordommene til hans tilhørere. Trumps voldsomme utspill om rase, innvandring og president Obama var viktige deler av hans appell, men de forklarer ikke alene hans suksess. Spenninger rundt rase og innvandring har vært til stede i det amerikanske samfunnet i flere generasjoner, og i tidligere perioder var disse konfliktene både mer utbredt og mer voldelige.

Det som derimot er nytt, er et fundamentalt tillitsbrudd til Kongressen og en politisk elite som ikke evner å respondere på velgernes bekymringer. Daglig kritiseres Republikanerne for manglende evne til å forsvare grunnloven, samarbeide med allierte eller beskytte valgprosesser mot utenlandsk innblanding. Dersom partiet hadde vært i stand til slike handlinger, ville ikke en figur som Trump ha fått fotfeste.

Jared Diamond bruker Tolstojs berømte observasjon i Anna Karenina-prinsippet for å forklare hvorfor suksess ikke kan tilskrives én enkelt faktor, men krever at mange mulige feil unngås samtidig. Et politisk parti lykkes kun dersom det opprettholder en fredelig sameksistens mellom sine ulike grupper, og klarer å stille kandidater som kan vinne både lokalt og nasjonalt. Alt som skal til for at et parti går fra harmoni til splittelse, er at denne våpenhvilen brytes.

Trump er symptom på en langt dypere og mer alvorlig krise i det republikanske partiet, en krise som begynte før ham og kan vare lenge etter hans tid. I sin tid som eiendomsutvikler var Trump ekspert på å tjene penger på utsatte eiendommer, og det splittede republikanske partiet var en perfekt slik eiendom; etter år med tomme løfter og dårlige resultater ble velgerne stadig mer desillusjonerte. Kandidater utenfor det etablerte politiske systemet får støtte når folk mister troen på at politikerne kan løse problemer eller holde løfter. Trump presenterte seg som en outsider, uberørt av Washingtons fastlåste politikk, og hevdet at hans forretningssuksess gjorde ham i stand til å løse politiske knuter som Alexander den store skal ha løst Gordisk knute – med ett enkelt slag.

Den viktigste grunnen til at USA endte opp med en president som erklærte «Jeg alene kan fikse det», var at republikansk lederskap i Kongressen brøt sammen. Det var ikke et resultat av inkompetanse, men en institusjonell svikt der lederne ikke lenger kunne bygge konsensus i egne rekker. En kandidat så uforberedt og usannsynlig som Trump kunne kun bli nominert fordi partiet allerede var revet i stykker av grupper med motstridende krav, og mange velgere var så fremmedgjorte at ingen tradisjonell republikaner hadde legitimitet til å utnytte Trumps tvilsomme fortid.

Slike sammenbrudd i partiet, hvor intern splittelse gjør det umulig for ledelsen å enes om mål og gjennomføringsevne, er en naturlig del av det amerikanske føderale systemet og kan vare over mange valgperioder. Interne kamper mellom velgerblokker, donorer og partieliter har alltid gjort det utfordrende for partier å sikre seg tilstrekkelig bred støtte til å vinne både presidentembetet og flertall i Kongressen. Men dagens republikanske sammenbrudd skiller seg ut. For første gang kan ingen gruppe innen partiet bygge bro mellom gamle prinsipper og nye realiteter, og finne et nytt felles grunnlag. For første gang vant en kandidat uten støtte fra partiets ledere nominasjonen – og senere presidentvalget. Partiet imploderte så grundig at ingen tradisjonelle kandidater kunne utfordre Trump.

Denne krisen er ikke en engangsfeil for republikanerne; demokratene står overfor tilsvarende farer. Historien viser at dype splittelser også har svekket demokratene i tidligere perioder, og de er like sårbare for lignende sammenbrudd.

Donald Trump er symptom på et større problem som rammer begge partier: Endringer i sosiale og kommersielle medier, sammen med reformer innen kampanjefinansiering, ligger til grunn for dagens splittelser og vil prege fremtidige brudd.

Det er avgjørende å forstå at politisk suksess i dagens komplekse landskap krever mer enn karisma eller populisme. Det krever evnen til å bygge og opprettholde bro mellom ulike grupper, samtidig som man tilpasser seg endrede samfunnsforhold. Det handler også om hvordan medier og økonomiske insentiver former det politiske spillet, og hvordan tillit til institusjoner kan brytes ned når partier ikke lenger oppleves som representanter for velgernes interesser. Det er derfor ikke bare en personlig svikt hos ledere, men en systemisk utfordring som må adresseres for å sikre et fungerende demokrati.

Hvordan påvirket Marco Rubio og Ted Cruz Republikanernes retning og interne konflikt i 2010-årene?

I kjølvannet av den økonomiske krisen og det voksende presset på republikanerne i 2010-årene, fremsto to figurer som symboler på ulike strategier innen partiet: Marco Rubio og Ted Cruz. Begge var unge, kubansk-amerikanske senatorer støttet av Tea Party-bevegelsen, men de representerte fundamentalt ulike tilnærminger til partiets fremtid og interne splittelser.

Marco Rubio hadde en ambisjon om å bygge bro mellom partiets etablerte krefter og nye velgergrupper, særlig blant unge og immigranter. Han så nødvendigheten av å tilpasse seg endringene i det amerikanske samfunnet og mente at partiets overlevelse krevde en bredere, mer inkluderende strategi. Rubio var kjent for sin evne til å bruke sitt personlige narrativ som sønn av cubanske immigranter til å gjøre konservative verdier relevante for en ny generasjon. Han søkte kompromisser, blant annet i spørsmål om innvandringsreform, og var villig til å samarbeide med moderater i partiet for å få til resultater. Hans ambisjon ble sett som et potensielt redningsplank for republikanerne i møte med demografiske endringer og politiske utfordringer.

På den andre siden sto Ted Cruz, som representerte en mer konfronterende og kompromissløs linje. Med en bakgrunn som blant annet inkluderte høyesterettsassistent for William Rehnquist, inntok Cruz rollen som en intellektuell forkjemper for sosial konservatisme og Tea Party-ideologi. Han ønsket ikke å bygge broer, men heller å forsterke partiets splittelser for å fremstå som den eneste sanne forsvareren av kjernevelgerne. Cruz utnyttet det svekkede partilederskapet og nye muligheter innen kampanjefinansiering til å profilere seg som en «parti i seg selv», der suksess ble definert gjennom blokkering av lovgivning og avvisning av kompromisser. Hans strategi førte til dype konflikter innad i partiet, særlig med hensyn til å stanse Obamacare, og bidro til en paralyselignende tilstand i Kongressen.

Denne motsetningen mellom Rubio og Cruz illustrerer en grunnleggende spenning i det republikanske partiet i tiåret: skal partiet fornyes og tilpasse seg samfunnets endringer, eller skal det holde fast ved en rigid ideologisk linje og kjempe mot alle forsøk på kompromiss? Rubio representerte en pragmatisk og fremtidsrettet tilnærming, mens Cruz personifiserte en mer ideologisk og stridbar stil som kunne mobilisere den konservative grasrota, men også skape intern splid.

Selv om Rubio ble sett på som en potensiell brobygger med bred appell, møtte han utfordringer fra den radikale fløyen som Cruz ledet. Mange konservative var skeptiske til reformer, særlig innen innvandring, og Cruz kunne i større grad mobilisere de mest engasjerte og ideologisk motiverte velgerne. I denne dynamikken ble kampen mellom de to senatorene en maktkamp om partiets sjel og retning, der valgene de tok ville få langvarige konsekvenser.

Det er vesentlig å forstå hvordan denne konflikten ikke bare var et spørsmål om politikk, men også om hvordan moderne konservatisme skal definere seg i en tid med rask sosial og demografisk endring. Partiets evne til å navigere disse utfordringene, balansere kompromiss og idealisme, og inkludere nye velgergrupper, har vært avgjørende for republikanernes utvikling. Kampen mellom Rubio og Cruz gir et tydelig bilde av denne utfordringen og viser hvordan politiske strategier og personlige ambisjoner kan forme større historiske bevegelser.

Endvidere er det viktig å merke seg at det republikanske partiets interne splittelse også reflekterer bredere globale fenomener der politiske bevegelser konfronteres med spørsmål om identitet, tilhørighet og endring. Forståelsen av denne konteksten gir innsikt i hvorfor kompromiss ofte er vanskelig, og hvorfor partier kan bevege seg i svært forskjellige retninger basert på hvilke velgergrupper de prioriterer å tilfredsstille.

Hvordan kombinerte Ted Cruz grunnlovsvern og kristne verdier i sin politikk?

Ted Cruz fremsto som en mester i å forene konservative holdninger til sosiale spørsmål med en streng tolkning av grunnloven. Han var spesielt kritisk til det han kalte «rettslig aktivisme» blant føderale dommere, som han mente påtvang sine egne politiske preferanser på grunnlovens ordlyd, særlig i saker knyttet til likekjønnet ekteskap og LGBTQ-rettigheter. Cruz brukte sin tidligere erfaring fra høyesterettsprosesser, blant annet hans innsats for å forsvare barns rett til å si «under Gud» i den amerikanske troskapseden og for å bevare en monument av De ti bud ved Texas’ delstatskapitol, som bevis på sin rolle som en ivrig forsvarer av både grunnloven og kristne verdier i USA. En annonse i Iowa før delstatens caucus fremhevet nettopp hans kamp for troskapseden og De ti bud.

I en debatt mellom republikanske presidentkandidater i januar 2016 viste Cruz frem sin erfaring fra Høyesterett og kritiserte de andre kandidatene for å være fraværende i kampen for å forsvare både grunnloven og særlig det andre grunnlovstillegget som sikrer retten til å bære våpen. Hans appell kombinerte juridisk autoritet med en sterk religiøs overbevisning, noe som vekket både beundring og kritikk. Sekulære journalister og liberale kretser latterliggjorde hans faste religiøse ortodoksi, og hans tro på at «Gud vil det» var en legitim begrunnelse for politikk. Kampen om den evangeliske velgermassen utviklet seg til en konkurranse om å hevde hvem som var mest i samsvar med Guds vilje.

Cruz trengte likevel ikke å uttale dette selv – hans far, Rafael Cruz, hadde allerede inntatt rollen som en dominerende dominionistisk predikant som hevdet at Bibelens første bok, Genesis, påla «troens menn» å overta makten og styre etter bibelske prinsipper. Rafael Cruz holdt over hundre taler for pastorer i viktige stater som Iowa og South Carolina før primærvalgene i 2016, der han forkynte at djevelen hadde «spilt ut sin hånd» i høyesterettsavgjørelser om LGBTQ-rettigheter og likekjønnet ekteskap. Å stemme i tråd med Guds ord betydde ifølge ham å stemme på Ted Cruz, med trusselen om at alternativet kunne føre til USAs ødeleggelse.

Ted Cruz var ikke bare dyktig til å mobilisere troende; han var også godt organisert og i stand til å hente inn store summer for en primærvalgkamp som strakte seg over alle femti stater. Juridisk ekspertise og en rekke seire i Høyesterett – inkludert hans rolle i å få opphevet et forbud mot håndvåpen i District of Columbia og å styrke tolkningen av det andre grunnlovstillegget – gjorde ham attraktiv for både konservative velgere og store bidragsytere som National Rifle Association og milliardærer. I tillegg markedsførte han retten til å bære våpen som en gudgitt rett, knyttet til den grunnleggende friheten til å forsvare liv, hjem og familie. Han unngikk heller ikke å bruke kreative metoder for å nå ulike velgergrupper, som å delta på jødiske påskefeiringer sammen med ortodokse rabbiner, der han til og med bakte matzo iført en yarmulke med sitt eget kampanjesymbol.

Alt som kunne true det nasjonalt orienterte og multikulturelt inkluderende partielitetet innenfor Det republikanske parti, var nyttig for Cruz. Dersom han klarte å overbevise velgerne om at han kunne levere begrenset regjering, gjenopprette religiøs frihet over «seksuell frihet» og bevare den «gudgitte» retten til å beskytte sin familie, ville han være nesten ustoppelig blant Tea Party og evangeliske velgergrupper. På dette tidspunktet sto kanskje Jeb Bush igjen som det siste hinderet på veien til nomineringen.

Innen partiet var det stor splittelse, særlig mellom etablerte ledere som Mitch McConnell og John Boehner, og Cruz’ allierte i grupper som Senate Conservative Fund og FreedomWorks. Disse gruppene fokuserte mer på å blokkere programmer og utfordre innbitte konservative innsidere, enn på å styrke partiets samlede merkevare. Finansielle reformer økte dessuten splittelsen, med debatter som i økende grad foregikk i det skjulte mellom pengesterke grupper og ulike fraksjoner innen partiet. Mange representanter som var uenige med gruppenes krav, holdt tilbake sine meninger av frykt for represalier. Da Cruz’ regjeringsstenging i 2013 viste seg å være en PR-stunt uten reell effekt, våget partiledelsen å gå imot disse gruppene.

Da McConnell brøt med Tea Party-kravene om å fortsette stengingen, møtte han uventet støtte fra partikollegaer. Han kalte FreedomWorks og Senate Conservative Fund for «forrædere» som drev «renhetskamp for profitt», men kampen endte med mye prat uten reell opposisjon mot ham i primærvalget. Boehner erfarte også til slutt at han hadde støtte blant kolleger da han tok initiativ til å gjenåpne regjeringen, til tross for tidligere buing. Mange oppfattet situasjonen som irrasjonell og preget av intern splittelse.

I flere år hadde Heritage Action fungert som politisk og informasjonsmessig støtteapparat for den republikanske partigruppen, men deres aggressive politikk skapte økende avstand mellom grasrota og elitefinansierte interesser, noe som svekket partiets helhetlige styrke.

Det er avgjørende å forstå hvordan Cruz’ kombinasjon av juridisk autoritet og religiøs fundamentalisme ikke bare var en politisk strategi, men også en dypt ideologisk bevegelse som utfordret grunnleggende prinsipper om sekularisme, rettsstatsprinsipper og sosial inkludering i USA. Hans kamp for å erstatte pragmatisme med ideologisk renhet bidro til en dyp splittelse innen partiet, som fortsatt preger amerikansk politikk i dag. Leseren bør også være oppmerksom på hvordan finansiering og interessegrupper former partipolitikkens retning, og hvordan bruken av religiøs retorikk ofte er vevd sammen med juridiske og politiske argumenter for å mobilisere brede velgergrupper.

Hvordan den romlige koblingen påvirker belastningen i typiske mobilnettverk
Hvordan en liten detalj kan avsløre en forbrytelse: Et møte i Kingsmouth
Hva kjennetegner tidlig sommerens beste matvarer og hvordan utnytte dem i matlaging?