Personlighet og politikk er to tett sammenkoblede fenomener som ofte blir sett på som separate områder, men de påvirker hverandre på dyptgående måter. Forskning innen politisk psykologi har de siste tiårene avdekket hvordan individuelle personlighetsprofiler kan ha en betydelig innvirkning på politiske holdninger og ideologiske valg. Denne forbindelsen er ikke bare interessant fra et psykologisk perspektiv, men også viktig for å forstå dynamikken i moderne politisk liv.

Personlighetsdimensjoner som åpenhet, samvittighetsfullhet, ekstroversjon, medmenneskelighet og nevrotisisme spiller en viktig rolle i hvordan mennesker navigerer politiske landskap. For eksempel, personer med høy åpenhet har en tendens til å ha liberale politiske holdninger, ofte assosiert med progressive verdier, mens de som scorer høyt på nevrotisisme kan være mer tilbøyelige til autoritære holdninger, noe som har vært knyttet til konservative eller nasjonalistiske ideologier. Dette skaper et klart skille mellom ulike politiske tendenser, og flere studier har vist at personlighet kan være en av de avgjørende faktorene som skiller liberale fra konservative.

Menneskets behov for kognitiv sikkerhet og et behov for å forstå og kontrollere omverdenen påvirker politiske preferanser på en betydelig måte. Ifølge teorier som Duckitts dual-prosess modell, søker personer med høy autoritær predisposisjon et stabilt og forutsigbart politisk miljø, der tradisjonelle verdier og hierarkiske strukturer står sterkt. På den andre siden er mennesker med lavere autoritær holdning mer tilbøyelige til å søke forandring og innovasjon, noe som igjen fremmer liberale synspunkter.

En annen viktig psykologisk mekanisme er den kognitive dissonansen som oppstår når en person konfronteres med ideologisk motstand. Dette fenomenet blir ofte observert i politiske diskusjoner, hvor mennesker med sterke politiske preferanser velger å ignorere eller nedvurdere informasjon som utfordrer deres synspunkter. Dette kognitive behovet for å opprettholde en konsistent verdensoppfatning kan være en av hovedgrunnene til at polarisering er så utbredt i dagens politiske klima.

Ideologier fungerer ikke bare som en samling av politiske preferanser; de er også en form for sosial identitet. Mennesker er i stor grad motivert av et behov for å tilhøre en gruppe, og politiske ideologier gir et verktøy for å definere hvem «vi» er i kontrast til «de andre». Forskning har vist at politiske ideologier kan påvirkes av flere faktorer, som individets økonomiske situasjon, oppdragelse, og deres psykologiske behov for sikkerhet eller autonomi.

I tillegg til personlighetens rolle, har autoritærismens rolle i politisk psykologi blitt undersøkt inngående. Personer som har autoritære tendenser er mer tilbøyelige til å støtte politikk som opprettholder orden og kontroll, og som ser på opprør som en trussel mot samfunnets stabilitet. Dette er spesielt relevant i perioder med politisk eller økonomisk usikkerhet, hvor autoritære holdninger ofte blir sterkere. Studier har vist at autoritære mennesker har en tendens til å støtte mer strenge lover, samt støtte ledere som lover å gjenopprette orden og kontroll.

Videre viser forskningen at politiske holdninger ofte ikke er stabile. De kan endre seg over tid, avhengig av individets livserfaringer, politiske hendelser og endringer i samfunnet. For eksempel kan mennesker som opplever økonomisk nedgang eller sosial urettferdighet utvikle en sterkere tilbøyelighet til mer radikale politiske holdninger. I slike tilfeller kan personlighetsfaktorer som høy nevrotisisme spille en nøkkelrolle i å forme individets reaksjon på disse hendelsene, noe som kan manifestere seg i økt støtte til populistiske eller autoritære ledere.

En viktig innsikt i politisk psykologi er hvordan politiske valg også er forankret i personlige verdier. Verdier som individuell frihet, likhet, og solidaritet har en tendens til å være tett knyttet til de politiske valgene folk gjør. Mennesker med en sterk tro på frihet og autonomi er mer tilbøyelige til å støtte liberale eller libertarianske synspunkter, mens de som vektlegger orden og tradisjon har en tendens til å støtte konservative synspunkter. Dette skjer ikke bare på et bevisst nivå, men også på et ubevisst nivå der disse verdiene er dypt forankret i individets psykologiske struktur.

Et annet aspekt som er essensielt å forstå er hvordan gruppetilhørighet og sosial identitet påvirker politiske holdninger. Politisk psykologi viser at vi ofte ser på politiske spørsmål ikke bare som individuelle valg, men som uttrykk for tilhørighet til en bestemt gruppe. Dette kan skape et usynlig press for å konformere seg til gruppens normer og holdninger, og kan gjøre det vanskeligere for folk å se på politiske spørsmål objektivt. Identitetsforsterkning gjennom politiske ideologier kan føre til mer polariserte og intense politiske miljøer.

Det er også viktig å merke seg at politisk atferd ikke alltid kan forstås utelukkende gjennom personlighetstrekk. Samfunnsmessige og kulturelle faktorer spiller en viktig rolle i hvordan personlighet og ideologi samhandler. I ulike politiske systemer og kulturer kan de samme personlighetsdimensjonene ha forskjellige uttrykk i politiske valg. For eksempel kan autoritære tendenser i et demokrati manifestere seg i støtte til sterkere innvandringskontroll, mens de i andre typer politiske systemer kan ta en helt annen form.

Endelig er det viktig å forstå at politiske preferanser og ideologier ofte er komplekse og sammensatte, og kan ikke reduseres til enkeltfaktorer som personlighet eller verdier alene. En fullstendig forståelse krever at vi også ser på hvordan eksterne faktorer, som politiske hendelser, mediepåvirkning og økonomiske forhold, påvirker menneskers politiske valg. Det er derfor viktig å se på politikk som et dynamisk samspill mellom individets psykologiske disposisjoner, de sosiale omstendighetene og de politiske forholdene i samfunnet.

Hva er de underliggende prosessene som driver polarisering i politiske holdninger?

Polarisering er et begrep som lenge har vært studert innen gruppedynamikk. Begrepet refererer til tendensen i gruppediskusjoner hvor medlemmenes opprinnelige meninger blir mer ekstreme, noe som fører til at gruppens enighet blir mer intens og polarisert (Moscovici & Zavalloni, 1969; Myers, 1982; Myers & Lamm, 1976). Dette skjer blant annet ved at beslutningstakere i risikofylt sammenheng tar større sjanser, mens de i mer risikovillige sammenhenger blir mer forsiktige. Denne polariseringen skjer også i vurderingene av holdninger og meninger generelt (Isenberg, 1986).

I den klassiske litteraturen om emnet er det utviklet to teorier som forklarer polariseringens mekanismer. Den første er Pervasive Arguments Theory (Vinokur & Burnstein, 1974), som antyder at under gruppeinteraksjon, blir meninger mer ekstreme fordi deltakerne får tilgang til informasjon som de allerede kjente til, samt nye argumenter som kan være ukjente for dem. Spesielt nye argumenter som bekreftes som gode og gyldige av andre gruppemedlemmer, påvirker holdningene deres kraftig. Den andre teorien er Social Comparison Theory (Brown, 1965; Sanders & Baron, 1977), som forklarer polariseringen som et resultat av at medlemmene sammenligner sine holdninger med andre. Når flertallet av gruppen har en bestemt mening, vil de i mindretall justere sine synspunkter i retning av flertallets oppfatning (Festinger, 1954). Dette står i kontrast til den første teorien, men en kompromissløsning ble utviklet hvor individer i høyere grad er åpne for overbevisende argumenter fra medlemmer i de sosiale gruppene de identifiserer seg med (Abrams et al., 1990).

Denne kompromissposisjonen har blitt ytterligere relevant for politiske temaer. De som deler lignende politiske synspunkter, har en tendens til å overbevise hverandre, noe som har fått en økt fremdrift med fremveksten av sosiale medier. Disse plattformene skaper ekkokamre der folk stadig samhandler med de som har samme oppfatning som dem selv, og gradvis blir mer overbevist om sine egne ideer (Grover et al., 2018; Iyengar & Westwood, 2015).

En interessant applikasjon av polariseringsteorien er dens anvendelse på radikalisering og ekstremisme. Når grupper med ekstreme holdninger ofte møtes og diskuterer, forsterkes deres synspunkter ytterligere. Et slikt syn på politisk polarisering er utviklet gjennom Catastrophe Model of Political Attitudes (Harton & Latané, 1997; Latané & Nowak, 1994; Liu & Latané, 1998), som hevder at ekstreme holdninger kan oppstå i politiske grupper, spesielt når deres ideologiske oppfatninger blir mer avvikende fra hvordan den brede offentligheten ser på verden. I dette paradigmet antas radikale individer å drive videre bort fra moderat posisjon, og på et gitt punkt blir forskjellene så store at de utgjør en kvalitativ forskjell. Dette skaper en bimodal fordeling hvor de moderate meningenes kurve er bredt utbredt i midten, mens de radikale meningenes kurve er smal og ekstrem.

En viktig komponent ved Catastrophe Model er at den ikke bare refererer til meningsutvekslinger, men også til at radikale individer skaper en tydelig distinksjon mellom sin egen politiske bevegelse og de ideologiske motstanderne. Radikale ser på seg selv som de mest riktige, kunnskapsrike og moralsk overlegne, mens de som støtter etablerte politiske systemer ofte blir ansett som dårlig informerte og moralsk underlegne. Dette fenomenet har sterke likhetstrekk med negativ partisankap (Iyengar & Westwood, 2015; Mason, 2015), hvor motstandere blir sterkt mislikt, men har en spesiell vinkel i det radikale politiske systemet som ikke bare er kritisk til andre partier, men også til systemet som helhet.

Polariseringens potensial for å drive radikalisering og ekstremisme har lenge vært et tema for debatt, og empirisk forskning på dette er relativt begrenset. Den psykologiske polariseringen kan på en eller annen måte forklare populisme og radikalisering, men det finnes flere innvendinger mot at polariseringen er en enkel forklaring på disse fenomene. For det første, mens polarisering vanligvis fører til mer ekstreme holdninger, kan det samtidig føre til en mer enhetlig oppfatning i grupper. Det er viktig å merke seg at radikale grupper ikke nødvendigvis er ensartede på alle nivåer; for eksempel kan det være stor variasjon i personlige verdier som åpenhet og konformitet, spesielt på de ytterste politiske posisjonene. Dette kan forklare hvorfor radikale grupper på venstre og høyre ofte er mer heterogene enn moderate grupper (Van Hiel, 2012).

Videre kan det ikke bare være plasseringen på den venstre-høyre aksen som skiller moderate og radikale grupper. Van Hiel et al. (2019) har identifisert at de som støtter radikale høyrepartier har en tendens til å være politisk kyniske og har negative holdninger til minoriteter og innvandring. De viktigste forskjellene mellom radikale høyretilhengere og de som støtter moderate partier, kan ikke nødvendigvis forklares utelukkende gjennom deres holdninger på den venstre-høyre aksen, men gjennom andre faktorer som for eksempel en generell negativ holdning til det eksisterende politiske systemet.

Polariseringens rolle i utviklingen av radikalismens ideologi bør sees i lys av at disse gruppene ofte er drevet av en følelse av underlegenhet overfor det etablerte systemet, samtidig som de har et svært sterkt ønske om å endre det. Dette understreker viktigheten av å forstå de underliggende psykologiske og sosiale dynamikkene som driver slike endringer, og hvordan disse kan samhandle med større politiske prosesser.

Hvordan autoritarisme på venstre- og høyresiden fører til politisk splittelse og hvordan det påvirker vårt syn på politisk enighet

Forskning på autoritarisme har avslørt at det ikke bare er de som identifiserer seg med høyresiden som er preget av autoritære tendenser. Venstreorienterte autoritære (LWA) og høyreorienterte autoritære (RWA) deler mange psykologiske kjennetegn, selv om deres politiske ideologier kan være vidt forskjellige. Den viktigste fellesnevneren for begge gruppene er deres tendens til å være mer sensitive for politisk splittelse og en sterkere tendens til å støtte oppdelende politiske atferd.

Undersøkelsen viste at venstreorienterte autoritære (LWA) har en betydelig sterkere tilbøyelighet til å støtte politisk splittende handlinger, som for eksempel å rive opp president Trump’s tale, sammenlignet med deres høyreorienterte motparter. Dette fenomenet kan virke kontraintuitivt, ettersom venstreorienterte vanligvis blir sett på som mer åpne for endring og mangfold. Likevel viser funnene at autoritarisme – uavhengig av politisk retning – kan føre til en økt følsomhet for splittende politiske handlinger, spesielt når disse handlingene utfordrer etablerte normer og felles forståelser.

En annen viktig oppdagelse var at LWA også er sterkt knyttet til det som kalles "informasjonssmitte" og "reaktans". Når venstreorienterte autoritære personer føler at informasjon blir manipulert for å oppnå en politisk agenda, blir de mer tilbøyelige til å avvise denne informasjonen og heller støtte politisk atferd som er mer radikal eller splittende. Reaksjonene deres er ofte en form for psykologisk motstand mot det de ser på som trusselen om ekstern kontroll eller press for å oppnå en enighet som de ikke er enige i.

Høyreorienterte autoritære (RWA), på den annen side, viste en annen dynamikk. De var mer tilbøyelige til å støtte informasjon som de anså som i tråd med deres egne politiske overbevisninger, og var i mindre grad preget av reaksjonære holdninger. Deres motstand mot splittelse, spesielt i spørsmål som om Trump skulle fjernes før valget i 2020, var mindre uttalt enn hos deres venstreorienterte motparter. Dette kan skyldes at RWA-personer, i motsetning til LWA, er mindre følsomme for trusselen om eksternt press og derfor mer stabile i sine politiske holdninger.

Studie 2, som undersøkte reaksjonsmønstre og informasjonssmitte i forbindelse med autoritarisme, viste at LWA er mer tilbøyelige til å reagere negativt på politisk informasjon de oppfatter som skjev eller manipulerende. Dette kan være en del av en større psykologisk prosess der autoritære individer, som et resultat av deres sterke ønske om konsensus og orden, utvikler et mer motstandsdyktig forhold til informasjon som ikke støtter deres verdier.

Men på tross av denne tilbøyeligheten til å motstå informasjon som ikke passer med deres verdensbilde, viser forskningen at autoritære mennesker på begge sider av det politiske spekteret også er spesielt utsatt for å skape politisk splittelse. Dette kan virke paradoksalt, ettersom autoritære individer vanligvis ønsker å oppnå en form for enighet eller orden. Deres behov for konsensus gjør dem imidlertid også sårbare for å skape konflikter, spesielt når deres synspunkter blir utfordret.

En viktig innsikt fra studiene er at autoritær atferd kan føre til kortsiktig enighet, men på lang sikt kan det skape større splittelse. Dette kan forklare hvorfor forsøk på å skape politisk enighet ved å presse på for en felles forståelse, kan føre til en oppsplitting i stedet for en samlet politisk bevegelse. Når autoritære individer oppfatter at enighet påtvinges dem utenfra, kan dette føre til en motreaksjon som er mer splittende.

I lys av dette er det viktig å forstå at en ekte, varig politisk enighet ikke nødvendigvis kan oppnås gjennom press eller ytre kontroll. Den beste måten å bygge enighet på er ved å fremme dialog og gjensidig forståelse, hvor forskjellige synspunkter kan eksistere uten at de nødvendigvis fører til en splittelse av samfunnet. Dette betyr å skape en atmosfære hvor ulike politiske perspektiver kan sameksistere og der motstand mot splittelse ikke nødvendigvis er et uttrykk for autoritarisme, men en naturlig del av demokratisk prosess.

De psykologiske mekanismene som ligger til grunn for autoritær atferd på både venstre- og høyresiden, er avgjørende for å forstå hvordan vi kan bygge politisk enighet som varer. Dersom vi vil unngå en delt fremtid, er det viktig å være oppmerksom på hvordan informasjon påvirker våre holdninger og hvordan reaksjonene våre på politiske utfordringer kan føre til både enighet og splittelse på samme tid.

Hvordan kan målrettede interveneringstiltak redusere politisk polarisering om klimaendringer?

De siste tiårene har forskere forsøkt å finne måter å redusere polariseringen rundt klimaendringer på, særlig mellom liberale og konservative. Det er velkjent at disse to gruppene har svært forskjellige syn på både klimaendringer og hvordan man bør håndtere dem. Liberale pleier å legge vekt på individuelle rettigheter, omsorg og rettferdighet, mens konservative fokuserer mer på gruppers velvære, tradisjon og autoritet. Denne forskjellen i moralsk tilnærming har ført til at brede moralske appeller ofte har vist seg lite effektive for å påvirke begge grupper samtidig.

En annen tilnærming som har fått oppmerksomhet i forskningen, er målrettede inngrep som appellerer til de spesifikke moralske verdiene til enten liberale eller konservative. En studie fra Feinberg og Willer (2013) viser hvordan budskap som appellerer til ulike moralske fundamenter, kan påvirke oppfatningen av klimaendringer. Når miljøskader ble fremstilt som en trussel mot renhet og hellighet, noe som er en konservativ verdi, viste konservative en betydelig økning i troen på global oppvarming, mens liberale ikke viste noen vesentlig endring uavhengig av budskapet. På samme måte, når klimaendringer ble fremstilt som noe som kunne skade andre, i tråd med liberale verdier som omsorg og rettferdighet, var effekten på liberale deltakeres holdninger minimal, men dette hadde en sterk effekt på konservative som ble mer åpne for å erkjenne miljøproblemer.

Men selv om målrettede meldinger som spiller på konservative eller liberale verdier har vist seg lovende i enkelte studier, er det flere aspekter som er viktige å forstå. For det første er det betydelig variasjon i hvordan ulike typer meldinger påvirker mennesker. For eksempel har det vært tilfeller hvor økonomiske eller nasjonale sikkerhetsfordeler ved klimaendringstiltak har vært svært effektive, spesielt når disse ble fremmet som løsninger som ikke nødvendigvis krevde store statlige inngrep, noe som er en mer attraktiv løsning for konservative. Imidlertid har ikke disse tiltakene alltid hatt samme effekt, og noen ganger har de til og med hatt motsatt effekt, der konservative har blitt mer motvillige til å akseptere nødvendigheten av klimatiltak.

En annen viktig faktor som kan bidra til å redusere polarisering, er å knytte klimaendringstiltak til konkrete, personlige resultater. Når effektene av klimaendringene ble presentert i en lokal kontekst—som for eksempel hvordan klimaendringer kan påvirke den enkelte stats økonomi eller helse—ble polariserte holdninger redusert. Dette gir rom for en mer nyansert og personlig tilnærming til temaet, hvor både konservative og liberale kan finne et felles grunnlag for handling.

Ikke alle forsøk på å bruke økonomiske argumenter for å redusere klimaendringer har vært vellykkede. Flere studier har vist at selv om økonomiske meldinger ofte appellerer til konservative, kan de ha motsatt effekt hvis de ikke er spesifikke nok, eller hvis de fremmer statlige løsninger i stedet for markedsdrevne løsninger. Når for eksempel fri-markedsløsninger ble fremmet som løsningen på klimaendringer, var de mer overbevisende for konservative enn generelle økonomiske argumenter.

En annen faktor som kan påvirke hvordan disse tiltakene fungerer, er kilden til informasjonen. Når nasjonal sikkerhet eller økonomiske argumenter ble fremmet av et demokratisk medlem eller klimaforsker, hadde de en tendens til å utløse negative reaksjoner fra konservative, mens samme argumenter fra republikanske kilder kunne ha en mer positiv effekt. Dette understreker hvordan politiske og ideologiske skillelinjer kan påvirke hvordan folk reagerer på klimaendringsmeldinger.

Det er tydelig at det ikke finnes én enkelt løsning på problemet med polarisering om klimaendringer. Effekten av inngrep som appellerer til konservative eller liberale verdier kan variere betydelig avhengig av kontekst og hvem som fremmer budskapet. For å redusere polarisering på en mer varig måte, kan det være nødvendig å bruke en kombinasjon av målrettede økonomiske argumenter, lokaliserte effekter og budskap som appellerer til spesifikke moralske verdier i forskjellige målgrupper.

Enda viktigere er det å anerkjenne at de fleste av disse tiltakene, selv om de har vist lovende resultater i enkelte studier, er fortsatt gjenstand for debatt og krever mer forskning for å forstå nøyaktig hvordan de kan implementeres effektivt i større målestokk. Mye er fortsatt ukjent, og til tross for de tilsynelatende positive resultatene, er det viktig å fortsette å utforske nye måter å engasjere både konservative og liberale i samtaler om klimaendringer.

Hvordan kombinere farger for å skape et harmonisk resultat i møbelmaleri