Hvordan har USAs politikk under Trump påvirket forholdet til Polen?

I 2018 tiltrådte en ny administrasjon i USA, og polsk-amerikanske relasjoner ble raskt framhevet som et betydelig bilateralt samarbeid, ofte omtalt som et “remarkabelt resultat” av Washington. Likevel møtte Polens ambisiøse ønske om en permanent amerikansk militærbase, ofte kalt “Fort Trump” etter president Dudas forslag, avvisning fra Trump-administrasjonen. Flere faktorer forklarer denne beslutningen. Internt i Polen fantes det uenighet om finansieringen: president Duda var villig til å tilby to milliarder dollar, mens statsminister Morawiecki kun var klar til å bevilge to milliarder zloty, noe som tilsvarer rundt 511 millioner dollar. På USAs side var beslutningen i tråd med en allerede etablert strategisk rebalansering mot Asia, drevet av Kinas økende globale betydning og den pågående handelskrigen mellom USA og Kina. Videre var Pentagon skeptisk til basen, da den kunne skape spenninger med andre europeiske allierte og Russland. Dessuten ble militære prioriteringer endret, med økt fokus på cyberforsvar og modernisering framfor å bygge nye baser.

Denne avtalen har fått støtte fra NATO, hvor generalsekretær Stoltenberg har fremhevet USAs sterke engasjement for europeisk sikkerhet og transatlantiske bånd. Samtidig beskrives dette ikke som et radikalt brudd, men snarere som en naturlig utvikling innenfor en prosess som startet allerede i 2014 ved NATO-toppmøtet i Newport. På tross av denne sikkerhetspolitiske nærmelsen, er det fortsatt spenninger i det bilaterale forholdet, særlig på grunn av innenrikspolitiske forhold i Polen. Regjeringen under lov og rettighetsparitetspartiet (PiS) har innført tiltak som strammer grepet over mediene. Gjennom avskjedigelser og utskiftninger har PiS tatt kontroll over nasjonale kringkastere og forsøkt å underlegge private medier, særlig TVN24, som sender direkte parlamentariske debatter der regjeringsrepresentanter ofte kritiseres. Selv om TVN24 ble ilagt en bot på 1,5 millioner zloty, ble denne senere opphevet etter press fra både EU og USA. Den amerikanske finansieringen av TVN24 har gjort dette til et særlig sensitivt spørsmål.

I tillegg har PiS’ historiske politikk skapt strid med Washington. Et sentralt eksempel er loven ved Instituttet for nasjonal erindring (IPN), som kriminaliserer å tilskrive Polen eller den polske staten forbrytelser mot menneskeheten, selv når dette strider mot fakta. Denne lovgivningen har vakt bekymring i utlandet, spesielt med tanke på Polens rolle i historiske hendelser under andre verdenskrig. Polens forsøk på å kontrollere nasjonalhistorien på denne måten utfordrer derfor det transatlantiske samarbeidet, hvor felles verdier som demokrati og ytringsfrihet står sentralt.

For å forstå denne komplekse situasjonen er det viktig å se forholdet mellom USA og Polen som en balansegang mellom strategiske interesser og politiske verdikonflikter. Det amerikanske engasjementet i Polen må ses i lys av den større sikkerhetspolitiske konteksten, hvor Russland og Kina utgjør sentrale utfordringer. Samtidig krever opprettholdelse av et sterkt partnerskap gjensidig respekt for demokratiske normer og politisk åpenhet. Forskjeller i innenrikspolitikk kan skape spenninger som påvirker samarbeidet, men det felles sikkerhetsbehovet opprettholder båndene.

Hvordan påvirket Trump-administrasjonen kampen mot hvit nasjonalisme og innenlandsk terrorisme i USA?

Trump-administrasjonens tilnærming til kontraterrorisme var preget av en uvanlig dobbelthet. På den ene siden ble tradisjonelle byråkratiske strukturer, som National Counterterrorism Center og Utenriksdepartementet, tildelt mer oppmerksomhet, men samtidig ble programmer som skulle motarbeide voldelig ekstremisme, særlig rettet mot innenlandske trusler som hvit nasjonalisme, kraftig nedprioritert eller kuttet. Dette bidro til et klima der høyreekstreme grupper fant et stadig mer åpent rom for å organisere seg og styrke sine nettverk.

Trump-kampanjens retorikk fungerte som en slags bekreftelse og oppmuntring for mange av disse miljøene. Bruken av begrepet «invasjon» om migranter som krysset den sørlige grensen, og det generelle narrativet om at USA var under angrep fra ytre fiender, ble ofte gjentatt av aktører som senere begikk terrorhandlinger. Angriperne i El Paso og Christchurch refererte eksplisitt til presidentens språk i sine manifest og motivasjoner, noe som viser hvordan politiske signaler kan bli en del av radikaliseringsprosessen.

Det er viktig å merke seg at ikke alle ekstremister som gjennomførte voldelige angrep nødvendigvis roste Trump personlig. Likevel fantes en felles kontekst av normalisering og legitimisering av hatefulle ideer som skapte grobunn for vold. Figuren Robert Bowers, som drepte 11 mennesker i en synagoge i Pittsburgh, var kritisk til Trump og anså ham for å være en «globalist» snarere enn en ekte nasjonalist, og følte derfor at han måtte handle på egen hånd. Dette illustrerer dynamikken der autoritetsfigurer kan inspirere til ekstreme holdninger, uten å kunne kontrollere hvordan individer innenfor miljøene tolker og handler på disse signalene.

Samtidig hadde Trump-administrasjonen en forsvarsstrategi som i større grad fokuserte på stat-til-stat-konkurranse og militær styrke som hovedprioritet, noe som i praksis marginaliserte kampen mot terrorisme, spesielt innenlandske trusler. Dette representerte et skifte fra tidligere administrasjoners balanse mellom forebygging, etterretning og militære operasjoner.

Den militær-sentrerte tilnærmingen var ikke ny i amerikansk kontraterrorhistorie, men den hadde i denne sammenhengen begrenset effektivitet mot den komplekse trusselen fra innenlandske, høyreekstreme grupper som vokste frem i et politisk klima preget av splittelse og polarisering. Samtidig ble innsatsen mot radikalisering og forebyggende programmer kuttet eller nedprioritert, noe som svekket muligheten til å møte disse truslene i tidlig fase.

Denne situasjonen illustrerer behovet for en helhetlig tilnærming som kombinerer militære, etterretningsmessige og forebyggende tiltak, og som også adresserer den sosiale og politiske konteksten som radikalisering skjer i. Forståelsen av at terrorisme og ekstremisme ikke bare er et spørsmål om sikkerhet, men også om samfunnets evne til å motstå hat og splittelse, er avgjørende.

Hvorfor trodde USA at økonomisk integrering ville liberalisere Kina?

Etter gjenopprettelsen av diplomatiske forbindelser mellom USA og Folkerepublikken Kina på slutten av 1970-tallet, utviklet det seg en strategisk forestilling i Washington: en sterk, stabil og moderne Kina ville bli en positiv kraft i verdensordenen. Reagan-administrasjonen formulerte dette eksplisitt i et direktiv fra 1984, som uttalte at modernisering av Kina ville fremme fred, både i Asia og globalt. Det var en utveksling av strategiske interesser—USA støttet Kinas teknologiske fremgang, og Kina tilbød sin hjelp i skjulte operasjoner rettet mot Sovjet og deres allierte i Afghanistan, Kambodsja og Angola.

Men samtidig fulgte Kina sin egen agenda. Det solgte missiler til Iran og Saudi-Arabia og overførte kjernefysisk teknologi til Pakistan. Dette signaliserte at Beijing ikke nødvendigvis delte USAs sikkerhetspolitiske perspektiver. Likevel beholdt Washington troen på at slike avvik i politikken ville jevnes ut over tid, dersom Kina vokste seg tryggere i møte med en USA som ikke forsøkte å hindre dets oppstigning.

Den første store prøven på denne antagelsen kom med massakren på Den himmelske freds plass i 1989. Den amerikanske opinionen snudde raskt i negativ retning, men president George H.W. Bush søkte å bevare forbindelsene. Han sendte sin sikkerhetsrådgiver i hemmelighet til Beijing for å forsikre Deng Xiaoping om at USA ønsket å unngå en krise i forholdet. Argumentasjonen endret seg: Den kalde krigens slutt fjernet det strategiske rasjonalet for samarbeidet, og i stedet ble det økonomiske engasjementet løftet frem som en drivkraft for politisk endring i Kina.

Bush og senere Clinton mente at økonomisk liberalisering ville skape press innenfra. Som Clinton uttalte, ville frie markeder “frigjøre potensialet til det kinesiske folk” og føre dem til å kreve mer politisk medbestemmelse. Kinas integrering i internasjonale institusjoner som WTO ble derfor sett som en vei mot transformasjon. Det var en tydelig strategisk innsats for å binde Kina til det liberale internasjonale systemet og gjøre det ansvarlig overfor det.

Det amerikanske senatet godkjente Kinas WTO-medlemskap med overveldende flertall, og argumentene i Kongressen gjentok Clintons visjon: med økonomisk vekst ville følge krav om demokratisk representasjon.

Da George W. Bush tiltrådte, kalte han Kina en “strategisk konkurrent”, og det var opprinnelig tenkt at man skulle balansere engasjement med større sikkerhetspolitisk beredskap. Men 11. september og krigene i Afghanistan og Irak bandt opp ressursene. Kina fortsatte sin oppadgående kurs, og misnøyen i Washington økte. I 2005 krevde viseutenriksminister Robert Zoellick at Kina måtte bli en “ansvarlig interessent” i det internasjonale systemet. Han understreket at Beijing hadde nytt godt av dette systemet og nå måtte ta ansvar for det.

Obama-administrasjonen forsøkte deretter en ny tilnærming: “strategisk beroligelse”. Ved å signalisere at USA ikke ville utfordre Kinas indre anliggender eller kjerneinteresser, håpet man å bygge samarbeid på globale utfordringer som klima og ikke-spredning av våpen. Men denne forsiktigheten ble i Beijing tolket som svakhet. Den globale finanskrisen i 2008 forsterket Kinas bilde av et svekket Vesten. De tradisjonelle rådene fra Deng Xiaoping—om å skjule kapasitet og vente på riktig øyeblikk—ble forkastet. Kina ble mer selvsikker og konfronterende, både regionalt og globalt.

Troen på at økonomisk integrasjon ville fremme politisk reform i Kina har vist seg å være en feilslutning. Det liberale håpet om at markedsøkonomi og globalisering automatisk fører til demokrati, overså Kinas historiske og politiske særtrekk. Kinas ledelse har brukt den økonomiske åpningen ikke som en vei til reform, men som et middel til å styrke partiets autoritet og nasjonal makt.

Det er viktig å forstå at Kinas tilpasning til den globale orden ikke nødvendigvis innebærer en aksept av dens normer. Deltakelse i økonomiske institusjoner har ikke dempet ambisjonen om å forme en alternativ internasjonal struktur, der makt, stabilitet og suverenitet veier tyngre enn rettigheter og universelle prinsipper. Det vestlige prosjektet med å “endre” Kina gjennom handel og diplomati var fundert i idealisme, men manglet en realistisk vurdering av Kinas strategiske mål og politiske kontinuitet.

Hvordan responderer USA på Kinas voksende globale makt?

Kina fremstår i dag som en “revisjonistisk” stormakt som søker å utfordre USAs dominerende posisjon i Indo-Stillehavsregionen og på sikt oppnå global overlegenhet. Kinas mål om regionalt hegemoni ses som et mellomtrinn på veien mot å omforme det internasjonale systemet til egen fordel, gjennom en statstyrt økonomisk modell og økt innflytelse. Som respons har USA formulert en strategi for et “fritt og åpent Indo-Stillehavsregion,” der frihet innebærer nasjonal suverenitet uten press og god styring, mens åpenhet handler om fri tilgang til hav og luftrom, rettferdig handel og transparens i investeringer.

Strategien blir imidlertid komplisert av flere faktorer. For det første står USAs forsvarsbudsjett overfor usikkerhet. Til tross for løfter om kraftig militær opprustning har de faktiske bevilgningene bare brakt Pentagon tilbake til nivåene som ble anslått i 2011, før den nåværende strategien ble utformet. Det amerikanske militæret er fortsatt best rustet for å håndtere én stor militærkonflikt av gangen, mens det nå opererer i tre konfliktsoner samtidig, noe som presser kapasiteten til det ytterste.

For det andre er det et iboende dilemma mellom ønsket om å engasjere Kina økonomisk og diplomatisk, og behovet for å sikre seg mot kinesisk dominans. Amerikanske næringsinteresser gjør at man ønsker fortsatt samarbeid, samtidig som geopolitiske realiteter – som våpensalg til Taiwan og tvister i Sør-Kinahavet – skaper friksjon og begrenser tilliten. Denne ambivalensen reflekteres i administrasjonens økonomiske politikk, hvor man både forsøker å rette opp urettferdige handelspraksiser og samtidig bruke økonomiske virkemidler for å bremse Kinas samlede nasjonale makt.

Til sist utfordres strategien av at den militære og politiske virkeligheten i Europa, Midtøsten og Afghanistan ikke tillater USA å redusere innsatsen i disse regionene slik man hadde forutsatt for å frigjøre ressurser til Indo-Stillehavet. Dermed opererer USA i flere krevende teatre med begrensede ressurser, noe som øker risikoen for å svekke landets globale lederskap.

Det er avgjørende å forstå at USAs strategi ikke handler om å fjerne Kinas innflytelse, men å balansere den ved å fremme en ordning basert på åpenhet, rettferdighet og respekt for suverenitet. Dette krever en finjustering mellom hard konkurranse og pragmatisk samarbeid, hvor politiske, økonomiske og militære hensyn må veies nøye. Leseren bør være oppmerksom på at det internasjonale maktspillet mellom USA og Kina ikke bare handler om militær styrke, men i like stor grad om økonomisk makt, diplomati og ideologisk innflytelse, som alle spiller inn i hvordan fremtidens globale orden formes.