Er det fortsatt plass for heltene i en verden uten trusler?

Heltene som en gang holdt verden trygg, har lenge vært kjente figurer, beundret av folket for deres utrolige krefter og utrettelige innsats. Deres historier prydet avisforsidene, og deres handlinger ble rapportert på nyhetene som en naturlig del av virkeligheten. Men hva skjer når heltene selv står ansikt til ansikt med sine egne indre demoner? Når deres verden, som tidligere var definert av kamp og heltemot, plutselig er tom for fiender, og de ser seg selv i et speil som ikke gjenspeiler den uovervinnelige kraften de en gang hadde?

Tidligere helter er ikke de samme som før. En del har overlevd de utallige kampene, men har betalt en høy pris. Hvem skal passe på dem når ingen trussel er stor nok til å rettferdiggjøre deres rolle? Hvem tar vare på heltene når det er deres eget indre som trenger helbredelse? Ofte har svaret på dette spørsmålet vært ingen. De har definert seg selv gjennom kampen mot de ytre fiendene, og når fiendene er borte, er det som om deres egen eksistens mister mening.

I et samfunn som har blitt vant til deres heroiske handlinger, står de nå alene. Heltenes verden har vært en arena for seier og tap i fysisk forstand, men den virkelige kampen ser ut til å være mentalt, en kamp mot ens egen plass i en verden som ikke lenger trenger dem på den måten de en gang var viktige. Hva skal man gjøre når man har brukt hele sitt liv på å redde andre, og ingen er der for å redde deg?

En ny form for trussel har begynt å fremstå: en trussel som er like nær og like ødeleggende som fiendene heltene tidligere kjempet mot. Det er den psykologiske kampen som tærer på dem. Depresjon, sorg, angst og identitetskriser setter sine spor. Ikke bare blant heltene, men blant oss alle. Det er lett å tenke at superkreftene de en gang hadde skulle vært nok til å beskytte dem, men som mange innser, er det ikke bare kroppens styrke som er viktig for å overleve.

Hvordan kan heltene gjenoppbygge sitt indre? Kan de finne en ny rolle i en verden som ikke trenger dem som forsvarere lenger? Svaret ligger kanskje ikke i flere strider, men i å forstå at heltemot også handler om å håndtere de menneskelige utfordringene vi alle står overfor: depresjon, angst, sinne, eller den vanlige hverdagen. Heltene kan ha redde oss fra katastrofer, men hva skjer når de selv står i midten av sin egen indre krise?

Kanskje løsningen ligger i å erkjenne det menneskelige i superheltene. Ikke i deres krefter, men i deres svakheter, deres kamper, deres sårbarhet. I en verden hvor heltene selv står på kanten av sammenbrudd, er det på tide at de, akkurat som oss alle, lærer å finne balanse i seg selv.

De som har reddet verden, kan også redde seg selv – men da må de erkjenne at ingen er uovervinnelige, heller ikke de.

Hva gjør oss til det vi er? Refleksjoner over forhold og menneskelige forbindelser

Jeg husker godt hvordan vi møttes. På den tiden var hun uten tvil den mest fremoverlente personen jeg noensinne hadde sett. Jeg satt i universitetets røykerom – et sted som virket som en tidskapsel fra 70-tallet, med svarte vinylstoler og en senket peis. Jeg satt og leste i min Organisk Kjemi-bok da en kropp plutselig sank ned i stolen ved siden av meg, nærmest lene seg over i øret mitt. Jeg så opp, og der var hun – fortsatt i glød fra et svømmetak og et dampbad, iført grønn hettegenser og svarte dansebukser, med en svak duft av jordbær. Og hun smilte som om hun var på vei til å dele sin beste vits.

"Vil du vite en hemmelighet?" spurte hun. Hun åpnet med den hemmeligheten. Hun traff meg som et jordskjelv på en skala av ti, rett der og da, før jeg engang visste hva hun het. "Du har sett på meg," sa hun, med et sikkert smil. Jeg kunne ha sverget på at jeg ikke hadde blitt fanget, men hun hadde rett.

"Slapp av," sa hun. "Jeg tar det som et kompliment, fra deg i hvert fall. Det spiller en rolle, vet du, hvem som ser på deg. Jeg setter ikke pris på å bli stirret på av hvem som helst."

"Eh, takk," sa jeg, hjertet mitt bankende i brystet. Slike ting skjer virkelig ikke med meg, men jeg var fast bestemt på å håndtere det så kaldt og beregnende som James Bond. "Jeg er beæret."

"Jeg vet," svarte hun. "Åh, du vet? Du burde virkelig jobbe med denne lavt-ego-saken din."

"Så, vil du da?"

"Vil du vite en hemmelighet?"

"Hvem vil vel ikke?"

"Jeg kan lese tanker."

"Du kan lese tanker? Jeg er redd jeg må be deg bevise det."

Og derfra fulgte en rekke avsløringer som fikk meg til å rødme. Hun beviste sin påstand på en måte jeg helst ville ha glemt, og på noen sekunder var hele verden i ubalanse. Alt som ikke var festet til bakken, rullet bortover mot en vegg.

Etter "Hemmeligheten", var jeg helt på gyngende grunn. Selv om vi fortsatte å snakke og bli kjent, var jeg forvirret og kunne ikke helt bearbeide de neste detaljene. Det tok meg omtrent en måned å forelske meg i henne, og jeg var stolt over at jeg holdt ut så lenge. Men redd for henne? Jeg var redd på noen sekunder, og den frykten har ikke helt sluppet taket. Det er en av Annies favorittparadokser: frykten er noe hun stoler på, fordi den bekrefter at kjærligheten er ekte.

Jeg har kommet til å forstå at hun fortalte meg sin hemmelighet fordi hun hadde lest meg og visste at jeg ville holde det for meg selv, hvis jeg lovet å ikke si det til noen. Og hun visste at jeg ville love det. Hun visste også at når jeg først visste det, ville hun ikke kunne komme til meg når som helst, og hun ville likevel stole på meg.

"Happy anniversary," sa hun, da hun fanget meg stirrende på henne.

Vi er ikke gift, selv om vi bor sammen. Vi er ikke for opptatt av formelle anledninger. Anniversar middagen på vårt favorittsted var min idé, men vi lager ikke noe stort ut av det. Jeg kjøper henne noe i løpet av måneden for bursdagen hennes, men ikke på selve dagen. Julen er rett rundt hjørnet, og vi kanskje spleiser på noe reise, men vi kjøper ikke gaver til hverandre, med mindre humøret slår til.

Men jeg burde kanskje være takknemlig, for Annie spiller hardt og hun spiller for alvor. Det er en side av henne som hun stengte for meg i den ærlige øyeblikket som definerte oss, men den er fortsatt en stor del av henne – en del jeg ikke har tilgang til. Det er hvem hun er på et fundamentalt nivå. Og likevel, jeg vet hvem hun er, og så langt som jeg vet, er jeg den eneste hun har delt det med.

"Vi trenger å stenge hverandre ute," vil hun ofte ertende si, "hvis vi noen gang skal ha en sjanse til å virkelig koble oss sammen."

Hun elsker paradokser. Alt er en del av hennes sjarm.

Hun smilte. Men hun svarte ikke.

Noe var litt avvikende med retten. Ikke dårlig i seg selv, men forskjellig. Det var som om de hadde brukt feil shaker på kjøkkenet. Det var i orden – virkelig – men når du har spist den samme retten i ti år, vet du umiddelbart når noe er litt galt, og dette stedet pleier ikke å bomme.

“Det er noe rart med dette,” sier Annie, og smattet på leppene som om hun håpet flere smatt ville avsløre hva som var galt.

“Du leste tankene mine,” sier jeg med et glimt i øyet.

I universitetstiden, selv om hun ikke kunne "tenke på meg", gjorde Annie ting som fikk meg til å føle meg ubehagelig. Som da hun skrev essays. Første gang jeg så dette, satt vi på biblioteket sammen, delte et bord for seks mellom oss. Jeg var bakfull og burde ikke lide under de sterke, fluorescerende lysene fra taket, men Annie ville ha selskap, så det ble slik. Hun telte ut ti sider med rulleteip på bordet og begynte å skrive, en bokstav om gangen, uten å se opp.

Det er vanskelig å beskrive hennes evne. Det er ikke tankelesning, men noe helt annet – som et ekstra håndledd som vokser ut av nakken hennes.